Lavterskel

Nå snur det straks.

Et par til av disse tåkete middagslysstundene vi kaller ’dager’ nå, så er vi gjennom det verste. Kloden bikker umerkelig over i verdensrommet, og vi er på vei oppover.

Hvis noen skulle spørre meg hvilken juletradisjon jeg setter mest pris på, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hva jeg ville svare. Den handler om solhvervet.

Skjønt egentlig er det vel knapt noen tradisjon. Ikke i egentlig forstand, og i alle fall ikke på disse tider av året, da alt som har pågått i mindre enn åtte generasjoner er å betrakte som suspekte nymotens påfunn. Dette er så nytt at det var uhørt og usett selv i min egen oppvekst.

OPPGAVE: Elementene på bildet skal kombineres under høyt tidspress i halvsøvne. Den som hever stemmen har tapt.

Det hjelper lite at man etter hvert har klart å koble det til såvel middelalderens katolske helgenfester som førkristne norrøne myter. Om sannheten skal på bordet (et sted den bare unntaksvis har godt av å befinne seg) har det et svært kommersielt utspring, til overmål brakt hit av den svenske(!) handelsstanden, som en gang i forrige mellomkrigstid fant en måte å tyne mer juleri ut av julemåneden, slik handelsstender har for vane. Likevel er det – for noen av oss – det vakreste som skjer i desember. Skjønt Gud (ja ganske særlig han), skal vite at begynnelsen ikke er vakker.

Jeg snakker om de av oss som lar seg rubrisere under politikerfrasen barnefamiliene, og som i tillegg kan smykke oss med det altfor eksklusive privilegium å ha innpass i en barnehage. For egen del begynner det jo å bli noen år siden, men jeg husker levende hvordan det var: En gang midt i desember jages vi opp i otta, for å bivåne våre barns årlige luciaforestilling. Det vil si, forestillingen har startet rundt i de tusen hjem flere timer i forveien, da utspilt som absurd teater. Jeg har ikke et øyeblikk tenkt å la noen få del i dette, fordi det er en like lite minneverdig historie som den er årviss. Men jeg kan gi en pekepinn om temperaturen når jeg stiller spørsmålet; hvor mange kan, på stående fot og klokka halv sju eller seks en morgenstund svare på det plutselig altoverskyggende spørsmål: Nøyaktig hvor ligger fjorårets juleglitter nedpakket?

Det trengs nemlig. Der og da og umiddelbart. Av slikt fødes det ord og uttrykk små sarte barnesjeler helst ikke bør høre i en morgentime i adventstiden. Enskjønt de små bidrar etter beste evne med sitt. De er revet opp de også, nemlig, for å ta del i høytidelighetene iført pappas hvitskjorte som for anledningen får status av englekjole. Selv om ‘englebarn’ ikke akkurat er den frasen som ligger ytterst på tungespissen når man tar dem under armen og sleper dem ut i en ventende og vinterkald bil, hele tiden med en murrende frykt for barnehagepersonalets mildt irettesettende blikk ifall vi skulle komme for seint i år også.

Det gjør vi selvfølgelig. Og der, i barnehagen, venter kaos. Langt bak i hodet minnes vi hva folkeminnegranskerene har kunnet berette om gamaltida, da åsgårdsreia herjet ganske særlig vilt og farlig i lussinatten. Mens vi stirrer ut over et hav av hvitkledte barn som skal kles og strigles, foreldre som trimmer videokameraer og stjernegutter som slår hverandre i hodet med en slags papphellebarder de burde være forsiktigere med,  forstår vi hvor assoiasjonene til åsgårdsreia kom fra.

Når alt omsider er på plass, og den vesle lysluggen som skal være årets luciaprinsesse har grått av seg prestasjonsangsten og vi kan dumpe ned på en stol som er designet for folk knapt en alen lange kan vi snart se fram til dagens frokostsurrogat: Tørre lussekatter og lunken pulverkaffe.

Ungene er et annet sted, i et tilstøtende rom, under tantenes kyndige oppsyn. Vi kan høre at noen gråter. Det er vel noen av de store stjerneguttene som har kødda med prinsessen igjen.

Så der sitter vi der da, nedsunket med hodet mellom våre egne knær, mens den uspiselige, gurkemeiefagete kaken vokser i munnen, og tenker på hvorfor vi gjennomlever dette, år etter år. Det vil si, vi lurer slett ikke på det. For vi veit hva som skal komme.

Ut av barnehagekorridorens mørke stiger det, like overraskende hver eneste gang, et tog av hvitkledte barn, stille, nærmest sakralt subbende over linoleumen, mens de synger en tekst hjelpeløst dårlig oversatt fra et allerede haltende svensk, så naiv, så enkel og banal, som bare de virkelig store sannheter kan tillate seg å være. «Solen har gått sin vei», synger ungene, og alle barneansiktene er opplyst av hvert sitt vesle lys, og pappan til en eller annen står i veien og blitzer opp i ansiktet til sitt eget barn, men det spiller ingen rolle, for akkurat da, akkurat i dette øyeblikket blir det klart for oss hva dette handler om, uansett hva den svenske handelsstanden hadde for baktanker.

