Litteraturspeilet

Adresseboken. Millimeter. Paris. Jeg er en by. Øyet som lytter. Den uforklarlige magi.

Foto: Erik Rastad / Konsertkameratene

Det finnes et alfabet / Endeløst av tegn og bokstaver

Som venter tålmodig inni deg / På å få gi sine lysende gaver

Sånn som skulpturene venter inne i / Sitt kalde berg av granitt

Venter også de på å slippe fri / For å stave livet ditt

(Alfabet 2001)

Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted?

Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?

Jeg skulle til Paris. Jeg trengte et mobilnummer. Jeg fant fram en arvet adressebok.

Adresseboken åpnet seg tilfeldig på P. Der sto navnet til Anne Grete Preus. Jeg så på det litt slitte, gule moleskinepapiret og på navnet som var skrevet ned med store, kraftige blyantbokstaver.

Adresseboken

Millimeter, tenkte jeg. Av og til er en millimeter nok.

Jeg dro til Paris. Og gikk gatelangs. I regn og sur marsvind. Lot storbyen ta plass i meg, gikk over broene, lette etter kaffe i bakgatene, kjente at det var fint å puste i vinden og å kjenne tyngden fra Louvre når jeg lente meg bakover og betraktet tårnene. Jeg er en by, tenkte jeg, da jeg hadde gått meg bort og lette på kart og gateskilt etter noe som kunne vise meg retningen og jeg igjen så adresseboken foran meg i tankene: Jeg er fri her jeg går på gater og streder. Og i min frihet har jeg gått en god del lenger enn en millimeter. Jeg lo litt for meg selv over den overraskende bildekoblingen. Før jeg tenkte at nå går jeg i gater jeg gikk for lenge siden med et urolig hjerte, men det ligger langt tilbake og nå er jeg en helt annen enn jeg var da. Og så slo det meg hvor riktig tanken kanskje allikevel var. På den veien jeg hadde gått siden den gang, var av og til en millimeter nok. Og de millimetrene hadde kanskje endret bylandskapet.

[...]

Bevegelsen. Stemmene. Kjærligheten. Speilbildene. Vinden. Hent meg inn. Ro meg over.

Foto: Erik Rastad / Konsertkameratene

 Jeg er sangen. Jeg er enkel. Jeg er sol på fuktig jord.

Jeg er motet i din lengsel. Du skal følge mine spor.

Følg mine spor.

(Sangen, Millimeter 1994)

Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted?

Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?

Tekstuniverset til Anne Grete Preus er gjennomgripende filosofisk og reflekterende. Det danner et helhetlig landskap som bruker bilder, elementer, ord og symboler igjen og igjen i nye variasjoner og forbindelser. Dette skaper et  konsistent symbolsk og tematisk tekstunivers. Det handler om identitet. Det handler om selvrefleksjon. Det handler om solidaritet og likeverd. Det handler om kjærlighet. Tekstene søker etter svar på hvem jeg er og hvem jeg vil være mens de utforsker betingelsene som legger grunnlaget for tilværelsen gjennom indre, selvreflekterende dialoger. Søken og lengsel etter innsikt og klarhet, etter å nå fram til seg selv som et helt menneske og etter svar på hva som er ekte kjærlighet: Dette er tekstenes faste punkter som vender tilbake igjen og igjen i ulike symbolske formasjoner. I mange av tekstene skapes og utvikles idegrunnlaget gjennom ett sentralt grep: Bevegelse. I metaforer. I ordvalg. Og i konkret teksthandling. Sammen skaper bevegelseselementene flere lag av betydninger i tekstene som viser hvordan vi gjennom indre mental dynamikk og samhandling med verden og menneskene i verden skapes som individer.

[...]

Himmelens isblåe gjennomsiktighet. Stjernehimmelens virvar. Mønsterløs symmetri. Knuste speil. Vrimmel. 

Foto: Erik Rastad / Konsertkameratene

Selv om en bok er trykket / I millioner eksemplarer / Og det står det samme / I hver eneste kopi / Er alltid det som  /Leserne erfarer / Forskjellig for hver og en fordi / Det er mellom linjene historien vever / Myke sjeletråder / Og stivnet virkelighet / Sammen så allting lever / Når du bruker ditt eget alfabet (Alfabet 2001)

Blikk symboliserer innsikt og kommunikasjon. Det er når vi åpner øynene og blikket at den bevegende erkjennelsen kan nå fram til oss.

Innsikt og erkjennelse oppnås og beskrives i tekstene til Preus også i mange sanger gjennom blikket. Men der hvor Joni Mitchell ser skyer som skygger for solen, den krystallklare innsikten, når hun ser opp på himmelen, ser Anne Grete Preus en glassklar himmel som trekker deg mot sin åpne, løfterike uendelighet. Det er ikke illusjonene som tegner seg mot himmelen, det er trøst, muligheter til frigjøring og Bjørnsonsk håp som blinker i ditt øye straks det får glans av det høye. I ”Se!” er igjen naturelementer og det lille mot uendeligheten som skaper betydningsdynamikken:

Som et snøfnugg mot en snøstorm / Som en dråpe mot et hav / Det var livets muligheter / Fra begynnelsen av / Og her går jeg og leter / Etter livskraft etter tegn / Et sekund mot evigheter / Jeg tørker i regn / Jeg tørker i regn / Se! / Himmelens isblåe gjennomsiktighet / Drar deg opp i den frie luften / Løfter deg kaster deg holder deg flytende / Du seiler av gårde igjen. (Og høsten kommer tidsnok 1991)

[...]

Where there were angels I saw no one.

Stå utenfor og se inn – og beskriv deg selv fra dét speilet forteller deg at du ser.

