Da jeg ser at det står to Haukeliekspresser og venter på bussterminalen, blir jeg veldig usikker. Det liker jeg dårlig, at jeg må velge. Uten å dvele går jeg for den bussen jeg først kommer til, før det utarter. For sikkerhets skyld spør jeg mannen foran meg i køen:
-Vet du om denne går til Høydalsmo?
Ansiktet hans lyser opp.
-Du skal av på Høydalsmo? Kan du ta med denne pakken?
-Ja… Men hva skal jeg gjøre med den?
-Den skal du levere der. Det kommer en og henter den.
Jeg blir litt tatt på sengen, jeg kan ikke godt si nei heller. Men jeg er redd jeg kan komme til å gjøre feil. Jeg kan komme til å rote det skikkelig til med den pakken. Høydalsmo, det er litt avsides. Men jeg vil ikke være vanskelig, så jeg spør:
-Noen kommer og henter den? Hva slags menneske er det snakk om?
-En kar mellom 35 og 40. Kommer’n ikke, setter du bare denne fra deg.
Jeg ser på den lille pakken mannen holder fram. Den ser litt stusslig ut. Jeg vet det vil være vanskelig for meg å bare sette den fra meg der oppe i Høydalsmo hvis ingen kommer for å ta imot. Men så tenker jeg på alle mulighetene som plutselig åpner seg om jeg påtar meg dette oppdraget. Det var nå rart også, at jeg skulle velge denne bussen, at jeg skulle spørre mannen foran meg i køen i stedet for bussjåføren om det var stopp i Høydalsmo, og at denne mannen gjerne skulle ha fraktet en pakke til det ubetydelige stedet jeg skal av, på en så lang strekning med så mange stopp. Kan dette være en tilfeldighet? Neppe. Jeg blir med ett ivrig.
-OK.
Og der står jeg med pakken i hendene. Jeg leser på den. ‘Til Tor Anders’. Dette blir spennende.
Det jeg altså hadde trodd skulle bli en lang og begivenhetsløs busstur viser seg til min fryd å være et meningsfylt oppdrag. Et umiddelbart behov melder seg for å dele denne uventede utviklingen med noen. Jeg legger pakkedialogen med den fremmede mannen ut i statusfeltet mitt på Facebook. «TA PAKKEN, TA PAKKEN!» er det noen som foreslår. Og jeg skal innrømme at det var det første jeg tenkte på. Ikke at jeg vil ta pakken selv, men at jeg kunne ha tatt pakken. At det var da litt av en tillitserklæring fra en vilt fremmed. Kan hende er det intet av verdi i den. Kan hende inneholder pakken bare gummistrikker eller i høyden en kabel til et eller annet elektrisk. Pakken veier nesten ingenting. Men uansett hva den måtte inneholde, har noen tatt seg bryderiet med å gå til bussterminalen med denne pakken, noen står og venter på den i Høydalsmo, og jeg er ansvarliggjort. Det i seg selv er alvorlig. Om det så er luft jeg transporterer, er det maktpåliggende for meg å få denne luften til Høydalsmo.
Noen på Facebook lurer på om jeg kanskje har gjort meg til smugler nå. At jeg kan havne i trøbbel fordi jeg var naiv nok til å takke ja til budjobben. Kanskje er det narkotika i pakken. Eller en bombe. Eller en kroppsdel. Det går opp for meg hvor fort gjort det er å havne i trøbbel. Hvor lite som skal til før livet slik du kjenner det er over, du ender i fengsel på grunn av et idiotisk innfall, og i fengselet blir du kanskje rekruttert, som det naive nautet du er, inn i et nettverk av tragiske skjebner du tror du kan redde, men som ender med å suge den skikkelige sjelen din ut av deg. Jeg lukter på pakken, forsøker å sanse den så godt jeg kan. Den lukter bare papp. Men for en potensielt katastrofal ting å gjøre! Bare gå med på dette! Hva vet jeg egentlig om mennesket som ga meg oppdraget? Null og niks! Han så riktignok ut som om han kunne ha jobbet på kontoret til faren min. Han kunne vært ingeniør i vann- og avløpssektoren. Det samme kunne jeg forresten sagt om de to irene jeg traff i Dublin. De var så godslige og farslige. Så ble visst en av dem litt løsmunnet om et eller annet som jeg trodde var en spøk, så horibelt var det han sa, og så ble det visst nødvendig for den andre å vise meg mordvåpenet sitt, en stålpenn han hadde på innerlommen, og som ifølge eieren «goes straight through your skull». Tre glass whiskey kom og gikk før den noe mer årvåkne kompisen min hvisket meg i øret at vi måtte gå, jeg lot jo selveste IRA spandere drinker på meg.
Så sannheten er at jeg ikke vet det skapte grann om mannen som ba meg frakte pakken til Høydalsmo. Men jeg tror jeg vet noe om Høydalsmo, dette stedet som i all hovedsak består av en busslomme. Ikke i mine villeste fantasier kan jeg forestille meg at Høydalsmo skulle være et terrormål. Muligheten for at pakken som står der på bussetet ved siden av meg skal inneholde sprengstoff virker like fremmed som at noen skulle ønske å bombe Finnmarksvidda. Riktignok kan et kriminelt nettverk i hovedstaden ha noe uoppgjort med denne Tor Anders, uansett hvor avvæpnende den tjukke dialekten hans antakelig er, men å sende en bombe med ei jente på Haukeliekspressen? Jeg liker å tro at kriminelle ikke tenker i de baner. Jeg liker å tro at kriminelle sender en skrabbete Volvo innover i Telemark om det var noe de skulle ha sagt eller gjort.
Om pakken inneholder narkotika, er oddsene for at jeg blir knepet minimale. Det ville være et knuslete narkobeslag en mistenksom politipatrulje eventuelt skulle stå og vente på, pakkens størrelse og vekt tatt i betraktning. Det finnes ingen kontrollposter underveis, Tor Anders venter sikkert ivrig på pakken, og har intet motiv for å gjøre meg noe vondt. Tvert i mot kan det hende Tor Anders er en kjekk, trivelig kar som ikke interesserer seg for narkotika i det hele tatt. Aldersmessig er han perfekt, og jeg vet allerede at det grove telemarksmålet hans vil gjøre meg mo i knærne. For en fantastisk historie jeg kunne fortelle barna våre. Jeg inn på Haukeliekspressen med en pakke jeg ikke vet det minste om, han der i busslommen, hendene våre som berører hverandre idet jeg gir ham pakken. Det helt naturlige i at jeg sier navnet mitt når han bekrefter at han er Tor Anders.
-Du kan tro jeg har lurt på hva det er i den pakken. Det kunne jo være hva som helst!
-Hvis du vil, kan vi godt åpne den sammen, foreslår Tor Anders.
Og det er ingenting i hele verden jeg heller vil, vi åpner den, og det viser seg å være en nøkkelring. En vakkert gravert nøkkelring. «Til Tor Anders. Fra Far» står det på den.
-Jeg har arvet fars gård. Den ligger oppi lia her. Nydelig utsikt, og omgitt av en stillhet så karakteristisk at den nærmest blir en egen lyd. Det virker sikkert helt tullete, men jeg har gledet meg til dette.
Han fisker fire løse nøkler opp av lommen sin og hekter dem på den spesielle nøkkelringen.
-Jeg så liksom for meg en liten seremoni idet jeg setter nøkkelen i døra. Men det blir bare meg. Far er nettopp flyttet på heimen. Du vil ikke bli med da? En gryte med fårikål står og godgjør seg på komfyren også.
Det finnes ikke nei i min munn. På samme måte som det ikke fantes nei i min munn da den fremmede mannen som antakelig jobber i vann- og avløpssektoren rakte meg pakken og ba meg frakte den til Høydalsmo. Noen slo an en streng på skjebnens harpe, og tonen som fulgte vil synge for resten av mitt liv.
Det er fortsatt en viss mulighet for at pakken inneholder kroppsdeler. Jeg grøsser ved tanken, løfter pakken opp og rister litt på den. Ikke en lyd. De fingrene eller tærne eller organene som måtte befinne seg inne i pakken er polstret svært godt, hverken lukt eller lyd unnslipper. Er kroppsdelene kanskje en advarsel til Tor Anders? Utpressing? Jeg blir bekymret for hva Tor Anders kan ha viklet seg inn i. Hva nå enn det er han har gjort, kan slike virkemidler neppe stå i forhold til synden han har begått. Det er så mye grusomhet i verden. Menneskets fantasi er grenseløs når det kommer til ondskapsfulle påfunn. Jeg blir litt desillusjonert der jeg sitter, jeg slipper blikket av pakken og sender det ut av bussvinduet i stedet, over alle blånene som ligger lag på lag innover i horisonten. Bussen kjører gjennom Notodden, de høstfargede løvtrærne har satt åssidene rundt innsjøen i brann. Et par svaner med krumme nakker ser ut som overjordiske vesen i all sin ynde, de sorte silhuettene deres skjærer to lange kutt i den speilblanke sjøen. Åsene og himmelen speiler seg i vannet, så skinnende i den klare høstluften, den lave ettermiddagssolen, at det ikke er godt å si hva som er opp og ned på verden. I samme øyeblikk er jeg overbevist om at det ikke finnes kroppsdeler i pakken. Dagen er rett og slett for skjønn, naturen helt uskyldig i sin uvitenhet om all verdens ondskap.
Jeg er klar over at jeg begår en feilslutning. Jeg slutter fra skjønnhet til trygghet. Ingenting legitimerer en slik slutning, annet enn blind tro. En blind tro på at det finnes en iboende godhet i verden, fordi forestillingen om at noe skjønt kan eksistere side om side med noe grotesk simpelthen er umulig for meg. Jeg titter atter igjen ned på pakken. Etiketten den er merket med er skrekkelig anonym. En strekkode og «Til Tor Anders». Denne pakken kommuniserer absolutt ingenting. Det er umulig å si hva som finnes på innsiden av de brune pappveggene. Jeg har ingen opplysninger om avsender heller, så feil som jeg kan ta av folk. Om mottaker vet jeg at han er en kar i 35-40-årsalderen og heter Tor Anders. Men selv ikke denne informasjonen er særlig retningsgivende. Tor Anders er et vanlig navn, så vanlig at jeg antakelig har glemt det på søndag, og til tross for at han angivelig skal være et sted mellom 35 og 40 år, kan han være både betydelig yngre og betydelig eldre også. Det er i denne alderen man for alvor må begynne å sette sin lit til gener, og bare håpe på at årene farer godt med en. Med andre ord; Tor Anders kan være hvem som helst. Skulle jeg dermed lage en ligning av oppdraget mitt, ville ligningen se omtrent slik ut: x sender y til z. For meg er det en uløselig ligning. Jeg glor olmt på pakken. Dens ikke-kommuniserende vesen begynner virkelig å plage meg. For å si det som det er: jeg blir rammet av et trosproblem. Jeg tviler i det hele tatt på om pakken faktisk eksisterer. For hvordan kan noe eksistere som ikke har noen som helst relasjon til noe annet? Kan noe være noe helt og holdent i kraft av seg selv? Nei, hadde det ikke vært for meg, ville denne pakken ha befunnet seg i et eksistensielt vakuum. Hadde ikke jeg sittet her på setet mitt og forholdt meg aktivt til pakken, så å si gjort den til midlertidig min, kunne det være det samme med pakken. I det øyeblikk jeg tenker denne tanken, husker jeg at jeg ikke er Gud, og at jeg bedriver språklig sprøyt. Adam skapte ikke verden da han navnga alt. Adam kunne bare ha gått og lagt seg om ikke det hadde vært for alt det Gud hadde gitt ham i oppdrag å navngi.
I et forsøk på å avlede meg selv tar jeg en slurk Fanta Orange. Hver gang jeg drikker Fanta Orange, tenker jeg at den ikke smaker som appelsin. Den smaker som litt overmoden klementin. Men boblene er ganske behagelige i denne brusen. Og der jeg sitter og tenker litt mer på Fanta Orange, får jeg øye på det blå skiltet som ønsker meg velkommen til Høydalsmo. Jeg trykker på stoppknappen. I et lommespeil sjekker jeg at jeg ikke har noe mellom tennene, og jeg fisker opp en pastilleske fra vesken for å friske opp pusten. Fanta Orange har ikke klart å kvele spenningen jeg har følt hele bussturen. Den har ikke maktet å utslette sporene etter hele det emosjonelle registeret jeg har gått igjennom på de fire timene det har tatt fra jeg satte meg i setet til jeg nå skal stige av i Høydalsmo. Tor Anders venter på meg, og jeg er nødt til å si noe. Alle disse timene, han må forstå at jeg ikke har vært totalt likegyldig til tilliten jeg er blitt vist. At jeg har tatt oppdraget svært alvorlig. Men at jeg også risikerte noe. Alle tankene jeg har gjort meg underveis flommer inn i munnen min, de blir sprelske ord som vil ut. Men jeg vet jeg antakelig blir nødt til å fatte meg i korthet, selv om det er så mye jeg ville ha sagt Tor Anders. Jeg går ned trinnene fra bussen, en pickup kommer kjørende fram til meg, sjåføren og jeg får øyekontakt straks. Jeg smiler og holder demonstrativt opp pakken. Det er meg, ja. Jeg har den, signaliserer jeg til Tor Anders. Han kommer ikke ut av bilen, han bare sveiver ned vinduet. Jeg blir nervøs. Han hilser og griper tak i pakken. Jeg slipper den ikke.
-Jeg kjenner ikke mannen som ga meg denne pakken. Jeg kjenner ikke innholdet av pakken, og jeg kjenner ikke deg. Hva som helst kunne ha skjedd!
Han smiler et sjarmerende smil. Det er en kjennsgjerning: Tor Anders er en kjekk kar.
-Jeg fikk bare beskjed om at det kom ei jente med pakke til meg…. Tusen takk!
Jeg blir nødt til å slippe taket. Vet han ikke hva som er i pakken, han heller?
-Å ja…
-Hadet.
Og så kjører han sin vei før jeg rekker å si noe mer. Før jeg rekker å foreslå at vi skal åpne pakken sammen så han kan feste de fire nøklene til den vakre nøkkelringen sin, og låse opp døra til gården og spise fårikål med meg. Han barer kjører av sted, og alt dette kunne like gjerne ikke ha skjedd.
24. oktober 2011 at 08:45
Morsomt innlegg – spesielt for ei som opprinnelig kommer fra Høydalsmo, og har tatt Haukeliekspressen fra Oslo utallige ganger. Linker innlegget ditt til Tor Anders jeg, så kanskje vi får svar på hva som var i pakka;) Bjørg H.
24. oktober 2011 at 08:59
Hei Bjørg! Takk for at du leste. Kjenner du Tor Anders???
24. oktober 2011 at 11:14
Tror nok jeg kjenner han ja.
Link er videresendt, så får vi se om vi får svar;)
24. oktober 2011 at 13:18
Oi, dette er jo nesten mer spennende enn selve bussturen med pakken!
24. oktober 2011 at 10:07
Jeg får ikke fred i sinnet før jeg får vite hva som var i pakken!
24. oktober 2011 at 10:08
Jeg vet. Jeg har det på samme måten. Det blir vel et av livets mange uløste mysterier. Sukk.
24. oktober 2011 at 10:31
Hei!
ja, dette var ein morosam historie.. klart du skal få greie på kva som var i pakka..Kjenner denne kjekkasen svært godt..:)
24. oktober 2011 at 10:35
Mener du det? Kjenner du Tor Anders? Dere får ikke lov til å tulle med meg! Dette er livsviktig, skjønner dere?
24. oktober 2011 at 20:05
Hei Kristin og takk før sist! ;O)
«Pakken» Hmmmm….Artig historie! Sat i bilen,venta på pakka og drøymde meg vekk om at der kåm ei søt og sexy dame ut av Haukeliekspressen! Fekk hjerte flimmer, hakeslepp og stum tonge då eg såg du kom mot meg med pakka!;O) Høtt som va i pakka bli nøkk ein gøtt bevart hemmelighetdet, om det ikkje ein dag når du set deg ned på Haukeliekspressen skulle ligge i sete ei pakke mæ «Til Kristin» på.
Ei pakke mæ ein heilt spessiel nøkkelring, påhengt førige pakkes innehold og navnet på eit buss stopp. :O)
24. oktober 2011 at 20:45
Hei Tor Anders,
Er det virkelig deg? Hvordan kan jeg vite at det virkelig er deg? Kanskje er du medlem i IRA, for alt jeg vet.
Er det virkelig deg? Hvorfor kom du ikke ut av bilen? Så du ikke desperasjonen i øynene mine? Alt jeg hadde gått gjennom for deg?
Men det er veldig hyggelig at du nå ett år senere gir lyd fra deg. Hvis det virkelig er deg, mener jeg. Det skal du vite. Jeg skriver en tullehistorie, legger den ut på bloggen som antakelig bare de nærmeste vennene mine leser av pliktfølelse. Og så stikker Bjørg H innom. Hun kjenner jeg jo ikke engang, men hun kjenner deg. Og så dukker du opp! Hvem hadde trodd det? At du skulle dukke opp?
