Fjellet kommer ikke til deg, lissom?

Tror det begynte i i høst da jeg ikke fikk sett filmen «Midnight in Paris» for andre gang, fordi jeg ikke fikk tak i venninnen min, fordi vi ikke avtalte skikkelig - noe vi sjelden gjør, og fordi venninnen min hadde mobilen på lydløs - noe hun alltid har. Først så jeg filmen alene, men gang nummer to var ment for at vi i felleskap skulle le og  forelske oss i en av de litterære skikkelsene. Ernest Hemingway, for eksempel. Tiden ble knapp, jeg ble forbanna og skrek at jeg var ventingens Jesus fordi jeg stadig ofrer meg og venter på henne. Hun sa at vi fremdeles kunne rekke det, men jeg tenkte hun fikk se den alene en annen kveld.Så flyttet venninnen min.I romjulen så vi filmen «Paris je t’aime» sammen, hun var hjemme på ferie. Senere har vi kranglet om hvor den svarte innvandreren ble stukket i hjel og døde - i forstaden eller ved minipyramiden i  Louvre? Tror dessverre hun har rett. Men det sier jeg ikke til henne.Så tok jeg selv turen til Paris, nettopp for å besøke min venninne. Og befant meg snart under byen. I stedet for å frykte metrobrukernes blikk som i «Paris je t’aime», stirret jeg skamløst rundt meg.En kveld spiste vi aftens der Hemingway i sin tid hang, ikke minst i Woody Allens verden.På vei hjem plukket jeg opp en novellesamling.

Denne uken så jeg en vakker film, som ikke har noe til felles med novellesamlingen, utover tittelen.Og sannelig, i dag spurte en annen venninne om jeg kunne tenke meg å bestige Kilimanjaro med henne. Gjerne det. Din masekråke av et fjell.

Share