Hva skal man med en slik anmelder?

Da Dagbladets Cathrine Krøger tidligere i år publiserte sin parodi av en anmeldelse på John Erik Rileys Heimdal, California sendte jeg en twittermelding som gikk ut på at hun antakeligvis ikke hadde lest boka hun snakket om.

Det var selvfølgelig en nøye kalkulert provokasjon, en bevisst overdrivelse ut i det absurde, for å demonstrere i hvilken grad jeg mente hennes «lesning» var helt på jordet. (Heldigvis støttet alle andre anmeldelser av boka mitt inntrykk.) Det var ingen som virkelig trodde jeg mente det bokstavlig, og det var heller ikke meningen de skulle tro noe slikt.

Det å si om en anmelder at vedkommende uttaler seg om bøker hun ikke har lest, er nemlig det samme som å fradømme han eller henne all ære. Det er for anmelderiet hva innsidehandel er for aksjemegleri: Totalt faglig havari, misbruk av egen posisjon og en åpenbar demonstrasjon av at man hverken skjønner sin egen oppgave eller hvilke regler som gjelder i det spillet man deltar i.

(I parentes bemerket: En av fjorårets mest fantastiske litterære opplevelser – arbeidslivsromanen Yarden – kom til som en indirekte følge av at forfatteren Kristian Lundberg måtte rydde skrivebordet og forlate jobben som literaturanmelder på dagen, fordi han hadde anmeldt en bok som ikke var skrevet – og slik uforvarende demonstrert at han ikke leste bøkene han uttalte seg om.)

Derfor var det med ikke så rent lite vantro  jeg hørte den selsamme Krøger på NRK’s Aktuelt onsdag kveld. Programmet skulle handle om boka Luremus av Elin Rise spesielt og den uklare genren «chick lit» generelt. Etter først å ha sagt at hun «sannelig ikke vet hva chick lit er», fastslår Krøger at det er bøker «uten litterær kvalitet». Riktignok med unntak av den boka hun faktisk har lest, nemlig Bridget Jones’ dagbok, den er nemlig god, men alle de andre, de hun ikke har lest, de er altså  dårlige.

Jaha.

Til de dårlige – altså de uleste – hørte også åpenbart kveldens debutant. (Mer om hennes bok her. For ikke å snakke om forfatterbloggen hennes Sjekk også Rises andre blogg. De er underholdende. Hvilket Krøger sikkert klarer å gjøre til noe tvilsomt.)

Det er et stykke TV-underholdning med absurde kvaliteter. Først fastslår hun at boka ikke har salgspotensial, men at forlaget likevel satser på den. Det er fine opplysninger – vi liker å få råd om hvordan vi kan kommersialiseres, og Krøger i rollen som markedsanalytiker er i det minste underholdende. Men markedsfolk har en fordel fremfor litteraturanmeldere i Dagbladet. De vet hva de uttaler seg om.

Luremus vil jeg kalle mykporno, fastslo Dagbladets litteraturanmelder er stykke ut i programmet.

Det interessante er ikke om hun har rett i denne påstanden eller ikke (hun tar noe så grundig feil). Det interessante er heller ikke at en representant for avisa som har gjort det til nasjonalsport å finne et påskudd til å ha pupper på forsiden hekter seg opp i det faktum at det er en truse på omslaget.

Det interessante er at hun står på nasjonalt TV og uttaler seg negativt om en litterær debutant i bastante ordelag – om en  bok  hun ikke har så mye som åpnet. Skjønt, nei forresten. Det er ikke interessant. Det er skandaløst.

En ting er at det er latterlig, meningsløst og en åpenbar demonstrasjon av at hun ikke har forstått sin egen rolle.. En annen ting er at hun drar det seriøse anmelderi ned i søla.

Dagen etter at Krøger hadde fradømt sjangeren, boka og forfatteren all litterær ære, ringte Dagbladets kulturredaksjon. Fru Krøger ville gjerne ha tilsendt Luremus. Nå kunne hun nemlig tenke seg å lese den. For å – hold dere fast – anmelde den. Hun har altså allerede sagt offentlig at boken er mykporno. Hvem i all verden kan ha noen som helst slags tillit til hva hun forøvrig kan mene? Det er jo ingenting som tyder på at denne anmelderen lar seg påvirke av realiteter. Enn si av skrift.

