Her er de to som jeg kårer til tidenes mest corny utgivleser: boken om kostymer for katter og boken med avfotograferte toppledere i deres drømme-supehelt-kostymer. Enjoy!

Og så var det superheltene…

Noen bedre bokideer, lizm?

Hans Olav Lahlum er et multitalent, det vet alle. Han er historiker, politisk kommentator, sjakkspiller, amerikanske presidenter-ekspert, biograf, kriminalforfatter. Og… nå vil jeg legge til partyfikser. Hans Olav overlater lite til tilfeldighetene, strengt tatt foretrekker han å gjøre det meste selv, til punkt og prikke. Både når det gjelder skrivingen, så vel som lanseringsfestene sine. Når man er så godt forberedt, entusiastisk – og kjenner mange flotte mennesker, både som privatperson og via arbeidet, må det bli bra. Egentlig skulle jeg begynt blogginnlegget med et bilde av Hans Olav, men det var klin umulig å få tatt et nærbilde, så omsvermet som han var på lanseringsfesten av sin seneste kriminalroman, «De fem fyrstikkene».

Men det var jo mange andre mennesker til stede, som ble underholdt av operasang, intervju, analyser og kollegiale hilsner. En festkveld. Virkelig.

Gunnar Staalesen på video-overføring

For første og antakeligvis siste gang fikk man oppleve opera-allsang dirigert av Øystein Wiig. Porgy og Bess, ja da!

Jan Mæhlum, Mina Finstad Berg, Hans Olav Lahlum, Knut Nærum og Torstein Lerhol og Anne Fløtaker

Blide gjester!

Et ivrig pressekorps

Og greit, Hans Olav har virkelig gjort en jobb for å gjøre dette til en strålende og uforglemmelig lansering. Men vi må ikke glemme «The backoffice», heller. Hei på dere!

Yksi, kaksi, kolme! (En, to, tre!)

Superagenten Gerd Moss

Følelsen av personlig velkomst toppet for min del seg da vi trasket inn dørene til forlaget Gummerus:

Og praten gikk spesielt godt hos dette forlaget, Nemo, som hadde sin egen forlagshund, Bob (denne ivrige tassen får snart gleden av å møte Arne og Carlos’s hund av samme rase).

Fine finner!

Forlaget Otava ble grunnlag i 1890, og holder til i dette hundreårige gamle bygget i jugendstil. Bygget er verdt et besøk i seg selv.

Forlaget WSOY er også gammelt og ærverdig, grunnlagt i 1891, dog mer moderne. Jeg ble spesielt imponert over det jeg vil kalle «power-dørhåndtaket».

 Fakta om Finland:

1. Hva betyr «Suomi»?

2. Hvor mange innsjøer er det i Finland?

3. Hva synges her? (fra filmenPicasso’s Adventures)

http://www.youtube.com/watch?v=Bgt4A2XNzDg

Svar står nederst på siden!

PS. Det er et malapropos, men jeg vil gjerne berømme Bonnier-konsernet for deres utmerkede GRID-dokumentmappe, som har vært perfekt reiseclutch.

 1. Det kan stamme fra flere ord, blant annet det baltiske ordet for «land»,  det indo-europeiske ordet for «mann», det skandinaviske ordet for «same», eller det finske ordet for «sump». Pick’n choose. 2. 187 888 innsjøer 3. Det er oppskriften på en pai!

«Et pusterom i en tid der litteraturen mer og mer fremstår som en vare i underholdningens tjeneste».

Ole, Kamilla og Nina

Også morsomt å registrere at mange ubevisst har forberedt seg til denne dagen, og kledd seg for å matche fargen til førsteutgaven.

Kjersti

Ane

Tanyyyya

Undertegnede (som dessverre var for rødsprengt i ansiktet til å la seg avbilde fullstendig)

Agentene Kristin og Gerd pakker rutinert ut det som skal bli Cappelen Damms finfine stand på bokmessen. Og vi har nettopp fått beskjeden om at alle katalogene mangler. Jeg spurte Kristin om hun kunne visualisere følelsene sine, og  fikk en finger og et fortvilet smil til svar. Heldigvis klarte vi å spore opp de angivelig manglende katalogene.

Og sånn ble det seende ut, med bøker, kataloger, utenlandske forleggere, konkurrenter og egne forlagsfolk i fin forening.

Og øh.. hva er vel en seriøs bokmesse uten… tilfeldige manga-entusiaster?

Litt frykt for autoriteter er ikke til å komme utenom, så når man deiser inn for tidlig til oppmøte med forfattere man beundrer (for eksempel Ingvar Ambjørnsen), gjelder det å gjemme seg godt bak en stolpe og vente på at noen andre skal ankomme og være sosial buffer.

Og hva er bedre enn å puste lettet ut og prise seg lykkelig for at selskapet er avslappet og morsomt. Og at det ikke var jeg som endte opp med det som må være alle vegetarianeres mareritt: DAS SCWEINSHAXE. Men en slurk av det angivelig velsmakende eplecideret dristet jeg meg til. Mmmm…

Frankfurter Buchmesse er verdens største i sitt slag, og over 7000 foretak stiller ut sine bøker her. Messen ble avholdt første gang i 1478, kort tid etter at trykkekunsten ble oppfunnet av Gutenberg. Her lukter det historie…

..så vel som flotte, ferske bøker som venter på å bli solgt til utlandet.