Det er som et mysterium som fødes og løses hver luciamorgen i de kommunale og private barnehager. Og vi ser det alle sammen, på likt. Og vi snakker ikke om det, enda vi vet vi skal bære det med oss vinteren gjennom. At når det er på det mørkeste, kommer de. Ungene våre. Neste generasjon.

Og de bærer lys i hendene.

Share

En av mine favorittfritidssysler er å oversette Mummitrollet.  Ikke hva som helst av Mummilitteratur, men noe av det aller flotteste, nemlig Tove Janssons  egne tegneserier som hun laget på femtitallet. Det er vanskelig, men samtidig fantastisk morsomt. I disse dager foreligger bind fire. Nedenfor har jeg satt inn etterordet (jeg skriver ert nytt etterord til hvert bind, om utfordringene ved oversettelser av klassisk tegneserielitteratur).

BONUS: Den som holder ut til slutten, vil finne en oppgave. Her er det mulighet for den dyktige vinner til å velte seg i selvskryt, i tillegg til at hun eller han vil få selve boka fritt tilsendt. Og ros atpå.

- Er det blitt født noen store menn i Mummidalen?

- Nei, bare meget små barn.

Det er Lille My som denne måten effektivt punkterer en utsending fra «Foreningen For Plikt og Ansvarlighet».

Replikkvekslingen er et godt eksempel på Tove Janssons litterære metode i tegneseriene: Kort, poengtert og underholdende, men likevel med en underfundig dybde som på sett og vis speiler hele tankeuniverset. Det lille – det enkelte kunstverk hver eneste rute utgjør – kan betraktes som et konsentrat av det store: Selve Mummiverdnen, med sin mangslungne befolkning, sin velutviklede og avslappede filosofi, sin store dramatikk og sin hyggelige ettermiddagskaffe på verandaen.

Det er én av utfordringene knyttet til det å skulle overføre den største og mest mangfoldige delen av Tove Janssons verk – avisstripene -  til en annen språkdrakt, i en annen tid og et annet medium: Verket er på samme tid fragmentert og totalt. Hver bit skal kunne stå alene, som et selvstendig kunstverk. Samtidig er det alt sammen deler av en helhet.

All kunstoversettelse er vanskelig på kanten til det umulige. Mummistripene byr i tillegg på særegne utfordringer. En ting er tegneseriemediets strenge rammer. Tekst og bilde skal spille mot hverandre, og de skal gjøre det med samme momentum som i orginalen. Det betyr at et poeng aldri kan forskyves eller flyttes. Bildet er halve historien, og teksten må – boble for boble – forholde seg til illustrasjonene på en måte som ivaretar orginalens fruktbare ping-pong mellom det visuelle og det litterære. Som ved metrisk lyrikk er oversetterens frihet begrenset: Snakkeboblens størrelse gir rammen for replikkenes lengde og begrenser mulighetene for omskrivninger. Og det nytter ikke å jukse eller finne andre ord, for bildet vil nagle teksten fast.
I en av historiene i denne boken bringer tidsmaskinen Mummifamilien til det ville Vesten, og Mummipappa har tatt med seg en støvsuger (byttemiddel for skytevåpen). I orginalen sier han at det eneste som trengs er «a plug» (en stikkontakt). Cowboyen han snakker med tror han referer til en skrå. En ting er at nåtidens lesere vanskelig vil skjønne referansen til den særegne skikken med å tygge biter av sammenrullet tobakk. Ordspillet er uansett uoversettelig, og ethvert forsøk på kreative løsninger vil avsløres av illustrasjonen, som tydelig viser en tobakktyggende cowboy.

Overraskende nok er tegneserienes orginalspråk ikke svensk.  Tove Jansson har skrevet direkte for Evening News, og hun har gjort det på et levende, variert og fullverdig litterært engelsk.  Men det er også et engelsk som er preget av sin tid. Hederskronte norske ord som «brillefint» og «fjompenisse» må av og til hentes frem for å følge opp orginaltekstens uomtvistelige smak av etterkrigssjargong. Det vil også føre en oversetter opp i dilemmaer – er det riktig å beholde tekstens tidsmarkører, eller skal man beflitte seg på heller å overføre dens friskhet? Utvilsomt er teksten evig aktuell. Men når det sies at opplysningstidens Frankrike ligger 200 år unna – bør det justeres opp til 250? Skal Mummimammas årgangssaft legges til 1993 istedet for 1953?

Alvoret kommer til Mummidalen

Selvfølgelig ikke. Mummidalens er tidløs, men den er skapt i en sammenheng. Når familien havner blant tidens celebriteter på Rivieraen skal det ikke herske tvil om hvem «store lille Audrey Glamour» viser til.  Slik Mummipappas tidsmaskin har en flair av sin tids teknologifascinasjon i måten den er tegnet på, skal også språket speile sin tid. Men noen ganger er overføringen vanskelig, på kanten til det umulige. I et tidligere bind sier for eksempel Snorkfrøken «Frankly my dear, I don’t give a damn,» etter at hun har gitt opp en av sine mange korvarige romanser. Den opplyste femtitallsleser vil kjenne igjen referansen til Rhett Butlers berømte avskjedsreplikk i «Tatt av vinden». I en norskspråklig kontekst to generasjoner senere er replikkens litterære flertydighet tapt, og man står i valget mellom å oppdatere den, eller miste en dybde i teksten.

Seriene er skrevet for avispublisering, innrammet av de daglige nyheter. Det ligger en referansebunn i samtidens hendelser som en moderne leser i beste fall bare kan forestille seg, som regel vil den bli oversett. Når Mummiradioen gir komet-råd: Lim papirstrimler på vindusrutene, unngå metall og søk ly, er det en direkte parafrasering av den kalde krigens naive retningslinjer for hvordan man skulle møte et atomangrep (Når bomben/kometen faller: «Få ikke panikk!»). Selvrealiseringsbølgen som skyller over Mummidalen («Hvordan få en magnetisk personlighet«) kan virke nærmest profetisk, når man tenker på at den er seksti år gammel. Men den er en direkte kommentar til femtitallets nytteorienterte og høyt oppskrudde samtidsoptimisme.

I den tid dette verket er skapt, ble tegneseriene ennå regnet for å være et naivt og svært enkelt medium. Tove Jansson hever seg suverent over denne konvensjonen, også i sitt språklige uttrykk. Her utbryter den romantiske beiler «I am quite bouleversé!», og Snorkfrøken finner seg en «pastoral idyll». Samtidig kan cowboyene spørre «whaddaya mean?» og legen fastslå at Mummitrollet lider av «pernicois naïvete». Elegant beveger forfatteren seg gjennom språkets lag og muligheter, fra høylitterære termer og formuleringer til gateslang og fagvokabular – en dristighet og språklig mangfoldighet det meste av «kunstlitteraturen» kan se langt etter.

Tekstene er fulle av kulturhistoriske sitater og henvisninger, mer eller mindre subtilt gjemt. Når revolusjonstaleren i 1700-talets Paris hveser til Snorkfrøken (kledd som adelsdame): «Folket mangler brød – og jeg vet hva De vil si – men vi liker ikke kaker!«, er det en historisk referanse som krever omtrent det samme av en leser i dagens Norge som i samtidens England. Men hva gjør en oversetter når lille My plukker opp en hellebard på den uttørkede havbunnen og siterer Alfred, Lord Tennyson’s «Charge of the Light Brigade» fra 1854?

Jansson leker med den klassiske litteraturen med den samme letthet som hun kaster skrå sideblikk til de daglige nyheter – eller til samtidens populærkultur. Indianerene overgår hverandre i å parodiere alle cowboyfilmenes klisjeer. Og når en av dem syrlig gjør oppmerksom på at hans stammebror har glemt å fjerne arbåndsuret, er det antakligvis en referanse til et hardnakket rykte om gigantfilmen «De ti bud», der det het seg at Moses’ (Charlton Heston) klokke var synlig i en scene.

Slik plasserer Tove Jansson sine figurer i øyeblikket og historien, de hører til på parnasset og i kinosalen, på barneværelset og i forelesningssalen, i kiosken og i universitetsbiblioteket. Samtidig.

Språklig og kunstnerisk, såvel som filosofisk og idehistorisk er det mummiske univers grenseløst. Det er i slekt med kulturens ypperste uttrykk, like meget som med triviallitteratur og hverdagsvitsing. Det er kunst som tør måle seg med litteraturens store menn.

Men aller helst med noe større.

Med de meget små barn.

OG  NÅ! Jeg lover altså ut en premie (nemlig den staselige boka Tove Janssons samlede tegneserier bind fire) til den som kommer med det beste forslaget til hvordan den «uoversettelige» stripa over her bør overføres til norsk. (Den med cowboyen.) Jeg er sikker på at noen kommer opp med en bedre løsning enn det jeg landet på. Forslag sendes Anders.Heger@cappelendamm.no. Vinneren kåres sånn etterhvert.

Share

Tok dette med mobiltelefonen. Det er uskarpt, for jeg skalv på hånda.

I går, tjue minutter over tre kom jeg kjørende ned Akersgata for å hente datteren min utenfor forlaget. Rundt hundre meter unna kjente vi at bilen skaket i det luften ble fylt av en eksplosjon. Tjue sekunder etter så vi de ødelagte vinduene i landets politiske sentrum grine tomt mot oss: Som en ruin, som en istykkerslått drøm om et land bygget på troskyldig tillit.

Den dumpe rystelsen i bakken minnet om noe jeg har opplevd til sjøs: Et grunnbrott. En bølge så dyptgripende at den bryter mot havbunnen, og løfter seg på en måte som flytter hele sjøen. Som endrer alt.

Et hundrededels sekund etter eksplosjonen var Oso -  mitt hjertested, det sted på jorden jeg kjenner best – forvandlet til noe fremmedartet og usett. Glasskår som fyller gatene. Blødende mennesker på fortauene. Røyk. Ansikter preget av frykt. Eller aller helst: Av undring. Som om vi så på hverandre og sa: Hva er dette? Det kan da ikke være oss dette handler om?

Så kom sirenene. Så kom politiet. Og sykebilene. Og journalistene.

Og først da, snikende lik en tyv om natten, kom fortvilelsen, og tanken på at kanskje betyr dette at noe er tapt for alltid. At Norge, slik vi kjenner det, aldri vil blidet samme igjen.

Det er ikke sant at det hersket kaos i byen i øyeblikkene etter eksplosjonen, mens politi – påfallende mange av dem i sivil, innkalt i all hast uten tid til å trekke i uniform – sperret av stadig nye områder og drev oss langsomt lenger og lenger unna katastrofens epi-senter. Det er ikke sant at folk løp i panikk eller skrek i fortvilelse, at disse skjebneminuttene byen knapt har opplevd maken til var preget av hat, forvirring eller ønsker om revansj mot hvem det nå måtte være som sto bak dette.

Det var tvert imot en underlig, sjokkert ro som preget reaksjonene. Sykepleiere og leger som fant fram kriseprosedyrene og fulgte dem, menneskemengder som trakk seg lydig unna, brannbiler som systematisk begynte katastrofebegrensninger. Og over alt: Et politi som gjorde hva det kunne for å gjenoprette en slags orden, og et folk som skjønte hvilke utfordringer de sto overfor. Som om vi var på samme lag, alle sammen. Når jeg tenker tilbake på disse forvirrede minuttene (og jeg kommer til å tenke på dem resten av livet mitt) vil det være dette jeg husker: En tilstand av samhold. Et slags fellesskap i alle de sjokkerte, forundrede og tenksomme ansiktene. En følelse av at nå er det oss. Og at dette skal vi – må vi – klare. Sammen.

Det som var under angrep i Oslo, og senere, enda verre, på Utøya  den 22. juli 2011 var ikke regjeringen eller vårt politiske system. Det var vår måte å tenke på. Vår troskyldige, tillitsfulle åpenhet. Selve det norske systemet, tanken på at vi grunleggende sett bygger noe sammen.

Det er én måte å tape mot et slikt angrep. Det er å bytte åpenhet mot frykt. Å slutte å stole på hverande. Å la skepsis  flytte inn i de politiske rommene der tillit og optimisme har bodd.

Oppgaven – for den som vil vinne en slik kamp – er å sørge for at dette ikke endrer oss, ikke forandrer vår måte å tenke på.

I 1939 sendte den britiske regjeringen ut en parole, som i sin enkle, pragmatiske form oppsummerte hvordan Londons befolkning kunne stå imot seks års terrorfrykt: Keep calm and carry on. Det er mer enn en strategi i møtet med terror. Det er sivilisasjonens møte ansikt til ansikt med kaoskreftene. Det er slik vi skal redde alt som er å ta vare på i dette landet. Ved ikke å få pannik. Slapp av, og fortsett.

Dette innlegget ble skrevet for Dagsavisen, rett etter bombeangrepet mot Regjeringsbygget. Siden det harr den hendelsen vokst seg liten i skyggen av grusomhetene på Utøya. Og forbryteren er tatt. Han har forulempet alt vi setter høyt her i landet. Han fortjener en behandling han vil hate: En forsvarer, en rettsak, en human dom. Slik møter vi kaoskreftene som det vi er: Et sivilisert samfunn. Slik vinner vi.

Share

I dag bare denne lille snutten om forleggeri. Ikke bare fordi den er sann (den er), men også fordi den er fiks.

Norske oversettere har sin egen variant, den er også god, og også smart laget:

Share

I et sentimentaltnostagisk øyeblikk kom jeg til å tenke på dette med gressenkemenn. Og en tekst jeg skrev for noen år siden. Husker vi i det hele tatt gressenkemennene?

Engang, nemlig,  var dette gressenkemennenes årstid. De behersket byen, de gikk i dressbukser, skjorteermer og bløte filthatter, opp og ned Karl Johan gikk de, mens de så på unge piker i strutteskjørt og diskuterte sommeværet. Det var mens verden var enkel og syndene små.

Gressenkemenne unnet seg kanhende en pjolter på Grand og en liten sommerflørt, det var det hele. Så dro de hjem og lakket gulvet. Det var nemlig det gressenkemennene gjorde, mens mor og barn ‘lå på landet’.  De lakket gulv, vannet ripsbusker og lot seg tegne av Dagbladets håndtegner, hovedstadens uovervinnelige nittenhundretallsillustratør, Gøsta Hammarlund mens de flanerte på Karl Johan. I mer enn tredve år flanerte de, en evig repeterende bevegelse, gjennom krig og depresjon, fra rundt nitten tretti, til de forsvant med sekstiåtteropprøret. (Hele tiden satt Hamarlund klar, og festet hver bevegelse til skisseblokken.) Deres historiske periode faller nøyaktig sammen med filthattens.

Pernille...En arm og et brett med øl på. To rader av duggfriske halvlitere. Og hvem kan stå for to slike rader gjennomlyst av sol og med hvit fråde på toppen? Jeg kan det ikke. (Axel Jensen: "Line", 1959)

De er endel av den tid vi nettop har mistet, de hører sammen med tapte begreper som ‘Pernille’, ‘Fjolls til fjells‘ og den store klokka over undergrunnsbanen ved Nationalteateret som varslet gressenkemennene om at det var på tide å komme seg hjem med vestlige forstadsbaner, der bakerste vogn var reservert røkere. De reiste nemlig alltid vestover. Og de røkte ‘Hobby‘, eller snadde i helgene. Konene deres (som altså lå på landet) røkte ikke, men den lille søte frøken Pettersen på forværeselet unnet seg en Ascot i ny og ne. Gressenkemennene arbeidet på kontor, uka gjennom. Hver lørdag sluttet de klokka to, tok ‘pappabåten’ sørover gjennom Oslofjorden, og hadde med seg jordbær til kone og barn.

De er gjort til litteratur av Gunnar Larsen, de er festet til filmrullene sammen med Marylin Monroe (i ‘The seven year itch’), og de er en selvfølgelig ingrediens i enhver Johan Borgen-roman. Det hviler en evig sorgløs stemning av tapt uskyld over gressenkemannen. Han er selve femtitallet, minnet om den siste epoke i vår historie da det var mulig å skille de snille fra de slemme, det trygge fra det usikre. Sommerbyen var søvnig og ventende, gressenkemennene var naive, og atombomben var verdens garanti for fred og sikkerhet.

Den som forsøker seg som gressenkemann i dag, vil se hvilke dramatiske endringer vi har gjennomgått. Ikke bare er det alvorlige plagg filthatten blitt en hip-hop rekvisitt, båret sånn lett halvironisk.

Selve hovedstaden i juli, gressenkemennenes arena, er en sydende gryte av aktivitet, sommeren er ikke en tid for avslappet kontemplasjon, men nok et ras etter nye opplevelser. Dagbladet har byttet ut sine små håndtegnede kulturhistoriske perler fra flanørstredet med snikfotografier fra pappabåtenes landingsområder, og byen er blitt full av gressenker, som er hjemme og arbeider mens mann og barn går over Jostedalsbreen, før de reiser på opplevelsestur til Bali sammen i august.

Gressenkemennene og deres koner gjorde intet av dette. De gjorde i det hele tatt minst mulig. Det er nettop det som gjør beretningene om dem så underlig fremmedartet, de er i sannhet vesner fra et annet århundre, en tidsalder da man måtte via sentralborddame for å rikstelefonere til Borre, der stedets telefon var plassert i stasstua til gårdbruker Olstad.

Pipe, hornbliller, filthatt. Og stil.

Sommerenen som tilstand; en lang og opplevelsesfattig flate som fikk sin verdi nettop ved at det skjedde så lite, den er borte. Kombinasjonen ’gressenkemann’ og ’aktivitetsferie’ er en contradictio in adjecto, en umulighet som selve ordene stritter imot. Som ’tekstmelding’ og ’telefonsentral’ brukt i samme setning.

Det er i det hele tatt umulig, nå, å forestille seg noen si: Det var en deilig sommer. Ingenting hendte.

Vår tids sommer er et knapphetsgode, den er verdifull på samme måte som gull: Ved at det er så lite av den. Hver regnværsdag i juli blir en katastrofe, det spiser av vår vesle bit av sommer. Hver av disse få dagene må fylles med noe eksepsjonelt; fjelltopper over 2000 meter eller budhisttempler i regnskogen. Det fantes kanskje en sommer en gang, da man kunne fiske tre småkrabber i et spann og kalle det dagens oplevelse, verdig å berette for Far når han ankom lørdag ettermiddag.

Kanskje er det bare en historisk fiksjon, og kanskje var hele idealet om å ha tid nok, og privilegiet til ikke å bruke den, et 1900-tallsfeilspor. Omtrent som vannstoffbomben. Likevel skulle jeg gjerne, én gang, én sommer, opplevd å være en Hammarlundmann.

Share

Hentet herfra

Share

OM EN ALT FOR LITE LEST NORSK NOVELLE FRA 1953, VERDENS UNDERGANG OG FREMSKRITTSPARTIETS UNGDOM

Jeg vil faen ikke være med på dommedag på slike betingeleser!

Det er ikke jeg som sier dette i irritasjon over at det blei så lite ut av sist ukes apokalypse, det er slik slutten på en av våre fineste noveller lyder. Og det var selveste Harold Camping som minnet meg på den.  Vi har vel ennå ikke glemt ham? Radioprofeten og numerologen som forutså verdens ende 21 mai. (Pussig nok holdt de fleste overskriftsmakere seg unna ordspill om «tidenes camping-tur» når de skrev om de utvalgte som skulle løftes til himmelsk salighet.)

Selv kan jeg ikke si jeg ble skuffet over at undergangen knapt nok ble en overgang. Jeg kunne uansett ikke regne med himmelsk opprykk, for som vanlig skulle saligheten forbeholdes de som var enige med dommedagsadministrasjonen. Og nettopp derfor virket den lite tiltrekkende – hvem i all verden har lyst til å tilbringe evigheten sammen med en gjeng kristenfundamentalistiske galninger?

Det er altså her novellen som slutter med den flotte fanfaren over, kommer inn i bildet. Uten tvil det fineste stykke apokalyptisk litteratur på vårt eget språk - Thorolf Elsters «Morgen i Eilert Sundts gate».

Enkelt sagt er nedturen for de som ventet seg en himmelsk opptur i denne novellen at Vår Herre utsteder et generellt amnesti i innspurten til  harmageddon. Verden er smekk full av nyoppstandne sjeler som alle venter på sin dom, det himmelske byråkrati tar en runde eller to med seg selv, og ender altså med å slippe rubbel og bit innenfor Perleporten. Selvfølgelig til grenseløs skuffelse for de rettroende.

