Monografi

Vagant 1/2012 kom fra trykkeriet for kort tid siden, like før jeg reiste til barnebokmessen i Bologna. I løpet av noen dager var bladet utsolgt fra lager. Det havnet også på bestselgerlisten hos Tronsmo.

Eksemplarene som var sendt til kontoret i Bergen vil bli brukt til å fylle lageret igjen, men det vil ta tid før de er på plass.

Renate Thorbjørnsen hos Tronsmo lot seg imidlertid ikke stoppe. Hun ringte Cappelen Damm og kom innom for å hente de eksemplarene vi har på huset. Disse ble så båret noen kvartaler bort til bokhandelen.

Fremgangsmåten er nok typisk for en viss type bokhandler, som gjør nær sagt hva det måtte være for å få tak i det folk har lyst til å lese. Men man kan ikke unngå å bli nysgjerrig på hvor engasjementet kommer fra.

Jeg tok kontakt med Renate – dagen etter at Tronsmo ble tildelt Bokkunstprisen til Grafill, viste det seg – for å intervjue henne, både om Vagant og om det å jobbe i det som trolig er Norges beste bokhandel.

Aller først, gratulerer til alle hos dere med Bokkunstprisen. Det må være en fin anerkjennelse?

Takk for det! Ja, det var gøy. Vi ble veldig glade for å få en slik pris. Det er hyggelig at det legges merke til at Tronsmo er et verdifullt bindeledd mellom de som skaper og de som leser.

Ble det feiret i går? 

Ja, litt skåling ble det, etter utdelingen på Nasjonalbiblioteket i går kveld. Litt skåling og store smil.

Jeg ringer deg også i forbindelse med Vagant. Det viste seg at bladet havnet på bestselgerlista deres. Hvor raskt ble det utsolgt? 

Vi fikk bladet en fredag og over helgen var det allerede utsolgt. Og dermed havnet det på fjerdeplass på vår Ti på topp-liste. Denne uken har det steget til tredjeplass.

Hva tror du salget skyldes? Det nye designet? Eller er det noe spesielt i bladet? 

Jeg tror særlig det er det siste intervjuet med Stig Sæterbakken og minneordene til ham som har fanget interessen denne gangen. Jeg synes det nye designet til Vagant er veldig stilig, men jeg har hørt flere kommentere at akkurat dette nummeret er ekstra vakkert. Kanskje er det våren og krokusfargen som gjør det? (Hehe.) Generelt synes jeg det er viktig å fremheve tidsskriftene, de har et blikk utover Norges grenser og på tvers av fag- og kunstområder som ikke andre medier fanger opp på samme måte. Vagant er vel det tidsskriftet som er best orientert og har flest kontakter i Norden og Europa. Det kommer til uttrykk både i artiklene og i formgivningen. Jeg skulle egentlig ønske at enda flere så dette.

Noen har fortalt meg at du skrev en avhandling om norske tidsskrifter på Københavns Universitet. Er du spesielt glad i dette mediet? 

Ja, det stemmer, jeg skrev om Vinduet, Vagant, Kraftsentrum og Luj. Det jeg ville undersøke var hvilken betydning og viktighet smale medier som litteraturtidsskriftene kan ha i en større offentlighet. Den ble skrevet i 2005. Så ja, jeg er jo veldig glad i tidsskrift generelt og litteraturtidsskrift spesielt.

Du ringte ganske raskt og kom innom for å hente nye blader hos forlaget, i stedet for å bestille fra lageret. Er dette noe dere gjør ofte? 

Ja, vi gjør det ganske ofte. Det hender, slik som med Vagant denne gangen, at det plutselig går mer av en bok eller et tidsskrift enn det vi hadde beregnet, og noen ganger blir det litt for lenge å vente på leveransen fra Sentraldistribusjon og Forlagssentralen. Det er jo også en fin ting å føle at kontakten med forlagene er nær og at det er mulig å komme og hente slik.

Hvilke andre utgivelser selger godt akkurat nå?

Daniel Kahneman, Merethe Lindstrøm og Agora om Susan Sontag har ligget på bestselgerlisten de siste ukene. Det er stor variasjon i de bøkene som havner på listen, det er sakprosa og skjønnlitteratur på både engelsk og norsk, ofte er det fotobøker, og nesten hver uke havner det jo et tidsskrift på listen. Vi synes også det er bra at bestselgerlisten på Tronsmo skiller seg sånn ut fra andre bestselgerlister. Jeg tror det er veldig viktig, og at det også legges merke til.

Hva er den største gleden ved å jobbe hos Tronsmo? 

Det må være den følelsen av å være «midt i det», se bredden av bokutgivelser og være med på å fremheve og formidle nettopp den bredden, både i hyllene og i annonsene vi har. Det er også veldig takknemlig å ha en så dedikert kundekrets, og nesten daglig får vi høre at Tronsmo er en så fin bokhandel. Det er et veldig åpent og inspirerende sted å tilbringe dagene.

Share

For en drøy uke siden publiserte jeg et kort intervju med kollega Helge Flakstad om norske poeters hyllester til tobakk. I den forbindelse nevnte jeg at jeg kom til å legge ut en tekst om samme emne (opprinnelig publisert i Aftenposten K). Som sagt, så gjort. 

*

Hvor mye vet vi egentlig om vår egen kulturhistorie? Har vi en god nok forståelse av forholdet mellom forretning og åndsliv, det man i dag kaller børs og katedral?

Jeg kom til å tenke på disse spørsmålene nylig da en kollega, Helge Flakstad, kom innom med et lite reklamehefte fult av tekster forfattet av flere av Norges mest kjente poeter. (Flakstads mor på 87 hadde funnet det i en bunke bøker fra 1930-tallet.) Den vesle diktantologien har tittelen Våre lyrikere om Medina den milde, ble gitt ut av J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1930-årene og inneholder dikt av en rekke kjente norske poeter. Samtlige dikt i heftet er hyllester, ikke bare til tobakk i sin alminnelighet, men til den nevnte merkevaren Medina.

Diktene etterfølges av noen små, tegnede annonser som inneholder korte slagord om andre tobakkmerker – som dette for The Garter Mixture:

God tobakk er det beste bånd mellem tankens skapende verden og virkeligheten.

Eller dette for Sorte Mand:

Den gode cigar har okkulte egenskaper, skal engang en filosof ha uttalt – den lægger fordragelighetens og forsonlighetens milde skjær over sindene.

Slagordene i heftet fremstår som komiske, nettopp fordi de markerer en veldig avstand i tid. Det at det ikke lenger reklameres for tobakk, er én ting. Kanskje like påfallende er måten innsalget skjer på, hvordan tobakk forbindes med noe mystisk og åndelig – som i denne sammenheng oppfattes som positivt.

Dagens markedsføring dreier seg ofte om måloppnåelse, å drømme seg inn i en idealtilværelse der alle fysiske behov er dekket. Eller de viser hvordan det aktuelle produktet gir forbrukeren et lite løft, åpner opp for et øyeblikks pause fra hverdagens stress og press. Dette er kanskje spesielt typisk for amerikansk tv-reklame, som er nesten overbefolket av kontorarbeidere som – takket være en type brus, et morsomt underholdningsprodukt, en kopp kaffe eller noe helt annet – plutselig får anledning til å fjerne seg fra vår kjedsommelige tilværelse, om bare for en liten stund.

I reklameheftet for Medina den milde finner man liknende tendenser – man opplever en form for rus eller transendens ved å bruke produktet –, men resultatet er også grunnleggende forskjellig fra det man ser i dagens reklamer. Man er mer løsrevet fra det fysiske. Gjennom produktet får man i stedet adgang til en helt annen verden, der tankene er større og utsikten videre. Produktet er ikke ment å gjøre forbrukeren glad eller fysisk tilfreds, det skal snarere utvide de filosofiske horisontene. I denne sammenhengen fremstår poetene som et nødvendig innslag i innsalget av produktet. Kanskje mer enn noen annen yrkesgruppe på denne tiden, kanskje med unntak av prester, forestiller de nettopp kontakt med noe større og viktigere, med tenkning og ånd.

Jeg ble nysgjerrig på historien bak heftet og ringte derfor til Tiedemann, som relativt nylig ble overtatt av British American Tobacco. Etter en stund fikk jeg kontakt med en ansatt som viste seg å ha relativt god oversikt over selskapets kuriosa. Noen dager senere fikk jeg kopi av en artikkel fra Tobakk-bladet, publisert vinteren 1978. Artikkelen forteller at antologien ble redigert av Jean Føyen, en poet og novellist som er lite kjent i dag. Stord folkebibliotek sitter imidlertid på en stor samling bøker som ble testamentert og donert ved Føyens død, der det også skal finnes flere eksemplarer av heftet om Medina den milde.

