Fullmåne – eller litt om hver gang tekster møtes

Bevegelse.

Av og til er en bokhylle mer enn en bokhylle.

 
Den rommer så mye mer enn bøkene som står i den. Den rommer tanker og følelser som ligger i deg fra de leste bøkene, bildene, refleksjonene, som kanskje har endret tankene dine. Det slo meg da jeg i påsken måtte rydde ut av en av bokhyllene mine fordi den holdt på å velte. Og jeg møtte igjen noen av tekstene fra bøkene i den i erindringen og begynte å tenke på bevegelser og møter. Hvordan tekster beveger og omformer oss, og hvordan tiden endrer hvordan vi leser tekster vi kanskje har lest mange ganger før når vi møter dem igjen.

Av og til er en cd mer enn en cd.

Selv om cden snart er på vei inn i dinosaurspalten i A-magasinet, tror jeg min generasjon har et nostalgisk forhold til den, det var nytt, det var uhyre dyrt og det var eksklusivt. For det var dyrt med cd-spillere, i hvert fall for en fattig student. Vi gikk der med kassett i walkmanen og drømte om bedre tider og bedre lyd. Og å slippe å spole. Vi drømte veldig om å slippe å spole.

Jeg husker ikke min første bok. Men det kan ha vært den om den lille kaninen som gjemmer seg under en fluesopp når det regner, og så legger den seg i den varme hulen sin og venter på våren. Jeg har den ennå, og det står Åsfrid 1968 i den. Ikke verst. Jeg husker derimot hvilken bok jeg knakk (eller var det knekte?) lesekoden i. Det var en ABC fra Cappelen, den er blå og grønn på omslaget og ligger i en monter i etasjen under der jeg jobber. Det var en side med svarte fjell med hvit snø på toppen, hva som sto der husker jeg ikke. Men jeg husker at det var der, på den siden, jeg plutselig skjønte det med bokstaver som sto etter hverandre og dannet ord. Jeg hadde ikke begynt på skolen, for der hadde vi Da klokka klang, den med Fifi og Fofo.

Men det var ikke lesebøker dette skulle handle om, det skulle handle om cder. Og møter. Eller om en bestemt cd. Og et bestemt møte. Jeg husker den første LP’en jeg kjøpte, det var Abbas Arrival, det var på Hamar, og jeg hadde spart alle de 59 kronene den kostet. Jeg skammer meg ikke over å fortelle at den første kassetten nok var den med smurfene. Men den første cden var langt fra både Abba og smurfene.

Det var Anne Grete Preus’ Fullmåne. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men plutselig måtte jeg ha den. Jeg måtte bare ha den. Men den fantes bare som cd. Ikke som LP. Jeg hadde platespiller. Ikke som kassett. Jeg hadde som nevnt walkman. (Det var en rød Sony og jeg hadde kjøpt den av Punke-David i platebutikken på Frederikke.)

Så jeg kjøpte cden.

Så kjøpte jeg cdspiller.

Så møtte jeg Bjørneboe. Ynglingen.

 Og jeg som skulle være som en pil!

På vei mot målets høye helligdom

som bare skyttens stille jegersmil

allvitende og nådeløst vet om!

Og jeg som skulle være som en pil!

Som søkte vei til tidens offersted,

jeg smuldrer i en slyngpplante av tvil!

De som vet veien, ofrer ikke med.

Det er en tekst tankene mine jevnlig har vært innom siden 1991 eller der omkring. Den kom tilbake da Bjørneboes samlede truet med å deise i gulvet fra den skjeve bokhylla. Det er samme tekst, men allikevel ikke samme tekst for meg nå som da. Den er mystisk, den unndrar seg faste fortolkninger, den er full av bevegelse. Og jeg som tenker teksten er heller ikke den samme nå som da. Fordi jeg også er i bevegelse. Men det er en kjerne av betydning der. Og det er en kjerne i meg som responderer på de samme linjene, igjen og igjen. ”De som vet veien, ofrer ikke med.” Vi må ikke være så sikre, sier Bjørneboe, vi må hele tiden søke, lete, stille spørsmål, tvile, være i bevegelse. Vi må søke å finne nye tanker. Lese metervis med bøker. Finne den gode uroen.

Og nå har jeg gått rundt en uke, gatelangs i Lisboa, opp Rua’er og ned Avenidaer, i vind, noen ganger varm vind, mange ganger kald, og som bakgrunnsspor har jeg hatt en strofe fra en annen Preus-låt, fra nittitallet, fra Millimeter, men ikke Millimeter, den som kommer et par sanger etter på CDen: Stemmene inni.

Livet står aldri stille, hvisker en vind og fyker av sted

Hvis stemmene slutter å spille, har den reist uten å ta meg med.

Jeg vet ikke hvordan akkurat den sangen ble aktivisert, den bare materialiserte seg, var der, og nektet og forsvinne igjen. Kanskje den lå lagret et sted bak Bjørneboeteksten og ble lokket fram av vinden som virvlet sanden opp fra den hvite brolegningen. Jeg liker bevegelsen, liker vandringen, liker reisen. Og oppdaget plutselig at mange av Preus tekster handler nettopp om dette. Det ble et fint påskemøte mellom meg og tekstene hennes. Og jeg forsto hvorfor jeg alltid har likt dem og alltid vender tilbake til dem. Livet står aldri stille. Det må skrives på nytt igjen og igjen. Slik som tekster vi leser og hører på møtes i oss igjen og igjen, men hele tiden på nye måter og med nytt innhold:

Det finnes et alfabet
Endeløst av tegn og bokstaver
Som venter tålmodig inni deg
På å få gi sine lysende gaver
Sånn som skulpturene venter inne i
Sitt kalde berg av granitt
Venter også de på å slippe fri
For å stave livet ditt

(Fra Anne Grete Preus Alfabet 2001)