Litteraturspeilet

Foto © Anna Clarén

I kveld kommer Mara Lee til Litteraturhuset for å samtale med Kåre Bulie om sin nye bok Salome, noe vi gleder oss til!

Boken handler om Elsa Mo, en ekte ‘folkhemsprinsessa’ der hun vokser opp i en svensk småby på 80-tallet. Hun er sammen med Micke som er best på hockeybanen, hun danser ballett og får hovedrollen, hun går på fest og smugrøyker og drikker. Hun er tynn og kul og har en skarp tunge. Hun er både farlig og tiltrekkende. Og hun er rasende. Veronica, bestevenninnen hennes skal dø. Og Elsa har fått en fosterbror hun ikke vil ha eller vite av. Og pappen hennes er erstattet av en dødskjedelig stefar. Hun drømmer om før, da Veronica var frisk og mamma og pappa var sammen, og ingen fosterbror utfordrer hennes eksklusive rett til oppmerksomhet.

[...]

Share

Dina Rubina

Denne uken lanseres Dina Rubinas roman På solsiden av gaten på norsk. Vi har vært så heldige at forfatteren har tatt turen til Oslo for å presentere boken og holde foredrag på Russlandsdagene. Det var fullt hus, og et engasjert publikum fikk høre henne lese og fortelle om bøkene sine onsdag kveld.

Jeg hadde lyst til å bli litt bedre kjent med Dina Rubina og hennes bakgrunn, så jeg inviterte henne til et bloggintervju på forlaget sammen med oversetteren hennes, Ingvild Broch.

[...]

Share

Solen skinner inn i cafeen på Litteraturhuset, hvor Russlandsdagene er i ferd med å starte. Hele uken står i den russiske litteraturens tegn, og Cappelen Damm har tre forfattere på besøk som skal lansere og snakke om bøkene sine.  Jeg har klart å få fire nye titler ut i bokhandelen, jeg kan se dem utstilt fra der hvor jeg sitter og venter på den russiske forfatteren Natalja Kljutsjarova, som er på besøk. I fjor lanserte vi hennes roman, som på norsk har fått titttelen Russland rundt på tredje klasse. Da kunne hun ikke komme til russlandsdagene for å presentere boka fordi hun var gravid. Men i år har hun tatt  turen med mannen og lille Maria på ni måneder. De koser seg i solskinnet utenfor, mens hun kommer inn sammen med Mia, som skal være tolk.

Russland rundt på tredje klasse handler om Nikita, som studerer historie. Han reiser rundt i det enorme landet med tog og lytter til fortellinger fra sine landsmenn om hvordan livet oppleves og leves i dagens Russland. Historiene han får høre handler om maktovergrep fra myndighetene på ulike nivåer, men det handler ikke bare om å samle anekdoter. Nikita og hans venner prøver å gjøre noe for ”de fornedrede og krenkede”, for å sitere Dostojevskij. Det er derfor en svært aktuell roman om Putin-periodens Russland, men dette er et annet Russland enn storbyene Moskva og St. Petersburg. Dette er en roman om hvordan livet arter seg for gjennomsnittsrusseren i dag.

Kan du fortelle litt om hvordan du fikk ideen til boken din? spør jeg når vi har satt oss og kaffen står på bordet.

Jeg jobbet for en avis, svarer Natalja. Jeg var med på mange arbeidsreiser. Slik ble jeg kjent med mange mennesker, hørte mange historier, så jeg samlet på historiene. Etter en stund rant det litt over og jeg måtte skrive ned det jeg hørte. Det ble mange historier, og jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli en roman, men det det ble det etterhvert. Alle personene er virkelige, unntatt hovedpersonen, han er oppdiktet.

For meg er han ikke bare et bindeledd, men uttrykker et ideal, hans forhold til ting er ideelle, hans holdninger til livet, standpunktene hans. Han er slik jeg ønsker å være. Han er åpen og medfølende, en som kan lytte, en som klarer å vekke tillit hos andre. Alt dette er egenskaper jeg setter pris på hos mennesker.

Natalja jobber som journalist i en avis som retter seg mot utdanningssektoren, samtidig som hun er forfatter. Hun er en av de unge synlige forfatterne som blogger og er aktiv i det russiske litterære internettmiljøet. Dette holdt hun et interessant innlegg om på mandagens seminar om den russiske blogg-verdenen i Fritt Ords lokaler.