Jean Føyen bidrar selv med et dikt om Medina tobakk (redaktøren er dog beskjeden nok til å plassere teksten bakerst i samlingen):

Søker du drømmen fra lykkeland,

tend en «Medina» fra Tiedemann.

Du svever med røken så fri for bånd,

som om du blev båret av ringens ånd.

Du lykkelig er som Aladdin var,

sålenge du bare «Medina» har.

Mer oppsiktsvekkende er imidlertid bidragene fra skikkelser som Herman Wildenvey, Olaf Bull og Arnulf Øverland. Flere av diktene kjennetegnes av en viss eksotisering av det arabiske og en like merkbar grad av uvitenhet og forvirret etnosentrisme. Medina tobakk skal visstnok være tyrkisk, likevel refereres det stadig til «Arabia», for eksempel.

*

Heftet byr på flere overraskelser. Man kan lure på hvordan Wildenveys dikt ville blitt tatt imot i dag med tanke på karikaturstridene vi ofte er vitne til:

To tyrkerherrer – hvorav en poet –

red tause frem og så Medina stad.

Den ene hilste byen mens han bad

om cigaretter, og hans sidemann

oplot sitt sølveretui og kvad:

Allah er stor og Tiedemann

er hans profet.

Liknende tendenser finner man i teksten til Arnulf Øverland, som setter likhetstegn mellom poeten og Muhammed:

Muhammed var en streng profet,

han refset fyllesvina,

og søkte som De sikkert vet,

tilbake til Medina.

Vår tids profeter velge kan

«Medina» ifra Tiedemann.

Olaf Bull innleder med noe liknende, men avslutter i det mer prosaiske og reklamemessige hjørnet, stikk i strid med stilen i sine ellers så visjonære og symboltunge dikt. Han skriver følgende: «’Medina’, den vi skaffer oss fra Tiedemann,/den er i velsmak ganske uten sidemann.» Mens Arne Paasche Aasen legger opp til den samme koblingen mellom produktet og mystisisme som man finner i enkelte av slagordene jeg nevnte innledningsvis: «Hvad løfter min drøm mot det hellige land?/En nytendt ’Medina’ fra Tidemann.»

For Paasche Aasen grenser det å røyke Medina til en religiøs opplevelse. Slik selger man sigaretter på 1930-tallet.

Som poesileser blir jeg selvsagt fristet til å analysere diktenes rim og rytme, struktur og bildebruk. Det er imidlertid ikke de poetiske egenskapene ved disse tekstene – og den mildt sagt varierende kvaliteten – som interesserer meg mest. Jeg lar meg i større grad fascinere av selve fenomenet, det at heftet i det hele tatt finnes og at poetene (ikke minst kommunisten Øverland) lot seg bruke på denne måten.

Mange av dagens forfattere bruker sine skrive evner kommersielt; for eksempel arbeider de som journalister, tekstforfattere eller liknende. Det hender også at firmaer bruker forfattere i markedsføringen av sine produkter. Tine har latt skjønnlitterære tekster pryde melkekartongene, mens andre aktører har bestilt og utgitt kriminalnoveller i forkant av påskeferien.

Sånn sett er det ikke spesielt oppsiktsvekkende at poeter skriver for Tidemann, selv om det her dreier seg om reklame for tobakk. Helseskadene var nokså ukjente den gangen, tobakk var bare ett av mange produkter man kunne skrive om og for. Ja, som forfatter var man kanskje spesielt tilbøyelig til å ville skrive for Tiedemann fremfor andre selskaper, nettopp fordi tobakken hadde en eim av mystikk.

Andre aspekter ved diktantologien er mer iøynefallende. I dag ville en kommersiell norsk bedrift neppe turt å omtale Muhammed slik man gjør i denne samlingen. De fleste ville fryktet massiv kritikk og tapt omsetning. En mer positiv vinkling på det orientalistiske er også vanskelig å se for seg; at illustrasjoner av minareter og moskeer brukes for å lokke norske forbrukere til å kjøpe et produkt.

Avstanden i tid, det historiske gapet mellom 1930-tallet og 2010-tallet, avslører for øvrig en annen og kanskje langt vesentligere endring. Skjønnlitterære tekster som i dag utnyttes kommersielt – det vil si, utenom forlagsindustrien, boksalg og publisering i avis eller tidsskrift – anses som selvstendige på en helt annen måte. Forfatteren er fri til å uttrykke seg slik han eller hun vil. Ja, ofte er det i firmaets interesse at teksten er mest mulig løsrevet fra sammenhengen den opptrer i. Når forfattere skriver tekster i en kampanje for Solo eller Tine, forventer man samtidig at tekstene skal handle om noe annet enn akkurat disse merkevarene. Forfatteren bidrar ikke nødvendigvis med en hyllest av produktet; han eller hun tilfører produktet en aura av noe autentisk, noe ekte.

