«Russland er min skjebne. Israel er min skjebne. Andre steder er bare steder man oppholder seg en stund.» Et møte med Dina Rubina.

Dina Rubina

Denne uken lanseres Dina Rubinas roman På solsiden av gaten på norsk. Vi har vært så heldige at forfatteren har tatt turen til Oslo for å presentere boken og holde foredrag på Russlandsdagene. Det var fullt hus, og et engasjert publikum fikk høre henne lese og fortelle om bøkene sine onsdag kveld.

Jeg hadde lyst til å bli litt bedre kjent med Dina Rubina og hennes bakgrunn, så jeg inviterte henne til et bloggintervju på forlaget sammen med oversetteren hennes, Ingvild Broch.

Jeg har skrevet fra jeg var helt ung, forteller Dina når jeg ber henne fortelle om forfatterskapet sitt. Den første fortellingen min ble publisert da jeg var 16 år. Men jeg har skrevet siden barnehagen, så lenge jeg kan huske. Jeg husker at moren min kastet alle kladdebøkene mine, hun sa jeg heller burde konsentrere meg om matteleksene!

Derfor ble foreldrene mine overrasket da jeg fikk antatt en fortelling i et veldig populært tidsskrift da jeg var 16. Det kom ut i 3 millioner eksemplarer. Jeg gikk i niende og var berømt. Ettersom de hadde dette bladet i alle marinefartøyer og fenglser, så jeg fikk mange brev fra beundrere: Kjære Dina, i april blir jeg satt fri, da kan vi gifte oss.

Det var nok fordi det alltid var et foto av forfatteren sammen med teksten, og jeg var en pen ung jente med stort flott hår. Etter dette fulgte faren min meg alltid frem og tilbake til skolen. Jeg gikk på en spesiell musikkskole, moren min ville at jeg skulle gå på musikkonservatoriet. Da kan du bli musikklærer, det er et skikkelig yrke du kan tjene penger på. Hvis du blir forfatter kommer du til å røyke og drikke og stå i med hvem som helst, sa hun. Men i mitt tilfelle ble det ikke slik. For jeg er heldig, ikke bare er jeg relativt begavet, jeg har også en stor evne til å arbeide. Jeg jobber 16 timer om dagen, det har jeg gjort i 25 år. Jeg skjønner ikke hvordan jeg har fått tid til å få to barn!

Frem til i dag har jeg utgitt 8 romaner og en stor mengde korte fortellinger, noveller og essays. I løpet av de ni siste årene, etter at jeg begynte å jobbe med det russiske forlaget Eksmo, har bøkene mine kommet ut i 3 millioner eksemplarer i Russland. Førsteopplaget av min siste roman, Petrusjkasyndromet, var 120000. Nå er den oppe i 400 000.

Hvem skriver du for?

Når jeg skriver, er det ikke for noen bestemt. Når boken er ferdig, ser jeg allikevel publikum for meg. For i mange år har jeg tjent til livets opphold ved å opptre i mange land. Det er jo russiskspråklige lesere i hele verden. Jeg ser for meg et sammensatt publikum, og bøkene mine er ikke helt enkle. Men de appellerer til leserne. Jeg tror det er hemmeligheten bak hvordan man får mange lesere. Hvis man ikke klarer å holde på interessen hos leserne, vil man ikke klare å selge mange bøker. Jeg leste akkurat to bøker, den ene var av en israelsk forfatter, en glimrende forfatter, jeg slukte boken, den andre var av en annen israelsk forfatter, der klarte jeg 40 sider, selv om det burde vært interessant. Bøkene må vekke interesse for å slå gjennom, det må være noe mystisk der, noe i språk og tone som fanger leserne.

På solsiden av gaten handler om den unge kvinnen Vera. Vi følger henne fra hennes fattige barndom i Tasjkent, til hun er en vellykket maler i New York. De sentrale temaene i boka er kunsten, kreativiteten, fattigdommen og forholdet mellom mor og datter. Historien veves sammen av kjærlighet og kriminalitet, talent og lidenskap som kan ødelegge en person eller forløse kreativitet.

Du er født og oppvokst i Tasjkent i Usbekistan, og bor nå i Israel. I slutten av romanen din står det at den er skrevet i  Tasjkent – Moskva – Jerusalem i perioden 1980-2006, så romanen er skrevet over 25 år, og utspiller seg der hvor du selv har vokst opp og bodd. Den har også klare selvbiografiske trekk. Kan vi lese den som en nøkkelroman?

