Hør outsidernes konge, Ingvar Ambjørnsen, på BokPod

Ingvar Ambjørnsen, Foto: Tine Poppe
Ingvar Ambjørnsen, Foto: Tine Poppe

I denne ukas BokPod snakker Ingvar Ambjørnsen om Larvik, Olav H. Hauge, revejakt, Ellings oppstandelse, alkohol og ti-året han har glemt. 

De tre siste onsdagene har BokPod toppet iTunes podcastliste med Roy Jacobsen, Dag Solstad og Vigdis Hjorth. I dag er det endelig Ingvar Ambjørnsens tur til et timelangt intervju som du ikke har hørt maken til.

Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) debuterte i 1981 og har utgitt bøker i flere sjangre – romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger. Hans store gjennombrudd kom med romanen Hvite niggere (1986). Kritikerne fikk for alvor øynene opp for novellisten Ambjørnsen med Natt til mørk morgen (1997). Med de fire romanene om Elling – Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) – ble han en av våre mest leste samtidsforfattere. Av litterære priser kan nevnes Rivertonprisen, Brageprisen, Bokhandlerforeningens pris for «80-årenes beste barnebok», Riksmålsprisen og Bokhandlerprisen.

Dette intervjuet viser igjen hvordan Hallgeir Opedal klarer å komme helt tett på livet på Norges ledende forfattere. Som lyttere føler vi også at vi er på kjøkkenet til Ingvar Ambjørnsen i Hamburg. Under er noen få sitater fra det timelange intervjuet med Ambjørnsen, men anbefalingen er selvsagt at du lytter til BokPod selv på iTunes eller på www.bokpod.no:

Om de nye Elling-bøkene:
Jeg har latt Elling gjenoppstå som blogger. Nå kommer det altså sånne short-stories fra Elling og da lytter jeg til det, og sitter om kveldene og

Bokpod Ingvar Ambjørnsennettene nå og hakker det ned. Så får den andre romanen bare ligge og vente. (…) Jeg er sikker på at de tekstene jeg skriver nå om dagen, de sitter som skudd altså.

Om skriveprosessen:

Jeg vet aldri mye når jeg begynner på en roman. Jeg foretrekker å bli kjent med hovedpersonene gjennom å spille rollen. Jeg spiller den personen. Jeg skriver nesten alltid i første person. Jeg forsøker å være den personen og se verden gjennom hans eller hennes øyne. (…) Nå er jeg veldig fornøyd om to sider sitter bra. Jeg pleier å si: Lev så kjedelig som mulig, jo mer dagene likner på hverandre, jo bedre. Jeg skriver bare på kvelden og noen ganger om natta, men aldri om dagen.

Om Hvite niggere:

Da jeg flytta til Hamburg i 85. Det første jeg gjorde var å skrive Hvite niggere. Og da var det gjort. Da var det ikke noe mer. Behøvde ikke å tenke noe mer på det. Da var det, pengetemaet, borte. Niggerne ble jo en kanon. Det forandra livet mitt helt. Etter det gikk det jo slag i slag. Fordi Niggerne var egentlig bare begynnelsen på et eventyr. Ja, det var det. For da begynte jeg jo øyeblikkelig allerede året etter med hele serien om Pelle og Proffen. Alt det der skreiv jeg. Og der kom det også tre filmer. Jeg var langt opp i det. Det som skjedde meg den gang der, kan aldri skje en forfatter i dag. Det er ikke en mulighet. Det jeg fikk oppleve der, det får ingen oppleve. At du kan ta av med én bok i dag ja, men ikke med en serie som det.

Om den poetiske raptusen og alkohol:
Jeg hadde et jævla tempo og et enormt alkoholkonsum med blås på toppen. Jeg kan nesten ikke forstå det. Jeg jobba døgnet rundt omtrent. Det var ikke sånn å skrive bare tre, fire timer om kvelden. Det var bare det jeg holdt på med – og drakk hele tida. Da hadde jeg øl’en ved siden av og askebegeret. Alt det der måtte være på plass. Jeg gikk aldri å la meg om kvelden uten at et rom i kjøleskapet var fullt. Rommet hadde akkurat plass til 22 halvliters-bokser med øl. Det måtte være fullt, helt fullt før jeg gikk og la meg. I de åra der begynte jeg å drikke med en gang jeg sto opp. Spiste ikke. Jeg begynte å drikke, røyke og bang på maskinen. Sånn holdt jeg på hele dagen. Det er jo fordi når du drikker på den måten der, så blir du ikke full før langt utpå kvelden. Du tåler ekstremt store mengder. Du kan drikke en sånn 12, 14 halvlitere under arbeidsdagen og så begynne å drikke vin eller whisky om kvelden. Og røyke tjaller. Da var jeg ferdig med økta. Var over i planleggingen til neste dag. Og sånn gikk dagene. Sånn gikk åra.