Om anmeldelsen kommer på trykk – om man i Dagbladet mener at det finnes så mye som et fnugg habilitet igjen hos Krøger, vil det bli et stykke avisanmelderi som ikke har noen verdi –annet enn at den dokumenterer for all verden det totale mangel på faglig refleksjon, ikke bare hos anmelderen men også i hennes redaksjon.

 

 

PS.

Jada – jeg er inhabil jeg og:

Krøger sa nemlig i løpet av programmet også at «Anders Heger anklager jeg alltid, jeg synes han er så…» (hun avsluttet ikke).

Hadde jeg ant hva hun siktet til, kunne jeg funnet ut om det hadde noen relevans. Enskjønt jeg tviler. Ærlig talt: Hva slags saklighet kan man vente av folk som sier sånn generelt: «Han anklager jeg alltid»? Selv har jeg en mistanke om at det kanskje har å gjøre med den mildest talt lite heldige figur hun gjorde den ene gangen jeg kan huske å ha diskutert med henne, etter et annet usedvanlig lite gjennomtenkt utspill. Det var dengang hun gikk i fotsporene til Washington Wives og ville at Rune Belsviks barnebøker skulle utstyres med varseltrekant fordi de inneholdt sex. (Mer om det her og her.)

Skjønt Gud vet. Slik replikken falt, er det bare nok et eksempel på en anmelder som ikke anmelder det hun burde, nemlig bøkene, men heller går seg vil i egne idiosynkrasier.

Anders Heger
Forlagsredaktør, forfatter, spaltist og generell pratmaker.
27 kommentarer
  1. Skal ikke blande meg for mye i dette, annet enn at jeg også trodde at Krøger ikke kunne ha lest Riley da hun anmeldte ham. Men det blir jo på en måte Krøgers Catch 22: Hvis hun har lest boka og slakter den, mangler hun litterær dømmekraft. Og hvis hun har dømmekraft og slakter den, kan hun ikke ha lest den. Luremus vet jeg ingen ting om enda, annet enn at tittelen er så smart at den fortjener en roman.

    5. mai 2011 kl 22:33
  2. Hanne Gro Korsvold:

    Neppe sunt at alle danser rundt boka som om de er den siste enhjørning eller ta den imot som regn etter 30 års tørke. Og i tillegg å forsøke å marginalisere en uenig anmelder. Selv om hun kanskje viser dårlig dømmekraft i andre sammenhenger.

    6. mai 2011 kl 06:05
  3. Anders Heger:

    Hanne Gro, jeg ville selvfølgelig ikke reagert om anmelderen var «uenig», som du sier. Det som gjør meg sint, er hvordan hun uttaler seg, i sterkt nedsettende og generelle ordelag, uten å gidde å lese. Det går rett og slett ikke an.

    6. mai 2011 kl 09:16
  4. Daniel:

    Helt enig i at Krøgers anmeldelse var svak, for å si det mildt. En annen anmeldelse som jeg imidlertid finner minst like problematisk, var den panegyriske hyllesten Vidar Kvalshaug presterte å lire av seg. Det var en direkte pinlig tekst. Kvalshaug mangler den rette kompetansen for å kritisere Riley. For det er mye å ta tak i her, boken er ikke spesielt original og tilfører ikke samtidslitteraturen så veldig mye. For de av oss som har lest Infinite Jest oppleves Riley som et epigon, og vi har allerede en forteller her til lands som har gjort mye av det Riley prøver på, og det for 15-25 år siden, Jan Kjærstad. Og så er det Eggers og Coupland, bare for å nevne et par åpenbare referanser til. Hvor interessant er da et slikt flettverk av en roman på norsk? Som et pedagogisk tilbud, som en intro til nevnte forfattere er det greit nok, men hvorfor henviser ikke Riley til inspirasjonskildene sine i lanseringsintervjuene? Han kan oppleves som en dverg som står på kjempers skuldre av erfarne lesere, samtidig som norske anmeldere ikke forstår hva dette egentlig handler om, og derfor velger enten å genierklære eller slakte. Riley er en god pedagog og litteraturformidler, men en original romanforfatter er han ikke.