Bokmessen er som en reise i verden:

Welcome to Abu Dhabi!

Hallo Island!

Alle må bidra, ta i mot henvendelser og gi dem eget (eller hvis man er sleip, en kollegas) visittkort. Tyde de forvirrede blikkene som forsøker å finne agenten de skal møte, peke på boken de har hørt om. Ivrige oversettere snuser på nye prosjekter. Tilfeldige forbipasserende forsøker snike til seg sjokoladene våre. Eventuelt blomsteroppsatsen vår, som en freidig kvinne gjerne ville ha. Vi gjorde som Per Petterson og nektet!

Sjokoladene hadde vi for øvrig god bruk for selv. Kunsten var å holde seg på en jevn flyt av sukker og koffein. Ubalanse kunne få dramatiske konsekvenser. Sitat: What about cookery books? – No. Ok. Aha, let me se… What about cookery books? – Ehh.. NO?

Men viktigst av alt, for å holde på moralen og arbeidstrøkket - det beste drivstoff  er musserende og hyppig skåling. Hurra for Arne og Carlos!

Og hurra for vel overstått fantastisk Frankfurt. Tschüss!

Jeg tenker stadig hardt på at det er fint å bli moden, kjenne at man lærer noe på veien. – Hah, der forstod jeg det! -Ai, er det slik det henger sammen? – En erfaring rikere…er det ikke det’rem sier? – Er det mulig å ha vært så tjukk i huet? – Død over illusjonene!

Men innerst inne i meg synes jeg det er trist å ikke lenger være like forvirret eller full av forundring som før. Ikke helt forstå forskjellen på USA og USSR. Tro at Aids er hovedstaden i Etiopia, og at utgamle tante Valborg er et fjell – Valbergheia. Gråte fordi Jørn Hoels «Har en drøm» angivelig handler om en forlatt harepus som drøm’ om å komme hjem, mene at å kjøre bil til Lista fra Kragerø er så lenge at det ikke går an å forestille seg å komme frem. Seriøst vurdere å bli strømpebukseselger, eller drive kiosk hvor man selger sjøgress lekkert dandert i blåskjell?

Her forleden ble jeg vitne til et barn som hadde et eksistensielt øyeblikk, hvor det var helt tydelig at verdens dimensjoner fortonet seg som svært forunderlige. Og jeg fanget det faktisk på kameraet mitt (se bildet øverst). Anledningen var Bok og Bolle-festival, og figuren Tassen var tilstede. Det var morsomt å se barnas ulike reaksjoner på den overdimensjonerte plysjsaken, noen løp spontant bort og ga ham en klem, noen sjenerte, andre redde. Ei jente ble overveldet av forundring og stod i noen sekunder frosset fast til bakken. Blikket hennes vandret mellom det hun hadde i hendene og det hun så fremfor seg. For i hånda hadde hun en miniatyrutgave av Tassen.  Og foran henne stod en kingsize-utgave. Jeg leste av ansiktsuttykket hennes at verden spant. Så var øyeblikket forbi og hun kastet seg mot den myke, gule magen.

Jeg kom med dette til å tenke på en utgivelse jeg mener ALLE burde få med seg, Odd Børretzens »Barndom», lest av ham selv.  Her får vi høre hvordan oppveksten på Grorud formet en tynn liten gutt som fryktet hekse-nabokona og beundret Fridtjof Nansen. I dag omtales han som en “vis gammel mann” som har en unik evne til å reflektere omkring det å være menneske og være til i vår forunderlige verden. En av favorittsangene mine i Børretzen/Myhres musikalske repertoar er for øvrig »Aforismer»:

..nå kan vi snakke til folk i amerika hvor vi enn er i ensomme stunder… men at vi kan snakke i det hele tatt uten telefon, bare med munnen..er et mye større vidunder.. ..nå kan vi rase omkring i hundre mens vi sitter helt stille bak rattet..men at vi faktisk kan stå og gå på tynne bein..er vanskeligere å fatte….at for eksempel et DC9 kan sveve gjennom luft til for eksempel grand canaria med 180 badegjester, eller fler, er jo flott…men at vann fordamper og svever på himmelen og faller ned som regn, eller som sne når det sner..betyr mer….at det nå fins batterier som kan lades opp og brukes gang på gang i flere år, finner mange uerstattelig, men at den eldgamle bjerka utenfor biblioteket får nye blader vår etter vår..er mer ufattelig.. ..det er fantastisk naturligvis at vi kan lage maskiner som kan telle til flere milliarder..men ingenting mot at det kan lages barn som puster av seg selv uten batteri dag og natt og helt uansett alder..

