“Likte filmen, men misliker dama han ender opp med,” skrev venninnen min etter å ha sett filmatiseringen av Haruki Murakamis Norwegian Wood. Hæ, tenkte jeg, som akkurat hadde lest boken på nytt og syntes Midori var en ultimat litterær heltinne. Er det mulig å mislike en dame som tar imot typen på første date og insisterer på at han må være skrubbsulten, for hun har laget enorme mengder mat, hun peiser på med alko og spissformulerte herligheter. Og når det begynner å brenne i huset ved siden av, foreslår hun at de skal kline. Må man ikke elske en dame som formulerer seg på denne måten: “Du, kan du si meg hvorfor menn er så hekta på damer med langt hår? Fascistisk, spør du meg. Helt tåpelig. At menn skal gå rundt og tro at damer med langt hår liksom skal være så elegante og raffinerte og feminine. Jeg kjenner minst 250 vulgære damer med langt hår, og jeg overdriver ikke!”
Midori skyter fra hofta, overdriver, skravler og reduserer den mannlige hovedpersonen Watanabe til en fåmælt biperson. Det er han for så vidt både i boken og i filmen. Han er en ikke helt uvanlig litterær variant av maskulin fantasi: den kjedelige fyren som plutselig får draget på altfor mange og altfor bra damer. For ikke å snakke om at Midori i mine øyne totalt overskygger den andre kvinnefiguren i romanen: Naoko.
Om du husker spørsmålet, så er svaret forresten nei. I litteraturen må man ikke nødvendigvis elske en sånn dame. Watanabe ender opp med Midori, men det er den stille og mystiske Naoko som får ham til å bryte sammen i et hjerteskjærende hulk i bokens innledende scene. Det er Naoko som spiller opp til hele romanen og som danner dens sentrum. Midori blir mer som artig pynt på siden uten potensiale til å vekke den eksistensielle fortvilelsen som minnet om Naoko forårsaker hos Watanabe. Tause, utilgjengelige, mytiske Naoko; den fjerne drømmedama, som også fysisk befinner seg et stykke fra begivenhetene, på en institusjon i fjellene, langt fra Tokyo. Hun er ikke enestående i litteraturen. I Norge har vi uskyldige Solveig som satt og sang, langt fra folk, oppå fjellet, mens hun ventet på sin Peer. Igjen smaker det av overdrevne, mannlige drømmetanker: dama vil sitte og vente på deg samme hvor dust du er. Ja, hun kan til og med frelse deg til slutt, slik Gretchen gjør med Faust, selv om han har sviktet henne aldri så mye. Denne kvinnelige, litterære arketypen er mild, snill, forløsende – og ganske stille og taus.
Naoko-preferansen fikk meg til å tenke på Knausgård. Eller snarere på Ida Linchausen som skrev om Knausgård og damer i bloggen Verden sett fra Sofienberg. Hun smalt kraftig til allerede i ingressen: “Jeg studerte med Karl Ove Knausgård. Det husker han garantert ikke, for de gutta husker bare andre gutter og de små, skjøre jentene de forelsket seg i. “
Hvorfor vil både menn i litteraturen og litteraturstuderende menn ha så stille damer? Er det fordi de foretrekker bøkene fremfor livet, og kunsten fremfor den virkelige verden? Kanskje har de så mye på de litterære hjertene sine at de trenger en taus mottaker, fremfor en partner som krever taletid? Linchausen skriver om gutta på universitetet i Bergen: De “ville ha sånne små, mørke, nevrotiske kjærester. De kjærestene, hvis de fikk være med på pub, satt alltid og var helt stille. Og vi satt der, vi som forlangte å få være med i samtalen. Det syns de var så ubehagelig at vi aldri fikk være med igjen.”
Det er veldig underholdende å lese Linchausen opp mot Midoris beskrivelser av de mannlige studentene. Forskjellen mellom Tokyo og Syndneshaugen er ikke så stor som man kunne tro.
Først litt fra Bergen: “I ettertid ser jeg at de var ikke så forbanna mye smartere, de hadde bare en kombinasjon av selvtillit, smarthet og dumhet som gjorde at de kunne sitte og velte ut alle de der meningene sine som noen skarve grunnfagsstudenter, og likevel mene at de kunne alt i verden.”
Som den oppvakte leser vil se; likheten med Midoris Tokyo er påfallende: “For noen oppblåste suppegjøker! – blære seg med store ord kunne de, for liksom å gjøre inntrykk på en stakkars førsteårsstudent, men det eneste de var virkelig opptatt av, var å komme innunder skjørtet på henne. […] De går rundt og skjelver hele tiden i frykt for at noen skal finne ut hvor lite de vet. Alle leser de samme bøkene, alle strør om seg med de samme moteordene, de lytter til John Coltrane og blir rørt av de samme scenene når de ser Pasolini-filmer. Er det det som er revolusjon?”
Jeg tenker Watanabe var heldig som endte opp med Midori. Da fikk han nok et festlig liv. Så får vi bære over med at han stadig har Naoko som en utopisk, litterær fantasi.
Skrevet av: Tuva Ørbeck Sørheim 10. august 2011
17 kommentarer