    6. mai 2011 kl 09:47
  5. Anders Heger:

    Når det gjelder vurderingen av Heimdal California er jeg nok mer enig med Kvalshaug enn med deg, Daniel. At han deler metode med andre forfattere synes jeg knapt er noe argument.

    6. mai 2011 kl 09:59
  6. Daniel:

    Ja, det var det med å henge seg opp i detaljer da. Jeg ser at teksten omhandler Krøger generelt nå, mens jeg skrev kommentaren over etter å ha lest det første avsnittet. Jeg tror vi er enig i at Krøger er uinteressant, mens Rileys roman er et interessant diskusjonstema.

    6. mai 2011 kl 10:03
  7. Hanne Gro Korsvold:

    Anders, jeg er helt enig med deg når det gjelder at man selvsagt skal lese noe før man uttaler seg nedsettende. Du knyttet imidlertid denne hendelsen til anmeldelsen Krøger skrev av Heimdal California. Jeg har lest boka, og syns etterhvert at historien ble langdryg og uinteressant og at de litterære virkemidlene ikke var spesielt spennende. Jeg fikk på følelsen av at Riley skrev til og for sin egen menighet (der nok ganske mange kulturpersonligheter er med, noen av dem er også nevnt ved navn i boka). Jeg ville nok ikke uttalt meg så spissformulert som Krøger, men jeg syns ikke hennes anmeldelse er noe mer pinlig enn Kvalshaugs. Jeg skjønner at det ligger lengre tids irritasjon over Krøgers oppførsel bak ditt blogginnlegg, men mitt poeng er egentlig at det å diskreditere Krøger, eventuelt konstatere at hun allerede er diskreditert, ikke nødvendigvis betyr at Krøgers generelt mangler litterær dømmekraft og at det gjør alle de andre, mer eller mindre panegyriske anmeldelsene (AWESOME!)av Riley kvalitativt bedre.

    6. mai 2011 kl 10:27
  8. Daniel:

    Nettopp, man får en følelse av at dette er en bok skrevet av Riley for å tilfredsstille et visst, ganske innsnevret lesersegment, som gjerne kan representeres ved Rileys eget twitterati*, hvor også Heger er en aktiv deltager. Men det er som Heger påpeker, ikke et argument hvem han skriver for, like lite som at Riley benytter grep som andre forfattere har anvendt tidligere**. Det er selve utførelsen det koker ned til, og her må det sies at dersom Riley hadde hatt interessante betraktninger eller originale observasjoner å komme med, ville selvsagt boka vært lesbar. Den er imidlertid flat i karakteroppbygging, uten skarpe analyser, blødmene fungerer ikke, den mangler dynamikk, ja, boken skjemmes t.o.m. av en litt klein sentimentalitet, dveling ved noe som har gått tapt, uten at det løftes opp på et kunstnerisk nivå. Alt dette kan oppsummeres i et ord som forlagsfolk selvfølgelig vet alt om: Hype.

    * Som i et digitalt ekkokammeret hvor langt på vei all habilitet opphører, objektive kvalitetsstandarder erstattes av interne referanser, hvor den som besitter den høyeste popkulturelle kompetansen blir kongen på haugen, som i en evigvarende kulturkapital-hierarkilek etc. etc. Som i den samrøra som oppstår når forfatter/redaktør, anmelder/forfatter/eksredaktør og forlegger m.fl. spiller kulturell ping pong i den samme digitale boblen.

    ** Se, jeg kan også leke DFW.

    6. mai 2011 kl 11:29
  9. Anders Heger:

    OK,OK – jeg ser at jeg har invitert til en avsporing her, og jeg kan i og for seg godt forstå at folk heller vil diskutere Heimdal California enn Cathrine Krøger. Den er noen tusen prosent mer interessant.
    Jeg er uenig – kjempeuenig – i deres vurdering av boka, og skal kanskje komme tilbake til det i en senere bloggpost
    Men faktum er altså (og det går rimelig klart fram om man ikke er så triggerhappy at man kommenterer etter å ha lest første avsnitt) at jeg brukte – ikke anmeldelsen, men min egen reaksjon på den – som et eksempel på uttrykket «hun kan ikke ha lest hva hun uttaler seg om». Det er jo normalt en villet overdrivelse, omtrent som «om denne boken skal anmeldes, må det være til politiet», eller for den saks skyld «man skulle nesten tro du svarte før du hadfde lest hele innlegget».
    Min smule poeng var altså at sist jeg brukte uttrykket om CK var det rent retorisk. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at jeg skulle måtte bruke det bokstavlig.

    6. mai 2011 kl 13:36
  10. Bror Hagemann:

    Og det er altså (som jeg har skrevet et annet sted) ikke dette saken handler om. Cathrine Krøger og Agnes Moxnes ble invitert til NRK for å snakke om fenomenet «Chic lit» generelt, med utgangspunkt i lanseringen av Luremus (genial tittel!?), men ikke om den boka spesielt. Begge understreker gang på gang at de ikke har lest den og ikke vet noe om Luremus’ litterære kvaliteter. Krøger prøver seg på noen beskrivelser av sjangeren, blant annet dette ordet «mykporno», som hun i neste setning trekker tilbake. Ingen gode og presise analyser på direkten her, men du skyter langt over mål, Anders, når du påstår hun «fradømmer sjangeren, boka og forfatteren alle litterær ære». Et nokså rotete prateprogram, og mye god reklame for Cappelen Damms debutant. At Krøger tidligere har skrevet en diskutabel anmeldelse av HC, en mann som altså er ansatt i Cappelen Damm, skal man være litt omtåket for å mene at diskvalifiserer henne fra å uttale seg om andre forhold i bokbransjen.

    7. mai 2011 kl 05:45
  11. […] salgskonsulenter,  en markedssjef, samt mange andre. Til tider er temperaturen høy, som i Anders Hegers kampglade innlegg i etterkant av debatten på NRKs Aktuelt forrige onsdag om såkalt «chick lit», og i […]

    9. mai 2011 kl 08:43
  12. Erik Fosnes Hansen:

    Det er nok lett å la seg overtale av NRK til å stille opp i et debattprogram. Ikke bare fordi det er smigrende, men fordi det virkelig ikke er alt for ofte at det blir fjernsynsdebatter av litteratur, og jeg kan forsåvidt forstå at Krøger valgte å stille, men: Hun skulle ha lest boken som var utgangspunktet, og hun skulle vel ha hatt større innsikt i temaet og sjangeren som skulle debatteres. Noe annet går ikke an. Det gjelder forsåvidt for Agnes Moxnes også. Såvel en hovedanmelder i Dagbladet som en sentral kulturjournalist i vår største mediebedrift har et ansvar overfor en debutant, og kan ikke bare stå og synse ut i løse luften, når det er debutantens bok som er in puncto.

    Når det gjelder Krøgers habitus som anmelder så må det iallfall være tillatt å merke seg at hun litt for ofte har vanskelig for å skille mellom det allmenne og det spesielle, og rett som det er lar dem bytte posisjon slik det passer henne i argumentasjonen. Det blir ullent. Litt større evne til distinksjon må kunne ventes. For eksempel hadde hun en anmeldelse i Dagbladet i går av en billedbok for barn, «Maria og de viktige tingene», av belgiske Tine Mortier og Kaatje Vermeire. En nydelig bok der temaet Døden tas opp og illustreres. Hun roser boken for dens åpenbare kunstneriske kvaliteter, har i det hele tatt ingen innvendinger. Bortsett fra at hun tviler på at den vil komme til å slå an «hos barna».

    Hvor mange barn Cathrine Krøger kjenner, vet jeg ikke. Men de fleste barn jeg kjenner, er svært forskjellige. De ligner hverandre i det at de er barn, men ellers ligner de hverandre ikke. De er altså som ethvert annet publikum (bare at de alltid er tydeligere og ærligere enn et voksent publikum): Men deres smak og preferanser er forskjellige. Som alle andres smak og preferanser. Noen barn vil like denne boken, andre vil ikke like den. Vi snakker tross alt her om hundretusener av små individer. Å skyve «barna» foran seg, blir derfor en retorisk kortslutning, som forhindrer oss i å få vite hva Krøger egentlig mener.

    Når hun 21.2. anmelder Peter Høegs siste roman «Elefantpassernes barn», foretar hun den samme øvelsen, bare med omvendt fortegn. Hun begynner med å fortelle at dette er Peter Høeg på sitt beste («Denne boka er imponerende inntil det svimlende»), men konkluderer med at «denne type fortellerfrodighet ikke tilhører min favorittlesning», skjønt «mange lesere – spesielt Høeg-fans – (…) vil ha stor glede av «Elefantpassernes barn».»

