Licence to Sell

For øyeblikket er det mildvær i Oslo, og siden jul har mye av snøen smeltet. Vinteren er absolutt ikke min favorittårstid, men det finnes kvelder på denne tiden av året jeg synes er magiske. For mange år siden trente jeg hester. Vinterkveldene i vognen bak hesten kunne være slik – magiske. Bare hesten og jeg i den mørke skogen, i den forunderlige stillheten du bare kan høre om vinteren. Jeg savner disse turene, nå som jeg ikke har hest. Så hver vinter tar jeg fram Robert Frosts dikt, Stopping by Woods on a Snowy Evening. Jeg synes det er det fineste vinterdiktet. Ikke bare fordi jeg er glad i hester.

Stopping by Woods on a Snowy Evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village, though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark, and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep.
And miles to go before I sleep.

En sterk ungdomsroman.

Tor Fretheim skyr ikke dystre temaer i bøkene sine, og årets utgivelse, Kjære Miss Nina Simone, er intet unntak. Det er en liten bok, men den tar for seg et komplekst tema: Simon er 18 år da moren forsvinner. Noen uker senere blir hun funnet drept. Simon vet at faren har misbrukt henne over tid. Men faren har aldri lagt hånd på Simon. [...]

Det er ikke til å stikke under en stol: mange utenlandske bokmarkeder sliter. E-boka truer (eller som jeg velger å se det: ommøblerer) industrien, bokhandelkjeder og distributører går konkurs, eurokrisa herjer. Folk kjøper for lite bøker, leser ikke nok, leser bare bestselgerne. Det er mange årsaker, lokale greier, globale greier, Google og Apple og Amazon, Random House og Penguin fusjonerer, kan vi holde fokus her? Jeg vil bare selge bøker, jeg, og det er ikke enkelt i et slikt økonomisk klima. Så jeg reiser dit disse temaene ikke er så påtrengende. I fjor var det Tyrkia. I år ble det Kina. [...]

Noe av det beste ved jobben min er å selge Cappelen Damms bildebøker for barn til utlandet. Norske bildebøker er anerkjente internasjonalt, og vi får treffe forlag fra alle verdenshjørner. Agenter snakker mye. Vi gjenforteller alt vi har lest. Men i arbeidet med bildebøker taler illustrasjonene for seg selv. Det er ikke så mye en agent kan si, og en utenlansk redaktør som vurderer boka har kanskje ikke så lett for å sette ord på hva det er ved denne hun liker eller ikke liker heller. Vi ender med å lese boka sammen, der vi sitter på bokmesse og blar oss gjennom den. Det er en eksotisk leseropplevelse. Reaksjonene på illustrasjonene er ofte spontane. Redaktøren, som kanskje kommer fra Qatar eller Sveits eller Argentina, kan sukke eller gispe, superlativene kan hagle, eller boka lukkes på side fire med en rynket nese. Ja, jeg har faktisk opplevd at utenlandske redaktører har sett forferdet på meg. «Gir dere ut sånne bøker i Norge!?» [...]

«De fleste vet ikke at de på sentralbordet er nødt til å lytte, det står i loven. Og: Postmannen har ikke lov til å gå inn i huset ditt, men du kan snakke med ham på offentlig grunn i opptil fire minutter, eller til han vil gå, hva som enn hender først.»

Miranda Julys novellesamling må du lese!

Avsnittet over er hentet fra Miranda Julys novellesamling Ingen hører til her mer enn du. Da jeg leste den første gang, var det som om jeg hadde funnet en skatt. Jeg kunne ikke legge boken fra meg. En forfriskende original stemme, full av sårbarhet og humor og absurde påfunn og hendelser. I Miranda Julys universer er alt smått og stort stort. Ja, du leste riktig. Alt mulig er stort. Særlig det som er tilsynelatende smått. Dessuten presser karakterene hennes grenser. De går langt utover komfortsonen vår når det gjelder alt vi er så redd for i hverdagen. Det står derfor mye på spill, til enhver tid. Slikt blir det god litteratur av.

Og film. Julys filmdebut fra 2005, Me and You and Everyone We Know, har vunnet en laaaang liste priser, blant annet på Sundance og i Cannes. Denne filmen MÅ du se.

Når jeg kommer over folk som Miranda July, blir jeg helt… Jeg vil være bestevenninnen hennes. En person med slik fantasi kan umulig være kjedelig selskap! Jeg hadde aldri plakater av idoler på rommet mitt da jeg var yngre. Det kunne ikke falt meg inn å hyle på konsert, og autografer har jeg aldri skjønt greia med. Det skal i det hele tatt ganske mye til før jeg blir blodfan av noe. Men det finnes et par navn, og Miranda July er et av dem.

I kveld stakk Anette og jeg på Cinemateket og så The Future. Som med hennes første film, har July skrevet, regissert og spilt hovedrollen i denne også. Filmen er helt i tråd med alt annet jeg har opplevd fra den kanten; overraskende, absurd, sår, morsom og typisk en historie om én enkelt hendelse som i seg selv ikke er av særlige dimensjoner, men som reiser grunnleggende, eksistensielle spørsmål. For det er dette som er Julys prosjekt, ser det ut til. Å pirke i eksistensen vår. Jeg synes det er fornøyelig når det blir gjort på en så original måte som dette.

