Russland rundt på tredje klasse – et møte med forfatteren Natalja Kljutsjarova

Solen skinner inn i cafeen på Litteraturhuset, hvor Russlandsdagene er i ferd med å starte. Hele uken står i den russiske litteraturens tegn, og Cappelen Damm har tre forfattere på besøk som skal lansere og snakke om bøkene sine.  Jeg har klart å få fire nye titler ut i bokhandelen, jeg kan se dem utstilt fra der hvor jeg sitter og venter på den russiske forfatteren Natalja Kljutsjarova, som er på besøk. I fjor lanserte vi hennes roman, som på norsk har fått titttelen Russland rundt på tredje klasse. Da kunne hun ikke komme til russlandsdagene for å presentere boka fordi hun var gravid. Men i år har hun tatt  turen med mannen og lille Maria på ni måneder. De koser seg i solskinnet utenfor, mens hun kommer inn sammen med Mia, som skal være tolk.

Russland rundt på tredje klasse handler om Nikita, som studerer historie. Han reiser rundt i det enorme landet med tog og lytter til fortellinger fra sine landsmenn om hvordan livet oppleves og leves i dagens Russland. Historiene han får høre handler om maktovergrep fra myndighetene på ulike nivåer, men det handler ikke bare om å samle anekdoter. Nikita og hans venner prøver å gjøre noe for ”de fornedrede og krenkede”, for å sitere Dostojevskij. Det er derfor en svært aktuell roman om Putin-periodens Russland, men dette er et annet Russland enn storbyene Moskva og St. Petersburg. Dette er en roman om hvordan livet arter seg for gjennomsnittsrusseren i dag.

Kan du fortelle litt om hvordan du fikk ideen til boken din? spør jeg når vi har satt oss og kaffen står på bordet.

Jeg jobbet for en avis, svarer Natalja. Jeg var med på mange arbeidsreiser. Slik ble jeg kjent med mange mennesker, hørte mange historier, så jeg samlet på historiene. Etter en stund rant det litt over og jeg måtte skrive ned det jeg hørte. Det ble mange historier, og jeg hadde ikke tenkt at det skulle bli en roman, men det det ble det etterhvert. Alle personene er virkelige, unntatt hovedpersonen, han er oppdiktet.

For meg er han ikke bare et bindeledd, men uttrykker et ideal, hans forhold til ting er ideelle, hans holdninger til livet, standpunktene hans. Han er slik jeg ønsker å være. Han er åpen og medfølende, en som kan lytte, en som klarer å vekke tillit hos andre. Alt dette er egenskaper jeg setter pris på hos mennesker.

Natalja jobber som journalist i en avis som retter seg mot utdanningssektoren, samtidig som hun er forfatter. Hun er en av de unge synlige forfatterne som blogger og er aktiv i det russiske litterære internettmiljøet. Dette holdt hun et interessant innlegg om på mandagens seminar om den russiske blogg-verdenen i Fritt Ords lokaler.

Kan du si noe om trender i ung, russisk samtidslitteratur? spør jeg.

Min generasjon er nå mest opptatt av realismen, mens den eldre generasjonen, postmodernistene, ikke tar noe på alvor, for dem er alt et spill. For oss er det viktig å ta opp store, viktige spørsmål, svarer hun alvorlig og engasjert.

Og mange er så opptatt av realismen at de skriver halv-dokumentarisk. Det er også mange som ikke har nok interesse for andre mennesker, så de skriver mye om spørsmål som hvordan var min dag, hva har jeg opplevd i dag?

Kan dette knyttes opp til internett og hvordan det brukes som et litterært forum for publisering og debatt, undrer jeg.

Ja, det kan du si, denne kommunikasjonen kan erstatte den vanlige kontakten. Mange leser om vennenes liv på livejournal, og treffes ikke i virkeligheten, men uttrykker seg gjennom nettet med fortellinger og opplevelser.

Kan man se at internett og blogg har ført til estetiske endringer, har det endret selve litteraturen?

Det har ikke skjedd noen litterære endringer, ingen estetiske endringer, svarer Natalja. Internettet blir brukt som en arena til å publisere egne tekster. Man legger tekstene ut på sin egen blogg. Det finnes også mange litterære magasiner på internett. Dette har også utvidet forfatterstanden, siden hvem som helst kan legge tekster ut på nett. Når teksten er ute på nett, får den en annen status, den er ikke lenger bare egne skriblerier. Dette gir ofte status, og man kan kalle seg forfatter.

Men det finnes også fora for nye forfattere utenfor internett. Både i Moskva og St Petersburg fins det litteraturhus og kafeer hvor forfatterne treffer hverandre og lesere.

Du fikk i går etter foredraget ditt spørsmål om internett og opphavsrett og hvordan forfatterne kan sikre seg mot for eksempel piratkopiering, sier jeg. Da svarte du at selv om hele verket ditt legges på nett og kan lastes ned fritt, gir du avkall på royalty fordi du heller vil at bøkene skal leses enn å sikre inntekter. Dette er litt uforståelig for norske forfattere og norske forlag. Hva sier forlagene til denne praksisen?

Saken er at forlagene ikke oppfyller sine løfter og kontraktsforpliktelser, svarer Natalja. Det er sjelden at vi får royaltyen vi har krav på. Forlaget kan si at de ikke har solgt noe særlig av boka, selv om man kan se at boka er ute i nytt opplag. Det finnes kontrakter, men de etterleves ikke. Det finnes ingen forfatterorganisasjoner. Alt blir forhandlet direkte mellom forfatter og forlag. Men det finnes ingen garanti for at man får utbetalingene man har krav på.

Men allikevel er det mange som vil være forfattere. Hele min roman ble lagt ut på Novyj mir. Det er et gammelt og kjent litteraturmagasin. De litterære bladene har eksistert lenge, nå jobber de sammen og legger ut tekster på nettet, fordi de nå har for små oppplag for å bare eksistere på papir. Vi får honorar for tekster som blir trykt, men ikke for det som legges ut på internett.

Hvilke forfattere liker du selv å lese? spør jeg til slutt, det må jeg alltid spørre forfattere om, både fordi jeg er ute etter tips, og fordi det er interessant å høre om hvilke forfattere som er forfatternes forfattere.

De siste årene har jeg begynt å lese de russiske klassikerene på nytt, svarer hun. Hvis jeg skal anbefale en moderne forfatter, må det være Svetlana Aleksejevitsj, hun er hviterusser, men skriver på russisk. Hun skriver en form for dokumentartekster, hun har samlet inn mellom to og tre hundre intervjuer og har satt dem sammen til en bok. Det er tunge og sårbare tema, som Tsjernobyl eller 2. verdenskrig, eller om kvinner i krig, men jeg har veldig stor respekt for henne. Det er alltid henne jeg tenker på når jeg får dette spørsmålet.