Novellen er gjenfortalt etter hukommelsen. Jeg vet jeg har boken her et sted, men mine bokhyller er som mitt hode: Styrt av det inspirerte kaos. (Nåja. Inspirert og inspirert. Kaos i alle fall.)

Lykkeligvis har jeg tilgjengelig et folkebibliotek ikke langt unna – dit jeg kan tusle meg ned mandag morgen og sjekke, samt få et gjensyn med denne mesternovellen. Ja ikke bare det: Jeg vet av erfaring, at om jeg ikke hadde husket forfatter eller tittel riktig, om jeg bare hadde sagt litt famlende at «det er noe med dommedag…også er det en gate i Oslo…og så er den ganske gammel tror jeg, minst førti år, kanskje mer …» – altså om jeg hadde stått sånn og rotet og stotret og bedt om litterær hjelp bygget på vage hukommelsesbrokker, så ville jeg i løpet av noen minutter stått med riktig bok i hendene. I verste fall kunne det tatt noen timer, om bibliotekarene hadde måttet hente hjelp via sitt verdensomspennende nettverk av likesinnede. En gigantisk global kunnskapsbase bygget på skrift, elektronikk, kunskap og kommunikasjon – men ikke minst på begeistret engasjement, og dyp, hardt tilkjempet respekt for generasjoners møysommelige oppsamlede og magasinerte innsikt.

Denne  ydmyke respekt for kunskap er noe av bakgrunnen for bibliotekenes nær sagt ubegripelige suksess. Det er ikke å ta for hardt i å si at alt det vi kaller «vår sivilisasjon» har et fungerende biblioteksvesen som sin forutsetning. Kunnskapseksplosjonen på 16- og 1700-tallet, den moderne demokratiske tankegang, kunstens og vitenskapenes eruptive vekst, de moderne oppfinnelser – alt sammen hviler på det nær sagt geniale prinsipp: Fri tillgang på organisert kunnskap.

Boksamlinger er nemlig ikke spesielt genialt. Det har eksistert siden lenge før trykkekunsten – folk med mulighet for det har samlet seg svære mengder privat visdom, tilgjengelig for de innvidde. Keiserens eller kirkens eller adelsmannenens venner kunne kikke i kunnskapens hage om om de fikk velvilje fra den som hadde slavebundet bøkene i et ingjerdet og avstengt habitat. Men de var få og utvalgte.

Det var først i det øyeblikk portene til denne mengden kunnskap ble åpnet – på gløtt i begynnelsen, deretter med stadig rausere tilgjengelighet – at ting begynte å skyte fart. Og da vi kom fram til det uovertrufne systemet om at all kunskap i prinsippet skal være tilgjengelig for alle, sto vi samtidig foran et byks i velstand, innsikt og utvikling. Folkebibliotekenes fremvekst faller mer eller mindre nøyaktig sammen med det reelle demokratis gjennombrudd. Det er alt annet enn tilfeldig.

Blant annet har det offentlige bibliotek den vanvittige fordel at de samler, bevarer og arkiverer stoff – ikke fordi det er etterspurt, men for at det ikke skal forsvinne. Om det var etterspørslen alene som styrte tilgjengeligheten, kunne det bli hardt å finne Thorolf Elsters novellekunst.

Omtrent like håpløst som å finne norske filmklassikere i dvd-hyllene, skulle jeg tro. Eller klassikere i det hele tatt. Eller alt utenom det som var blockbusters for fjorten dager siden.

Tvilsom agent for halvsosialistisk gratisformidling: Eilert Sundt (1817-75)

Alt dette sagt, fordi at dagen før dommedag kom kulturgrupperingen Fremskrittspartiets ungdom med et utspill som nesten nådde opp til Mr Camping’s endetidsregnestykker i sin utstuderte stupiditet.

Gratis bøker er ingen menneskerett forkynte organisasjonen i et leserinnleg i Dagbladet (i seg selv faktisk et diskutabelt utsagn; det kommer litt an på hvordan man tolker menneskerettighetenes paragrafer 19 og 27).

Deretter kommer et langt og usammenhengende resonement som skal begrunne hvorfor bibliotekene bør koste penger – som i tiden før folk som Henrik Wergeland og Eilert Sundt (han med gata der Thorolf Elsters dommedagsscenario utspilte seg) fikk gjennomslag for tanken om det uvettige gratiseriet rundt det skrevne ord.

Vi skal bare 150 år bakover i tid. Du snakker om fremskritt.

Kroneksempel på vellykkete kulturformidlere. Clerks (1994)

Det er utleiehylla i landets utallige smågodt/ videosjapper som skal utgjøre kulturbyggingen i FrP-staten:  En løsning vi ser for oss er slik DVD-utleie fungerer i dag. Dette er jo et kroneksempel på at kulturen lever godt privat… Nei, FpU. «Kulturen» i smågodthylla i kiosken på hjørnet lever ikke godt. Men dere skal ha takk for å gjøre definisjonen klar: Kulturen lever godt = det betales penger. Om ikke hele den vestlige kulturhistorie fra opplysningstiden og framigjennom støttet opp under tanken om et bredt og mangfoldig offentlig finansiert bibliotekvesen, kunne det traurige dvd-utbudet vi må bale med, være eksempel godt nok til å se dusteriet i dette.