Man kan si at det er den viktigste romanen i mitt liv. Fordi det stedet der man er født og oppvokst setter seg i  mennesket. Selv om du hater det er det med på å forme deg. Du er et produkt av det stedet. Hjembyen har satt et merke på deg. Derfor satte jeg også et sitat av Kafka i begynnelsen av romanen min:

… for ethvert engstelig menneske er hjembyen noe lite hjemlig, et sted for minner, vemod, smålighet, skam, fristelse, forgjeves bruk av krefter.

Men når det gjelder Jerusalem, har jeg en novelle i min siste samling om den byen. Jeg strever med å forstå den byen, for jo mer vi slår rot, jo mer strever vi med å forstå landet. Men vi blir jo likere og likere jorden der vi bor.

Russland er min skjebne. Israel er min skjebne. Andre steder er bare steder man oppholder seg en stund.

Så du kan godt si at På solsiden av gaten er den vanskeligste romanen jeg har skrevet. Jeg har måttet gå gjennom mitt liv helt fra barneårene. Jeg har skrevet mye om hva jeg var redd for som barn. Jeg ønsket at solen og sollyset skulle være viktig i teksten. Men det er også slik at sterkt sollys gir sterk skygge. Slik at på solsiden har vi Vera, og på den mørke siden har vi Dina, som er en av bipersonene i romanen.

Hvordan er det å leve som forfatter i Israel? 

Det er behageligere enn å være russisk forfatter i Tyskland eller Sveits, ler Dina. For sammen med meg til Israel fulgte en million av leserne mine. Israel har sin egen russiske forfatterforening med 435 medlemmer. Jeg oppfatter Israel litt som en datsja. Men til å være et landsted, er det forbundet med litt for sterke følelser.

Men jeg skriver en slags tragiske farser, og det passer litt med det landet, for der lever man i en slags tragisk farse. Så jeg trives veldig bra der. Det er stadig nye etniske overraskelser der, med veldig mange forskjellige etniske minoriteter. Jeg må riktignok si at det er mye dumt der også, men det kan være interessant for en forfatter. Og mine barn er blitt helt israelere. Og det har jo mye å si for familielivet. Slik at jeg ser jo nå mitt liv gjennom et israelsk prisme. Men jeg har i de siste bøkene mine beveget meg ut over grenser. Nå er mine helter verdensborgere som bor forsjellige steder i verden, fordi de siste 20 årene viser at mennesker ikke nødvendigvis lever på samme måte hele livet. Vi ser det både i Russland og i Europa. Verden er i en enorm endring.

Hvilke forfattere liker du selv å lese?

Et utvalg av bøker som hjelper meg stilistisk. Hver morgen, som en slags gymnastikk, leser jeg noen sider av Nabokov, Bunin, Tsjekhov og Gogol. Men aldri Dostojevskij. Han er en god forfatter, men ingen god stilist. Det er disse forfatterne jeg foretrekker. Før jeg setter meg ned for å jobbe med ord, som er en leire som skal formes, må jeg ha en stemmelyd i øret. Alle forfattere må ha en gruppe gode stilister de leser gjentatte ganger, som en stemmegaffel. Men det betyr jo ikke at jeg ikke leser nye forfattere.

Hver uke får jeg tilsendt manuskripter fra unge forfattere. Jeg åpner dem på midten og leser to avsnitt. Hvis jeg ser at det er interessant, leser jeg tre–fire sider fra begynnelsen. Da ser jeg hvordan forfatteren holder formen på det han skriver. Hvis jeg finner noen som virkelig har funnet stilen, leser jeg videre. Det skjer cirka en gang i året. Da hjelper jeg ofte til med å få tekstene antatt. Eksmo har nå en serie som heter Dina Rubina anbefaler. Av og til skriver jeg bare to avsnitt om boken på omslaget.

Men jeg syns det er bortkastet tid å lese noe som ikke er interessant. Når jeg skriver mine romaner, leser jeg mye som research. Da jeg jobbet med Cordobas hvite due, måtte jeg sette meg inn i forfalskningstekikker. Jeg brukte to uker på å sette meg inn i hva de solgte på markedet i Toledo, for jeg ville at helten min skulle gå på markedet og handle ost, vin og oliven, og hygge seg etterpå på balkongen.