Etter dommedag

OM EN ALT FOR LITE LEST NORSK NOVELLE FRA 1953, VERDENS UNDERGANG OG FREMSKRITTSPARTIETS UNGDOM

Jeg vil faen ikke være med på dommedag på slike betingeleser!

Det er ikke jeg som sier dette i irritasjon over at det blei så lite ut av sist ukes apokalypse, det er slik slutten på en av våre fineste noveller lyder. Og det var selveste Harold Camping som minnet meg på den.  Vi har vel ennå ikke glemt ham? Radioprofeten og numerologen som forutså verdens ende 21 mai. (Pussig nok holdt de fleste overskriftsmakere seg unna ordspill om «tidenes camping-tur» når de skrev om de utvalgte som skulle løftes til himmelsk salighet.)

Selv kan jeg ikke si jeg ble skuffet over at undergangen knapt nok ble en overgang. Jeg kunne uansett ikke regne med himmelsk opprykk, for som vanlig skulle saligheten forbeholdes de som var enige med dommedagsadministrasjonen. Og nettopp derfor virket den lite tiltrekkende – hvem i all verden har lyst til å tilbringe evigheten sammen med en gjeng kristenfundamentalistiske galninger?

Det er altså her novellen som slutter med den flotte fanfaren over, kommer inn i bildet. Uten tvil det fineste stykke apokalyptisk litteratur på vårt eget språk - Thorolf Elsters «Morgen i Eilert Sundts gate».

Enkelt sagt er nedturen for de som ventet seg en himmelsk opptur i denne novellen at Vår Herre utsteder et generellt amnesti i innspurten til  harmageddon. Verden er smekk full av nyoppstandne sjeler som alle venter på sin dom, det himmelske byråkrati tar en runde eller to med seg selv, og ender altså med å slippe rubbel og bit innenfor Perleporten. Selvfølgelig til grenseløs skuffelse for de rettroende.

Novellen er gjenfortalt etter hukommelsen. Jeg vet jeg har boken her et sted, men mine bokhyller er som mitt hode: Styrt av det inspirerte kaos. (Nåja. Inspirert og inspirert. Kaos i alle fall.)

Lykkeligvis har jeg tilgjengelig et folkebibliotek ikke langt unna – dit jeg kan tusle meg ned mandag morgen og sjekke, samt få et gjensyn med denne mesternovellen. Ja ikke bare det: Jeg vet av erfaring, at om jeg ikke hadde husket forfatter eller tittel riktig, om jeg bare hadde sagt litt famlende at «det er noe med dommedag…også er det en gate i Oslo…og så er den ganske gammel tror jeg, minst førti år, kanskje mer …» – altså om jeg hadde stått sånn og rotet og stotret og bedt om litterær hjelp bygget på vage hukommelsesbrokker, så ville jeg i løpet av noen minutter stått med riktig bok i hendene. I verste fall kunne det tatt noen timer, om bibliotekarene hadde måttet hente hjelp via sitt verdensomspennende nettverk av likesinnede. En gigantisk global kunnskapsbase bygget på skrift, elektronikk, kunskap og kommunikasjon – men ikke minst på begeistret engasjement, og dyp, hardt tilkjempet respekt for generasjoners møysommelige oppsamlede og magasinerte innsikt.

Denne  ydmyke respekt for kunskap er noe av bakgrunnen for bibliotekenes nær sagt ubegripelige suksess. Det er ikke å ta for hardt i å si at alt det vi kaller «vår sivilisasjon» har et fungerende biblioteksvesen som sin forutsetning. Kunnskapseksplosjonen på 16- og 1700-tallet, den moderne demokratiske tankegang, kunstens og vitenskapenes eruptive vekst, de moderne oppfinnelser – alt sammen hviler på det nær sagt geniale prinsipp: Fri tillgang på organisert kunnskap.

Boksamlinger er nemlig ikke spesielt genialt. Det har eksistert siden lenge før trykkekunsten – folk med mulighet for det har samlet seg svære mengder privat visdom, tilgjengelig for de innvidde. Keiserens eller kirkens eller adelsmannenens venner kunne kikke i kunnskapens hage om om de fikk velvilje fra den som hadde slavebundet bøkene i et ingjerdet og avstengt habitat. Men de var få og utvalgte.

