Jeg skulle ønske jeg kunne si det som det var

Dem jeg beundrer mest er forfatterne som sier det som det er. Det er mange måter å si ting på, som de er. Jeg ser jo det. Man kan si sanne ting på intrikate vis, krydre sannheter med selsomme adjektiver og fiffige adverb og uortodokse setningskonstruksjoner. Det er én stil, og det er sikkert mange som liker sånt. Jeg kan også like sånt. Men hos de beste ser det lett ut. Jeg vet at det ikke er lett.

Jeg har grublet litt på hvorfor noen tekster framstår som mer sanne enn andre. Kanskje er du uenig med meg. Men jeg tror at for å få en tekst til å skinne eller synge eller skjære seg inn i leseren, slik sanne tekster gjør, må noe ha vært erfart umiddelbart. Det må ha krevd en ekstrem tilstedeværelse ved forfatteren. Om teksten er selvbiografisk eller oppdiktet er irrelevant. Jeg snakker om en følsomhet til livet selv. Hvem orker vel å leve hudløst som om det var liv om å gjøre? Derfor er det ikke lett å skrive sånn.

Nå skal jeg prøve å forklare hva jeg mener, selv om det er vanskelig. For tekstutdragene under er ikke lyrikk (jo, det er de, men de er romaner også). Tekstutdragene er sterkest når jeg leser romanene i sin helhet. Jeg vet ikke hvordan man yter rettferdighet overfor slikt uten å gjengi hele teksten, men jeg prøver likevel.

Dette er fra Beate Grimsruds En dåre fri. Om natten får fortelleren Eli vite at faren hennes, som var maler, er død:

Flyet går ikke før midt på dagen. Alt er som planlagt, bortsett fra at den jeg skal besøke, ikke lenger lever. Jeg klarer ikke sovne igjen. Jeg går ut i hagen i pyjamasen og gråter og plukker blomster. De skal mamma få. Fordi hun orket å ringe meg midt på natten og fortelle det selv. Fordi hun satt hos ham og sa at han ikke skulle lide og ha det vondt. Hun hadde sagt til ham at han fikk lov til å dø, og da gjorde han det.

Jeg bryter av en blomst og gransker den. Som om den også har vært levende, og nå har mistet livet i hånden min. Synet av en sommerfugl øker intensiteten av gråten. Jeg går forsiktig i morgenlysets flekker som om de var trappetrinn. Ingenting er svart i naturen. Plutselig husker jeg pappas ord. Plutselig vil jeg si til ham at jeg er enig. (s. 309-310)

Og dette er fra Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues. Fortelleren er bipolare Daniel, 18 år:

Moren min sitter på sengekanten og gråter. Hun har en av sine vanskelige dager og stapper i seg nervetabletter av alle farger. Hun sier jeg er en varulv og at jeg burde skamme meg over å spille så mye blues. Jeg prøver å trøste henne og sier at afrikanerne er snille mennesker. Det hennafargede håret hennes lyser i solskinnet. Hun har en gullsaks i hånden og skal ut og nappe plantene på altanen. Jeg går inn på rommet mitt og vasker hendene, legger en kabal og nyser tre ganger. Jeg ønsker en jente var hos meg, en som kunne muntre oss opp begge to, bytter bukser og skjorte og polerer skoene så de skinner. (s. 80)

Den tilforlatelige stilen, de enkle gjøremålene, de dagligdagse detaljene. Fortellerne gjør seg ikke til, de har ingenting å tape eller de er i hvert fall ikke redde for å si det som det er. Det er så befriende å lese sånt. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive sånn. Jeg skulle ønske jeg kunne leve sånn.