Stopping by Woods on a Snowy Evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village, though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark, and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep.
And miles to go before I sleep.

En sterk ungdomsroman.

Tor Fretheim skyr ikke dystre temaer i bøkene sine, og årets utgivelse, Kjære Miss Nina Simone, er intet unntak. Det er en liten bok, men den tar for seg et komplekst tema: Simon er 18 år da moren forsvinner. Noen uker senere blir hun funnet drept. Simon vet at faren har misbrukt henne over tid. Men faren har aldri lagt hånd på Simon.

Idet romanen åpner, har det allerede skjedd. I et nøkternt, nærmest avisrapporterende språk aner man hva slags katastrofe som har slått ned i Simons hjem. Simon, som nå refereres til som sønnen (18), legger ut på en togreise. Drapssaken er løst, og man forstår at reisen er del av et slags oppgjør. Underveis skriver Simon brev til Nina Simone, hvor han som sønn vil fortelle hele historien. Familielivet og de siste begivenhetene i morens liv slik han opplevde det. Romanen er i det store og hele en samling av disse brevene.

Noen av Tor Fretheims tidligere bøker har tatt opp spørsmål om identitet. I sin ungdomsroman Alltid Andrea fra 2010 møter vi en gutt som liker å kle seg som jente. Han er i tillegg pyroman, og bruker sitt skiftende utseende til å leke katt og mus med politiet. I Kjære Miss Nina Simone er det Simons foreldre som har flere identiteter, og som lever dobbeltliv. Brevene er Simons egen utforskning av hvem de var, og i Fretheims svært økonomiske språk fremstår de som desto mer gåtefulle. Slik blir Kjære Miss Nina Simone også en spenningsroman.

Spørsmålet Simon dveler ved er så trøstesløst: men hva med alt det som ikke var vold og misbruk? Hva med all kjærligheten som fantes forut? Kjærlighet er et annet tilbakevendende tema i Fretheims bøker. Hva kjærlighet er, hvordan den uttrykkes, hvilke paradoksale livsbetingelser den kan ha. Nina Simone, som altså er opphavet til hovedpersonens navn, har hatt mye å si for Simons far. På sett og vis finnes Simon på grunn av henne. Faren elsker musikken hennes. Men samtidig er det alltid Nina Simones stemme som runger gjennom huset når Simons foreldre har lukket seg inne på soverommet sitt. Og moren bruker ekstra lang tid på sminken etterpå.

Skulle det skje meg noe, så ta i alle fall vare på platene mine. Ikke la andre få tak i dem.
Han strøk over dem med hendene som om det var det kjæreste han hadde.
Hendene hans.
De har aldri slått meg.
Jeg vet at han aldri hadde fått seg til å gjøre noe sånt. (s. 17-18)

I Simons brev finner leseren en distinkt stemme. Med knappe setninger antydes mer enn det fortelles. Og det kler innholdet, for kjernen i dette ville kanskje vært umulig å uttale. Simon er glad i faren sin.

Gutenberg får stadig æren for å ha oppfunnet boktrykkerkunsten, men kineseren Bi Sheng var faktisk i gang 400 år før ham - om enn ikke i stort omfang. Kineserne lager fine bøker. Bokmarkedet i Kina vokser. Dessuten er de skikkelig trivelige å gjøre forretninger med. Jeg reiste til bokmessen i Beijing i slutten av august sammen med Eva Christine Kuløy fra Aschehoug Agency. På avreisedagen er Eva og jeg skjønt enige om at fytti rakkern, for noen priviligerte folk vi er som får reise sånn i jobben. Dagen etter vaser vi rundt et enormt gjerde som angivelig omgir messeområdet, bærende på kilovis med bildebøker. Det er tropevarme, sola står i senit, det er hundre prosent luftfuktighet. De militærkledde vaktene vi støter på kan ikke engelsk, men inngangen er i hvert fall ikke der vi forsøker å komme inn. Det er langt mellom inngangsportene. Gnagsårene går helt inn til hjernen da vi omsider står og venter uforstående i en haug av kinesere, svimete av heteslag og jetlag. Endelig får vi oss fortalt at en eller annen kamerat fra Partiet befinner seg på messeområdet, og da får jo ingen andre slippe inn. Det spiller ingen rolle om man har avtaler. Og kineserne, som opplever slikt støtt og stadig, venter tålmodig. Etter halvannen time åpnes portene.

Tålmodige kinesere venter.

Bokmesselunsj på kinesisk.

Bokmessetoalett på kinesisk.