Det var først i det øyeblikk portene til denne mengden kunnskap ble åpnet – på gløtt i begynnelsen, deretter med stadig rausere tilgjengelighet – at ting begynte å skyte fart. Og da vi kom fram til det uovertrufne systemet om at all kunskap i prinsippet skal være tilgjengelig for alle, sto vi samtidig foran et byks i velstand, innsikt og utvikling. Folkebibliotekenes fremvekst faller mer eller mindre nøyaktig sammen med det reelle demokratis gjennombrudd. Det er alt annet enn tilfeldig.

Blant annet har det offentlige bibliotek den vanvittige fordel at de samler, bevarer og arkiverer stoff – ikke fordi det er etterspurt, men for at det ikke skal forsvinne. Om det var etterspørslen alene som styrte tilgjengeligheten, kunne det bli hardt å finne Thorolf Elsters novellekunst.

Omtrent like håpløst som å finne norske filmklassikere i dvd-hyllene, skulle jeg tro. Eller klassikere i det hele tatt. Eller alt utenom det som var blockbusters for fjorten dager siden.

Tvilsom agent for halvsosialistisk gratisformidling: Eilert Sundt (1817-75)

Alt dette sagt, fordi at dagen før dommedag kom kulturgrupperingen Fremskrittspartiets ungdom med et utspill som nesten nådde opp til Mr Camping’s endetidsregnestykker i sin utstuderte stupiditet.

Gratis bøker er ingen menneskerett forkynte organisasjonen i et leserinnleg i Dagbladet (i seg selv faktisk et diskutabelt utsagn; det kommer litt an på hvordan man tolker menneskerettighetenes paragrafer 19 og 27).

Deretter kommer et langt og usammenhengende resonement som skal begrunne hvorfor bibliotekene bør koste penger – som i tiden før folk som Henrik Wergeland og Eilert Sundt (han med gata der Thorolf Elsters dommedagsscenario utspilte seg) fikk gjennomslag for tanken om det uvettige gratiseriet rundt det skrevne ord.

Vi skal bare 150 år bakover i tid. Du snakker om fremskritt.

Kroneksempel på vellykkete kulturformidlere. Clerks (1994)

Det er utleiehylla i landets utallige smågodt/ videosjapper som skal utgjøre kulturbyggingen i FrP-staten:  En løsning vi ser for oss er slik DVD-utleie fungerer i dag. Dette er jo et kroneksempel på at kulturen lever godt privat… Nei, FpU. «Kulturen» i smågodthylla i kiosken på hjørnet lever ikke godt. Men dere skal ha takk for å gjøre definisjonen klar: Kulturen lever godt = det betales penger. Om ikke hele den vestlige kulturhistorie fra opplysningstiden og framigjennom støttet opp under tanken om et bredt og mangfoldig offentlig finansiert bibliotekvesen, kunne det traurige dvd-utbudet vi må bale med, være eksempel godt nok til å se dusteriet i dette.

Ungdomsorganisasjonen til landets nest største parti har rett og slett ikke skjønt at noe av det fineste, og viktigste, ved bibliotekene er at de ivaretar bøker som ikke er etterspurt av flertallet akkurat i øyeblikket.  Om moren min på 93 ønsker å se igjen yndlingsfilmen sin fra trettitallet – se hvor mye hjelp hun får av Fremskrittspartiets kroneksempel. Men dette handler selvfølgelig ikke om våre gamle. Eller om kulturen. Det handler om lettvinte penger og billige poenger.

«Tenk deg å gå på Chess-biblioteket, hvor spennende er ikke det? utbryter ungdomspolitikerene i begeistring over tanken på et gjennomprivatisert biblioteksvesen, og et kort øyeblikk puster man ut og tenker «gudskjelov, det er bare selvironi og tullball.» Svaret på det retoriske spørsmålet «hvor spennende er ikke det» er jo: «Ikke i det hele tatt.» Men nei. De mener det faktisk. De ønsker på rene ramme alvor å legge 250 års møysommelig opparbeidet kulturell kapital i hendene på en eller annen Vollvik-kloning.

Vi trenger åpenbart hverken forfattere eller gale relgionsfanatikere for å forestille oss dommedag. Det holder lenge med FpU.

Share