Kan du si noe om trender i ung, russisk samtidslitteratur? spør jeg.

Min generasjon er nå mest opptatt av realismen, mens den eldre generasjonen, postmodernistene, ikke tar noe på alvor, for dem er alt et spill. For oss er det viktig å ta opp store, viktige spørsmål, svarer hun alvorlig og engasjert.

Og mange er så opptatt av realismen at de skriver halv-dokumentarisk. Det er også mange som ikke har nok interesse for andre mennesker, så de skriver mye om spørsmål som hvordan var min dag, hva har jeg opplevd i dag?

Kan dette knyttes opp til internett og hvordan det brukes som et litterært forum for publisering og debatt, undrer jeg.

Ja, det kan du si, denne kommunikasjonen kan erstatte den vanlige kontakten. Mange leser om vennenes liv på livejournal, og treffes ikke i virkeligheten, men uttrykker seg gjennom nettet med fortellinger og opplevelser.

Kan man se at internett og blogg har ført til estetiske endringer, har det endret selve litteraturen?

Det har ikke skjedd noen litterære endringer, ingen estetiske endringer, svarer Natalja. Internettet blir brukt som en arena til å publisere egne tekster. Man legger tekstene ut på sin egen blogg. Det finnes også mange litterære magasiner på internett. Dette har også utvidet forfatterstanden, siden hvem som helst kan legge tekster ut på nett. Når teksten er ute på nett, får den en annen status, den er ikke lenger bare egne skriblerier. Dette gir ofte status, og man kan kalle seg forfatter.

Men det finnes også fora for nye forfattere utenfor internett. Både i Moskva og St Petersburg fins det litteraturhus og kafeer hvor forfatterne treffer hverandre og lesere.

Du fikk i går etter foredraget ditt spørsmål om internett og opphavsrett og hvordan forfatterne kan sikre seg mot for eksempel piratkopiering, sier jeg. Da svarte du at selv om hele verket ditt legges på nett og kan lastes ned fritt, gir du avkall på royalty fordi du heller vil at bøkene skal leses enn å sikre inntekter. Dette er litt uforståelig for norske forfattere og norske forlag. Hva sier forlagene til denne praksisen?

Saken er at forlagene ikke oppfyller sine løfter og kontraktsforpliktelser, svarer Natalja. Det er sjelden at vi får royaltyen vi har krav på. Forlaget kan si at de ikke har solgt noe særlig av boka, selv om man kan se at boka er ute i nytt opplag. Det finnes kontrakter, men de etterleves ikke. Det finnes ingen forfatterorganisasjoner. Alt blir forhandlet direkte mellom forfatter og forlag. Men det finnes ingen garanti for at man får utbetalingene man har krav på.

Men allikevel er det mange som vil være forfattere. Hele min roman ble lagt ut på Novyj mir. Det er et gammelt og kjent litteraturmagasin. De litterære bladene har eksistert lenge, nå jobber de sammen og legger ut tekster på nettet, fordi de nå har for små oppplag for å bare eksistere på papir. Vi får honorar for tekster som blir trykt, men ikke for det som legges ut på internett.

Hvilke forfattere liker du selv å lese? spør jeg til slutt, det må jeg alltid spørre forfattere om, både fordi jeg er ute etter tips, og fordi det er interessant å høre om hvilke forfattere som er forfatternes forfattere.

De siste årene har jeg begynt å lese de russiske klassikerene på nytt, svarer hun. Hvis jeg skal anbefale en moderne forfatter, må det være Svetlana Aleksejevitsj, hun er hviterusser, men skriver på russisk. Hun skriver en form for dokumentartekster, hun har samlet inn mellom to og tre hundre intervjuer og har satt dem sammen til en bok. Det er tunge og sårbare tema, som Tsjernobyl eller 2. verdenskrig, eller om kvinner i krig, men jeg har veldig stor respekt for henne. Det er alltid henne jeg tenker på når jeg får dette spørsmålet.

Share

Bevegelse.

Av og til er en bokhylle mer enn en bokhylle.

