Kristian Hæggernes

Med ti prosent av lysets hastighet

ville det tatt hele livet mitt til nå

å nå fram til Alpha Centauri

og planeten som nå er oppdaget

i nabosolsystemet vårt

Den er ikke mye større enn Jorden

og det er et nytt år der to ganger

i uken    Så nært solen sin

er den trolig et helvete av lava

men kanskje finnes det naboer

i større baner    En av disse

kan være hjem for noe som har øyne

og om nettene navigerer etter stjernene

En av de klareste av dem

er vår egen sol for fire år siden

Det er ikke så mange fiktive skikkelser man kjenner fødselsdagen til (altså ikke dagen figuren ble skapt, men fødselsdatoen i den fiktive virkeligheten figuren bebor), men en av dem er Bergens, og trolig også Norges mest kjente privatdetektiv, Varg Veum, som vi vet ble født 15.oktober 1942. I går var han altså sytti år, noe som ble feiret med stinn brakke, hvit dame, kaffe og akevitt på baren Femte i andre, som har tilhold i samme bygning som Veums kontor på Strandkaien. Dagen markeres faktisk der hvert år, men jeg har verken deltatt eller vært klar over det før. Men i år fikk jeg en invitasjon, da jeg traff Veums kronikør, Gunnar Staalesen, i en annen anledning. Og da kom jeg også på at jeg for et par år siden hadde kladdet litt på noen dikt som tok utgangspunkt i titlene på Veum-bøkene, som stort sett er veldig fine, og gir godt rom til diktning. Dette var jo en perfekt anledning til å finne disse diktene fram igjen, og fullføre dem. Og da jeg luftet den ideen for Veums «far», en gammel klassekamerat av min egen far, tente han absolutt på ideen, og satte meg inn på programmet mellom den hvite damen og selveste Ove Thue! Og om jeg skal si det selv, gikk opplesningen av diktene meget bra!

Anyways, her er de:

bukken til havresekken

er buktalerdukken

som sprang over bekken

for å bli smelt på tjukken

*

din til døden

min for livet

vår i høst

felles trøst

det frosne sivet

i morgenrøden

*

tornerose sov i hundre år

og turistene strømmet til

de betalte villig stive priser

for å få ligge ved siden av henne

i et minutt eller to

og få med seg hjem et bilde

og et minne for livet

*

kvinnen i kjøleskapet

snur seg bort

når jeg åpner døren

over den bare skulderen

rekker hun meg smøret

*

i mørket er alle ulver grå

men når de kommer ut i lyset

får de alle regnbuens farger

og øker toleransen i skogen

*

hekseringen

omslutter byen

med forsteder

*

svarte får

får ingen

for svarte

*

falne engler

reiser seg igjen

og børster støv

av vingene

denne gangen

er det ingen bønn

*

bitre blomster

visner vakrest

og råtner rimeligst

*

begravde hunder biter ikke

begravde hunder driter ikke

begravde hunder verken bjeffer

eller klynker eller tigger eller sikler

eller jokker på leggen din

men begravde hunder

har heller ingen anelse

om hvor hunden ligger begravet

*

skriften på veggen

er ingen tilståelse

eller anklage

ingen kjærlighets-

erklæring eller gjeldsbrev

men bare et dikt

av sprekker i muren

*

de døde har det godt

uansett hva de sier

for å overbevise oss

om at de levende har det bedre

klarer vi ikke helt å tro dem

*

som i et speil

er verden

dobbelt så langt unna

*

ansikt til ansikt

med et vrengebilde

av meg selv

hvem blir den første

til å la blikket vike

og la den andre bli

den eneste av meg

*

dødens drabanter

lever anonymt blant oss

dødens onkler og tanter

vet hvor vi befant oss

da dødens elefanter

med sine snabler spant oss

inn i frakkene til dødens laboranter

*

kalde hjerter

banker saktere

kalde hjerner

kjennetegner betraktere

på livets scene

*

vi skal arve vinden

og blåse bort alt

på overdådige hager

*

der roser aldri dør

før bukken sliter seg løs

og finner en ny havresekk

En dag i sommerferien var jeg på en liten tur for å gjøre research til romanen jeg arbeider med for tiden. Eller research og research. Jeg dro til noen av de stedene jeg allerede har skrevet om i manuset, for å se meg litt om, gjenoppfriske, og få et litt klarere inntrykk av hvordan det ser ut der. Med på turen fulgte min venninne Mariann som fotograf/assistent.

Manuset «fettere og kusiner» handler om en familie der de forskjellige grenene er bosatt i forskjellige av bydelene rundt Bergen. Vi begynte med å ta toget gjennom tunnelen fra Bergen til Arna, en slags Bergensbanens Overture.

Der gikk vi et ganske langt stykke langs helt feil vei for å komme til området jeg har lagt deler av handlingen til. Det var sommer og solskinn, men jeg så for meg at det vil være ganske mørkt og kaldt å gå langs elven om vinteren.

Men til slutt kom vi fram til Ådnamarka, som jeg kunne huske fra en del bortekamper som Åsane-lilleputt på 80-tallet.

Og jeg tror det er her en av bokens familier skal bo. (Håper det er greit for deg, hvis det er ditt hus?)

Derfra fant vi en mer naturlig vei å gå tilbake til stasjonen og til det lokale kjøpesenteret, Øyrane Torg. (Jeg er mer glad i kjøpesentre enn det kan se ut til på dette bildet.)

På den lokale bokhandelen fant jeg meg selv på salg. Mariann kjøpte boken, for å kunne gi den bort i gave, mens jeg fant meg en Ole Robert Sunde. Damen i butikken gjenkjente meg ikke fra omslaget.

Fra Arna tok vi en skikkelig melkerutebuss til verdens navle, Åsane. Der har jeg skrevet at en av hovedpersonene, som arbeider på bensinstasjonen, kan se det når moren, i et av husene i nærheten, slår av lyset for å gå og legge seg. Besøk på stedet viste meg at han i så fall må ut ved pumpene. Dette er min barndoms bensinstasjon, men man kan altså ikke stole helt på egne minner. I et annet av husene like ved denne stasjonen fant for øvrig det berømte Åsane-drapet sted, i 2000. Jeg var ikke i Åsane på det tidspunktet.

«Det huset må det være. Det hvite. Der pleide alle fetterne og kusinene å samles i kjellerstuen til Njål.»

I det siste bildet Mariann fikk tatt før batteriet døde, kan man i bakgrunnen, over taket på bussgarasjene, skimte Flaktveitbotn, der jeg vokste opp. Hovedpersonene i novellene «En ettermiddag hos Fredheims» og «Snille gutter» bor også der. Det samme gjør noen kusiner av en av fetterne i «fettere og kusiner».

I dag, 3.juli 2012, er det hundre år siden Elizabeth Taylor ble født.

Elizabeth Taylor (1912-1975)

Nei, jeg snakker ikke om DEN Elizabeth Taylor, men om DEN ANDRE Elizabeth Taylor, den engelske novelle- og romanforfatteren, som de siste årene har hatt stigende anseelse, etter gjenutgivelsene av bøkene hennes på Virago Modern Classics. Hun ble født Elizabeth Coles, og angret kanskje på at hun tok mannens etternavn da hun giftet seg før andre verdenskrig. Omtrent på samme tid som hun debuterte med romanen «At Mrs. Lippincote’s» dukket også den tyve år yngre Taylor opp på filmlerretet, og sørget for at det første man merket seg med forfatteren var navnet. Selv biografien om henne, som kom ut i 2009, heter The Other Elizabeth Taylor. Noe av det mest påfallende og interessante som kommer fram i denne biografien, er hvordan Taylor, som i intervjuer alltid hevdet å leve et hendelsløst og stille liv, i virkeligheten i svært stor grad brukte erfaringer fra eget liv i fortellingene hun skrev.

Taylor skrev til sammen 12 romaner, og rundt seksti noveller, som for det meste skildrer livet i (øvre) middelklasse i England, noe som nok hadde betydning for at hun ble mindre verdsatt utover på 60- og 70-tallet, og etter sin død i 1975. Kanskje er det en viss gammeldags eim over bøkene hennes i dag, men selv om mye er annerledes i dag i forholdt til i de første tiårene etter andre verdenskrig, i litteraturens skildring av samlivets evige runddans, skriver hun med en slik presisjon og godt vidd at jeg gjerne vender tilbake til romanene og novellene hennes. Ikke minst skriver hun ærlig og troverdig om middelaldrende og eldre menneskers opplevelser av kjærlighet og bedrag, som i «The Sleeping Beauty».

Boken som skiller seg klart mest fra alle de andre hun skrev, «Angel», er kanskje også den morsomste, selv om det er mye humor i de andre også. Den er den eneste av hennes romaner som foregår over et langt tidsspenn, fra victoriatiden til andre verdenskrig, og er den satiriske beretningen om den i første omgang suksessrike forfatteren Angelica «Angel» Deverell, som skriver romaner av høyst tvilsom kvalitet, og helt uten å bruke metoder som research eller faktasjekk. Etter hvert falmer suksessen, men Angel klamrer seg til fantasien. Alle som har følt seg som en mislykket forfatter vil finne gjenklang i «Angel». Denne boken er forøvrig filmatisert, av Francois Ozon, en filmatisering jeg ikke har sett. En filmversjon er også på vei, av «Mrs. Palfrey at the Claremount» (med bl.a Joan Plowright), en Taylor siste romaner.

Men det er kanskje først og fremst som novellist Taylor fikk høy anerkjennelse. De fleste av historiene, som først sto på trykk i Vogue og andre tidsskrifter, ble samlet i fire samlinger, og nå i forbindelse med hundreårsjubileet kommer en samlet utgave med alle novellene, som jeg har bestilt, og venter med spenning på, særlig siden det hovedsakelig er romanene hennes jeg har lest.

Dette blir min tredje sommer med Elizabeth Taylor. Først var det den sommeren da jeg leste en omtale av henne i TLS, og begynte å låne bøkene hennes fra UB i Bergen, senere den sommeren jeg leste Nicola Beumans biografi, og nå kommer altså sommeren der jeg skal fordype meg i novellene.

Copernicus blir 15 år 20.juni

Det blir ingen smell fra loft til kjeller,

for en katt uten bjeller

har ingen sans for slik markering

av tidens passering.

Det holder lenge med en rolig stund

i sitt menneskes fang

før en lengre, mer faglig blund

i sofakroken. En gang

for lenge siden ble Copernicus født,

og han markerer det hver dag

med å male som en motorsag

og leve livet som lykkelig, mett og trøtt,

alltid klar til katteaktig trass,

alltid klar for mer whiskas.

en kunstners fremstilling av hvordan planetene kan se ut

To planeter som er litt mindre enn jorden

går i tette baner rundt en stjerne som er restene

av en rød kjempe som langsomt ulmer bort

i konstellasjonen Svanen    Disse planetene

kan ha blitt til på den omvendte måten

av hvordan det vanligvis skjer    I stedet for

at de har blitt dannet ved at større og større

steiner og protoplaneter har fusjonert

kan de være restene

av en mye større planet

som ble trukket fra hverandre

av tyngdekraften fra stjernen

Moderplaneten som delte seg slik

en celle gjør for å forøke seg

ble helt sikkert dannet fra bunnen og opp

for noen milliarder år siden   

Hvis celler som delte seg ga opphav

til celler som ble bare bitte litt mindre

for hver generasjon ville livets historie

blitt en kort og obskur tragedie

Det finnes 1.6 planeter

for hver stjerne i Melkeveien

Jeg vet ikke om det betyr noe

at det er omtrent like mange

som det er kilometer på en mile

Det estimeres at 10 milliarder stjerner

har en eller flere planeter

i den såkalt beboelige sonen

Det finnes milliarder av verdener

som meget sannsynlig ingen

mennesker noensinne vil få se

Det finnes milliarder av verdener

som ikke skal besudles

av Statoil og lignende

I følge NRK sitter man nå og vrir hjernen for å komme på hvordan man kan følge opp suksessen med Bergensbanen og Hurtigruten minutt for minutt. Enkelte andre kortere programmer etter samme oppskrift har også gått, om Flåmsbanen, Holmenkollbanen, og Bybanen i Bergen, men jeg har ennå ikke sett noe fra transportmiddelet/ruten som ligger mitt hjerte nærmest. Nei, jeg snakker ikke om Flaktveitbussen (selv om det utvilsomt også er et alternativ å vurdere), men om Fløibanen.

En av den forrige generasjonen vogner, som ble brukt fram til 2002

Jeg reiser med banen (som vi fastboende naturligvis bare kaller den, men jeg vet ikke om det skal skrives med stor eller liten forbokstav) stort sett hver dag, noe jeg også gjorde da jeg var barn, og den spiller også en viktig rolle i den nye boken min, skogen åpner lenge før jeg våkner. Banen er riktignok ikke nevnt ved navn i noen av tekstene, men på baksiden står det:

Fløibanens skinnegang går som en ryggrad gjennom denne samlingen kortprosatekster, der hovedpersonen holder seg innenfor et nokså begrenset geografisk område, men lar tankene bevege seg desto mer i tid og rom. Hovedpersonens interesse for livets historie på jorden møter hans egen frykt for at han selv ikke vil bidra til å føre denne historien videre.

OK, det høres kanskje ikke ut som god reklame for Fløibanen. Jeg har prøvd å skrive om det samme landskapet jeg hadde den første delen av oppveksten min i, men å la hovedpersonen kunne fortsette å bo i det som kalles Fjellsiden gjennom hele oppveksten, i motsetning til meg selv, som hadde årene mellom ti og tjue (som jeg (kanskje feilaktig) tenker på som de årene som genererer mest litterært stoff) i et forstadslandskap, lenger unna byen.

Det var skog på Flaktveit også, men det var likevel ikke det samme

Ideen til å bruke tekster om Fløibanen til å knytte historien sammen, lå jo egentlig ganske synlig oppe i dagen, men jeg tror ikke jeg kom på det før jeg leste diktsuiten «Blue Guide» i samlingen «Jilted City» av Patrick McGuinness, der hvert av diktene omhandler, eller er skrevet til en av stasjonene på jernbanelinjen (La Ligne 162) mellom Brüssel og Luxembourg.

Jeg tenkte at det samme måtte det være mulig å gjøre om Fløibanen. Først var tekstene en sekvens inne i boken, men ting falt mer naturlig på plass da jeg i stedet spredte dem ut, med (u)jevne mellomrom i tekstmassen. I tillegg til tekster om endestasjonene, og de tre mellomstasjonene Promsgate, Fjellveien og Skansemyren, er det også tekster om banens midtpunkt, der opp- og nedgående bane møtes, og om stoppet mellom Skansemyren og toppen, der vognen stopper fordi den andre skal stoppe i Promsgate, til sammen syv tekster, som skildrer forskjellige turer fra nedre stasjon i byen, til øvre stasjon, 320 meter over havet.

Konstellasjonen Lyren, der Kepler-20e svipper rundt solen sin på seks-syv dager. Dette er også konstellasjonen Kevin Spacey kommer fra i filmen K-PAX

Det er trangt om plassen og mye varme

i solsystemet Kepler-20    Fem planeter

kretser rundt en sol ikke ulik vår egen

i baner som gir dem kortere år

enn Merkurs knappe tre måneder

Fra fire dager til elleve uker bruker de

på omløpene sine    Og jeg vil gjerne vite

om de noen ganger er så nær hverandre

at man for eksempel fra Kepler-20e

kunne sett Kepler-20c som noe mer

enn bare de litt store stjernene vi kan se

våre naboplaneter som    I stedet for

små planeter innerst og store ytterst

er planetene i Kepler-20-systemet

vekselvis store og små    Og Kepler-20e

og Kepler-20f er begge omtrent på størrelse

med vår egen planet    Vi kunne aldri

overlevd på noen av disse planetene

der det er varmt nok til å smelte glass

men jeg elsker å leve i en tid

der vi kan avsløre tilværelsen av objekter

mindre enn steinen vi selv lever på

selv om de er tusen lysår unna

Litt mindre av lyset som forlot en stjerne

for 600 år siden nådde fram til oss

på grunn av en planet rundt stjernen

som ligger i den sonen der vann

kan finnes i flytende form    Overflaten

på planeten som er 2,4 ganger større enn Jorden

har en behagelig temperatur på 22 grader

Tenk å ligge på en strand der

600 lysår unna samfunnet

som heller debatterer debattklimaet

enn å ta klimadebatten