Hvordan vet vi at en oversettelse er god?

Skrevet av: Åsfrid Hegdal   10. oktober 2011

Oversettelser

Bildet har ingenting med oversettelse å gjøre. Det er bare et fint bilde jeg tok på veien til Hadeland.

Forrige helg var jeg så heldig å være invitert til å holde et innlegg på oversetterforeningens årlige høstseminar. Tema for seminaret var oversettelse og kvalitet, og mitt oppdrag var å si noe om hva som gjør en oversettelse god. Det er et stort spørsmål som det er umulig å svare kort på, men det satte igang refleksjoner de ukene jeg gikk rundt og mentalt jaktet på ulike svar og vinklinger som kunne belyse spørsmålet: Hvordan gjenkjenner vi en god oversettelse?

Dette er et viktig spørsmål, så her er en del av innlegget mitt.

«Oversettelsen utspiller seg i rommet mellom språket som et medium for å uttrykke sanne påstander, og fenomenologiens forestilling om subjektet som kilde for enhver språklig meningsdannelse.» Dette innspillet fikk jeg på epost i sommer etter at jeg hadde lagt problemstillingen for dette innlegget fram for en venninne. Eposten fortsatte slik, med en henvisning til Martin Bubers dialogfilosofi: «En tenkt tanke må alltid oversettes og bearbeides før den finner sin vei ut, og en tankes originale og opprinnelige mening er alltid i fortolkningens svøpe og sårbar overfor meningsforvrengninger. Tilsløring av den originale mening starter allerede der.»

Subjektet danner den språklige meningen. Om vi tar utgangspunkt i dette når vi stiller spørsmålet ”Hvordan vet vi at en oversettelse er god”, må vi innledningsvis se på hvor mange subjekter som er med på meningsdannelsen i en oversettelsesprosess. Fordi det da blir flere som er med på å tilsløre den originale mening, tilsløre i betydningen forvrenge, forandre, nyansere og forbedre. Det er derfor interessant å starte betraktninger rundt oversettelse og kvalitet med en analyse av hvilken kommunikasjosposisjon oversettelsen står i. Enhver tekst har en avsender, et budskap/innhold og en mottaker. En forfatter, en bok, en leser. Oversettelsens posisjon er derimot mer toleddet: det er en forfatter, en oversetter, to tekster, men bare én leser.

Veien oversettelsen går fra forfatter til lest tekst er da slik: Forfattertanke-skrift-oversetterforståelse-oversetterskrift-oversetterleser-redaktør-vasker-sluttbrukerleser. Originalteksten går først i dialog med oversetteren, oversettelsen går deretter i dialog med leseren: dette er oversetteren selv, redaktøren, vaskeren, anmelder og til sist leserne. Men leserne går samtidig i dialog med originalforfatterens tekst, som jo er kilden for den språklige meningsdannelse.

Som vi ser er det mange som skal lese, fortolke og gå i dialog med den opprinnelige teksten. Det er derfor også mange som skal vurdere om oversettelsen er god. Derfor vil svarene ha sitt utgangspunkt i subjektive fortolkninger, både av tekst og oversettelse. Et foreløpig svar på hva som gjør en oversettelse god, er derfor dette: Det er en oversettelse som i minst mulig grad tilslører/endrer tekstens originale mening i tegn, i ordvalg, i syntaks og i verket som helhet.

Hvem har så definisjonsmakt i forhold til oversettelsens kvalitet? Hvem bestemmer om oversettelsen er god nok?

Som alltid, når det er snakk om tekst, her definert som skjønnlitterær tekst, avhenger spørsmålet av hvor man legger hovedvekten: i språket eller i leserens opplevelse av språket. Legger man vekt på det rent estetiske må svaret basere seg på mest mulig objektive kriterier, det er originalteksten og språket som har kvalitativ autoritet. Legger man mer vekt på subjektivitet og leseopplevelse, blir hovedspørsmålet om oversettelsen oppleves som god gjennom lesningen. I en oversettelse jeg nylig leste, støtte jeg på følgende setning: ”Julia våknet til lukten av fresende bacon.” Nei, tenkte jeg, Julia må ha våknet til lyden av fresende bacon. Er setningen korrekt i forhold til originalen, kanskje setningen er dårlig formulert i utgangspunktet? Eller er den feil oversatt? Dette måtte jeg sjekke, og fant følgende setning på engelsk: ”Julia woke to the smell of bacon sizzling in the pan.” Setningen er altså korrekt, men noe  ufullstendig oversatt. Så en feil ble byttet ut med en annen! Man burde selvfølgelig rettet setningen til ”Julia våknet til lukten av bacon som freste i pannen.” Det ville vært en nyanse riktigere. Når den  norske oversettelsen kutter siste del av setningen, skjer det en forskyvning i betydningen fordi fresende blir det sentrale ordet, det er altså lyden som blir vektlagt. Lesningen min stoppet opp, setningen rettet oppmerksomheten fra historien til språket. Eksemplet viser at det er vanskelig å skille språket fra leseopplevelsen, og at begge deler skaper en kvalitativ helhet i lesningen.