Ungdomsorganisasjonen til landets nest største parti har rett og slett ikke skjønt at noe av det fineste, og viktigste, ved bibliotekene er at de ivaretar bøker som ikke er etterspurt av flertallet akkurat i øyeblikket.  Om moren min på 93 ønsker å se igjen yndlingsfilmen sin fra trettitallet – se hvor mye hjelp hun får av Fremskrittspartiets kroneksempel. Men dette handler selvfølgelig ikke om våre gamle. Eller om kulturen. Det handler om lettvinte penger og billige poenger.

«Tenk deg å gå på Chess-biblioteket, hvor spennende er ikke det? utbryter ungdomspolitikerene i begeistring over tanken på et gjennomprivatisert biblioteksvesen, og et kort øyeblikk puster man ut og tenker «gudskjelov, det er bare selvironi og tullball.» Svaret på det retoriske spørsmålet «hvor spennende er ikke det» er jo: «Ikke i det hele tatt.» Men nei. De mener det faktisk. De ønsker på rene ramme alvor å legge 250 års møysommelig opparbeidet kulturell kapital i hendene på en eller annen Vollvik-kloning.

Vi trenger åpenbart hverken forfattere eller gale relgionsfanatikere for å forestille oss dommedag. Det holder lenge med FpU.

Share

Da Dagbladets Cathrine Krøger tidligere i år publiserte sin parodi av en anmeldelse på John Erik Rileys Heimdal, California sendte jeg en twittermelding som gikk ut på at hun antakeligvis ikke hadde lest boka hun snakket om.

Det var selvfølgelig en nøye kalkulert provokasjon, en bevisst overdrivelse ut i det absurde, for å demonstrere i hvilken grad jeg mente hennes «lesning» var helt på jordet. (Heldigvis støttet alle andre anmeldelser av boka mitt inntrykk.) Det var ingen som virkelig trodde jeg mente det bokstavlig, og det var heller ikke meningen de skulle tro noe slikt.

Det å si om en anmelder at vedkommende uttaler seg om bøker hun ikke har lest, er nemlig det samme som å fradømme han eller henne all ære. Det er for anmelderiet hva innsidehandel er for aksjemegleri: Totalt faglig havari, misbruk av egen posisjon og en åpenbar demonstrasjon av at man hverken skjønner sin egen oppgave eller hvilke regler som gjelder i det spillet man deltar i.

(I parentes bemerket: En av fjorårets mest fantastiske litterære opplevelser – arbeidslivsromanen Yarden – kom til som en indirekte følge av at forfatteren Kristian Lundberg måtte rydde skrivebordet og forlate jobben som literaturanmelder på dagen, fordi han hadde anmeldt en bok som ikke var skrevet – og slik uforvarende demonstrert at han ikke leste bøkene han uttalte seg om.)

Derfor var det med ikke så rent lite vantro  jeg hørte den selsamme Krøger på NRK’s Aktuelt onsdag kveld. Programmet skulle handle om boka Luremus av Elin Rise spesielt og den uklare genren «chick lit» generelt. Etter først å ha sagt at hun «sannelig ikke vet hva chick lit er», fastslår Krøger at det er bøker «uten litterær kvalitet». Riktignok med unntak av den boka hun faktisk har lest, nemlig Bridget Jones’ dagbok, den er nemlig god, men alle de andre, de hun ikke har lest, de er altså  dårlige.

Jaha.

Til de dårlige – altså de uleste – hørte også åpenbart kveldens debutant. (Mer om hennes bok her. For ikke å snakke om forfatterbloggen hennes Sjekk også Rises andre blogg. De er underholdende. Hvilket Krøger sikkert klarer å gjøre til noe tvilsomt.)

Det er et stykke TV-underholdning med absurde kvaliteter. Først fastslår hun at boka ikke har salgspotensial, men at forlaget likevel satser på den. Det er fine opplysninger – vi liker å få råd om hvordan vi kan kommersialiseres, og Krøger i rollen som markedsanalytiker er i det minste underholdende. Men markedsfolk har en fordel fremfor litteraturanmeldere i Dagbladet. De vet hva de uttaler seg om.

Luremus vil jeg kalle mykporno, fastslo Dagbladets litteraturanmelder er stykke ut i programmet.

Det interessante er ikke om hun har rett i denne påstanden eller ikke (hun tar noe så grundig feil). Det interessante er heller ikke at en representant for avisa som har gjort det til nasjonalsport å finne et påskudd til å ha pupper på forsiden hekter seg opp i det faktum at det er en truse på omslaget.

Det interessante er at hun står på nasjonalt TV og uttaler seg negativt om en litterær debutant i bastante ordelag – om en  bok  hun ikke har så mye som åpnet. Skjønt, nei forresten. Det er ikke interessant. Det er skandaløst.

En ting er at det er latterlig, meningsløst og en åpenbar demonstrasjon av at hun ikke har forstått sin egen rolle.. En annen ting er at hun drar det seriøse anmelderi ned i søla.

Dagen etter at Krøger hadde fradømt sjangeren, boka og forfatteren all litterær ære, ringte Dagbladets kulturredaksjon. Fru Krøger ville gjerne ha tilsendt Luremus. Nå kunne hun nemlig tenke seg å lese den. For å – hold dere fast – anmelde den. Hun har altså allerede sagt offentlig at boken er mykporno. Hvem i all verden kan ha noen som helst slags tillit til hva hun forøvrig kan mene? Det er jo ingenting som tyder på at denne anmelderen lar seg påvirke av realiteter. Enn si av skrift.