Av og til sitter man bare der med følelsen av å ha gått glipp av noe. Jeg mener, virkelig å ha gått glipp av noe. Den følelsen kom veltende over meg da jeg begynte å lese Just Kids. Så nå må jeg skrive litt om Patti Smith. For å gjøre det godt igjen, kanskje, eller fordi jeg er nødt til å utforske universet hennes mer og grundigere. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget henne tidligere. Visst om, ja, men ikke virkelig oppdaget. Jeg klandrer mitt yngre selv. Men nå har jeg altså endelig oppdaget Patti. Merkelig nok, kanskje, ikke gjennom musikken. Gjennom en vandring i bokhyllene mine har jeg tatt bakveien, via poesien.

Det var tilfeldig at jeg gikk innom Tanum før jul. Og det var sikkert tilfeldig at jeg la merke til en stabel med signerte eksemplarer av Just Kids, den selvbiografiske boken hvor Patti skriver om barndommen sin, ungdommen, møtet med New York og forholdet og senere vennskapet med Robert Mapplethorpe. Oj, signert og gode greier, tenkte jeg og kjøpte med meg en bok, siden den sto på ønskelisten.

Boken ble liggende til etter jul, da jeg hadde lest meg gjennom litt av den norske bokhøsten. Da jeg begynte å lese, førte lesningen meg ut på en overraskende vandring i Pattis litterære univers, med Chelsea Hotel og beatlitteraturen som forankringspunkt. Jeg ble fanget av gleden ved å følge hennes tekstspor i en litterær dialog mellom meg som leser og teksten jeg leser, som igjen bærer spor av forfatterens lesning. Jeg har alltid vært interessert i litterær påvirkning; hvordan kunstnere påvirkes av andre kunstnere og kunstverk, og hvordan ulike kunstverk snakker sammen. Poesien og rock-poesien er nært beslektet. Litteraturtekst og musikktekst springer ofte ut fra samme kilde. Så da jeg oppdaget at Patti begynte som poet og gradvis utviklet tekstene sine til punkrock, klarte jeg ikke la være å utforske bøkene hun skriver om.

Det begynte med at jeg leste at et slitt eksemplar av Gregory Corsos The Happy Birthday of Death hadde fast tilholdssted på nattbordet hennes:

«Gregory var den yngste av beatpoetane … Gregory tok meg med til St. Mark’s Poetry Project, som var eit diktarkolektiv i den historiske kyrkja i East Tenth Street. Når vi gjekk dit for å høyre på opplesingar, brukte Gregory å avbryte dei og komme med utbrot når det blei for trivielt: Skit! Berre skit! Blodfattig! Få deg ei blodoverføring! … Gregory Corso, Allen Ginsberg og William Burroughs var lærarane mine, og dei passerte alle gjennom lobbyen på Chelsea Hotel, det nye universitetet mitt. (Just Kids, Samlaget 2012, oversatt av Brit Bildøen)

Jeg må sjekke om jeg har boka, tenkte jeg, og vips så sto jeg med den i hånda og åpnet den, litt spent på hva jeg ville lese. Leste åpningsdiktet «Notes after blacking out»:

All is answerable I need not know the answer

Poetry is seeking the answer

Joy is knowing there is an answer

Death is knowing the answer (1960)

Poesi er å søke etter svaret! Kanskje var denne linjen ett av bakgrunnssporene hennes, der hun lette seg fram på jakt etter sin egen kunstneriske vei. Og kanskje merket hun seg dette diktet fra den samme boken som handler om hvordan poeter skaper nye språkbilder, kjemper i språket, tøyer det, drar i det og leker med det:

Poeter haiker langs motorveien

Selvfølgelig prøvde jeg å si det

men han trakk hodet til seg

uten pardong

Jag sa at himmelen jager

sola

Og han smilte og sa: «Hva er vitsen.»

igjen kjente jeg meg

djevelsk

og svarte: «Men havet jager fisken.»

Denne gangen lo han

og sa: «Tenk om jordbæret ble dytta inn i et fjell.»

Og med det visste jeg at

krigen var i gang –

(Beat, 1994, gjendiktet av Jón Sveinbjørn Jónsson)

Patti reiser til New York sommeren 1967. Hun har ingen penger, ingen jobb, og hun har akkurat født et barn hun har adoptert bort. Hun vil til storbyen. Se hva som skjer. Se hva som bor i henne. Finne ut om hun er kunstner.

Så snart tanken om Syndfloden hadde lagt seg,
Stoppet en hare i kløver og svaiende blåklokker

Hun er allerede litterært forelsket i de franske symbolistene, først og fremst Arthur Rimbaud. Rimbauds «Illuminations» følger med henne fra barndomshjemmet. Før hun skal fortelle foreldrene om graviditeten, før hun bestemmer seg for å dra, legger hun nettopp denne boken foran seg på bordet, sammen med tegnesakene sine. Vi kan ane veien hun skal inn på: Kreativitet. Opprør. Den (stjålne) boken er en av de få tingene hun tar med seg til New York. Jeg ser henne for meg, der hun sitter på bussen til NY og kanskje leser litt distre i det første diktet som bærer håp etter katastrofer:

Så snart tanken om Syndfloden hadde lagt seg,

Stoppet en hare i kløver og svaiende blåklokker og sa

en bønn til regnbuen gjennom spindelvevet.

Å! edelstenene som gjemte seg, blomstene som allerede så det!