Om 80-tallet:
Når det kom en ny Pelle og Proffen bok, så var det på forsiden av både VG og Dagbladet. Du levde jo i en velsignet tid. Du satt jo en dag eller to i baren på Bristol med Pelle og Proffen, og så gikk det et halvt år og så var det i baren med en voksenbok. Det var års-rytmen på en måte. Sånn gikk hele 80-tallet – jeg vet ingenting om 80-tallet verken hva som gikk på kino eller hva slags musikk som ble laga eller noen ting. Jeg hakke peiling. Jeg skreiv bare bøker. Hele det tiåret var jeg i en boble. Fra jeg debuterte i 81 og så over til 90-tallet, hele det tiåret der var jeg i dobbel forstand i rus. Jeg gjorde det eneste jeg hadde lyst til – dag og natt. Hva mer vil man? Jeg ville i hvert fall ikke noe mer. Det var liksom det jeg kan huske fra det tiåret.

Om Elling:
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om ham, jeg visste ikke noe om den personligheten der i det hele tatt. Så det er et veldig godt eksempel på at en tekst kan ta en helt annen vending enn det du i utgangspunktet hadde tenkt. Plutselig hørte jeg stemmen hans liksom. Den litt sånn foruretta, litt sånn småfurtne, og da hadde jeg’n inne. Da kunne jeg falle inn i den rollen. Jeg hadde jo bare tenkt å skrive en bok. Så da jeg var ferdig med den første boka, så var jeg ferdig med det prosjektet. Han forstyrra, han forurensa alt jeg gikk i gang med. På en måte tenkte jeg at jeg får bare skrive han av meg, ikke sant – bare fortsette å la ham gå ut, slukke av seg selv på en måte. Så jeg skreiv en femti, seksti sider, og så skreiv jeg den første novellesamlingen min Sorte mor, og det var over i noe helt annet. Den er rimelig dyster og mørk. Men så da jeg var ferdig med den, så var det det med å ha såpass mange sider liggende, litt gjerrig er jeg på det altså. Så jeg fant det fram igjen, tok det opp av skuffen. Så tenkte jeg faen, dette sitter jo altså.

Om lesingens magi:
Det er også derfor du hører det der når en bok blir filmatisert, så protesterer folk og sier: «Det var ikke sånn.» Og det er jo helt riktig. For det som skjer når du leser en tekst, oppstår det film i hodet ditt av det. Det er jo fantastisk. Og da er det originalfilmen – de bildene du ser. Det er det som er lesingens magi. Egentlig helt fantastisk; først tenker jeg en tanke som jeg uttrykker i en kodet melding over kanskje 400 sider. Denne koden knekker du fordi du har lært deg kunsten å lese, og så lager du din versjon av mitt uttrykk. Altså det blir en helt annen film. Det blir din film, mens naboen din gjør det samme, leser nøyaktig den samme teksten og lager sin film basert både på den koden hun knekker samtidig med sine livserfaringer.

Om forfattere:

«Det er ikke normalt å tilbringe hele ditt voksne liv på å fortelle usannferdige historier til voksne du ikke kjenner. Det er ikke normalt!»

HØR HELE INTERVJUET HER.

Følg BokPod på facebook og instagram: @bokpod.no.

Neste ukes BokPod er med Frode Grytten!

Knut Gørvell
Jeg er utviklingssjef for skjønnlitteraturen i Cappelen Damm. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk. Jeg og kjæresten min har til sammen seks barn, så denne bloggen vil i tillegg til tanker om bøker og kultur også handle om livets viderverdigheter i en storfamilie i en travel hverdag med 8 B-mennesker.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *