Kritikk og anfektelse – eller litt om Mozart, Bob og duetter

Hans-Peter Feldmann 100 Years

Da jeg for en tid tilbake så utstillingen Hans-Peter Feldmann 100 Years, som består av 100 svart/hvittfotografier, stillbilder av ulike personer i alderen fra 0-100, lurte jeg med en gang på hvorfor utstillingen ikke startet med det første bildet av det nyfødte barnet med en gang ved siden av døren, men startet rett fram på motsatt side av inngangen. Slik hadde jeg gjort det, tenkte jeg umiddelbart, før det gikk opp for meg at det helt sikkert lå en intensjon bak, og at det kanskje var at kronologien var underordnet og at begynnelsen ikke alltid behøver å være begynnelsen. På samme måte kan jeg ofte tenke hvorfor går vokalen opp her og ikke ned, hvorfor er ikke denne låta mer rocka når den har så mye power i seg, hvorfor er den ikke en duett når det hadde tilført så mye mer dybde og så videre. Og så glemmer jeg at tanken kanskje er tenkt på forhånd og forkastet. Og at det er det endelige verket jeg må forholde meg til.

Sånn er det å være redaktør. Man må hele tiden ha det kritiske blikket med seg når man vurderer litteratur, og når man vurderer oversettelser. Og så er det lett å dra nettopp det blikket med seg i alle andre mulige og umulige sammenhenger. Noen ganger er det interessant. Noen ganger er det bare bortkastet. Noen ganger er det bare helt meningsløst. Slik tenker jeg av og til når jeg sitter og for meg selv leter etter feil og mangler i aldeles utmerkete bøker og nesten feilfrie oversettelser.

I filmen Amadeus, som handler om Mozarts liv, husker jeg en scene hvor Mozart spiller et pianostykke for noen tilhørere. En av lytterne kommer med den fantastiske kommentaren at det er vakkert, men det er for mange toner. Om han ikke kan ta noen bort?

Og nøyaktig hvilke, spør Mozart, vil du foreslå? Han får ikke svar. Selvfølgelig får han ikke det.

Og vi ler av den kritiske tilhøreren som blir avslørt i sin smålighet og middelmådige besserwisserhet. Vi kan ikke ta bort en tone i Mozarts verk. På samme måte som vi ikke kan fjerne munnspillet til Bob, Elviras vokal fra Floden, eller Tom’s Diner fra en Suzanne Vega-konsert. Elementene danner helheten som skaper verket.

I en annen scene fra samme film har Salieri, Keiserens kapellmester, skrevet et musikkstykke til Mozart, som Keiseren insisterer på å spille selv i sitt første møte med Mozart, som han har innkalt til audiens. Da han vil overrekke Mozart notene, svarer han at det ikke er nødvendig, han har musikken allerede lagret i hodet. Vis oss, sier keiseren. Og det gjør Mozart. Foran Salieri og Keiseren starter han å spille. Stopper opp. Sier: dette funker ikke, gjør det vel? Spiller. Stopper igjen. Endrer. Slik forbedrer, utvikler og lager han ny musikk av et banalt tema og viser sin briljans mot middelmådigheten. Og fornærmer selvfølgelig samtidig både Keiser og Komponist på det aller groveste. Mozart utøver også kritikk. Men vi ler ikke av Mozart. Vi ser at han har rett.

Jeg er ikke forfatter, og har dermed ingen autoritet over tekstens utforming. Men som leser har jeg autoritet til å vurdere om valgene som er tatt er gode, og om teksten som helhet er god. Kritikk er viktig, som korrektiv og som bevisstgjøring for å gjenkjenne kvalitet.