    Det er ikke så godt å begripe seg på disse spagatene.

    10. mai 2011 kl 02:59
  13. Harald Andersen:

    Det mest interessante i denne debatten er de personelighetstrekk ved Heger som Krøger har fremprovosert.

    11. mai 2011 kl 10:32
  14. Vi liker at mennesker sier ifra, vi gikk nok lenger enn de fleste, og laget en side for slikt.
    Bra Anders, fortsett med dette!

    C

    11. mai 2011 kl 12:48
  15. […] noe jeg føler at jeg har havnet midt oppi: NRK2 – Aktuelt onsdag 4. mai. Hva skal man med en slik anmelder? (Forlagsliv: Lavterskel – Anders Heger) Skrudd av Luremus? (Forlagsliv: Gnist – Anne […]

    11. mai 2011 kl 12:54
  16. Karl W. Parsten:

    Med all, virkelig all respekt for Elin Rise: Hennes bidrag til norsk samfunnsliv våren 2011 materialiserer seg i all hovedsak som en ny fil i onaniarkivet til en rekke norske menn og noen få lesber. Dette vet Heger godt. Hvem av dem som så henne hos Ole Torp kunne ikke unngå å legge merke til hvor strålende vakker hun er? Boken mumlet hun noen setninger om, og den er i sannhet et makkverk. Fryktelig dårlig. Ja, det er sikkert noen rosabloggere som vil lese den også, og trolig også noen intelligente mennesker.

    11. mai 2011 kl 18:02
  17. Jon Andreas Jebs:

    He he. Mye pussig man kan trekke ut av denne saken. Habilitet og rolleblanding: Ingen som ennå har påpekt det litt klamme ved at ved Dagbladets bokanmeldelser er det en kjøp-boka-her-knapp? Heger anklages for å tenke kommersielt og være en forlegger som er ute etter å «selge boka» (Rise), beskytte kollegaen (Reily) og annen uhederlig fremferd. Fy! Heger! Denne bloggen er et betenkelig markedsføringstriks i dagens db.no. Tenk: Forlaget blogger om bøker! Dagbladet har derimot uhildete anmeldere som ikke er opptatt av å selge noe, har de ikke? Hverken avis eller at noen skal trykke på kjøp boka her-knappen er Krøger eller hennes redaktør opptatt av. Den fører til Dagbladets bokhandel «i samarbeid med# Tanums bokhandel, som pussig nok er eid av Cappelen. Men ser ut som db.nos kultursider. Her finnes til og med en oversikt over bøker som forlagene selv anbefaler. (Utgir forlag bøker de ikke vil anbefale forresten?). Men anmeldere er jo et hederlig og nøytralt folkeferd, så aldri om man kan tro de noensinne kan la seg påvirke og dette er sikkert ikke en uheldig sammenblanding. Denne saken er nå beviset på at her finnes ingen sammenblanding allikevel. Eller at all oppmerksomheten er positiv for alle parter. Eller at Norge er så knøtta lite, så her blir alt en lapskaus uansett hva vi prøver på. Det dummeste er at kulturkommentatorer og bransjefolk faktisk kan sin historie så skrekkelig dårlig: Bokbransjen har da alltid vært kommersiell. Gyldendals grantrelogo er utviklet for å skape juleassoiasjoner en gang på 20-tallet. Det var visst salgsfremmende. Elias Kræmer (noen som har lest ham?) valgte nok ikke pseudonymet sitt helt tilfeldig, osv. Få ønsker vel at forlag skal være gjennomkommersialiserte, men jeg lurer på hvorfor så mange føler de har rett til å kreve av denne bransjen at den ikke skal være det.

    11. mai 2011 kl 20:02
  18. Anja:

    Jeg kjente at jeg ble veldig provosert av når det gjaldt debatten på NRK, var den vanvittige ovenfra og ned holdningen til Krøger, og som jeg ser andre steder også når det snakkes om litteratur. Det er bare en viss type som gjelder skal man ha noe en skulle sagt. Men en glemmer en ting! Vi mennesker er forskjellige! Bøker jeg kanskje elsker, kan andre synes var noe forbanna makkverk og motsatt. Ikke fordi boken var dårlig, men fordi den ga oss to helt forskjellige opplevelser utifra de personene vi er.

