Vandrende leser

med vinterstemme (omslagsfoto: Heidi Nicolaisen)

Skansemyren Idrettsplass er Norges eldste friidrettsanlegg. Her tilbrakte jeg store deler av barndommen, uten å være med i organisert idrett mer enn én trening med Viking før vi flyttet til Åsane. Der tok fotballen meg, men det er en annen historie. Da jeg så bildet Heidi Nicolaisen hadde tatt, visste jeg med en gang at dette var bildet jeg ville ha som omslag på det som til slutt skulle bli Med vinterstemme. På den tiden hadde jeg også flyttet tilbake til Skansemyren, og jeg bor fortsatt der, i et hus et par bokbredder bortenfor høyre bildekant på omslaget.

For dem som er så pass hjemmekjære som meg gir idrettsplassen (Idrikken, som lokalbefolkningen kaller den, eller i hvert fall gjorde man fortsatt det da jeg var en av en liten håndfull barn som vokste opp i nabolaget) en kjærkommen anledning til å få litt mosjon. Her kan jeg gå langt, uten å noen gang være mer enn et par hundre meter hjemmefra, og jeg tar gjerne med meg en bok når jeg går. Jeg har ikke kastet meg på lydbokkjøret (unnskyldning til Lyden av Ingrid), men det går jo fint å gå og lese samtidig, særlig i så oversiktlige omgivelser som på en løpebane, så lenge det ikke regner (og det hender det, opptil flere ganger i året, at det ikke gjør). Noen gode leseropplevelser de siste årene, som Jose Saramagos aller siste roman Kain, og Øyvind Ellenes’ Stuepiken, har jeg i stor grad hatt vandrende over grusen på Idrikken. Jeg pleier å klare et par-tre sider per runde.

Men det ser mer slik ut når jeg spaserer der

Lesningen kan også ofte være forbundet med den samme murrende pliktfølelsen som det å skulle trene eller mosjonere. Man vet om begge deler at det er noe man har godt av, men det kan dessverre lett ofres for mer stillesittende og mindre mentalt engasjerende aktiviteter. Da er det greit å kunne ta med seg boken ut i solen, bort fra hjemmets distraksjoner, og kombinere lesning med gåing, og ikke minst finne glede i begge deler i seg selv (og ikke bare i det å ha slått i hjel to fluer i en smekk), mens sidene og rundene blafrer avgårde.