(Gjendiktning ved Karin Haugane, Bokvennen 1994)

Rimbauds og hans prosalyriske stil, hans modernitet og råhet kommer til å følge henne videre i hennes eget arbeid. Rimbaud er med på deputplata i tittellåta «Horses» (1975): «Go Rimbaud go Rimbaud!» Men før det har hun skrevet diktet «Dream of Rimbaud» i den tredje diktsamlingen sin «Witt» (som jeg fant mellom Arno Schmidt og Gary Snyder):

… Oh jesus I desire him. filthy son of a bitch. he licks my hand. I sober. leave quickly your mother waits. he rises. he’s leaving. but not without the glance, from those cold blue eyes, that shatters. he who heitates is mine. we’re on the bed. I have a knive to his smooth throat. I let it drop. we embrace. I devour his scalp. lice fat as baby thumbs. lice the skulls caviar. (1973)

Pattis egne tekster ligger i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet, kropp og begjær. Også i diktsamlingen «Babel» er Rimbaud med:

Rimbaud dead

he is thirty-seven. they cut off his leg. the syphilis oozes. a cream virus. a mysterious missile pu tha ass of an m-5. the victim suffers soul-o-caust. his face idiotic and his marvelous tounge useless, distended (1978)

Men det er mye som skal skje og falle på plass før diktene kommer ut, og hun skriver tekster som langsomt utvikler seg til musikk. Det er sommeren 1967. Den 21. juli begraves John Coltrane og Patti havner i begravelsesmassene der hun vandrer gatelangs. Hun tenker på Coltranes  »A love supreme»:

Og tenker på om Frank O´Hara, den avdøde beatforfatteren, ville ha skrevet en elegi for Coltrane, som han gjorde for Billie Holliday om han hadde levd: «It is 12.20 in New York a Friday three days after Bastille day, yes it is 1959 and I go get a shoeshine because I will get off the 4:19 in Easthampton at 7;15 and then go straight to dinner and I don’t know the people who will feed me …» («The day Lady died» 1964, The selected poems of Frank O’Hara 1974)

Patti er allerede orientert mot beatlitteraturen, en litterær retning med røtter i den franske symbolismen. Det episke diktet iblandet tung symbolikk, det kroppslige, erotiske og ekspresjonistiske, inngår forbindelser med rockens Howl. Slik passer denne uttrykksformen henne perfekt. Hva er beatlitteratur? I etterordet til Beat, Dikt, tekster og fotografier fra en amerikansk generasjon skriver Jón Sveinbjørn Jónsson (og det er jo hans bokhyller jeg boltrer meg i): «Beatgenerasjonens litteratur har ingen felles-nevner. Men litteraturen som brøt fram etter andre verdenskrig, og som har gjort seg gjeldende hos sangere som Bob Dylan og Tom Waits, Patti Smith og avdøde Frank Zappa, er én måte å forstå verden på: Stå utenfor og se inn – og beskriv deg selv fra dét speilet forteller deg at du ser.»

Patti ser, lytter. Og skriver.

Dette konkyliediktet er så fint. Så det deler jeg:

Conch

rising from the sea is no neptune. a silver greyhound

with shell ears simply walks out. dry as a bone. I get

an impulse to whisper in his ear.

all of the sudden before I can get a word in I’m frozen.

like a statue. like the waltz that stops mid air.

the dog gets throu to me. telepatic. lee. wisdom rythum.

the story goes:

one does not speak in a shell

one listens.

I’m ashamed but I catch on quick. press my ear against

his conch shell ear. first, as expected, I hear sounds

of the sea. murmurings. then gradually other music.

utter words.

words of power. words of light. as innocent and corrupting

as an alley. as seductive as the pigeon blood. the white

whore. the metaphor. alchemy of the

arf. arf.

(Witt 1973)

Jeg vokste opp i søttitallets medievirkelighet.

På teak-tven i svart/hvitt så jeg barne-tv klokken 18.00 med Titten Tei, Stian med sekken, Pompel & Pilt og Romlingane. Da jeg ble litt større, så jeg Lompa og Halvsju og Kroppen med Trond-Viggo. Da hendte det også at jeg på lørdagskvelden, med Potetringer og Pepsi og en eske med Toffin til 1,25 fra Essostasjonen, fikk se på Lørdagsunderholdningen. På NRK. Vi hadde ikke Sverige. Det var ukas absolutte høydepunkt. Var det noe med Abba ble jeg glad. Var det noe med Dizzie Tunes ble jeg enda gladere. Var det noe med Wenche Myhre ble jeg aller lykkeligst.

For hun var så pen. Og sang så fint:

Du og jeg og vi to, der hvor mors lille Ole, sprek som en fole, ut i skogen gikk, og da det ble mørkt sa han temmelig tørt: jeg har jo solskinn i mitt blikk.

Vi har en tulle med øyne blå, den vi alltid sang der vi gikk og var trillepiker for nabobebisene, med slengbukser og rødstripete boblejakker.

Gøy på landet, for jeg bodde på landet, men ikke syntes noen av oss at det var noe spesielt kult, før Wenche sang, og vi med  henne, at her er sikkert hundretusenmillioner fluer, men vi fant aldri noen drukna katte i brønnen.

Eventyrvisa, den hvor Smørbukken sitter fornøyd og blid og gomler salat på sin skolemat – trodde vi!

Men høydepunktet, det var sketsjen der Wenche var barnehagejente, med sydvest og oljehyre og kom med den udødelige replikken: »I barnehagen hasjer vi.» Den ble gjentatt i uendelige lekevariasjoner, og jeg kan fremdeles ikke gå forbi en barnehage uten at den dukker opp i hodet.

Det er umulig å ikke bli glad av Wenche. Komplett  umulig. «La smilet leve, keep smiling», heter det i en sang. «For smiler én, smiler to, kanskje tre …» Eller, og litt tysk må til på en dag som denne: «Die Erde dreht sich, keep smiling! So ist das Leben, keep smiling!» Solskinn i blikket, som lille Ole.

Hipp Hipp, Wenche! Gratulerer med dagen. Håper du går og tripper og koser deg med en blomsterkvast i ditt hår og gleder deg til festen i kveld. Det gjør jeg også. Med håret som en punker og lomma full av gryn!

Vi, De Første Entusiasterna, digg digg digger deg vi digger deg.

Skål, Wenche! Auf die nächsten 66! Og KEEP SMILING!

Seksåringen har begynt med lekser. Hver uke skal han øve på ukas bokstav i lekseboka, skrive liten bokstav og stor bokstav på rett linje. Tegne ting som begynner på ukas bokstav. Skrive ordene.

