Researchtur til Arna og Åsane

En dag i sommerferien var jeg på en liten tur for å gjøre research til romanen jeg arbeider med for tiden. Eller research og research. Jeg dro til noen av de stedene jeg allerede har skrevet om i manuset, for å se meg litt om, gjenoppfriske, og få et litt klarere inntrykk av hvordan det ser ut der. Med på turen fulgte min venninne Mariann som fotograf/assistent.

Manuset «fettere og kusiner» handler om en familie der de forskjellige grenene er bosatt i forskjellige av bydelene rundt Bergen. Vi begynte med å ta toget gjennom tunnelen fra Bergen til Arna, en slags Bergensbanens Overture.

Der gikk vi et ganske langt stykke langs helt feil vei for å komme til området jeg har lagt deler av handlingen til. Det var sommer og solskinn, men jeg så for meg at det vil være ganske mørkt og kaldt å gå langs elven om vinteren.

Men til slutt kom vi fram til Ådnamarka, som jeg kunne huske fra en del bortekamper som Åsane-lilleputt på 80-tallet.

Og jeg tror det er her en av bokens familier skal bo. (Håper det er greit for deg, hvis det er ditt hus?)

Derfra fant vi en mer naturlig vei å gå tilbake til stasjonen og til det lokale kjøpesenteret, Øyrane Torg. (Jeg er mer glad i kjøpesentre enn det kan se ut til på dette bildet.)

På den lokale bokhandelen fant jeg meg selv på salg. Mariann kjøpte boken, for å kunne gi den bort i gave, mens jeg fant meg en Ole Robert Sunde. Damen i butikken gjenkjente meg ikke fra omslaget.

Fra Arna tok vi en skikkelig melkerutebuss til verdens navle, Åsane. Der har jeg skrevet at en av hovedpersonene, som arbeider på bensinstasjonen, kan se det når moren, i et av husene i nærheten, slår av lyset for å gå og legge seg. Besøk på stedet viste meg at han i så fall må ut ved pumpene. Dette er min barndoms bensinstasjon, men man kan altså ikke stole helt på egne minner. I et annet av husene like ved denne stasjonen fant for øvrig det berømte Åsane-drapet sted, i 2000. Jeg var ikke i Åsane på det tidspunktet.

«Det huset må det være. Det hvite. Der pleide alle fetterne og kusinene å samles i kjellerstuen til Njål.»

I det siste bildet Mariann fikk tatt før batteriet døde, kan man i bakgrunnen, over taket på bussgarasjene, skimte Flaktveitbotn, der jeg vokste opp. Hovedpersonene i novellene «En ettermiddag hos Fredheims» og «Snille gutter» bor også der. Det samme gjør noen kusiner av en av fetterne i «fettere og kusiner».