Om anmeldelsen kommer på trykk – om man i Dagbladet mener at det finnes så mye som et fnugg habilitet igjen hos Krøger, vil det bli et stykke avisanmelderi som ikke har noen verdi –annet enn at den dokumenterer for all verden det totale mangel på faglig refleksjon, ikke bare hos anmelderen men også i hennes redaksjon.

PS.

Jada – jeg er inhabil jeg og:

Krøger sa nemlig i løpet av programmet også at «Anders Heger anklager jeg alltid, jeg synes han er så…» (hun avsluttet ikke).

Hadde jeg ant hva hun siktet til, kunne jeg funnet ut om det hadde noen relevans. Enskjønt jeg tviler. Ærlig talt: Hva slags saklighet kan man vente av folk som sier sånn generelt: «Han anklager jeg alltid»? Selv har jeg en mistanke om at det kanskje har å gjøre med den mildest talt lite heldige figur hun gjorde den ene gangen jeg kan huske å ha diskutert med henne, etter et annet usedvanlig lite gjennomtenkt utspill. Det var dengang hun gikk i fotsporene til Washington Wives og ville at Rune Belsviks barnebøker skulle utstyres med varseltrekant fordi de inneholdt sex. (Mer om det her og her.)

Skjønt Gud vet. Slik replikken falt, er det bare nok et eksempel på en anmelder som ikke anmelder det hun burde, nemlig bøkene, men heller går seg vil i egne idiosynkrasier.

Share

Forlegger og journalist. Forleggeren underst.

Mandag denne uka var jeg invitert på årsmøtet til Norsk Redaktørforening for å kommentere en nyvinnig, nemlig  en hundre siders sak som bærer det krevende navn «Nasjonal redaksjonell årsrapport 2001″. Man kan kalle det deres etiske selvangivelse. Her reises spørsmålene om norske aviser og etermedier oppfyller de høytravende målsetninger i Vær Varsom-plakaten.  Som at de har pålagt seg selv å «ivareta viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunskritikk»,  samtidig som de med skal «avdekke kritikkverdige forhold», «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser», og en lang rekke andre like gloriøse som høytravende målsetninger.

Min forgjenger i Cappelen, Steinar Hansson, kalte forholdet mellom bøker og aviser for «skriftens Kain og Abel«, den snille og den slemme broren. Og Gud skal vite at vi som liker å late som om vi representerer finkulturen i møte med de tabloide bladsmørerene, kan nikke gjenkjennende til dette bildet. Men Steinar visste bedre enn andre (han var jo også avisredaktlør) at vi nok er like langt utenfor Edens Hage, både journalist-Kainene og forlegger-Abelene.

Derfor klirret det  muntert i glasshuset da jeg gjorde det jeg kom for: Å slenge noen småstein mot pressens selvtilfredshet.

Eksempel på avisside, evig aktuell. (Ja, det er faktisk 10 mnd mellom dem)

Selvfølgelig lever rapporten, på samme måte som det den behandler, bare delvis opp til egne ambisjoner. Så langt fra å være en komplett selvkritisk gjennomgang av norske media (en nærmest umulig ambisjon) viste det seg heller å være en samling eksempler av pressen på sitt beste (og det skal de ha- på sitt beste er norsk presse knakende god); ispedd en gjennomgang av klagesaker til Pressens Faglige Utvalg. Altså norsk presse på sitt dårligste. Det best og det verste fra samme medieverden, altså.

Som mediekritiker og generell surpomp var det altså nok å gripe fatt i. Og det var en spennende seanse å diskutere pressens forsøksvise selvkritikk i et panel med biskop Helga Byfuglien og Gunn Ovesen fra Innovasjon Norge, med landets antakligvis mest krevende forsamling (seksti skeptiske redaktører) som betenkt publikum.

På vei fra hotell Royal Christiania gjennom et vårvarmt Oslo mot forlagshuset i Akersgata (en adresse vi har arvet fra den utskjelte løssalgspressa), var det likevel forleggeren, ikke mediekritikeren i meg som hadde fått noe å tenke på. Det er lett å gjøre seg lystelig på pressens vegne, nemlig.

Det holder å si MORDERFLÅTT. Eller spørre om vi egentlig fikk vite NOK om bryllupet i England.

Eksempel på bok, evig aktuell

Men likevel – diskusjonen om «samfunnskontrakten» mellom pressen og publikum, det evige pryl de utsettes for fra kritikerene og det like kontinuerlige forsvar, deres (riktignok sjeldne, men dog) selvkritik og evig repeterte selvrevrefleksjon – det er noe for en forlegger å vurdere og lære av.

Joda, vi er ikke fremmed for å snakke om etikk vi heller. Og vi er vant til å diskutere det vi lager – bøkene. Men hvor ofte diskuterer vi vår egen rolle, og i hvilken grad stiller vi oss det spørsmålet landets avisredaksjoner retter mot seg selv daglig: Oppfyller vi avtalen – ikke med den enkelte leser, men med samfunnet?

Det spørs om det ikke er Abel som har noe å lære av Kain her.

Share