Denne ukas bokstav er H. Etter en lang skoledag er det ikke lett å motivere til leksearbeid når klokka er sju. Du må tegne, mamma, sier han. Ok, sier jeg, tegner et hus (eller med mine tegneferdigheter; et forsøk på et hus). Jeg kommer ikke på flere ord, klager seksåringen. Skriv en liten fortelling, da, sier jeg oppmuntrende. Energien rekker ikke lenger enn til HUNDEN HUSKER, og så er det full leksenekt.

Men alle fortellinger begynner i det små, slik som dette. Vi kunne fortalt hvorfor hunden husker, hvor den husker og hvem den husker sammen med, eller hvem den ønsker å huske sammen med. Og vips har man et lite drama.

Dette minner meg på hvor grunnleggende fortellinger er. Hverdagen består av små og store fortellinger, fra de små, flyktige; så sa han, så sa jeg, så sa han … til de store, identitetsskapende familiefortellingene som uforandret følger generasjonene. En gullgraver i Sør-Afrika. En misjonær på Madagaskar. Tuberkulose og sanatorier.

Av og til blir jeg minnet på dette. Og av og til legger jeg merke til samme mekanismer i flere tekster på en gang. I søndagens episode av Halvbroren kommer mormor Boletta rasende inn på rommet  til Barnum og Fred (som er på desperat jakt etter sin historie, faren, sin egen tilblivelshistorie). Hvor er brevet, spør hun? Hvem har tatt brevet? Brevet fra oldefaren er borte, brevet Den Gamle ofte leste høyt, som var et fast holdepunkt, som ga trøst, fellesskap og nærhet. Jeg kan det utenat, sier Barnum og begynner å sitere teksten. Det er ikke det samme, sier Boletta, det er ikke det samme!

Men hvorfor er det ikke det samme? Innholdet er bevart hos Barnum, han kan skrive det ned og bevare for ettertiden. Men for Boletta er det selve den fysiske gjenstanden som er viktig, beviset på at noe faktisk har eksistert. Symbolverdien kan ikke erstattes, det kan heller ikke det gamle papiret, frimerket, de snirklete bokstavene og minnet om Den Gamles hender som holder brevet. Oldefarens direkte stemme fra en annen generasjon, bæreren av en annen tid. I TV-serien bindes fortellingen sammen av den voksne Barnum som sitter og skriver, han er forfatteren av familiefortellingen, og har overtatt oldefarens rolle; å feste en fortelling i skrift.

I slutten av juli 1969, på Chelsea Hotel NY, setter en ung Patti Smith seg ned, kanskje på en uredd seng, kanskje ved et bord. Hun har akkurat kommet tilbake fra et opphold i Paris, og har knapt fått med seg månelandingen:

Eg halar fram Remingtonen min frå under senga, justerer fargebandet, og set i eit nytt ark. Det er masse å fortelje om.

Patti prøver å slå seg opp i New Yorks kunstverden, jobber i bokhandel, skriver og tegner. Vil formidle. Og prøver å finne sin egen stemme. Blant unge kunstnere som leter etter sine egne stemmer, sin generasjons stemmer. Det klarer mange av dem, mange av stemmene fra Chelsea Hotel sommeren 1969 høres fortsatt gjennom bøker, musikk, bilder, film. Den gang var de Just Kids som gjorde opprør mot foreldregenerasjonen, de ville skape sitt eget og lette etter det nye, det progressive, det opprørske.

Noen uker tidligere setter forfatteren Funder, den fiktive hovedpersonen i Lars Saabye Christensens roman Sluk, seg foran Remington’en sin (kanskje den er samme modell som Pattis?) i sommerhuset på Nesodden:

Jeg ble sittende en god stund og bare se på dette vidunderet, en Remington Portable, som far ganske uventet hadde kommet med rett før sommeren. Jeg hadde ikke fødselsdag engang, det var bare en vanlig onsdag. Den ble til overs, sa han. Arkitekter bruker ikke skrivemaskin. De skriver for hånd. Jeg husker fars skrift. Fars bokstaver var hus på rekke og rad, noen høye, de fleste lave. Linjene var gater. Jeg prøvde lenge å etterligne den, min fars skrift. Da jeg skjønte at jeg aldri ville klare det, å bli bedre enn fars skrift, måtte jeg finne på noe annet.

Funder vil også finne sin egen stemme, sitt eget uttrykk. Gjøre opprør mot farens skrift, mot farens tid. Men han klarer ikke helt å finne ut hvordan:

Så dro jeg det første arket på plass i valsen, valgte dobbel linjeavstand og skrev tittelen som for lengst var klar. Månenedgang. Den var jeg ganske fornøyd med. Strengt tatt behøvde jeg ikke skrive noe mer.

Det blir aldri noe dikt om månelandingen. Funder tilbringer sommeren foran skrivemaskinen og håper at diktet skal komme til han. Han har låst seg fast i tittelen på diktet. Og klarer kanskje ikke å finne sin egen skrift, sin egen stemme, fordi han ikke klarer å løsrive seg fra farens skrift, fordi han kanskje ikke er klar, ikke finner fram til det han vil si. På siste side i boken åpner Funder morens nattbordskuff, hun er akkurat død, og Funder føler seg skamløs når han ikke lenger klarer å styre nysgjerrigheten sin. Sommeren -69 hadde moren en notisbok som hun voktet over og ikke lot noen komme i nærheten av. Det er denne notisboken Funder finner i nattbordskuffen:

Under dette heftet så den gule notisboken fra sommeren 1969 og en falmet konvolutt. Jeg åpnet notisboken nølende, motvillig, likevel åpnet jeg den. Sidene var blanke, helt til den siste, hvor mor hadde skrevet med nøyaktig den samme skriften. Månefarerne (astronauter): Neil Armstrong, Michael Collins, Edwin Aldrin, 21/7-69. Slik ble mors dikt, det som jeg aldri fikk til, og hennes saklige dikt var større enn alt jeg hadde skrevet.

 

Kanskje sto skrivemaskinen til Funder i veien for diktet. Kanskje var skrivemaskinen til Patti riktig. Og kanskje gjør Barnums fortelling opp for tapet av oldefarens brev.

Hannah, hovedpersonen i Girls, som jeg har rukket å se nøyaktig én episode av, sier i første episode, når hun prøver å tigge foreldrene om å forsette å støtte henne økonomisk: «Jeg vil ikke stresse dere, men jeg tror jeg kan være min generasjons stemme. Eller i hvert fall en stemme. Fra en eller annen generasjon.» Foreldrene ler. Hannah får ingen penger. Hva Hannah skriver om, vet jeg ikke ennå. Men hun skriver sannsynligvis om jenter. Om gutter. Om nåtiden, om sin generasjon. Om hvem man er og hvem man tilsynelatende er, og hva som er best og mest ønskelig av disse to tingene. Hun har ingen Grønlandsekspedisjoner å holde seg fast i, ingen Woodstock, ingen månelandinger. Men hun er fra New York, og derfor naturlig interessant.

De aller fleste kunstuttrykk inneholder elementer av død.

I bøker, filmer og tv-serier er det som regel noen som har dødd, noen som skal dø, noen som bør dø og noen som ikke bør dø. Dødstematikken bærer ofte fortellingen. I krimlitteratur er døden ofte upersonlig, den er noe som setter handlingen i gang, og når flere karakterer etter hvert dør er det hovedsakelig for å drive handlingen fremover, ikke fordi leseren skal bli følelsesmessig berørt. I motsetning til i fortellinger om kjærlighet, for eksempel, hvor et dødsfall kan bære en hel fortelling og vise hvordan mange liv kan endre retning som konsekvens av en enkelt hendelse.

Av og til kommer døden plutselig, og som lesere og seere blir vi overrasket, og kanskje litt irriterte. Det skjedde meg for eksempel da jeg så avslutningen av forrige Downton Abbey-episode, hvor Matthew ble liggende blødende igjen etter en bilulykke etter akkurat å ha blitt far for første gang. Men allikevel, i en av scenene rett før, der han sitter sammen med Mary og barnet, fikk jeg en litt uggen følelse og tenkte langt bak i hjernen at dette ser nesten ut som en avskjedsscene. Jeg vet ikke om han reddes av manusforfatterne, men den dramatiske overlessingen irriterte meg.

Av og til er døden i fortellingen ventet, og jeg blir berørt og følelsesmessig engasjert. Og av og til skjønner man at noe kommer til å skje, men man skjønner ikke helt hva. Dette er for meg ofte det mest interessevekkende fortellergrepet. Og gir meg positive overraskelser. Ikke fordi jeg liker at noen dør, men fordi jeg kan zoome bakover i teksten eller filmen og finne holdepunkter som blir synlige først etter at noe har skjedd senere.

Av og til når jeg leser en bok og det plutselig kommer et vendepunkt jeg ikke har forutsett, sier jeg oppgitt til meg selv, herregud, det der burde du jo ha sett komme, det  burde jo ikke være noen overraskelse! Og så sitter jeg og kjenner meg litt smådum og oppgitt, akkurat som når man har lest en dårlig krim og føler seg som en looser fordi man virkelig ikke har skjønt hvem som var morderen før det røpes i bibliotekscenen, og når man tenker etter var det ganske opplagt allerede fra kapittel 2.

En slik opplevelse hadde jeg her en kveld da jeg begynte å nærme meg de siste femti sidene av Per Pettersons magisk gode roman fra sist høst Jeg nekter. Romanen handler om Jim og Tommy, to menn i femtiårene som var bestevenner helt fram til en hendelse når de er 18 år får dem til å gli fra hverandre. Hendelsen leder Jim inn i en depresjon og han prøver å ta sitt eget liv ved henging, men blir reddet i siste sekund. Han klarer seg bra inntil han et år før vi møter ham rammes av panikkangst og blir sykemeldt. Vi følger ham den siste dagen av sykemeldingsperioden, han får beskjed om at han ikke får flere penger. Samme dag treffer han og Tommy hverandre kort igjen for første gang på 35 år, og romanen trekker opp fortid og nåtid i en perfekt komposisjon.

Men altså tilbake til Jim. De siste kapitlene har overskriften Siste natten. Nei! Tenker jeg høyt, kjære Per, ikke la det skje noe ille her nå, jeg vil at det skal gå bra med dem, Jim og Tommy er vennene mine! Jeg har vel egentlig gjennom lesningen tenkt at de vil møtes, at det vil skje en forsoning, selv om det er en mørk bakgrunnshistorie som trekkes opp. For de er ikke langt fra hverandre rent fysisk, og kanskje vil tilfeldighetene at de møtes igjen før boken slutter. Jeg får lyst til å lese siste side, men klarer å holde meg. Men så går Jim inn på en bensinstasjon og kjøper Cola. Og så sier han noe slikt som at ” Jeg kommer jo allikevel aldri tilbake til denne bensinstasjonen.” Nei nei nei tenker jeg igjen, noen må redde Jim! Jeg har ikke lest slutten ennå, men da jeg forlot ham i går kveld, lå han og så i taket og konkluderte med at det ikke ville holde å feste en krok der.

Jeg vet ikke hvordan det går, det er fremdeles noen sider igjen. Dette er knallgodt gjort, fordi jeg blir holdt i uvisse og fortellingen har fremdeles mange åpninger.