 
Den rommer så mye mer enn bøkene som står i den. Den rommer tanker og følelser som ligger i deg fra de leste bøkene, bildene, refleksjonene, som kanskje har endret tankene dine. Det slo meg da jeg i påsken måtte rydde ut av en av bokhyllene mine fordi den holdt på å velte. Og jeg møtte igjen noen av tekstene fra bøkene i den i erindringen og begynte å tenke på bevegelser og møter. Hvordan tekster beveger og omformer oss, og hvordan tiden endrer hvordan vi leser tekster vi kanskje har lest mange ganger før når vi møter dem igjen.

[...]

Share

Marianne 1960. Leonard. Hjemme hos meg.

Leonard Cohen! How I love Thee. Skrev Suzanne Vega på Facebook forrige uke da den nye cd’en til Leonard ble lansert. Om Leonard gjengjelder kjærligheten,vet jeg ikke, men jeg håper det. Antar det. Og grunnen til at jeg virkelig elsker dem begge to er at de lodder bunnløst dypt når det gjelder kjærlighet. Religion. Død.

Mitt forhold til Leonard begynte en sommerdag på Kalvøya en gang på åttitallet, var det 87? 88? 89? Husker ikke. Spiller ingen rolle. Kunne selvfølgelig googlet det, men det spiller fremdeles ingen rolle. Hadde hørt  meg varm på I´m your man på den røde Sony walkman’en (and I howl at you, baby, like a dog in heat), og det var sol på Kalvøya.

Og nå, mange år senere, etter flere konserter og med ett av bildene hans på veggen, hører jeg meg varm på den nye, Old Ideas. Mannen er blitt eldre, han tenker fremdeles på kjærlighet. Religion. Død. Levd liv. Tapt kjærlighet. Trøtthet av begjær. Ønsket om å få være seg selv. Endelig. Død. Religion. Kjærlighet.

«I’ve got no future. I know my days are few.» It’ coming for me, darling, No matter where I go. Its duty is to harm me, my duty is to know».

Det går an å skrive vakkert om død. Se på dette:

Going home

Without my sorrow

Going home

Sometime tomorrow

Going home

To where it’s better

Than before

Going home

Without my burden

Going home

Behind the curtain

Going home

Without the costume

That I wore

Hvis det handler om død, da. Med lyrikk kan man aldri være helt sikker. Men jeg tolker det slik. Akkurat nå. En dag, og vi vet ikke når, skal vi hjem, vi skal til et bedre sted, uten sorg, vi skal trekke gardinen for og vi skal legge av oss alt det ytre. Ta av dressen, legge fra oss hatten, og si So Long. Marianne. Stig. Jeff Mwangi. Det er poesien i Cohens tekster som skaper det vakre i det endeløst triste, og som får  meg til å forstå tittelen på Torgeir Schjervens diktsamling som kom ut for noen år siden: Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk. Innimellom er Leonards låter virkelig triste. Men samtidig er det i dem en poetisk jubel som opphever tristheten og viser oss forsoningen og skjønnheten.

Mamma, hvorfor er det en tapebit på denne, spurte femåringen da han ved kveldsmaten for noen dager siden undersøkte plastunderlaget under tallerkenen.

Jo, sa jeg, det tror  jeg er fordi da du var kanskje tre år tapet du flere av dem sammen og laget gjerde mellom stuene.

Han lyste opp da han ble minnet på denne leken, og for meg ble det også fint å minne han på noe vi begge sannsynligvis hadde glemt.

Om det ikke hadde vært for den tapebiten.

Jeg tror jeg tar den vekk, jeg, sa han. Nei, ikke gjør det, sa jeg, da kan det hende vi aldri kommer på fortellingen om denne leken  mer.

Han lot tapebiten være der. Og nå, når vi ser på den, kan vi smile litt og tenke på akkurat denne lille lekehistorien som på sitt vis er blitt bevart, ihvertfall for en stund.

Musikk og litteratur fungerer på samme måte. Tekst og melodi gir oss små knagger å henge flyktige fornemmelser eller bilder opp på. Og er det først kommet i stand en kobling, er den vanskelig å nullstille. Vi må ha en tapebit her og der for å minne oss om fortiden. Vi må ha tekster som minner oss om nåtiden. Og vi må ha tekster som minner oss om fremtiden.

Her er låta. Lytt til Leonard. God helg!

Share

Våren er tiden for nye, spennende oversatte bøker. Før boken er på plass i bokhandelen er det mange som har jobbet med den. Og den som har jobbet mest med den norske utgaven, er oversetteren! Noen uker framover vil jeg derfor la oversetterne selv presentere et utvalg av vårens bøker gjennom en liten «en oversetter på kontoret»-enquête.

Først ut er Johanne Fronth-Nygren, som har oversatt Lydia Davis tekster i samlingen Det hun visste. Boken utkom riktignok i fjor høst, men siden det er en så glitrende bok, starter vi med den!

Skrivebord.

Navn: Johanne Fronth-Nygren

Bor i: Oslo

Aktuell med oversettelsen av: Lydia Davis: Det hun visste

Har jobbet som oversetter siden: Fra 2007, men kun deltid.

Jeg ble oversetter fordi: Jeg har en kusine som driver et lite forlag. Hun trengte oversettere, og familielojaliteten gjorde det umulig å si nei. Og så viste det seg å være en veldig interessant prosess.

Jeg har tidligere oversatt: Miranda July: Ingen hører til her mer enn du (noveller som mange kjenner og som henter inspirasjon fra bl. a. Lydia Davis)

Damon Galgut: I et fremmed rom (en veldig fin sørafrikaner som blander selvbiografi, reiseskildring og roman i et forsøk på å skildre hvordan hukommelsen virker)

Nå jobber jeg med: Akkurat nå holder jeg på med noen egne skrivebordsskuffsprosjekter.

Kort presentasjon av boka! Davis skriver lekne og intelligente fortellinger som bryter med sjangergrenser, og leverer hverdagsåpenbaringer med presisjon og snert.  En bok man kan lese i små drypp – mange av fortellingene er t-bane-reise korte – eller sluke en god porsjon av i slengen. Uansett vil du begynne å se verden med daviske øyne etterpå.

Morsomste utfordring? Utfordringene med boka lå ikke først og fremst i å oversette enkeltord- eller uttrykk, men heller i å gjengi rytmen og klarheten. Davis bygger setningene sine med stor presisjon – det er ingen slinger i valsen – ingen ord er tilfeldige eller overflødige. Det samme måtte gjelde for det norske språket. Jeg håper jeg har klart å lage like presise norske konstruksjoner etter hennes ”plantegninger.”

Favorittpassasje? Vrient å velge fra en bok hvor de gode passasjene kommer tett som hagl. Jeg velger denne fordi den så treffende beskriver et daglig paradoks for såkalt utdannede foreldre:

”Hvorfor behandler jeg ikke sønnen min minst like godt som den gamle ordboken? Kanskje det er fordi ordboken er så åpenlyst skjør. Når hjørnet på en side brekker er det uomtvistelig. Sønnen min ser ikke skjør ut når han bøyer seg over et spill eller herjer med hunden. Sant nok, kroppen hans er sterk og myk og lar seg ikke lett skade. Jeg har gitt kroppen hans et blåmerke, og så har den blitt leget. Noen ganger er det åpenbart at jeg har såret følelsene hans, men det er vanskeligere å se hvor dypt de har blitt såret, og de ser ut til å leges. Det er vanskelig å se om de leges helt eller er lettere såret for alltid. Når ordboken er skadet kan den ikke repareres. Kanskje jeg behandler ordboken bedre fordi den ikke stiller krav til meg og ikke slår tilbake. Kanskje jeg er snillere mot ting som ikke ser ut til å reagere på meg. Men potteplantene mine ser faktisk ikke ut til å reagere noe særlig, og allikevel behandler jeg dem ikke særlig godt.”

Denne boken drømmer jeg om å oversette: Gertrude Stein: The Making of Americans. Både fordi det ville være en fantastisk utfordring og fordi denne teksten burde finnes på norsk. Og så drømmer jeg innimellom om å våkne en morgen og kunne tysk, så jeg kan oversette Jelinek, Bernhard og Jonke.

Lydia Davis

Lydia Davis: Det hun visste

Share

Moscow Non/Fiction, desember.