Kinesiske forlag har for alvor oppdaget nordisk litteratur. Men i motsetning til hva vi har sett mange andre steder i verden, ble ikke den nordiske kriminallitteraturen brekkstangen inn i det kinesiske markedet. Klassisk, nordisk barnelitteratur er det Kina først og fremst vil ha. Den første skjønnlitteraturen vi solgte hit var Thorbjørn Egners bøker, i 2007.

Erlend Loes Naiv.Super. til salgs på kinesisk supermarked.

I 2011 solgte vi de første romanene. Tidligere i år utga kinesiske Xiron Books Erlend Loes Naiv.Super. Den har blitt en skikkelig hit blant unge kinesere, og er trykket i 50.000 eksemplarer. Er den ikke fin?

For at vi skal selge bøker til et gitt land, må det finnes kvalifiserte oversettere der. I Kina har vi kjent ytterst få som kan gjøre denne jobben. Men neste år får kinesiske lesere treffe Kim Karlsen og resten av gutta i Lars Saabye Christensens Beatles. Dette ville kanskje ikke skjedd, hadde det ikke vært for Ben Hu. De siste årene har Ben bodd i Norge, han er gift og jobber fulltid på arkitektkontor. Han har virkelig lagt seg i selen for å lære norsk. Norsk litteratur er så bra, synes Ben, at han på eget initiativ har oversatt flere bøker, ene og alene for at familien hans i Kina kan få lese dem også. Ben kan minst fire språk. Han sjekker sine egne oversettelser mot den engelske. Den italienske. Og så treffer jeg ham, vi blir enige om at han skal promotere arbeidet sitt mot kinesiske forlag. Og slik ble det kontrakt på Beatles i Kina. Folk som Ben får meg til å føle meg uendelig lat. Hva er det egentlig jeg bruker fritiden min til?

Fellesnordisk mottakelse på den norske ambassaden i Beijing. Minister DCM Nils Martin Gunneng holder tale, førstesekretær Tone  Helene Aarvik tolker.

Kunnskapshungrige kinesere leser bøker, og dette markedet er stort. Når det europeiske og amerikanske bokmarkedet opplever nedgangstider, er jeg heldig som kan selge bøker under en annen sol, selv om denne sola er i overkant het. Forhåpentligvis blir det flere norske bøker på kinesisk i de kommende årene. Det er da noe, i en tid da Kina ellers ikke har særlig lyst til å handle med Norge.

Norge er et liberalt bildebokmarked. Vi tåler skumle katter (i Tyskland er angivelig alle katter snille), nakne kropper (går ikke i USA), gutter som tisser på trelegger (også vanskelig i USA) og gebiss i vannglass (i Japan snakker man ikke om gebiss). Vi har bøker om døden (boikottes av russiske bokhandlere), bøker med snakkende kuer og rotter (ikke greit i India; kuer er hellige, rotter et symbol på pest), griser (problematisk i muslimske land) og historier om evolusjon (men bare for markeder der evolusjonslæren er selvsagt). Det er mye som skal klaffe for at en bildebok kan reise utenlands.

I tillegg til disse kulturelle ulikhetene eller tabuene kommer at hvert lands toleranse for et visuelt uttrykk varierer kraftig. Forskjellene kan til og med være store mellom to naboland med det man tror er like kulturelle preferanser. Mens en bildebok vinner gjev pris i Tyskland, kan den samtidig være umulig å utgi på det nederlandske markedet. Mens om fem år kan den kanskje vinne gjev pris der også. Som agent vet du aldri sikkert på forhånd. Nesten aldri.

Hullet er nominert til Brageprisen 2012.

Så dukker boka opp som likevel bare må bli likt av hele verden, tenker jeg. Hullet av Øyvind Torseter. Hvem kan ikke like den? Hvem kan den ikke tale til? I all sin sofistikerte enkelhet er den et stort, eksistensielt verk for voksne og en morsom og finurlig bok for barn. Den er gjenkjennelig for de fleste kulturer med sin tilsynelatende ukompliserte pennestrek, sin snaue tekst og særdeles effektive virkemiddel – det fysiske hullet som gjennomborer hele boka!

Vi solgte de franske rettighetene til Hullet før den kom ut i Norge. Og nå er den solgt til USA og Kina også – to svært vanskelige markeder å komme inn på. Så forskjellige kulturer, vi snakker tre ulike verdensdeler. Og det blir flere, det er jeg overbevist om. Det går an å lage bøker som alle slags lesere over hele verden kan ha glede av. Det kaller jeg bokkunst.

Ta en titt i Hullet her!

Miranda Julys novellesamling må du lese!

