Hver dag skriver jeg. I går var det onsdag. Da skrev jeg tjueseks eposter, som er færre enn jeg vanligvis rekker på en arbeidsdag, for jeg satt bare på kontoret mitt i fem timer. Jeg skrev syv tekstmeldinger på iPhonen min og fem Facebook-kommentarer, iberegnet en statusoppdatering. Noen ganger noterer jeg ting i møter. Det hender jeg blogger. Jeg skribler av og til plutselige tanker ned i skriveboka jeg alltid har i veska. Og selv om jeg liker å skrive og har perioder hvor jeg antakelig skriver mer enn de fleste, anser jeg ikke hverdagslivet mitt for å være mer skrevet enn et gjennomsnittlig liv. Jeg tror gjennomsnittsmennesket skriver mye, og mer nå enn før. Her er noen observasjoner jeg har gjort: Les mer…
17. august 2011
Fred i verden er mulig!
Jo mer jeg tenker på bøkene våre og reisene de legger ut på, jo mer overbevist blir jeg om at fred i verden er mulig. Hvorfor skulle for eksempel folk i Aserbajdsjan lese om en ti år gammel gutt og mora hans på Grorud og hvordan de velger tapet og kanskje må de flytte til Øvrefoss og en dag dukker en ukjent halvsøster opp? Ja, for Roy Jacobsens roman Vidunderbarn er faktisk solgt til Aserbajdsjan. Aserbajdsjan – jeg kan knapt nok stave ordet riktig. Hvis du vil vite mer om Aserbajdsjan, kan du klikke på det gule ordet.
Er det mulig å oversette historier fra en kultur som befinner seg langt unna de kulturene oversettelsene skal leses i? Les mer…
4. juli 2011
Beskrivelse
I forrige uke leste jeg endelig noe i avisen som jeg ikke har lest før. Midt i all kriminaliteten og partipolitikken og sporten hadde noen klemt inn en liten pressemelding fra Marinbiologisk Institutt. Langs Norskekysten er det blitt oppdaget nakensnegler og grisehalekoraller! Også har man visst funnet hele ni ubeskrevne arter nå. Det var særlig denne siste opplysningen som fikk meg til å sende Marinbiologisk Institutt en skrivelse. Jeg ville gjerne melde meg som frivillig beskriver. Alt de trengte å gjøre var å sende meg et bilde av de ni artene, og så kunne jeg beskrive dem og gi dem navn. Sambakrabbe, slengepølse, rablekryp! I går fulgte jeg opp skrivelsen med en telefon. Men damen på Marinbiologisk Institutt var ikke særlig imøtekommende.
27. juni 2011
Jeg skulle ønske jeg kunne si det som det var
Dem jeg beundrer mest er forfatterne som sier det som det er. Det er mange måter å si ting på, som de er. Jeg ser jo det. Man kan si sanne ting på intrikate vis, krydre sannheter med selsomme adjektiver og fiffige adverb og uortodokse setningskonstruksjoner. Det er én stil, og det er sikkert mange som liker sånt. Jeg kan også like sånt. Men hos de beste ser det lett ut. Jeg vet at det ikke er lett. Les mer…
3. juni 2011
Over Atlanteren med den litterære laksen
Jeg innrømmer det først som sist: som agent føler jeg meg ikke alltid like høy i hatten i møtet med amerikanske forleggere. Amerikanere er så selvsikre. Så suverene sosialt. Og kulturelt. Kultureksport er greia deres, ikke kulturimport. Under 5% av litteraturen som utgis i USA er oversatt. De trenger ikke så mye fra resten av verden, og dette er de ikke redd for å si. Så hva gjør jeg da på BookExpo America i New York? Gud bedre, jeg hater denne lua i handa! Jeg gir meg selv en «pep talk». Jeg har for pokker prima vare i veska. Kritikerroste, prisvinnende, bestselgende forfattere. Jeg kommer riktignok fra lille Norge, men så har jeg også med meg den litterære laksen! Jeg er nødt til å prøve.
19. mai 2011
Can you learn how to read without books?
To sell translation rights is like all other parts of publishing; a mix of commercial business and idealism. I get a kick out of good sales numbers. But nothing inspires me more in my work than discovering that our books have a positive political effect outside Norwegian borders. When I received the picture below, I almost started to cry. Les mer…
19. mai 2011
Kan man lære å lese uten bøker?
Å selge rettigheter til utlandet er som forlagsdrift for øvrig; både børs og katedral. Penger og idealisme. Jeg får et kick av gode salgstall. Men ingenting motiverer meg mer i arbeidet mitt enn å se bøkene våre få positive politiske konsekvenser utover landegrensene. Da jeg mottok bildet under, begynte jeg nesten å grine.
16. mai 2011
Har du ikke møtt vennene mine? Ikke jeg heller.
I 2006 fikk jeg det plutselig for meg at jeg burde begynne å blogge. Jeg var en hvem-som-helst, og hvem-som-helst kunne jo skrive på for eksempel Blogspot, Blogger eller WordPress. Men å skrive i det anonyme mylderet på intet mindre enn Internett framsto som meningsløst. Dette var før Facebook og Twitter, før den skamløse selvpromoteringens tid. Ikke ante jeg hvordan jeg skulle greie å geleide lesere inn på bloggen min. Jeg hadde et PR-problem. Løsningen viste seg å bli et Danskebåt-cruise som skulle ende med tre dager i New York. Les mer…
13. mai 2011
Min favorittanmelder
Jeg er for mer tøys. Det er litt for lite tøys i det litterære Norge. Tøys og saklighet går fint sammen. Ron Charles, anmelder i Washington Post, har skjønt dette. I 2009 vant han National Book Critics Circle Award. Videoanmeldelsen hans av Jonathan Franzens Frihet er bloggverdig. Klikk på lenken under.
10. mai 2011
Den perfekte kopp te
Da Jonathan Franzens Frihet ble lansert i fjor høst, kastet jeg meg over den. Men bokmessesesongen hadde startet, det ble arbeid både tidlig og sent. Jeg er en langsom leser, og kom bare halvveis i boka. Og så strømmet det inn norske manus jeg måtte lese for vårsesongen. Franzen ble satt på vent. Nå vender jeg tilbake til Frihet – et privilegium jeg slett ikke tar lett på. Det forlanger et ritual. Jeg må gjøre stas på boka, føler jeg. For utvist tålmodighet. Altså vil jeg brygge den perfekte kopp te, som jeg så skal rigge meg til med i lenestolen min for ettertrykkelig å nyte Frihet. Lettere sagt enn gjort. Les mer…
Følg Cappelen Damm på
Fra innsiden
Blogger fra Cappelen Damm-ansatte
Forfatterliv
Blogger fra Cappelen Damm-forfattere
25. august 2011
3 kommentarer