Slik er det ofte også i for eksempel sykehusserier. Og det er her jeg simpelthen er nødt til å oute meg som en avhengig fan av Grey’s Anatomy. I denne ukens episode slåss Meredith og Christina for hver sin pasient, den ene er hardt skadet i en sykkelulykke, den andre har en livstruende hjertelidelse som må fikses gjennom to kompliserte operasjoner. De er i hver sin by, og holder telefonkontakt, oppdaterer hverandre, støtter hverandre og oppmuntrer hverandre. Begge er engasjert til det ytterste i pasientene sine og setter alle andre hensyn til side. Hele episoden tenker jeg: En av pasientene kommer til å dø, men hvem? Jeg tenkte at poenget ville bli brukt til å vise hvordan legene våre ville reagere på tapet av pasienten. For det som er så godt i denne serien, er at alle hendelsene henger sammen, det finnes ingen tilfeldigheter, ingen morsomme påfunn, ingen enkelthendelser som ikke passer inn i den store fortellingen. Samtidig som Christinas mål er å redde hjertepasienten sin, er bi-prosjektet hennes å forhindre at «dinosaurkollegaen » Dr. Thomas får sparken. Etter flere scener med glitrende samspill mellom Christina og Dr. Thomas får jeg en fornemmelse av at det kanskje er han som skal dø. Og jeg får rett. Pasientene overlever. Dødsfallet til kollegaen sender Christina rett hjem til Seattle og til Merediths dør. Det er klart hun måtte hjem til Meredith. Men hun måtte lære noe først. Noe om seg selv.

«Alle dør,» sier hun, før episoden avsluttes. Og jeg tenker: Og så elegant kan det gjøres! Filmes. Skrives.

Stå ikkje der og skrik på eit berg

Jeg hadde tenkt å skrive et blogginnlegg. Om en knallfin bok jeg akkurat har kjøpt rettighetene til. Åpner Facebook for å finne endel lenker jeg har tenkt å bruke. Og blir sittende fascinert å lese om intervjuet med Marte Krogh, et intervju gone totally wrong. Eller ihvertfall har refereringen av intervjuet gått skikkelig galt. Jeg morer meg over alle kommentarene til intervjuet, og ser at mange har hengt seg opp i at Marte burde ha ryddet i skohylla, eller at ihvertfall hushjelpen burde ha gjort det. Men det er jo med vilje, tenker jeg, det er ryddig rot som er ment til å si noe, og blogginnlegget jeg hadde planlagt kommer litt i bakgrunnen.

Det som er interessant ved intervjuet, eller referatet av intervjuet, er at alle har sitt eget perspektiv på verden, går det opp for meg, men det som irriterer meg mest etter hvert er at det når det er snakk om tidsklemme og småbarnsmødre handler det alltid om vellykkede par i gode jobber, det handler aldri om de som har annerledes familier, eller alenemødre som utrolig gjerne skulle trent, men som faktisk ikke har muligheter fordi dagen må brukes til jobb og kvelden må brukes hjemme.

Kroghdebatten blir avløst av, og løper etterhvert parallelt med Egnerdebatten, og jeg skjønner at kronikken jeg leste på båten om morgenen som ga et kritisk blikk på Kardemommeby er dagens andre hete tema, jeg syntes kronikken var god og hadde flere interessante poenger, jeg syns jo det er bra når noen har et helt annerledes perspektiv på ting som kan bryte med min egen vanetenkning, men nå tenkte jeg oooops, det var visst feil av meg å like kronikken, jeg får tenke litt mer over det, og så tenkte jeg at det er jammen seriøst gøy at Marte Krogh får pepper for å forsvare at det er greit at det er kvinnene som har ansvar for hjem og barn, mens vi lar oss provosere når det blir påpekt at røvernes forhold til kvinner hindrer likestilling. Så da blir det en barnebokdiskusjon og epostene hoper seg opp og blogginnlegget er fremdeles bare en overskrift.

Notabene er konkurs, kommer det plutselig fra kollegaen min etter en stund når jeg har kommet i gang med eposten, hæ, tuller du, sier jeg, men nei, han tuller dessverre ikke, det var både på Twitter og NTB  og plutselig blir det en litt mer alvorstynget diskusjon og så er det lunsj. Notabene er konkurs, slenger jeg ut ved lunsjbordet, hæ, tuller du sier en av salgssjefene, nei sier jeg, det gikk ut NTB-melding, og så overskygger dette både Krogh og Egnerdebatten en stund, og til tross for dette får jeg både blogget, vasket manus og svart på hauger med epost før det igjen rykker i Facebooksjekkdelen av hjernen utpå ettermiddagen, og jeg blir møtt med nyheten om at det meldes at det vil være 18-årsgrense på Fifty Shadesfilmen, og at det kommer til å bli mye sex i filmen. Hva i all verden skulle det ellers være i den filmen, tenker jeg, og klarer ikke la være å legge ut en kommentar på veggen om det hvor jeg ironiserer litt over den «sjokkerende» nyheten. Nå må du seriøst ta deg sammen, sier jeg til meg selv, litt strengt sånn som Pippi, når hun sier til seg selv at hun må gå og legge seg. Du mister jo totalt fokus, sier jeg til meg selv, nå må du ta litt kontroll over tankene dine og hva du slipper inn i dem. Logger av.

Logger på igjen om kvelden for å ta en siste FB-sjekk for å sjekke om noen flere har kommentert vegginnlegget mitt om 50 shades-filmen, det er det ikke, men noen har delt et dikt av Olav H. Hauge:

Stå ikkje der
og skrik på eit berg.
Visst er det sant
det du segjer, sant
so det skrell
i blekkspann og fant.
Gå inn i berget,
bygg smidja di der,
mur avlen din der,
glød jarnet ditt der,
syng med du slær!
Me høyrer deg,
høyrer deg,
veit kvar me har deg.

Dette passet veldig godt akkurat i dag, tenker jeg, og noe inni meg faller på plass. Etter dagens meningsmylder i fb-feeden og summingen i hjernen min er det akkurat som om alt roer seg ned, støyen roer seg og det som blir igjen er Hauges hammerslag på det glødende jernet. Det er enkle ord, krystallklare ord som bærer en krystallklar mening. OK, Olav, jeg skal prøve å gå inn i berget, jeg skal virkelig prøve det.

Og i morgen skal jeg skrive det andre blogginnlegget, det jeg egentlig skulle skrevet i går.

Og jeg blir sur  hvis jeg ikke får mer enn 20 likes på dette blogginnlegget. Seriøst.

Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage, rühmet, was heute der Höchste getan!

Vi hilser velkommen, med jubel og glede det budskap som Herren har gitt oss hernede! Dette første koret fra første kantate i Bachs Juleoratorium innledet i år juletiden for meg.

Oratoriet åpner med varselet om Jesu fødsel, og avslutter med jubel over at Gud har sendt sin sønn for å frelse menneskene og beseiret døden.

Sangen forteller om en ny begynnelse for menneskene. Mens jeg lytter til musikken, tenker jeg at det er dette som er så fint med julen: Den varsler om begynnelser, om et menneske som blir født, om en ny tid som kommer, om et nytt år som kommer. Samtidig tenker jeg at det er noe tidsoverskridende ved høytiden og musikken som hører til i den. Når jeg hører Juleoratoriet, som ble skrevet for snart tre hundre år siden og siden har blitt framført for mennesker som har tilhørt andre generasjoner enn vår, skapes det en forbindelse mellom da og nå. Og kanskje sitter noen om tre hundre år og hører den samme musikken og tenker tilbake på oss som er her nå. Julefeiringene og tradisjonene rundt den plasserer oss et sted midt i evigheten og gir oss forankring både bakover og framover i tid. Julen rommer både fødsel og død, gjennom den påsken vi vet skal komme, den gir meg rom for å se meg selv som en del av noe større, og at livet består av begynnelser og avslutninger. Julesangene er fortellinger om fødsel, om livet og om døden. Om avslutninger og om nye begynnelser.  De gir oss hvert år anledning til å tenke på at det finnes noe ut over oss selv som knytter livene våre sammen og at slekt skal følge slekters gang. På samme måte som om vi alle feirer vår egen jul, kanskje den samme hvert år, men allikevel forskjellig fra år til år, feirer vi også noe sammen. Det er verdifullt i vår fragmentariske tid.

En uke senere, i samme kirke, under den samme høye himmelhvelvingen, hørte jeg Lars Lillo Stenberg synge Prøysens Julekveldsvise. En julesang langt fra Juleoratoriet, en sang jeg alltid har vært glad i. Fordi den er så enkel. Fordi dens magi oppstår i et fortellingsøyeblikk, der en voksen setter seg ned med barnet sitt, finner roen og sier: Nå skal du og jeg være sammen og så skal jeg fortelle deg om julen. Fortellingen om barnet i krybbben trekkes inn i noe det lille barnet kan se gjennom sitt eget vindu i sin egen verden, og gjør det lettere å forstå innholdet i fortellingen. Og stjerna som fortsetter å brenne over taket til Jordmor-Matja, forteller oss om noe som begynte for lenge siden og som vi fremdeles kan se i dag: »Den fyste gong hu skinte, så laga hu ei bru imilla seg og himmer’n og ei krybbe og ei ku.» Slik knytter julefortellingen bånd bakover i tid, og kanskje også bakover i ens eget liv, når en gjenser seg selv som det barnet som hørte julefortellingen for første gang. Den knytter båndet mellom jorden og himmelen, mellom menneskene og Gud. Og når jeg hører denne sangen igjen med barnet mitt på fanget, tenker jeg at julesangen er et møtested på tvers av tid.

Da Anne Grete Preus senere i konserten sang en intenst god tolkning av «Natten» av Jens Bjørneboe, møttes varselet fra Juleoratoriet og min egen tid i meg:

Natten inatt er hellig. Noe skal skje. Det som skal komme fra himlen er ikke bare sne. Natten inatt er hellig. Noen skal dø inatt. Nysådd og angst og matt spirer en himmel i isen der gaten er blank og glatt. Natten inatt er hellig. Noen skal fødes inatt. Vår mørke kjølige klode er ikke helt forlatt. Fra hennes lysende søstre kommer der noen inatt.

Bjørneboe skrev ingen julesang. Men teksten bærer den samme forbindelsen mellom himmel og jord, mellom begynnelse og slutt, et metafysisk perspektiv. For meg har den derfor nå blitt til en julesang, en sang som varsler håp om noe som skal komme, om at det finnes noe annet i himmelen enn snø. Og at himmelen også finnes på jorden, i isen, i oss. Der det er mørke og glatt overflate finnes spirer til liv, det nye livet, det nye mennesket, den nye tiden. Teksten setter nået og livet inn i perspektiv: Begynnelsen rommer slutten. Som livet er også døden hellig.

For meg har julen alltid handlet om tekster: Juleevangeliet. Julesangene. Julekortene. Julepreknene. Julegudstjenestene. Oppvokst som jeg er på landsens prestegårder med klokkeklang og kirkegang, tre–fire gudstjenester på julaften og sene julemiddager, har kirkens jul alltid vært hovedrammen rundt julefeiringen. Men nå, når barndommens juler ligger langt tilbake i tid, og jeg må skape nye tradisjoner og gjenskape mitt eget forhold til julen og gi den et nytt, om ikke innhold, så ihvertfall uttrykk, tenker jeg på hva som skaper jul for meg. Jeg kommer nok alltid til å vektlegge julens hovedbudskap mer enn de materielle sidene ved den. Og det jeg liker best, er den langsomme prossessen i førjulstidens travelhet som leder fram til roen som følger.

Min prestefar har alltid sagt: Bibelen er fortellinger. Fortellingene er bilder på Gud. Vi trenger ikke ta dem så bokstavelig. Men de hjelper oss å leve.

Leve posthornet!

Leve Posthornet! … Som de gamle Asketer satte et Dødningehoved paa Bordet, hvis Beskuelse var deres Livsbetragtning, saaledes skal Posthornet paa mitt Bord altid minde mig om, hvad Livets Betydning er.

Dette sitatet fra Søren Kierkegaards Gjentagelsen. Et forsøg i den experimenterende Psychologi står som innledning til Vigdis Hjorths nye roman Leve Posthornet! Et diggbart sitat! Livets betydning er kommunikasjon mellom mennesker, sier Kierkegaard, og lar posthornet stå som symbol. Jeg ønsker meg et slikt lite posthorn på pulten, for å minne meg selv på at tekst er post er kommunikasjon.