Avsnittet over er hentet fra Miranda Julys novellesamling Ingen hører til her mer enn du. Da jeg leste den første gang, var det som om jeg hadde funnet en skatt. Jeg kunne ikke legge boken fra meg. En forfriskende original stemme, full av sårbarhet og humor og absurde påfunn og hendelser. I Miranda Julys universer er alt smått og stort stort. Ja, du leste riktig. Alt mulig er stort. Særlig det som er tilsynelatende smått. Dessuten presser karakterene hennes grenser. De går langt utover komfortsonen vår når det gjelder alt vi er så redd for i hverdagen. Det står derfor mye på spill, til enhver tid. Slikt blir det god litteratur av.

Og film. Julys filmdebut fra 2005, Me and You and Everyone We Know, har vunnet en laaaang liste priser, blant annet på Sundance og i Cannes. Denne filmen MÅ du se.

Når jeg kommer over folk som Miranda July, blir jeg helt… Jeg vil være bestevenninnen hennes. En person med slik fantasi kan umulig være kjedelig selskap! Jeg hadde aldri plakater av idoler på rommet mitt da jeg var yngre. Det kunne ikke falt meg inn å hyle på konsert, og autografer har jeg aldri skjønt greia med. Det skal i det hele tatt ganske mye til før jeg blir blodfan av noe. Men det finnes et par navn, og Miranda July er et av dem.

I kveld stakk Anette og jeg på Cinemateket og så The Future. Som med hennes første film, har July skrevet, regissert og spilt hovedrollen i denne også. Filmen er helt i tråd med alt annet jeg har opplevd fra den kanten; overraskende, absurd, sår, morsom og typisk en historie om én enkelt hendelse som i seg selv ikke er av særlige dimensjoner, men som reiser grunnleggende, eksistensielle spørsmål. For det er dette som er Julys prosjekt, ser det ut til. Å pirke i eksistensen vår. Jeg synes det er fornøyelig når det blir gjort på en så original måte som dette.

Se filmtraileren til The Future her:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kjære Kristin,

Kan du være så snill å gjøre bare én ting av gangen? Før det rabler for meg og jeg gnager meg ut av kraniet ditt?

Håpefull hilsen
Hjernen din

Det første jeg gjør når jeg slår øynene opp om morgenen, er å sjekke epost og Facebook. Så setter jeg på radioen og gjør unna morgenritualene. Når jeg går til og fra jobb, hører jeg på musikk. På jobb skriver og leser jeg epost hele dagen, samtidig som jeg svarer på telefoner, gir beskjeder, deltar i møter. Hjemme er jeg til enhver tid online på Facebook, Twitter og blogg. På iPhonen min piper sms’er og push-varsler inn, og iPaden min lager en liten lyd hver gang jeg har fått en ny epost. All informasjonen som kommer vroooooomende inn i hjernen min som en fem filers motorvei skal mottas, prosesseres, lagres. Er det rart hjernen klager?

Ser du at bøker ikke er nevnt i denne informasjonsstrømmen jeg lister opp over? De rette bøkene har ganske enkelt ikke denne vrooooomende effekten på meg. Bøker klarer jeg fortsatt å fortape meg i. Konsentrere meg om i flere timer av gangen. Og bøker forlanger at jeg slår av alt det andre, sitter stille, i stillhet, og samler meg om denne ene aktiviteten; lesningen.

I den distraherte tilværelsen jeg lever krever det sitt av en bok å holde på meg. Det må en gripende historie til, et elegant plott, eller setninger jeg får lyst til å lese høyt fordi de treffer ei nerve i meg eller bare lyder fint. Så hører jeg nysnø, og da tenker jeg lese. Jeg velger Chris Tvedts nye krimroman, Av jord er du kommet. Den kommer på Cappelen Damm i februar. Her er det masse spenning og plott for hjernen min å flykte inn i, uten at jeg føler behov for å fylle på med annen stimuli samtidig. Jeg grubler på hvordan pasienter fra Gaustad sykehus kunne havne i en massegrav på Riis Kirkegård (sann historie!). Jeg lever meg inn i uroen hovedpersonen, KRIPOS-etterforsker Edvard Matre, føler når det viser seg at et funn i massegraven snur opp ned på familiehistorien hans. Samtidig skal han og etterforskerteamet han leder finne seriemorderen som herjer i Bergen…

Det er omsider blitt stille i stua. Og selv om jeg ikke hadde trodd det, har hjernen min fortsatt en ørliten kapasitet for multitasking, for i internposten sender den følgende beskjed:

Kjære Chris Tvedt,

Tusen takk! Dette trengte jeg nå.

Vennlig hilsen
Kristins hjerne

Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Illustrert av Inga Moore.

