Hele min oppvekst levde jeg fast i troen på at alle nordmenn kan gå på ski, og at dette er et talent nordmenn deler, akkurat som skole og helsevesen er et felles gode. Ferdig snakka.
Seks år og optimist
Først da jeg flyttet fra hjembyen Kragerø til Oslo, forstod jeg at det ligger mange nyanser i begrepet «å være født med ski på beina». Jeg har måttet forholde meg til at skigåing både er noe man KAN i ulik grad og MÅ ta stilling til hva gjelder identitet. Er du på intervalltreningsbaggen eller sverger du til slitets evangelium? Hva, hørte ikke? Du er ikke spesielt opptatt av ski sier du. Nei vel. Sofagris da?
Jeg får lyst til å skrike av frustrasjon hver vinter. For selv de som aldri går langrenn er tydelige i sine meninger om sporten. Men hei der, hva med oss som bare liker … å gå litt? Som synes det er HELT GREIT med ski?
Jeg representerer den store og uoversiktlige gruppen som javisst kan subbe bortover skisporene og mener at noen kilometer i moderat tempo kvalifiserer til fortjent innekos. Litt frisk luft, noen stavtak – fornøyd med den turen. Og jeg fatter ikke at jeg ikke er tilfreds med det. Jeg later som jeg ikke bryr meg, men bak det harde skallet av «Ja, ja, ikke alle kan være like opptatt av å gå på ski»-holdningen skjuler det seg en liten, usikker jentunge som ønsker å være dere med stramme swixrumper, slitte gamasjer og riktig diagonalgang. Jeg drømmer om å stake innbitt over vann og svisje nedover bakkene (uten frykt for å brekke nakken og nesten omkomme, slik enkelte forlagsansatte gjorde i fjor).
Og så du min venn Merethe, så alt for rask
Kollega Nina er en klok person og hun forklarte en gang jeg fortvilte over mine mindreverdighetskomplekser og uteblivende fjelleufori, at ikke alle er skapt for skiliv. «Du er ei strandsnipe, du», sa hun trøstende. Hun har helt rett, men dessverre har jeg ikke fått fred. Før nå. Jeg har nemlig oppdaget at det er et spørsmål om relativitet og sett meg nødt til å skaffe nye venner.
For meg er nøkkelen til glede i langrennssporet å menge meg med folk som ikke er norske, og jeg kan anbefale dette til alle som synes at de er født med is i rubben.
Nei, gi meg heller en håndfull klønte og fordomsfrie utlendinger
Jeg lurer utenlandske bekjentskaper ut i halsbrekkende øvelser, og veileder dem som om jeg var erfaringa sjøl. Dessverre har den indre, usikre jenta dyrket frem en ond, hevngjerrig side, og jeg behandler nybegynnerne som mødre som skader barna for å kunne dra på legevakten med dem. Jeg bryter mine venner ned og bygger dem opp som det passer meg: Jeg har fristet new yorkere til å legge ut på tur i store Canada Goose-jakker. «Å, stakkars, var det litt varmt? Neste gang kan du låne anorakken min.» Jeg har med et ondt smil tilbudt meg å passe på ukraineren som ikke klarte å holde tempoet til resten av flokken, kun for å le inni meg av ferdighetene hennes. «You are doing
fiiiiiiine, Oksana». Mowhahaha. Og jeg foreslår ofte at min venninne tar med den britiske kjæresten – som jeg vet ikke er oppdatert på utstyrsfronten, ut på tur. «Det blir jo kjempehyggelig med oss tre». Lissom.
Denne påskeferien får jeg besøk av mitt hittil mest lovende offer, en araber som aldri før har sett snø. Jeg gleder meg allerede!
«Come on, it’s not really difficult»
Skrevet av: Ingrid Schibsted Jacobsen 19. mars 2013
0 kommentarer