Stolt og takknemlig

Det finnes en yrkesgruppe man er fullt og helt avhengig av i eksporten av litteratur – altså foruten forfatterne. Denne yrkesgruppen stikker seg sjelden fram. Den har ofte dårlig betalt og vanskelige arbeidsvilkår. Og det til tross for at dens medlemmer gjerne er like gode ordsmeder som forfatterne selv. Nettopp! Oversetterne! Dem må man snakke litt mer om. 

Jeg ser så å si aldri en oversetter omtalt i mediene når det handler om norske forfatteres bøker i utlandet. Kanskje er dette delvis min skyld? Jeg som jo sitter på kloss hold av utenlandske forlag og oversetterne de hyrer, jeg må bli flinkere til å snakke om dem. Norla, Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet, glemmer dem ikke. Norla jobber tett med oversetterne, og engasjerer seg stort i rekrutteringen av nye oversettere innenfor språkområder hvor man mangler kvalifiserte folk. Finnes det ikke norskkyndige portugisere, klarer vi jo ikke eksportere norsk litteratur til Portugal.

Noen ganger kommer oversettere på Oslo-besøk. Andre ganger arrangerer Norla seminarer sammen med universitetene og ambassadene våre i de landene seminarspråkene snakkes. Selv har jeg deltatt på seminar i Madrid, Edinburgh, München og nå sist i Milano. Og hver gang lurer jeg på hvorfor skokken av studenter og oversettere som sitter rundt meg i auditoriet absolutt måtte lære seg norsk. Det lille fillespråket som snakkes av en skarve håndfull mennesker. (Bare så det er sagt; jeg er veldig glad i språket vårt.) «Jeg elsker norsk. Jeg elsker Norge. Jeg elsker norsk natur. Jeg elsker norsk litteratur. Jeg elsker Hamsun. Jeg var forelsket i Morten Harket.» Sa de italienske norskstudentene og oversetterne i Milano. Og jeg kunne ikke hjelpe for at jeg ble litt stolt akkurat da. Og takknemlig. Jeg skjønner jo hva de mener. Jeg har også en lang liste over italienske ting jeg elsker, utover språket, som jeg strever med å lære meg.

Milano-seminaret ble åpnet av norsk ambassadør i Roma Bjørn T. Grydeland. Han siterte José Saramago, som på en tolk- og oversetterkonferanse i Buenos Aires skal ha uttalt:

“Writers create national literatures with their language, but world literature is written by translators.”

Det synes jeg var fint. Av Saramago, og av Grydeland. Seminaret var i det hele tatt veldig lærerikt. Denne gang var norsk kriminallitteratur tema, og professor Hans H. Skei foreleste over sjangeren. Etterpå var det paneldebatt med noen italienske forleggere som kjøper nettopp norsk kriminallitteratur. «Norsk litteratur generelt kommer fra en sterk, episk tradisjon med røtter i sagalitteraturen. Norsk kriminallitteratur holder høy litterær kvalitet. Den forholder seg nært til naturen. Den er eksistensiell og filosofisk. Den vekker sosial interesse, for det trygge, norske sosialdemokratiet med sin velferdsstat og høye levestandard blir sett på som et ideal av mange, og desto verre er det da at mord kan skje akkurat her. Et paradoks som duker for fengslende krim.» Sa de italienske forleggerne.

Andrine Pollen fra Norla i samtale med Torkil Damhaug om forfatterskapet hans.

På seminaret hadde Norla invitert krimforfatterne Torkil Damhaug og Kjetil Try. De presenterte forfatterskapene sine for studenter, oversettere og forleggere gjennom samtaler med Norlas utsendte; Andrine Pollen og Oliver Møystad. Torkil og Kjetil var så flinke! Ikke bare snakket de godt og klokt og morsomt om krimromanene sine. De er likandes folk også. Igjen kjente jeg stoltheten og takknemligheten komme snikende. For at disse kara er våre! For at jeg får jobbe med dette! Og for at noen vil lære det lille fillespråket vårt. At de til tross for vanskelige betingelser orker å smi og spikke og hamre på setningene som en gang var norske, sånn at verden får lese bøkene våre.

Share