Selv om vi kanskje ikke skriver så mange private brev med frimerke lenger, kommuniserer vi med tekst vel så mye som før. En post på Facebook er et lite brev ut til verden, en Tweet, en epost, en chatmelding, en sms, små brev alt sammen. Jeg har alltid digget brev og har ikke tall på hvor mange brevvenner jeg hadde den gang vi holdt på med slikt. Det gikk langsomt, det tok tid, men jeg fikk alltid svar, og det var mye lykke i å gå og vente på et brev. (Nå venter jeg på likes.) Det var vel noen ubehagelige brev innimellom, fra gutter, kanskje, men stort sett brakte brevene andres liv og nye tanker inn i livet. Kanskje er det  fordi det gir et unikt innblikk i mellommenneskelige relasjoner jeg alltid har interessert meg for brevet og brevskrivningen i litteraturen. Kanskje det var derfor et av sommerens høydepunkter var å se Bjørnsons postveske på Aulestad.

Porto 2,90. Oslo 2. 1990

Og kanskje det er derfor Leve posthornet! er en av mine absolutte favorittbøker denne høsten. Fordi den handler om brev og brevskriving. På overflaten. Dypest sett handler den om den vanskelige kommunikasjon, med seg selv, og med andre. Derfor handler den også om alle menneskers iboende ensomhet.

Hovedpersonen Ellinor er kommunikasjonsrådgiver. Jobben hennes er å fortelle andre hva og hvordan de skal kommunisere med omverdenen. Når boken starter, må hun overta et oppdrag for en kollega som har reist sin veg helt uten forvarsel, og som etter hvert dør. Han har ikke maktet å kommunisere hvordan han har det. Oppdraget er å være rådgiver for Postkom, de postansattes fagorganisasjon, som skal kjempe mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Som går ut på å konkurranseutsette brevpost under 50 gram. Hvis det går gjennom, vil mange postansatte miste jobben. Jeg røper ikke hvordan det går. Det som er viktig, er hva som skjer underveis.

For Ellinor står fast. I kommunikasjonen, både med seg selv og med omverdenen. Innledningsvis finner hun en av sine gamle dagbøker, som hun begynner å lese i, og blir kvalm når hun leser om det hun forstår er sin egen indre tomhet, ensomhet og opplevelse av meningsløshet. Hun klarer ikke å se sine egne behov tydelig, og er helt ute av stand til å kommunisere hvem hun er med kjæresten og familien. Hun ser at hun ikke klarer å åpne seg og bli en del av et fellesskap. Men langsomt, langsomt finner hun ordene og språket. Hun innrømmer for seg selv at hun er glad i kjæresten, Stein. For å fortelle ham det, skriver hun det i et brev. Å si det direkte er umulig. (Og det er umulig å ikke høre Evert Taubes Brevet från Lillan i bakgrunnen, der Elinor savner pappa så intenst at hun skriver et brev og forteller nettop det og brevet blir en vei ut av ensomheten og savnet.)

Kjæresten på sin side strever også med å formidle seg selv ut i verden. En gang Ellinor kommer på besøk, ser hun at han stikker unna et brev, hun tror det er fra en annen kvinne. Men etter hvert forteller han henne at han skriver brev til seg selv: I brevs form forteller han seg selv hva han skal gjøre. Han forteller henne at han er sin egen kommunikasjonsrådgiver. Ved å flytte den indre samtalen over i den ytre verden. Når tanker blir språk, blir de virkeligere:

– Nei altså, sa han, – det er det at jeg enkelte ganger, sa han, – hvis jeg er i villrede og forvirret, sa han, – skriver brev til meg selv.

– For hva? For å støtte postvesenet?

Nå he-et han.

– Nei, sa han, – men fordi at når jeg formulerer meg som om jeg ikke er meg, så finner jeg ordene, sa han, – later som om jeg er en annen, så formulerer jeg meg klarere og sender det til meg selv for å se hva jeg mener, sa han.

– Kunne du ikke bare skrive det på et ark og legge det bort og hente det fram igjen?

– Har prøvd det også, sa han, – det er ikke det samme. Jeg må gjennom det hele, konvolutt, frimerke, postkasse, men det virker til gjengjeld. Det gjelder å finne noe som virker.

Dette redder Stein. Det er kampen postdirektivet og for brevet som medium som redder Ellinor. Gjennom denne oppgaven blir brevet, teksten, en metafor for at det er gjennom tekst og kommunikasjon hun finner tilbake til seg selv og til sin egen identitet. Hun møter mennesker som har et fast punkt i livet, som slåss for noe, som brenner for noe og som har sin identitet knyttet opp til brevet. Til betydningen av kommunikasjon. En postmanns fortelling om et brev som ved hans hjelp nådde fram til mottakeren og satte sentrale livshendelser i et riktig perspektiv. En skoleklasse som får i oppgave å skrive stil med temaet «Hvorfor jeg er ulykkelig». Postkom-ansatte som skal skrive forslag til debattinnlegg mot postdirektivet og som skriver med en innlevelse og et engasjement som ikke passer inn i Ellinors strategi, men som viser henne mennesker med forankringspunkt. Disse fortellingene leder henne fram til indre ærlighet og erkjennelse av sine behov. For kommunikasjon. Og for nærhet.

Bm. 1139.

Forrige uke skrev Reidun (88) et brev. Et lite brev. Til Aftenposten. En liten kontaktannonse. Reidun var tøff. Hun hadde begynt å grue seg til jul. Åpnet opp for en indre dialog. Innrømmet for seg selv at hun hadde et behov. Hun hadde lyst på selskap julaften, lyst til å være sammen med noen, lyst til å prate med noen. Hun tydde til et medium hun kjente godt og var fortrolig med. Hun skrev et brev. Var sin egen kommunikasjonsrådgiver. Sa til seg selv hva hun burde gjøre. Gjorde det. Og verden ga et rungende svar tilbake. Jeg tror Reidun får en fin julaften. Leve Reidun! Leve posthornet!