    Og en skal ikke glemme at det viktigste med litteratur er at det skal gi oss noe. Enten det er et avbrekk i hverdagen, bøker vi kan kjenne oss igjen i, eller få oss til å tenke m.m. Selv kan jeg syndig dykke ned i bøker som ikke gjør noe annet enn å underholde meg, de trenger strengt tatt ikke være spesielt intelligente. Men neste bok kan det hende jeg må ha noe tyngre (som et et eksempel, leser for øyeblikket «The Host» av Stephenie Meyer mens Prousts «Swanns kjærlighet» ligger å venter på meg).

    Rakk gjerne ned på en bok du ikke liker, men hold deg for god til å se ned på en sjanger fordi den ikke er «for fin for deg». Selv har jeg aldri klart å tenne på krim (den må i såfall være veldig bra), men det betyr ikke det samme som at krim generelt ikke har noe verdi… Men nå kan en vel påstå at Krøger nok ikke er målgruppen for «Luremus», det er bøker for en annen generasjon! Og med kun Pornopung, Bridget Jones og Frognerfitter som referanser, kan det vel påstås at det er litt for snevert, eller?

    Selv skal jeg lese boken veldig snart. Det er mye mulig at jeg er enig med Krøger og at jeg ikke liker boken, men noe sier meg at jeg går inn i lesningen med et litt annet utgangspunkt. Annmeldelsen til Krøger føltes mest som en bekreftelse for argumentene hun hadde brukt på TV, slik at hun ikke skulle tape ansikt «Se, jeg hadde rett!»

    11. mai 2011 kl 21:10
  19. Blogger:

    Det er ganske sikket greit og flott at en forlagssjef blogger med lav terskel (tittelen på bloggen, merker jeg meg). Jeg er derimot ikke like sikker på om det er greit og flott at forlagssjefer går til personangrep på anmeldere. Det er i alle fall uventet. Og antakelig også uklokt.
    Så vidt jeg skjønner har anmelderen to ganger levert en anmeldelse forlagssjefen ikke liker. Det er tydeligvis for mye. Om det er en eller to ganger for mye, vet jeg ikke.
    Men jeg vet at det eneste substansielle argumentet i bloggen ovenfor er at Dagbladets anmelder skulle være inhabil fordi hun hadde uttrykt meninger om boken FØR hun skrev anmeldelsen. Det er vel i så fall en relativt ekspansiv definisjon av inhabilitet forlagssjefen legger til grunn for vurderingen av anmelderen, samtidig som det er rimelig klart at for de fleste at han selv er ganske lite habil, faktisk langt mindre habil, både når han uttaler seg om boken og når han vurderer anmelderen.
    Ut over dette er det vel også slik at svært mange som anmelder bøker har oppfatninger om bøkene, forfatterne, temaene og liknende FØR anmeldelsene skrives og kanskje til og med før bøkene leses. Selv har jeg anmeldt svært mange bøker og ofte hatt oppfatninger på forhånd, både negative og positive. Mange ganger har jeg endret oppfatninger under lesningen. Det virker som om forlagssjefen altså både på den ene siden anvender en definisjon av habilitet (om andres habilitet) som rammer langt de fleste anmeldere og som om han på den andre siden også fradømmer Dagbladets anmelder evnen til å vurdere det hun leser på en selvstendig og kritisk måte (også i forhold til egne synspunkt og holdninger)?
    Etter min oppfatning var terskelen for dette innlegget fra forlagssjefens side alt for lavt. Alternativt hadde ikke forlagssjefen tenkt på langt nær nøye nok over rollen sin. Jeg tror hans terskel bør være høy når han uttaler seg om bransjen selv om den kan være lavere når han uttaler seg om andre ting – om han nå virkelig ønsker å ha et image som en som slenger rundt seg. Og om det nå er et image forlaget er tjent med?