<iframe src=»https://embed.spotify.com/?uri=spotify:track:3aSSDenA3tleo1cgpOsPHB» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe>

«…et originalt mesterverk.»
Rune Hallheim, Aftenposten

«Underholdende er den også – og med en epilog så intens, eksistenstung,
autentisk og vakker at den slår meg helt ut.»
Cathrine Krøger, Dagbladet

«Det er simpelthen strålende(…)Hadde vi hatt terningkast, skulle han
fått yatzy i seksere.»
Kjell-Richard Landaasen, Vårt Land

Her er en liten smaksprøve på lydboken, lest av Norges beste skuespiller Kim Haugen:

Klikk her for å høre: Sluk

Vel hørt : )

Greit, jeg innrømmer det. Jeg syntes at klasseturen til Kon-Tiki museet i 1999 var kjedelig. Den gang trippet jeg uttålmodig  og gledet meg til å dra på Karl Johan. For en skoleklasse fra Kragerø var besøk i hovedstaten sjeldne, og hvorfor kaste bort tiden på Kon-Tiki, Ra og Tigris når Paleet kunne friste med overprisede klær fra Tommy Hilfiger og Ralph Lauren?

Etter å ha sett Norges hittil dyreste film, har balsatreflåten plutselig pirret min interesse. Jeg er enkel – det er nok en kombinasjon av senete, brune menn, panamahatter og konstante haiangrep som nå trekker meg mot kunnskapen om dette fantastiske eventyret. Men som det heter, whatever works!

Jeg har nemlig bestemt meg for å besøke Kon-Tiki museet på nytt, http://www.kon-tiki.no/index.php. Her kan man se flåten og gjenstander fra ekspedisjonen. Og tenk, den originale Kon-Tiki filmen som vant Oscar i 1951, vises hver dag på museet klokken 12:00.

Ikke minst går jeg rett til fortellingens kilde, Thor Heyerdahls beretning om ferden, med lydboken «Kon-Tiki«.

Det er én ting jeg ikke akter gjøre på en stund. Og det er å bade midtfjords fra båt. Selv i norske farvann. Selv ikke med en venn om sikkert smaker bedre enn meg, ved min side i vannet.  Jeg tar ingen sjanser heretter.

Men man kan jo ikke ligge pal på stranden en hel dag uten noen form for underholdning?

Og nei, jeg har ikke tatt meg bryet med å å la meg opphisse av »Fifty Shades of Grey», hverken i den ene eller andre retning. Likevel ganske festlig/forstyrrende å slappe av med en aperitivo og vite at man er omringet av et dusin soltilbedere, som skikkelig koser seg med husmorporno.

Jeg har derimot lest manus til det som i høst blir lydbøker, for eksempel Care Santos Lukkede rom, og jeg har endelig funnet tid til å høre på den for så vidt ikke helt tidsriktige kriminalnovellesamlingen Årets påskekrim og Richard Herrmanns legendariske innlesning av Livet med Elizabeth.

Sommeren er også syndens årstid, og jeg har begått den litteære misgjerning å lese bøker fra andre forlag. Jeg innrømmer at jeg de siste årene prosentmessig leser/lytter mest fra egen bedrift. Samtidig tror jeg at totalmengden blir såpass stor at jeg får med meg bredden, hva gjelder andre forlags forfattere. Men.. jeg kjenner jo et lite stikk av forræderi når jeg bretter til side de første arkene i en Aschehoug-roman.

Første roman ut ble den 800-sider lange «Balansekunst» av Rohinton Mistry, en skildring om fire sammenflettede skjebner. Litt Amalie Skram goes India. Utrolig fin, men da boken ble lukket var jeg trist og eksisensielt plaget.

Andre bok ut påstartet jeg som reisende, med Niels Christian Geelmuydens intervjusamling «Mer enn hjerne». Det å miste bussen og sitte med flere antall espressos på en fortauskafe i Sorrento ble straks mer tålelig da jeg åpnet denne. Fantastiske samtaler mellom Geelmuyden og norsk åndselite. Mindreverdighetskomplekser var selvsagt inkludert i lesningen.

Siste bok ut ble Jeffrey Eugenides The marriage plot, som jeg ennå ikke hadde fått summet meg til å lese på norsk, da under tittelen Formål ekteskap. Jeg er faktisk ikke helt ferdig med den, da det viste seg å være en utfordring å kombinere livet i solen med lesning - men så langt eeeeeeelsker jeg de amerikanske litteraturstudentene  Madeleine, Leonard og Mitchell.

Til sist må det jo sies jeg har bladd meg gjennom en bunke intetsigende blader, reklamemagasiner inkludert. Avisene har også fristet med sine slankekur og flåtte-oppdateringer.  Og når det er sagt - ettersom jeg er fra sommerbyen Kragerø og tilbrakt mesteparten av ferien her, har jeg også brukt et visst antall timer med å bla gjennom en bunke oppsparte utgaver av lokalavisen Kragerø Blad/Vestmar, som hver lørdag siteres i Dagens Næringsliv. Agurknyheter tas med dette til et nytt nivå : )

 Fortsatt god sommer til dere som ikke har slept dere tilbake til pulten ennå!