En spesiell julegave

Det er snart jul, og jeg er snart ferdig med julegavehandelen. Det blir mange bøker under juletreet i år også. Jeg har ikke barn selv, men jeg har fem tantebarn, og de er glade i å lese og bli lest for. En av bøkene jeg gir bort har jeg selv et helt spesielt forhold til; Frances Hodgson Burnetts Den hemmelige hagen. (Jeg satser på at niesen min ikke leser denne bloggen!)

Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Illustrert av Inga Moore.

Den hemmelige hagen handler om alt som er bra med å være barn. Den handler om å finne hemmeligheter, og oppleve verden som gåtefull og til og med magisk. Hodgson Burnetts bok er et av mine kjæreste leseminner. Jeg tenker ofte på boka nå i voksen alder også. Den fortsetter å inspirere meg, 25 år etter at jeg leste den. Det sier litt om hvor viktig det er å lese og bli lest for som barn. Jeg har skrevet litt mer om denne inspirasjonen her.

Mange ganger har jeg lurt på om jeg skal gå tilbake til Den hemmelige hagen og lese den på ny. Og nå, før jeg skal pakke inn gaven til niesen min, har jeg latt meg friste til å lese litt i den. Bare litt. For selv om jeg er sikker på at boka har formet meg som person, er jeg som voksen leser redd for å finne at den ikke lenger er den samme fortellingen. Jeg er jo ikke den samme leseren. Det vil si, jeg er den samme, men jeg er også veldig mye mer enn jeg var den gangen jeg leste Den hemmelige hagen for første gang. Jeg drar med meg så mye inn i fortellingen nå. Jeg er kritisk. Jeg analyserer. Jeg tenker målgruppe. En innstilling til bøker som i jobben min er en nødvendighet blir en yrkesskade når jeg for en gangs skyld bare vil la meg fortrylle av en fortelling.

Jeg skal lese Den hemmelige hagen igjen. Men det må enten bli med niesen min, eller med en datter jeg kanskje en gang får. Så kan jeg fortape meg sammen med henne, glemme voksne, kritisk trente meg, og la meg smitte av den lille jenta og fortryllelsen hennes, den hengivenheten som gjør at barn er så gode lesere.

Share