    12. mai 2011 kl 02:45
  20. Etter min mening burde ikke en anmelder engang ha snakket med forfatteren hvis bok han eller hun skal anmelde. Det burde være hundre prosent seclusion. Ingen kritikere burde noensinne bli invitert på lanseringspartyer, forlagsfester eller liknende. Det er hårreisende at dette får holde på som det gjør i Norge. Resultatet blir en skitten, litterær andedam der visse forfattere har klippekort på hyggelige omtaler og positive anmeldelser (eller negative hvis forfatteren skulle ha kommet i skade for å fornærme anmelderen).

    Få også vekk alle forfatteranmeldere som anmelder kolleger. Det skal ikke være mulig for kolleger å anmelde hverandre! Enhver skjønnlitterær forfatter som anmelder en annen skjønnlitterær forfatter er rett og slett inhabil. Det er ille nok at de brukes som konsulenter i alle forlag. Jeg kan knapt tenke meg noe mer surrealistisk og fantastisk inhabilt enn at norske krimforfattere og/eller skjønnlitterære forfattere sitter og anmelder hverandre. Her skal altså en vennligsinnet (Twitrer-venn) eller uvennligsinnet kollega sitte og bestemme om du skal få råd til å betale regningene dine eller ei. (Nå skal du få for at du sølte øl i fanget mitt den kvelden…)

    Utrolig at dette kan skje.

    Få vekk alle anmeldere som kjenner forfatterne hvis bøker de anmelder. Det er den eneste måten norske litteraturkritikere kan skaffe seg troverdighet på. Først da vil luften bli ren.

    Krøger sier for eksempel at hun alltid er strengere mot forfattere hun kjenner. Men hvorfor det, da? Er det ikke jobben hennes å være objektiv og rettferdig – uansett om hun kjenner forfatteren eller ei?

    Det er ikke en anmelders jobb å gå rundt og gjøre seg personlig til venns eller uvenns med forfattere. Når/hvis dette skjer, bør anmelderen miste jobben med en gang.

    Og la det ikke være tvil: Det finnes hundrevis av habile, norske litteraturvitere som kan overta Krøgers og de andre kritikerkoryfeens jobb in a heartbeat. Ingen vil savne dem (bortsett fra forfatterne med klippekort på gode anmeldelser og omtaler, selvsagt). Få dem vekk med en gang. Det er gode forfattere og gode bøker Norge trenger, ikke kritikere som flyr på forlagsfester, seminarer og festivaler og twitrer og drikker vin med forfatterne de anmelder.

    12. mai 2011 kl 17:26
    • Den objektive anmelder er død, hvis han/hun noensinne har eksistert, kanskje en gang i de forgagne kjellerpoeters tider, men i dag skal jo alle være på nett, med bilde. Eller på tv ved grytene.

      Alle skal bygge merkevare og markedsføre seg selv og resultatet blir at det er umulig å lese ei Tormod Eggen bok uten å se han for seg hoverende over kjøkkenbenken og hver gang jeg ser et bilde av Roar her, tenker jeg kun på mr.big – og selvfølgelig tar jeg det med inn i lesningen – og ikke tror jeg anmeldere er noe anderledes enn oss lesere.

      Helt enig i at kritikere burde holde seg unna forlagsfester,
      Like langt unna som forfattere som ønsker å bli lest ‘objektivt’ burde holde seg unna sosiale medier.

      13. mai 2011 kl 08:54
  21. […] uten i det hele tatt å ha lest den. Deretter skrev forlegger Anders Heger på Cappelens blogg at Krøger ikke var mye til anmelder, siden hun ikke hadde lest boka før hun uttalte […]

    14. juli 2011 kl 18:06
  22. Jørgen H:

    Haha! Jeg snubla innom etter å ha googla denne anmelderen… Jeg lot meg provisere av måten hun behandla «Pølsefabrikken» på i DagB`s anmeldelse.

    http://www.dagbladet.no/2012/11/19/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/24078144/#comment-713789976

    At noe er godt skrevet, eller; «Det er synd. Ideen er god — og Guåker har både humor, driv og rytme i språket.» -teller vel mer for oss lesere enn hva anmelderens subjektive syn på om boka kunne være realistisk eller ikke. Totalt uinteressant anmeldelse. Håper hun en dag googler seg selv, tar kritikken og forandrer livet sitt. Open your mind! 🙂 One Love

    5. august 2013 kl 12:10

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *