Blant stjernene på Roskilde

Den oransje hovedscenen er blitt selve symbolet på Roskildefestivalen. Foto: Roskildefestivalen

Da pakker jeg kofferten for å dra til Roskildefestivalen igjen. Mine to eldste sønner har alt vært på campingen og vorspielet siden lørdag. Selv ga jeg opp det gjørmete teltlivet for ca 20 år siden. Da hadde jeg opplevd flere år med telt som blåste ned, og klissvåte soveposer og tøy. Kjæresten min og jeg er så heldige at vi nå bor på Slakterihøyskolen bare tre-fire hundre meter fra hovedscenen. Dessuten har vi  backstage billetter. På 90-tallet var det ekstremt stas, for da vandret man rundt og dumpet borti rockestjernene. Jeg husker for eksempel en gang da jeg satt med gutta og spiste middag, og plutselig oppdaget at Bob Dylan satt på bordet bak meg og spiste med Ritt Bjerregaard.Bob satt noen centimeter bak meg, rygg mot rygg. Jeg forsøkte frenetisk å tenke ut en original vinkel for å komme i snakk med Bob, og var så sjenert og lite kreativ at han reiste seg og gikk lenge før jeg fant en passende åpningsreplikk. Men jeg rakk å berøre jakka hans, nærkontakt med en legende tross alt!

De siste årene virker det som om vi blir stadig flere halvgamle groupier og færre stjerner backstage. Likevel kan man jo få sjansen til å treffe noen av heltene, og kanskje er det mulig å få et glimt av Bruce Springsteen og Little Steven i år. Da kan jeg  rette opp fadesen fra sist jeg traff Little Steven. Det var etter den siste konserten til Bruce i Oslo Spektrum. Utenfor Spektrum traff kjæresten min en kollega. Hun fortalte at kjæresten hennes spilte i et band som Litte Steven hadde oppdaget og ville ha med til radioprogrammet sitt i New York. De hadde derfor avtalt å treffe  Little Steven og kanskje Bruce på et utested litt senere, og så lurte de på om vi ville være med. Jeg var star struck noen sekunder, men diltet så forventningsfullt etter dem.

På utestedet (som jeg ikke vil navngi, for jeg regner med å troppe opp der etter sommerens konsert også) traff vi en gjeng med hipster-musikere. Litt etter kom Little Steven med tørkle på hodet. Han kom rett bort til oss og beklaget at Bruce ikke orket å komme. Etter å ha svelget skuffelsen, tenkte jeg at bestekompisen til Bruce var en mer enn bra nok svirebror. Ingen av hipsterne hadde penger, så de hadde forventninger til mitt kredittkort. Og siden jeg spanderte på Litte Steven, fikk jeg hans oppmerksomhet. Han var en hyggelig og åpen mann som var svært begeistret for Norge og ikke minst for det norske musikkmiljøet. Jeg dundret i vei med hvor gal jeg var etter Bruce og The E-street Band, men ville jo også vise at jeg kjente til Little Stevens egen musikk. Jeg roste soloplatene hans, hans gitarspill og så skulle jeg trå til skikkelig og fortelle ham hvor fint han koret med Bruce og hvordan det hevet musikken til himmels. Det var særlig diskanten i stemmen hans jeg var så begeistret for. Men i farta husket jeg ikke helt hva det het på engelsk, så jeg sa: ”You have so nice discount on your voice.” Litte Steven så rart på meg, og hipsterne lo litt flaue, og spurte om jeg mente at Little Steven sang med rabatt. Da først skjønte jeg at discount ikke akkurat var det rette uttrykket. Jeg la i vei videre om at jeg selvsagt ikke mente at hans stemme var på rabatt osv, og engelsken ble verre og verre. Og Little Steven hadde mistet interessen for meg, og forsvant med noen av bandet lenger inn i lokalet.

Mens jeg pakker, finpusser jeg engelsken, slik at jeg kan gi Bruce, Little Steven eller Jack White ordentlige komplimenter hvis de skulle dukke opp backstage. Og for den som mener at festival er litt mer enn kjendiser. Her er Asbjørn Bakkes festivaltips. Han skal på sin 27. festival og har mye mer greie på musikken enn meg, selv om han ligger noen få festivaler bak meg. http://m.osloby.no/oslopuls/musikk/Roskilde-veteranens-festivalguide-6933978.html