Forrige uke var jeg på bokmesse i Moskva. Jeg har vært på mange bokmesser, men før avreise denne gangen var jeg litt ekstra spent. Det var min første tur til Russland, og jeg var spent på byen, på menneskene, på språket og på bøkene. Jeg er vokst opp under den kalde krigen, jeg husker Bresjnev, Mathias Rust som landet med småflyet sitt på den røde plass og møtet mellom Reagan og Gorbatsjov på Island som for oss, den gang, var en helt utenkelig hendelse. Min eneste nær-Russland-erfaring er fra 1981, jeg var på grensen utenfor Kirkenes, og jeg husker at det var mye mygg, at jeg hadde gul genser og at vi så røyken fra Nikkel. Det siste kan selvfølgelig være fri fantasi.

Så derfor var jeg spent. Jeg tenkte mørkt, kaldt og litt skummelt og veldig stort og falleferdig. Jeg hadde en mental forestilling om Russland som et lukket land, med soldater, våpen og en James Bond-skurk bak hvert hushjørne. Jeg hadde hørt at Metroen var fantastisk vakker, men til virkelig å gå seg vill i. Taxier fins ikke, i Moskva er enhver bil en potensiell taxi, så jeg tenkte at det ville bli vanskelig å få sett noe av byen.

Og så tok jeg blodig feil. Heldigvis! Så mye for fordommene! Det var masse god mat, hyggelige møter med nye mennesker, metroen behersket vi alene og feilfritt på første forsøk (det hjelper med et godt kart og et kyrillisk alfabet i bakhånd) og til og med piratdrosjen klarte vi å forhandle en akseptabel pris med. Metrodebuten ble feiret med en dobbel latte på Starbucks. Og det eneste vi så av storebror var dette (til gjengjeld var det på et toalett):

Men Moskva er en by full av kontraster:

Kaotisk.

Storslått.

Og innimellom litt vestlig.

På messen må jeg selvfølgelig spørre meg selv hva som er russisk litteratur i dag. Kommer disse kontrastene fram i litteraturen? Nåtid mot fortid, fattig mot rikt, kaos mot orden og byråkrati? Hva skriver russiske forfattere om? Hvilken virkelighet er det de beskriver, og hvilke problemstillinger tar de opp? Boligmangel? Korrupusjon? Nyrikdom? Er det slik som en herværende NRK-korrepondent hevdet, at det ikke finnes noe som kommer opp mot Dostojevskij, og at den moderne russiske litteraturen er uinteressant? Eller er det, slik jeg tror, at samtidslitteraturen gir en unik mulighet til å forstå litt av dagens Russland?

Vi kan se noen trender i russisk litteratur i dag: den rebelske og opprørske litteraturen, litteraturen som belyser Russlands politiske historie, og særlig fremtredende er den bredere, episke litteraturen, hvor familiesagaen er et mye brukt motiv. Det skrives krim, dystopier, science fiction og dameromaner. Hvilke forfattere som kommer til å bli stående når man om 50 år kanoniserer den postsovjetiske tiden er for tidlig å si. Men at den russiske samtidslitteraturen bør leses, er jeg helt sikker på.

Eduard Kotsjergin med agent Thomas Wiedling.

Messens høydepunkt ble møtet med forfatteren Eduard Kotsjergin. Hans bok, som har fått den norske tittelen «Med Stalin som gudfar. Opptegnelser på knærne.», kommer ut til våren. I boken forteller han historien om foreldrene som ble arrestert i Leningrad under den 2. verdenskrig, og hvordan han ble sendt til et barnehjem for «barn av folkefiender» i Omsk i Sibir. I 1945 flyktet han fra barnehjemmet og brukte seks år på flukten tilbake til Leningrad, der han til slutt ble gjenforent med sin mor. Et gripende tidsbilde fra vår nære historie.

Da vi ble introdusert, beklaget jeg selvfølgelig at jeg ikke hadde lest boken selv, men at jeg gledet meg til oversettelsen. Han beklaget også at han ikke snakket engelsk, og la til: »Hadde jeg lært engelsk da jeg var ung, hadde jeg blitt arrestert.» Og det var da jeg begynte å tenke over hva som er så fascinerende med det russiske. Det er et sted hvor historien er synlig på en sterkere og tydeligere måte enn i hvert fall jeg opplever i den norske hverdagen. Selvfølgelig har det noe med det nære og det distanserte blikket å gjøre, det kjente og det ukjente. Men det er ikke bare det. Utsagnet til Kotsjergin ga gjenklang langt tilbake, til før den andre verdenskrig, som formet en virkelighet som er nær og synlig i dag.

