Brev fra hjernen min

I dag morges, før jeg hadde åpnet persiennene og sett ut i bakgården, kunne jeg høre at det hadde snødd. Et tynt, hvitt lag. Jeg har ikke spesielt mye til overs for snø, men likevel kjente jeg en varm bølge av takknemlighet skylle innover meg. Nysnø er det stilleste jeg vet om, og nå trenger jeg litt stillhet. I internposten har det nemlig dukket opp en bønn jeg ikke kan ignorere:

Kjære Kristin,

Kan du være så snill å gjøre bare én ting av gangen? Før det rabler for meg og jeg gnager meg ut av kraniet ditt?

Håpefull hilsen
Hjernen din

Det første jeg gjør når jeg slår øynene opp om morgenen, er å sjekke epost og Facebook. Så setter jeg på radioen og gjør unna morgenritualene. Når jeg går til og fra jobb, hører jeg på musikk. På jobb skriver og leser jeg epost hele dagen, samtidig som jeg svarer på telefoner, gir beskjeder, deltar i møter. Hjemme er jeg til enhver tid online på Facebook, Twitter og blogg. På iPhonen min piper sms’er og push-varsler inn, og iPaden min lager en liten lyd hver gang jeg har fått en ny epost. All informasjonen som kommer vroooooomende inn i hjernen min som en fem filers motorvei skal mottas, prosesseres, lagres. Er det rart hjernen klager?

Ser du at bøker ikke er nevnt i denne informasjonsstrømmen jeg lister opp over? De rette bøkene har ganske enkelt ikke denne vrooooomende effekten på meg. Bøker klarer jeg fortsatt å fortape meg i. Konsentrere meg om i flere timer av gangen. Og bøker forlanger at jeg slår av alt det andre, sitter stille, i stillhet, og samler meg om denne ene aktiviteten; lesningen.

I den distraherte tilværelsen jeg lever krever det sitt av en bok å holde på meg. Det må en gripende historie til, et elegant plott, eller setninger jeg får lyst til å lese høyt fordi de treffer ei nerve i meg eller bare lyder fint. Så hører jeg nysnø, og da tenker jeg lese. Jeg velger Chris Tvedts nye krimroman, Av jord er du kommet. Den kommer på Cappelen Damm i februar. Her er det masse spenning og plott for hjernen min å flykte inn i, uten at jeg føler behov for å fylle på med annen stimuli samtidig. Jeg grubler på hvordan pasienter fra Gaustad sykehus kunne havne i en massegrav på Riis Kirkegård (sann historie!). Jeg lever meg inn i uroen hovedpersonen, KRIPOS-etterforsker Edvard Matre, føler når det viser seg at et funn i massegraven snur opp ned på familiehistorien hans. Samtidig skal han og etterforskerteamet han leder finne seriemorderen som herjer i Bergen…

Det er omsider blitt stille i stua. Og selv om jeg ikke hadde trodd det, har hjernen min fortsatt en ørliten kapasitet for multitasking, for i internposten sender den følgende beskjed:

Kjære Chris Tvedt,

Tusen takk! Dette trengte jeg nå.

Vennlig hilsen
Kristins hjerne