Sett fra forlagets synspunkt, er det selvfølgelig oversetteren som har den primære kvalitative autoritet når han eller hun anser seg ferdig og sender teksten til redaktøren. Etter mer eller mindre bearbeidelse bestemmer redaktøren at teksten er god nok til å trykkes. Deretter overgir både oversetter og redaktør kvalitetsvurderingen til anmelderen og kunden. Anmeldere har også makt til å definere en oversettelse som god eller dårlig. Dette er en makt som har stor innflytelse på leserpublikumet. Om en oversettelse i en toneangivende avis stemples som dårlig, vil dette kunne få stor gjennomslagskraft og gjøre at boka taper lesere. Men det er dessverre ikke slik at god omtale av en oversettelse har positiv effekt på salg.

Vi må også huske at ulike tider har ulike normer, det er ulike kriterier som gjelder til ulike tider. Derfor blir jo også tekster  nyoversatt og gjendiktet på nytt. Språkformer og ordvalg må justeres etter hvert som språket endrer seg. Derfor vil vurderingen av en oversettelse også endre seg.

Hvordan gjenkjenner vi så det gode? Hvordan vet vi at en oversettelse er god?

Vi som jobber med litteratur daglig vet at det er det vanskelig å sette opp objektive kriterier på kvalitet. Man kan mislike gode bøker og like dårlige bøker. Man kan like noe i en bok og mislike noe annet. Når det gjelder oversettelser, er det to ting man skal like, eller mislike. Man kan like boka men ikke oversettelsen, og man kan like oversettelsen men ikke boka. Men original og oversettelse er uløselig knyttet til hverandre, de er to sider av samme sak. Det kan derfor være vanskelig å like en bok hvor man føler at språket/oversettelsen butter imot og gir motstand. En dårlig oversettelse kan fullstendig ødelegge en god bok.

Oversetteren må derfor være forfatter uten å være forfatter. Oversetteren er nødt til å være på samme språklige nivå som forfatteren, det være seg Saramago eller Samartin. Det som jo er spesielt med å være oversetter, er jo at samme oversetter i teorien kan oversette begge deler. Oversetteren må derfor pløye seg inn i teksten og føle og tenke det samme som forfatteren har gjort, og forsøke å gi det tenkte og følte samme språkdrakt.

Den gode oversettelsen viser leseren de ulike betydningslagene i en tekst. Uten å ty til kreative grep. Den gode oversetteren må derfor se ned i tekstlagene og se bilder, konsekvenser og betydningsforskyvninger i metaforbruk, se når tekst kommer igjen i samme eller litt endret form, den gode oversetteren må gjenkjenne allusjoner og intertekstualitet og forstå referanser til annen litteratur og selvfølgelig også til hendelser. Oversettelsen skal lede leseren frem og tilbake i teksten. Hvis man skal definere en oversettelse som dårlig, vil jeg si at det er her man kan gå inn og gjøre sine vurderinger. Det er helt uinteressant å finne noen enkeltfeil og så si at dette er en dårlig oversettelse.

I en tekst kan det finnes så mange lag og betydninger at man kan spørre om det er mulig å vurdere en hel oversettelse som god. Om det er noen setninger som er dårlige, kan oversettelsen som helhet allikevel være god? Jeg mener ja. Jeg mener også at de fleste oversettelser som kommer ut i Norge holder høyt nivå. Vi redaktører sier ofte på tull at en god oversettelse er en oversettelse man kan sende rett i trykk! Men virkeligheten er jo sjelden slik. Det er alltid en forskjell i hvor mye arbeid som må legges ned i dem før de får godkjentstempel. Noen oversettelser må gå flere runder med gjennomarbeiding og oppretting. Noen kan sendes rett i trykken med bare noen få justeringer. Så her begynner jeg å nærme meg kjernen i redaktørrollen:

Min jobb er å gjøre det gode enda bedre!

Så i arbeidet med dette innlegget har jeg spurt meg selv: Hvordan gjenkjenner jeg det gode? Hvordan vet jeg at noe er godt? Hvordan jobber jeg med manus når det er slik at en feil ikke nødvendigvis er en feil, når mange feil aldri vil bli oppdaget og påpekt, og når godt ikke nødvendigvis betyr fravær av feil? Det er veldig lett å se at en oversettelse er dårlig. Men hva skiller en glitrende oversettelse fra en helt grei og akseptabel oversettelse?

Mitt svar blir noe slikt som dette: En god oversettelse er en tekst der man ikke ser oversettelsen. Den har godt språk, god flyt og gode løsninger på språklige utfordringer. Det kan tolkes som en urettferdig posisjon, ja. Men misforstå meg rett: det betyr ikke at man ikke skal se oversetteren! Det betyr at oversettelsen skal være av en slik kvalitet at man ikke i lesningen henger seg opp i rare ordvalg og pussig syntaks, der språket er i samsvar med originalen samtidig som den oversatte teksten er transparent for en i dette tilfellet norsk leser.

 

Om Åsfrid Hegdal

Åsfrid Hegdal er redaktør for oversatt skjønnlitteratur, og jobber med et bredt spekter av forfattere: Jens Lapidus, Lydia Davis, David Foster Wallace, John Ajvide Lindqvist, Samar Yazbek, Timur Vermes, Delphine de Vigan, Junot Díaz og Hallgrímur Helgason. Har fokus på europeisk, arabisk og russisk litteratur.

Se alle innlegg av Åsfrid Hegdal

Ett svar til “Hvordan vet vi at en oversettelse er god?”

  1. Vidar Golden sier:

    Veldig bra analysert og fortalt.
    Synes oversettere burde få en større rolle.
    Vidar

    Svar

Skriv en kommentar