Og mens Jennifer Rush sang The power of love og hensatte meg til midten av åttitallet der jeg tittet på lysekronene i frokostsalen på Hotell Warsawa og spiste blini før vi skulle til flyplassen på slapseføre tenkte jeg at Russland er et gammelt land, det er historie alle steder fordi det gamle er der, historien er til stede alle steder, det er musikk fra åttitallet, biler fra søttitallet, husene gjenspeiler historien, den gamle og den nye, nære. Og da jeg gikk gjennom passkontrollen, tenkte jeg at de unge guttene er ikke i krigen, de sitter her og passer på landet sitt på denne måten, selv om noen av dem også er i krig, selvfølgelig, det må vi ikke glemme, og jeg finner taxfreen med Elton Johns androgyne Nikita i tankene.

(Takk til © Eva Kuløy for bruk av foto)

Share

Let the right one in, let the old dreams die

Jeg vil fortelle om stor kjærlighet.

Dessverre handler den ikke om meg selv, men jeg er med i historien, og nå som alt er over, vil jeg vitne om Stefan og Karin.

Vitne. Det høres jo veldig pompøst ut, jeg vet det. Kanskje jeg skrur forventningene  altfor høyt i forhold til en historie som egentlig ikke er unik på noen som helst måte, men det er så få mirakler i denne verden at vi gjør klokt i å ta godt vare på dem når de en sjelden gang oppstår.

Jeg ser på kjærligheten mellom Stefan og Karin som et mirakel, og det er dette mirakelet jeg vil bære vitnesbyrd om. Kall det gjerne et hverdagsmirakel eller et regulært under, samme for meg. Ved å bli kjent med dem fikk jeg oppleve noe som ligger utenfor våre fysiske lover og regler. Dermed er det et mirakel. Nok om det.

(Norsk oversettelse ved Henning Gundersen)

De siste dagene har jeg jobbet med den norske oversettelsen av John Ajvide Lindqvists omfattende og spennende tekstsamling Låt de gamla drömmarna dö, som vi utgir i februar neste år. Sitatet over er innledningen til novellen ved samme navn. Den gir oss fortsettelsen på historien om Eli og Oskar fra La den rette komme inn. En fantastisk bok og en fantastisk bra film. Jeg har bare sett den svenske, og i den har jeg funnet ett av mine absolutt favorittfilmøyeblikk, etter at jeg har lagt bak meg både sluttscenen i Dirty Dancing hvor Baby endelig våger spraget og stoler på at Johnny (sukk) tar imot henne, og scenen i Broene i Madison County hvor Clint Eastwood ikke smeller kjøkkendøren igjen og dermed gjør sitt til at Meryl Streep forelsker dypt og hardt.

La den rette komme inn handler om Oskar, som har det strevsomt, blir mobbet på skolen og mangler venner. En dag kommer en jente og en mann til forstaden der han bor og flytter inn i naboleiligheten. Leseren skjønner etter hvert at det handler om vampyrer, men det handler også om kjærligeten mellom to ensomme barn. I filmen, når Oskar og Eli møtes første gang, sitter han ute, om kvelden, på en benk, det er iskald vinter. Hun kommer tynnkledd og setter seg ved siden av og betrakter hans forsøk på å løse Rubiks kube. Hun er fascinert og ber om å få prøve. Det får hun, og løser oppgaven raskt. Oskar betrakter det med store øyne:

Hur gjorde du, spør Oskar.

Jag vred, svarer Eli.

Så enkelt. Og så vanskelig.

Skrekklitteratur har aldri vært min favorittsjanger, jeg har vel aldri kommet nærmere enn en Grøsser eller en vampyrbok eller to av R.L Stine. Men jeg bare Älskar Ajvide Lindqvists bøker! Så når jeg leser tekstene hans, spør jeg ofte som Oskar: Hvordan gjorde du det? Hvordan fikk du meg, forfatter, til å like dette så vanvittig godt? Jeg vred, ville han kanskje svart med et glimt i øyet.

