I love Poirot

I påsken vises Mordet på Orientekspressen på NRK. Jeg gleder meg.

Jeg synes jeg aner en trend innen krimlitteratur, hvor forfatterne lar seg rive med av tanken på eksplosjoner, utenomjordiske organisasjoner, skyting, kvesting, (og øh.. borring av folks hoder: Lille Stjerne). Romanene starter med mystikk og pirrende gåter, for så avsluttes med et gigantisk smell som de færreste kommer fra med livet i behold. Helt greit, høyt tempo og sider som forsvinner før man har bladd om. Men når boken er lukket, blir jeg ofte sittende igjen med en tom følelse. Litt som etter å ha sett på et reality program (Note to self: slutt med det).

Derimot lar kriminallitteratur som Agatha Christies lesere og TV-tittere sitte igjen med en varig og fin ettervirkning. Bøkene er flotte, men for min del har David Suchets tolkning av Poirot vært selve kjernen. Fredagskvelder med pizza og Poirot la grunnlaget for en evig kjærlighet til mordgåter som nøstes opp av pertentlige menn med bart.

Heldigvis har vi Hans Olav Lahlum, som fører «klassisk» kriminalitet videre i norsk krimverden. Jeg er litt usikker på om Norsk Folkemuseums mordgåte egentlig er ment for barnløse, men jeg og to venninner har i alle fall planlagt å dra på folkemuseet i påskeuken, for å se hvem av oss som rasket løser Sherlock Holmes-mysteriet som Lahlum har gjort klart for oss.

Gåtens kjerne:

● Søstrene Julia og Helen bor hos stefaren Dr. Roylott.
● Når de gifter seg skal de få arven etter moren sin.
● Dr. Roylott har bodd lenge i India og har gepard og
bavian på eiendommen.
● Julia har ofte våknet av en plystrelyd og sover derfor
med alle dører og vindu stengt. Hun dør plutselig en
natt uten spor….

Utstyrt med kart får skal vi saumfare flere rom, for å finne ut hvem som har vært slem!

Grøss…