Den hemmelige hagen handler om alt som er bra med å være barn. Den handler om å finne hemmeligheter, og oppleve verden som gåtefull og til og med magisk. Hodgson Burnetts bok er et av mine kjæreste leseminner. Jeg tenker ofte på boka nå i voksen alder også. Den fortsetter å inspirere meg, 25 år etter at jeg leste den. Det sier litt om hvor viktig det er å lese og bli lest for som barn. Jeg har skrevet litt mer om denne inspirasjonen her.

Mange ganger har jeg lurt på om jeg skal gå tilbake til Den hemmelige hagen og lese den på ny. Og nå, før jeg skal pakke inn gaven til niesen min, har jeg latt meg friste til å lese litt i den. Bare litt. For selv om jeg er sikker på at boka har formet meg som person, er jeg som voksen leser redd for å finne at den ikke lenger er den samme fortellingen. Jeg er jo ikke den samme leseren. Det vil si, jeg er den samme, men jeg er også veldig mye mer enn jeg var den gangen jeg leste Den hemmelige hagen for første gang. Jeg drar med meg så mye inn i fortellingen nå. Jeg er kritisk. Jeg analyserer. Jeg tenker målgruppe. En innstilling til bøker som i jobben min er en nødvendighet blir en yrkesskade når jeg for en gangs skyld bare vil la meg fortrylle av en fortelling.

Jeg skal lese Den hemmelige hagen igjen. Men det må enten bli med niesen min, eller med en datter jeg kanskje en gang får. Så kan jeg fortape meg sammen med henne, glemme voksne, kritisk trente meg, og la meg smitte av den lille jenta og fortryllelsen hennes, den hengivenheten som gjør at barn er så gode lesere.

Fiano di Avellino: I fjor oppdaget jeg Falanghina-vin. I år ble det Fiano di Avellino. Jeg tror nok fortsatt at Gewürztraminer er min personlige favoritt av hvitvinene, men da jeg smakte Fiano di Avellino på Amalfikysten i sommer, visste jeg at jeg hadde funnet en venn for livet. Late sommerdager med grønne oliven og et glass Fiano, jeg savner dere!

Garofalo – La pasta di Gragnano: En skikkelig god pasta er lett å koke på riktig vis. Det skal noe til for å overkoke Garofalo. Den holder seg fin og fast og spretten i konsistensen, og er god på smak. Dropp klesshoppingen på Italia-turen. Dagligvarebutikken er mye kulere. Jeg lurer alltid på hvordan livet mitt ville vært om jeg bodde i landene jeg besøker. Hva slags varer jeg hadde kjøpt til hverdags. Garofalo. Og tøymykner med vaniljeduft. Dette fyller jeg kofferten min med.

Anna Fiskes bildebøker: Den første boken hennes ble utgitt på Cappelen Damm i 2008, og jeg har alltid likt illustrasjonene hennes. Men først i år oppdaget jeg hvorfor disse bøkene betar meg så. I år kom nemlig Her kommer jeg! ut. Her er det fri fantasi, lek og moro, og mange artige detaljer å fortape seg i. I denne boken kan rett og slett hva som helst skje!

Ingrid Schibsted Jacobsen: Jepp, et menneske. Vi har vært kolleger i flere år, men det var først i 2011 at vi ble virkelig kjent. Åh, jeg elsker henne! Jeg skulle ønske vi ikke var heterofile, for da kunne jeg giftet meg med henne. Brølende latter, sang i tide og utide, ellevill dans og daglige gledeshyl, en god lytter og raus med egne erfaringer. Dette er bare noe av det Ingrid har å by på. Alle trenger en venn som Ingrid.

Heather B. Armstrongs blogg: Hva som gjør at noe blir en hit på det store Internettet er for meg en gåte. Mange av de mest profilerte bloggerne gjør ikke annet enn å rappe stoff fra andre. Jeg liker bloggere som produserer sitt eget innhold. Heather har gjort det kunststykke å kunne leve av bloggingen sin, hun forsørger faktisk en hel familie på den måten! Hun skriver fine tekster, tar morsomme bilder, og våger å være personlig.

P20: Jeg synes solkrem er noe griseri, men akk så nødvendig. I år ble jeg tipset om P20, en olje man påfører over hele kroppen et kvarter før man går ut i solen. Den gir vannfast solfaktor 20-beskyttelse i hele ti timer. Bare ikke gni deg med håndkleet, og bærer du strandveska over skulderen, bør du smøre skulderen på nytt. Jeg var ikke solbrent en eneste gang i sommer. Du får P20 på taxfree.

Hvilke herlige oppdagelser gjorde du i 2011?

Vi pleide å høre på den sangen. Han kjørte, jeg sang med radioen. Det var en biltur. Det var jo bare en helt vanlig biltur. Det var mange av dem, til og med, ingen spesielle, bare mange vanlige. Med den sangen. Og han.

Klikk her for at se den integrerte videoen.