Er det virkelig deg? Hvilken farge har du på pickup’en din?
Kristin
24. oktober 2011 at 21:40
Til info: Tor Anders har sendt meg venneforespørsel på Facebook. Det ER han!
24. oktober 2011 at 19:15
Ring han på 97642991
24. oktober 2011 at 20:46
Åh, alle er så snille!
24. oktober 2011 at 19:51
Hei Kristin,
Jeg beklager at jeg ikke presenterte meg. Ikke fikk du visitkort heller. Men, hvis det hadde vært narkotika i pakken, ville det sikkert vært falskt.
Du gjettet riktig, jeg er ingeniør, men ikke i vann og avløp.
Pakken du var så vennlig å ta med til Tor Anders var deler til en kanon. Ikke å spøke med egentlig.
Vennlig hilsen
Arne Widar
24. oktober 2011 at 20:50
Hei Arne Widar,
Du kan tro jeg er glad du ba meg frakte pakken til Høydalsmo. Ikke bare ble det til en tekst jeg hadde det ustyrtelig gøy med å skrive. Du gjorde den fire timer lange, KJEDELIGE bussturen min til det reneste eventyr! Tusen takk!
Så du jobber ikke i IRA? Men kanon? Jeg håper det var deler til en snøkanon. Det kan jo komme skikkelig mye snø i Høydalsmo. Familien min har hytte i Øyfjell. Jeg er der stadig vekk.
Igjen, takk! For tilliten også.
Kristin
25. oktober 2011 at 07:03
Wow. Dette gjorde dagen min!
25. oktober 2011 at 07:05
Forresten, kan man si det «gjøre dagen» – eller er det en fy fy direkte oversettesle fra engelsk?
25. oktober 2011 at 07:53
Jeg tror nok det er en sånn falsk venn, som man sier i translatologien. Direkte oversatt. Men hva sier man i stedet? Har vi et slikt uttrykk på norsk?
27. oktober 2011 at 11:38
Dagens høydepunkt, tror jeg vi må kunne oversette det med. Artig historie, og så gøy når det kommer noen svar også!
29. oktober 2011 at 09:22
Punkt 1: First things first: «Reddet dagen min», passer det? Admittedly, it loses something in translation.
Punkt 2: Dette er 100% supersaus! Takk for fin og velskreven historie!
29. oktober 2011 at 15:34
Takk, Ann-Kristin og Bente, for at dere leste!
25. oktober 2011 at 07:08
Hei Kristin.
Ja det æ virkelig meg! Ikkje medlem av IRA, men HIL og Lederne.
Neste gong eg ser du stig av bussen ska eg koma ut, gje deg ein go klem, ta kufferten (pakka) i bilen og kjøyre deg til hytta i Øyfjell. Fyre upp i peisen, å sjå deg sjarmerans inn i augo ivi stearinjos og eit glas rødvin! 
Kansje det bli snostørm å me bli værfast på hytta! Det kan bli ein god historie det! 
Tor Anders
25. oktober 2011 at 07:49
Nå rødmer jeg fælt. Snill kar, du!
25. oktober 2011 at 07:09
Dette er bare fantastisk:-)!
25. oktober 2011 at 07:35
Nå venter jeg spent på fortsettelsen!
25. oktober 2011 at 07:47
Altså. helt fantastisk. Denne pakken har vært et uromoment i mitt liv i over et år nå. Fantastisk å få svar, men også litt trist.
25. oktober 2011 at 07:51
Tenk åssen jeg har hatt det da, Inga! Denne pakken, den minner meg om Barton Fink, den fantastiske filmen av Coen-brødrene.
25. oktober 2011 at 08:09
Hei Kristin. For en herlig historie. Jeg tenkte lenge før du i ditt siste innlegg skrev Barton Fink at dette er et filmmanus. Har du sendt det til noen i den bransje? Her er det mye å tak i. Coen-brødrene møter Lynch i en Trier-aktig Kaurismäki nordisk drama á la «Lovers at the artic circle» som mulignes er verdens beste film i den genren. sjekk: http://www.imdb.com/title/tt0133363/
Vi venter spent på fortsettelsen.
25. oktober 2011 at 08:13
Hei Per,
Takk for at du leste. Jeg har ikke sendt fortellingen noe sted. Et bokforlag så teksten på en annen blogg jeg har, og så diskuterte vi muligheten for at jeg kunne skrive noe for dem, men siden jeg ikke har særlig mye tid til å skrive, har jeg aldri fått satt skrivingen inn i en rutine. Og selv om jeg er interessert i film, har jeg aldri tenkt på å utvikle filmmanus og slikt, så nei, ingen i filmbransjen har sett. Hvor sender man inn sånt? Til et filmselskap?
Kristin
25. oktober 2011 at 08:22
Hei igjen, nå hadde det selvfølgelig vært pussig hvis jeg sa at jeg var fettern eller 3meningen til Tor- Anders, det er jeg nok ikke.
Vedr. fremgangsmåte for evt. filmmanus er det flere måter å gøre det på:
Vis/lansér idéen din til et produksjonsselakp á la 4,5 el. tilsv.
eller
Finn en (norsk) regissør som du tror kan ivareta din historie og ta direkte kontakt med henne/han
eller
vis/lanser idéen din til en skjønnliterær forfatter hvor dere i fellessakp skriver dere gjennom historien for så å lansere den for et knippe filmregisører
Uansett – lykke til med den virkleige historien og evt. filmprosjektet:-) Hadde vært artig, Levi Henriksen og Pål sletaune?
MVh Per-Otto
25. oktober 2011 at 08:40
Tusen takk for tips! Jeg skal tenke på det, om jeg skal gjøre noe med dette. Jeg er litt skeptisk til å slippe noen til på historien min, må jeg innrømme. Jeg ville prøvd selv først. Uansett, takk for gode ord.
25. oktober 2011 at 08:47
Bare hyggelig. Det kan se ut som jeg har dysleksi, og for all del, ikke noe galt med det, men det har jeg ikke (påvist). Må bare skrive så inni gampen fort!
Lykke til med skrivingen – gjør det selv hvis du klarer å skaffe deg tid:-)
Vi heier og er dine fans!
25. oktober 2011 at 08:22
Jeg husker veldig godt denne «pakke-teksten» til Kristin, og har lurt veldig på hva som var i pakken Kristin skulle ta med, og hvem det var som skulle få pakken. Historien rulles opp i kommentarfeltet – og det er fantastisk. Det ligger i luften at det er et folkekrav at Kristin og Tor Anders møtes på ordentlig – gjerne på fjellet. Og at det blir et nytt blogginnlegg. Eventuelt får vi dikte videre på den historien selv…
25. oktober 2011 at 08:37
Folkekrav? Uææhh! Hva blir dette, Jakten på kjærligheten i bloggformat liksom? Snart er vi i Se&Hør på sponset sydentur? Ha ha ha!
25. oktober 2011 at 09:04
«møtes på ordentlig – gjerne på fjellet.»
Om Kristin er litt offentlig med hytteplanene sine skal Ho ikkje sjå burt i frå uventet møte med ein der ho fær uppleve spøkelsebygda sine mangfoldige flotte sier og mysterier med tillhørende tur på fjellet! ;O
25. oktober 2011 at 09:10
Oi! Høydepunkt fra Høydalsmo! Det lukter videoblogg lang vei!
25. oktober 2011 at 10:11
Redaktøren sier: Go!
25. oktober 2011 at 09:49
Blogging forplikter!
25. oktober 2011 at 10:25
Jeg føler presset!
25. oktober 2011 at 11:01
Kult, kult, kult! Jeg følger spent med:)
25. oktober 2011 at 13:40
For en spennende historie! Lurer jo veldig på hvordan den ender!
25. oktober 2011 at 13:57
Festlig historie — men hvor har teksten vært publisert før? Bloggen påstår den er noen dager gammel, ikke ett år…
25. oktober 2011 at 14:00
Teksten var første gang postet her, på min private blogg:
http://kristinweholt.wordpress.com/2010/10/20/pakken/
25. oktober 2011 at 15:38
Utrolig hvordan en hverdagshtorie blir til:-)))….men…deler til en kanon….hva slags???
25. oktober 2011 at 16:05
Ikke godt å si hva de driver med i Høydalsmo, men det er nok en snøkanon det er snakk om.
25. oktober 2011 at 23:04
Underbart blogginnlegg! Jeg leste det i kveld uten å bry meg om kommentarfeltet nedenunder. I flere timer gikk jeg rundt og lurte på pakkens gehalt mens jeg småirriterte meg over Tor Anders’ hastverk. Men mest av alt frydet jeg meg over selve teksten. Bloggnovelle! Ah, underbart!
Gleden er altså stor når jeg nå har fått svaret på det alle lurte på. Æille så nær som han Tor Anders og Arne Widar.
25. oktober 2011 at 23:08
Takk for at du leste, Hans Petter!
26. oktober 2011 at 14:13
Jeg er bussjåfør på Haukeliekspressen, og tar jeg ikke mye feil, var det jeg som både kjørte deg og pakka denne kvelden. Jeg minnes også denne grå pick-up’en på Høydalsmo (i mørket – og i telemark – er som kjent alle pick-up’er grå…). Var det deg som skrev med tusj på ryggen på nest bakerste sete (høyre side) «K. + T.A.» omkranset av et hjerte? Det som er litt merkelig er at hver gang jeg vasker skribleriene bort, dukker de fram igjen – og annenhver gang står det «K. + T.A.» og annehver gang «T.A. + K». Ja, ja – dere ungdommer får drive med deres – bra dere bruker tusj og ikke kniv. Til å skrive med, altså!
26. oktober 2011 at 14:40
Hei Gunnar,
Takk for at du leste historien min, og for at du ikke blir sint på grunn av skribleriene mine. Men står det noen ganger «T.A. + K», sier du? Jeg pleier bare skrive «K + T.A». Hmmmm…
Kristin
26. oktober 2011 at 20:31
Måtte bare dele denne lenken på Facebook og tagge bekjente i Vest-Telemark
Moderne utgave av Tarjei Vesaas sin novelle «Det rare»…?
Skjer nok mye rart på Haukeliekspressen ja, ble selv forsøkt sjekket opp på den bussen en gang (1980 var det vel), på vei fra demo og politibortbæring i Innerdalen på Kvikne til hytta i Havradalen. Jenta var jo artig hun, men litt for mye klubbsjuberte til å ta med på fjelltur fra Prestegård, vurderte jeg. Må si jeg tenkte på Vesaas den gangen også.
27. oktober 2011 at 20:46
Haukeliekspressen, det er der det skjer. Men så lenge ingen skriver en virkelighetsnær tekst som heter «Mordet på Haukeliekspressen» er det greit.
14. desember 2011 at 21:02
«Haukeliekspressen» ranet i natt kunne jo vært noe, da.
14. desember 2011 at 21:03
EH, «Haukeliekspressen ranet i natt» seff…
27. oktober 2011 at 19:29
Fantastisk historie, stor underholdningsverdi
27. oktober 2011 at 20:47
Takk for at du leste, Gry!
28. oktober 2011 at 09:39
Takk for fantastisk bloggpost og et like fantastisk kommentarfelt! Hvordan går det nye facebookvennskapet? Tror ikke jeg er den eneste som nyfiken her;)
28. oktober 2011 at 10:02
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Tor Anders og jeg har et Facebook-vennskap på linje med folk flest. Vi gjør det folk pleier å gjøre. Men nå velger vi å trekke oss litt tilbake fra offentligheten.
28. oktober 2011 at 17:01
Etter deling på Face viser det seg at jeg kjenner svigermor til Tor Anders – gammel kollega fra da jeg jobbet i Vinje. Så de som ante en romanse i emning må jeg nok dessverre skuffe
29. oktober 2011 at 15:32
Selvfølgelig er en grepa kar som Tor Anders (for det må vi anta at han er) gift! Og jeg har kjæreste. Så ja, vi skuffer nok noen her nå, men livet er viktigere enn litteraturen, synes nå jeg.
29. oktober 2011 at 20:39
Ja, livet er viktigare enn litteraturen. Men stundom er litteraturen meir forførande enn livet. Det er vel dette denne soga syner.
29. oktober 2011 at 19:32
Artig historie enten det er sant eller ikke, og etterspillet her på bloggen gir det hele en artig vri. Har den vært på trykk i avisene ennå? Det fortjener den.
29. oktober 2011 at 22:31
Historien er sann i den grad mine fantasier om hva som kunne være i pakken og hvem Tor Anders kunne være kan framstå som sanne.
Historien har ikke vært trykket noe sted, bare her på forlagsliv.no og på min private blogg, http://www.kristinweholt.wordpress.com.