Og derfor er det slik at når jeg leser bøkene hans, må jeg bare vri alt jeg bare kan ut av dem. Og det innebærer en god del googling og youtubeing, fordi bøkene er proppfulle av referanser til annen litteratur og til musikk. Mest musikk. En helt vanlig dag på jobben består for meg av veldig mange ord. Skjermord. Derfor er det herlig å kunne boltre seg med film og musikk under påskudd av å absolutt måtte sjekke noe som er relevant for oversettelsen. Og så må jeg jo sette meg inn i svenske populærkulturelle referanser!

I fortellingen «Kjenner du Rudi Schmerz, første fortelling», står for eksempel dette avsnittet:

Moren min tilhørte også underklassen, og selv om hun en varm dag i august fikk solstikk og døde på balkongen sin, er det, til tross for visse spesielle omstendigheter – kakeboka hun lå sammenkrøpet over – bare en av nittiseks balkonginnehavere som faller umerkelig om, en dråpe i havet. Hvem er vel jeg til å sørge. Nei, det er feil slutning. Droppen Dripp sørger sikkert over Droppen Drapp og man bør alltid benytte anledningen til å sørge når det er sørgelig.

Hva er Droppen Dripp, tenker jeg, søker litt, og finner dette:

I novellen «Ansiktsburk» hører hovedpersonen John Ajvide Lindqvist stadig på denne:

Internett går tregt her, selv om jeg bruker kabel. Det tar nesten fem minutter å laste ned ”Ansiktsburk» fra Youtube.

Den sleske, mannen med barten peker på meg og synger: ”Ansiktsburk, ansiktsburk, han fikk hva han ville for hatt …”

Jeg spiller den av fem ganger og føler meg litt roligere.

Og da jeg skulle sjekke det svenske tv-programmet Reuter & Skoog, fordi manus til noen av sketsjene derfra er gjengitt i boka, fant jeg denne;

Og så denne for nå siste referansen: Agnetha Fältskog. Pre-ABBA. I «Sommerprogram i P1 2006″ skriver forfatteren om livet og karrieren, med lydspor som følge. Et av dem er ”Tack för en underbar vanlig dag”, en svensktoppslager fra annodazumal. Selv om jeg vet en hel del mer om ABBA enn om Grøssere, hadde jeg ikke hørt denne før. Ajvide Lindqvist skriver:

”Tack för en underbar vanlig dag” er et følelsesmessig melodrama. Den står og vipper. Enten så kjøper man den fullt og helt. Eller så gjør man det ikke i det hele tatt. Og blir aggressiv.

Fordi det er så utrolig patetisk.

Og det er patetisk å være takknemlig. Latterlig.

Men jeg mener at man må være det.

Har man den minste grunn til å være takknemlig, så skal man passe på å være det. For alt kan jo bli tatt ifra oss, på et øyeblikk. Monstrene kan komme når som helst.

Og her trår jeg ut i overtroens myrlendte landskap, men jeg tror faktisk også at om man ikke er takknemlig for det man har, så er risikoen større for at man mister det. Skulle jeg ha noen form for religiøs overbevisning, så er det den. At monstrene trekkes mot lukten av utakknemlighet. Så … takk.

Ja. Det er jävla klichat, som svensken siger. Men i bunnen er det en kjerne av noe viktig. Og det var her jeg begynte å forstå Skrekklitteratur slik Lindqvist ser den. Det er et tynt, tynt skille mellom en underbar vanlig dag og en skrekkelig dag. Tynt. Tynt.

Share

Bildet har ingenting med oversettelse å gjøre. Det er bare et fint bilde jeg tok på veien til Hadeland.

Forrige helg var jeg så heldig å være invitert til å holde et innlegg på oversetterforeningens årlige høstseminar. Tema for seminaret var oversettelse og kvalitet, og mitt oppdrag var å si noe om hva som gjør en oversettelse god. Det er et stort spørsmål som det er umulig å svare kort på, men det satte igang refleksjoner de ukene jeg gikk rundt og mentalt jaktet på ulike svar og vinklinger som kunne belyse spørsmålet: Hvordan gjenkjenner vi en god oversettelse?

Dette er et viktig spørsmål, så her er en del av innlegget mitt.

«Oversettelsen utspiller seg i rommet mellom språket som et medium for å uttrykke sanne påstander, og fenomenologiens forestilling om subjektet som kilde for enhver språklig meningsdannelse.» Dette innspillet fikk jeg på epost i sommer etter at jeg hadde lagt problemstillingen for dette innlegget fram for en venninne. Eposten fortsatte slik, med en henvisning til Martin Bubers dialogfilosofi: «En tenkt tanke må alltid oversettes og bearbeides før den finner sin vei ut, og en tankes originale og opprinnelige mening er alltid i fortolkningens svøpe og sårbar overfor meningsforvrengninger. Tilsløring av den originale mening starter allerede der.»

