Kunsten å ikke leve som alle andre – Intervju med Kristian S. Hæggernes

- Jeg synes det er vanskelig å skrive om vellykkede mennesker, sier forfatter Kristian S. Hæggernes.
– Jeg synes det er vanskelig å skrive om vellykkede mennesker, sier forfatter Kristian S. Hæggernes.

Han har skrevet bøker i over ti år, men nå debuterer Kristian S. Hæggernes som romanforfatter. I «Fettere og kusiner» er det outsideren Njål som står i sentrum. Vi har snakket med forfatteren om den nye boken hans og hva det betyr å prøve å leve på en annen måte enn de fleste andre.

Kan du fortelle meg litt om Njål. Du har gitt ham et litt taperaktig utgangspunkt der han bor i kjelleren hjemme hos foreldrene sine og jobber på bensinstasjonen over gata, men til tross for det er han en smart fyr med mye som rører seg i ham, er han ikke?

Njål er vel den typen person det faller mest naturlig for meg å skrive om, eller se en teksts verden gjennom øynene til. Jeg har både ønsket, og også prøvd noen ganger, å skrive om mer tilsynelatende «vellykkede» mennesker, men det har alltid vært mye vanskeligere. Njål, og andre karakterer jeg har brukt som forteller i tekstene mine, er vel på mange måter mer ekstreme versjoner av meg selv. Ikke av min biografi, nødvendigvis, mer av personlighet og tankesett. Og den litt pubertale følelsen av at man er den eneste som ikke skjønner hvordan man skal få til å leve.

Bestill boken.
Bestill boken.

Han holder seg i en temmelig lukket og trygg sfære. Hva er det som gjør at han ikke tar steget ut i et annet liv tror du?

Ønsket om, og behovet for å trekke seg tilbake, vende seg bort fra verden, er vel et ganske hyppig brukt motiv i litteraturen, og har definitivt vært det hos meg hele tiden, både i poesi og prosa. Njål har nok stunder med selvforakt og ønsker om kunne bryte ut av den tilværelsen han har, men i romanen er det kanskje mer hyppig i kapitlene fra ungdommen hans. Strengt tatt er han vel fortsatt en ungdom også på romanens nåtidsplan, men han ser der i større grad ut til å ha innfunnet seg med sin posisjon. Han har også sine interesser, som opptar mye av tiden og tankene hans, og jeg tenker at det er viktig for ham at han der er i en slags posisjon der han selv har kontroll, men først og fremst så lenge han kan styre med tingene sine på egen hånd. Han liker tydeligvis egentlig bedre å høre på musikk alene hjemme enn omgitt av andre mennesker i en konsertsal, og interessen for astronomi er også først og fremst en teoretisk, noe fantaserende aktivitet for ham, som får seg et skudd for baugen da han prøver teleskopet han får.

 Jeg tar meg selv i å ønske at han skal gjøre det, at han skal slå seg ut og definere et annet type liv for seg selv. Er det noe litt dømmende i et sånt ønske tenker du?

Jeg tror nok Njål er en slik figur mange kan ha lyst til å riste litt i av og til. Og hvis leseren reagerer slik, kan det kanskje oppfattes som et tegn på at romanen engasjerer. Njål ville utvilsomt oppfattet et slikt ønske som dømmende, men jeg håper og tror at jeg selv i hvert fall er vokst forbi å tenke sånn.

Han reflekterer mye over det, men ønsker han egentlig et annet type liv enn det han har?

Jeg tror at Njål er fornøyd med et stille, et «lite» liv, og at folk som ham kan oppleve det slik at ønsket om et mer hendelsesrikt og aktivt liv med større sosial omgangskrets, selvrealisering gjennom karriere, og etablering av egen familie osv., er vel så mye et trykk utenfra, et forventnings- og konformitetspress.

 Med en jobb som ikke betyr så mye for ham og enkle boforhold får han veldig mye tid og frihet for seg selv, til å lage et rikt indre liv. Som forfatter er det du gjør på en måte å dokumentere ditt indre liv gjennom andre mennesker og steder. Kan du relatere til Njål her?

Kanskje jeg skriver om folk som har så pass mye tid til å gjøre som de selv vil, utfra et ønske om å ha det slik selv, i enda større grad enn jeg allerede har? Tid og ro til å skrive er en nødvendighet, men også den ultimate luksus. Jeg har fått mer av den tiden og roen de siste årene, takket være stipend, og kan lett tenke at om jeg levde et like «blankt» liv som Njål, skulle jeg endelig klart å gjøre alt jeg vil i egen skriving. Men det er nå tross alt ganske OK å treffe andre folk på jobb og i fritiden også.

Han er enebarn, og som enebarn blir fettere og kusiner ofte viktige fordi det er det nærmeste man har søsken. Hva tror du søskenbarna betyr for ham?

Søskenbarna hans har i hvert fall tatt plassen til søsken når det kommer til følelsen av søskenrivaleri og –sjalusi. Jeg er selv vokst opp med ganske nært forhold til flere av mine fettere og kusiner, og utgangspunktet for denne romanen var at jeg ville skrive en slags slektsroman, men en som var horisontal i stedet for vertikal, for å si det sånn, at den handlet om familiegrener i samme generasjon, i stedet for flere generasjoner i samme familie. Men resultatet ble ikke så veldig bra, så jeg beskar familietreet, og endte opp med en historie fokusert på Njål, som var den av hovedkarakterene fra den første versjonen som fungerte best. Søskenbarn er noe kvalitativt ganske forskjellig fra både søsken og fra venner man har i oppveksten. Mange ser gjerne søskenbarna sine mye sjeldnere enn man ser vennene sine, men samtidig har man så mye felles med søskenbarna sine, noen andre interne referanser man ikke deler med vennene sine.

Er enebarn mer ensomme enn andre tenker du, og eller har de andre verktøy for å håndtere sin ensomhet?

Siden jeg selv er storebror, har jeg vært både enebarn og del av et brødrepar, og jeg kan ikke huske at ensomhet var noe jeg merket mer til i årene som enebarn (til jeg var fem) enn senere. Jeg var relativt flink til å aktivisere meg selv, og kunne holde på med mine egne ting i mange timer da jeg var barn (og har vel heller aldri mistet den evnen), men jeg vet ikke om det skyldtes at jeg ikke hadde søsken. Vel så viktig var det nok at det var ganske få andre barn i nabolaget, slik at jeg gjerne var nødt til å finne på ting selv.

Han møter en science ficton-forfatter i boken, og det er helt tydelig viktig for ham å møte og snakke med denne forfatteren. Hvorfor er det viktig tenker du? Er det noe med leseropplevelsen som fremkaller det behovet?

Det er ikke så godt å si om det først og fremst er boken han leser, og ikke minst verdenen som beskrives i den, eller den geografiske (og kanskje, slik han selv oppfatter, eller vil oppfatte det, den biografiske) nærheten til forfatteren som vekker størst entusiasme hos Njål. Forfatteren, Eivind Austrheim, er for øvrig den voksne utgaven av hovedpersonen i «Snille gutter», fra novellesamlingen jeg ga ut for noen år siden.