Se filmtraileren til The Future her:

I dag morges, før jeg hadde åpnet persiennene og sett ut i bakgården, kunne jeg høre at det hadde snødd. Et tynt, hvitt lag. Jeg har ikke spesielt mye til overs for snø, men likevel kjente jeg en varm bølge av takknemlighet skylle innover meg. Nysnø er det stilleste jeg vet om, og nå trenger jeg litt stillhet. I internposten har det nemlig dukket opp en bønn jeg ikke kan ignorere:

Kjære Kristin,

Kan du være så snill å gjøre bare én ting av gangen? Før det rabler for meg og jeg gnager meg ut av kraniet ditt?

Håpefull hilsen
Hjernen din [...]

Det er snart jul, og jeg er snart ferdig med julegavehandelen. Det blir mange bøker under juletreet i år også. Jeg har ikke barn selv, men jeg har fem tantebarn, og de er glade i å lese og bli lest for. En av bøkene jeg gir bort har jeg selv et helt spesielt forhold til; Frances Hodgson Burnetts Den hemmelige hagen. (Jeg satser på at niesen min ikke leser denne bloggen!)

Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Illustrert av Inga Moore.

Den hemmelige hagen handler om alt som er bra med å være barn. Den handler om å finne hemmeligheter, og oppleve verden som gåtefull og til og med magisk. Hodgson Burnetts bok er et av mine kjæreste leseminner. Jeg tenker ofte på boka nå i voksen alder også. Den fortsetter å inspirere meg, 25 år etter at jeg leste den. Det sier litt om hvor viktig det er å lese og bli lest for som barn. Jeg har skrevet litt mer om denne inspirasjonen her.

Mange ganger har jeg lurt på om jeg skal gå tilbake til Den hemmelige hagen og lese den på ny. Og nå, før jeg skal pakke inn gaven til niesen min, har jeg latt meg friste til å lese litt i den. Bare litt. For selv om jeg er sikker på at boka har formet meg som person, er jeg som voksen leser redd for å finne at den ikke lenger er den samme fortellingen. Jeg er jo ikke den samme leseren. Det vil si, jeg er den samme, men jeg er også veldig mye mer enn jeg var den gangen jeg leste Den hemmelige hagen for første gang. Jeg drar med meg så mye inn i fortellingen nå. Jeg er kritisk. Jeg analyserer. Jeg tenker målgruppe. En innstilling til bøker som i jobben min er en nødvendighet blir en yrkesskade når jeg for en gangs skyld bare vil la meg fortrylle av en fortelling.

Jeg skal lese Den hemmelige hagen igjen. Men det må enten bli med niesen min, eller med en datter jeg kanskje en gang får. Så kan jeg fortape meg sammen med henne, glemme voksne, kritisk trente meg, og la meg smitte av den lille jenta og fortryllelsen hennes, den hengivenheten som gjør at barn er så gode lesere.

Her er et utvalg herlige oppdagelser jeg gjorde i 2011:

Fiano di Avellino: I fjor oppdaget jeg Falanghina-vin. I år ble det Fiano di Avellino. Jeg tror nok fortsatt at Gewürztraminer er min personlige favoritt av hvitvinene, men da jeg smakte Fiano di Avellino på Amalfikysten i sommer, visste jeg at jeg hadde funnet en venn for livet. Late sommerdager med grønne oliven og et glass Fiano, jeg savner dere! [...]

Ta med meg boka på kafé, og lese litt, kikke litt. På alle folka som går forbi vinduet. Det var bare det jeg skulle. Men så måtte kaffebarfolka fucke det så ettertrykkelig opp. Jeg sitter der med boka mi og en latte og en croissant, jeg er på beina for lengst. Jeg sitter på kafé aleine, for pokker! Midt i glaninga for folk. Og så setter kaffebarfolka på radioen. Radio Oslo eller P4 eller Radio Norge eller gud vet hva, men i hvert fall, den vanlige radiomusikken. De samme poplåtene, hitsa. Jeg ser det ikke komme for alt i verden. Jeg er jo på beina igjen. Har vært det lenge. Flere år. Og så, så kommer den sangen. Jeg hadde faktisk glemt at den fantes, jeg har virkelig ikke hørt den på alle disse åra. Og så flyter alt bare ut, jeg prøver å holde meg fast men har ikke noe å holde med. Jeg bare renner ned av kaffebarkrakken ved vinduet. Jeg ligger i en pøl på golvet under bordet, midt i glaninga, jeg er ikke på beina i det hele tatt.

Vi pleide å høre på den sangen. Han kjørte, jeg sang med radioen. Det var en biltur. Det var jo bare en helt vanlig biltur. Det var mange av dem, til og med, ingen spesielle, bare mange vanlige. Med den sangen. Og han.

Det tyrkiske bokmarkedet er et av få bokmarkeder i Europa som vokser. 60% av Tyrkias befolkning er under 40 år gamle, de er utdannet, de er kjøpekraftige, de vil lese. Jeg er overbevist om at Cappelen Damm kan selge flere oversettelsesrettigheter til tyrkisk. Derfor tok jeg meg en tur til den årlige bokmessa i Istanbul.