Subjektet danner den språklige meningen. Om vi tar utgangspunkt i dette når vi stiller spørsmålet ”Hvordan vet vi at en oversettelse er god”, må vi innledningsvis se på hvor mange subjekter som er med på meningsdannelsen i en oversettelsesprosess. Fordi det da blir flere som er med på å tilsløre den originale mening, tilsløre i betydningen forvrenge, forandre, nyansere og forbedre. Det er derfor interessant å starte betraktninger rundt oversettelse og kvalitet med en analyse av hvilken kommunikasjosposisjon oversettelsen står i. Enhver tekst har en avsender, et budskap/innhold og en mottaker. En forfatter, en bok, en leser. Oversettelsens posisjon er derimot mer toleddet: det er en forfatter, en oversetter, to tekster, men bare én leser.

Veien oversettelsen går fra forfatter til lest tekst er da slik: Forfattertanke-skrift-oversetterforståelse-oversetterskrift-oversetterleser-redaktør-vasker-sluttbrukerleser. Originalteksten går først i dialog med oversetteren, oversettelsen går deretter i dialog med leseren: dette er oversetteren selv, redaktøren, vaskeren, anmelder og til sist leserne. Men leserne går samtidig i dialog med originalforfatterens tekst, som jo er kilden for den språklige meningsdannelse.

Som vi ser er det mange som skal lese, fortolke og gå i dialog med den opprinnelige teksten. Det er derfor også mange som skal vurdere om oversettelsen er god. Derfor vil svarene ha sitt utgangspunkt i subjektive fortolkninger, både av tekst og oversettelse. Et foreløpig svar på hva som gjør en oversettelse god, er derfor dette: Det er en oversettelse som i minst mulig grad tilslører/endrer tekstens originale mening i tegn, i ordvalg, i syntaks og i verket som helhet.

Hvem har så definisjonsmakt i forhold til oversettelsens kvalitet? Hvem bestemmer om oversettelsen er god nok?

[...]

Share

Av og til er fremtiden ganske deilig! Før, når vi skulle lansere bøker, satte vi vår lit til anmeldere i dagsavisene og avisannonser. Nå deler vi informasjon og boktips på Twitter og Facebook, lager reklamesnutter og streamer pressekonferanser.

Når vi som lesere vil bli nærmere kjent med forfattere og bøker, er mulighetene uendelige på blogger, hjemmesider og YouTube. Dette gir forfattere og forlag nye og kreative muligheter. Nå er fenomenet boktrailere i ferd med å bre om seg. Noen er selvlaget og legges rett på YouTube. Slik som denne, som John Ajvide Lindqvist har lagt ut om sin nyeste bok Låt de gamla drömmarna dö:

Bra, eller? La de gamle drømmene dø kommer på Cappelen Damm i februar 2012.

Andre boktrailere er lagd av forlag eller bokhandler, og har en bredere distribusjon. De kommer på kino og legges ut på forlagets hjemmesider. De tre neste filmene er eksempler på det.

Scarlett Thomas bok Vårt tragiske univers ble utgitt på Cappelen Damm 2011. Den er en av mine absolutte favorittbøker!

Charlotte Roches Våtmarksområder ble utgitt i 2008, og er er en av Tysklands aller største salgssuksesser gjennom tidene. Dette er en presentasjon av hennes nye roman Schossgebete (Underlivsbønner) som akkurat er lansert.

Og til slutt denne:

Kommer veldig veldig snart på Cappelen Damm!

Filmene tar i bruk ulike grep for å få fram budskap og vekke interesse. John Ajvide Lindqvist og Charlotte Roche henvender seg til direkte til seeren og snakker rett inn i kamera. Filmen om Vårt tragiske univers er et mer kunstnerisk produkt, mer egnet til å skape nysgjerrighet enn å presentere boka. Mens boktraileren til Livet deluxe rått bruker filmthrillerspråket for å få oppmerksomhet.

Så hva er best?

Kjør debatt!

Share