Det er mulig markedsføringen er blitt langt mer slu enn den var den gangen; i møte med skeptiske forbrukere har man kanskje et større behov for å sukre pillen. Selv tror jeg at endringen snarere er et tegn på at kunstens rolle og status endrer seg over tid, ofte på nokså subtile måter.

*

Diktantologien om Medina den milde viser uansett at skillet mellom kunst og kommersialisme på noen felt var mindre før. Filmskaperen og auteuren må gjerne lage reklamefilm, men bør helst ikke drive med produktplassering. Billedkunstneren må gjerne lage pop art, men skal helst ikke knyttes for sterkt til industrien han eller hun baserer seg på. Og dikteren må gjerne arbeide for kommersielle aktører, men det skal ikke merkes i litteraturen som skrives. De litterære tekstene skal helst fremstå som selvstendige og rene.

Forskjellen mellom da og nå kan langt på vei fremstå som en bekreftelse på visse kunstteorier. For eksempel kan det hende at autonomiestetikken – ideen om at kvalitet eksisterer uavhengig av endringer i samfunnet – selv er en respons på kommersialiseringen. Og det kan hende at våre forestillinger om hva kunst er og skal være, varierer mer fra epoke til epoke enn vi er klar over.

Mildheten og fordrageligheten Medina representerte oppfattes uansett annerledes i dag. Feltet er i stadig endring.

Grensene tegnes på nytt, hele tiden. Frontlinjene forskyves.

Noe blir bedre. Og noe blir verre.

Noe er vunnet. Noe er gått tapt.

*

PS Etter at jeg publiserte intervjuet med Helge Flakstad fikk jeg tilsendt en link fra Harald Grenne i Kreativt forum. Han skriver litt om tobakkreklamens historie der.

Share

Noen dager i forlaget er morsommere enn andre. Eller mer presist: Enkelte dager byr på litt større overraskelser enn andre. For halvannet år siden kom min kollega Helge Flakstad innom med en liten skatt. Helge jobber i undervisningsavdelingen med bøker om matematikk og fysikk, men det han hadde å vise frem ligger nærmere mitt eget fagfelt.

I en reklamepamflett fra 1930-tallet kan man lese dikt om tobakk skrevet av Herman Wildenvey, Arnulf Øverland, Olaf Bull, m.fl. Diktene fremstår skamløst kommersielle i sin hyllest til merkevaren Medina. Ikke overraskende inneholder de også en god porsjon orientalisme.

Jeg ble umiddelbart nysgjerrig og brukte en del fritid på å undersøke historien bak heftet. Etter hvert begynte jeg også å tenke litt rundt hva diktene sier, både om tiden de ble skrevet i og hvordan kulturen – kanskje – har endret seg siden den gang.

Resultatet ble et essay som sto i Aftenposten K tidligere i år. Det som følger her er et kort intervju med Helge om omstendighetene rundt oppdagelsen. Avslutningsvis tar jeg med ett av diktene i heftet. Om noen dager legger jeg ut en versjon av teksten som sto i K.

Hvordan kom du bort i dette, Helge? Hva var omstendighetene rundt  … ?

Min mor holdt på å rydde i noen bøker fra farfars hjem i Moss. Heftet lå inne i en bok fra 20- eller 30-tallet. Jeg vet ikke hvilken bok det var. Hun syntes det var morsomt. Hun smilte lurt idet hun ga meg heftet og spurte om det kunne være noe for meg. Og det var det, så klart.

Hvorfor kom du til meg med dette?

Dette er noe flere burde se på, tenkte jeg. Jeg visste at du har skrevet en del om lyrikk selv. Og regnet med at du er orientert på feltet.

Hva slags inntrykk hadde du av det du leste?

Dette var morsomt. De skrev som de pleide, disse poetene, på hver sin måte. Men med tobakken som hovedtema. Det overrasket meg at de hadde ingen betenkeligheter med å reklamere for sigaretter. Jeg jobber jo med matematikkbøker og reklametekster ligger langt fra det jeg gjør. Men her er det veldig kommersielt. Jeg syntes det var morsomt, som sagt. Så kom jeg til deg da.

For den dagen husker jo jeg. Hadde du noe informasjon om det i det hele tatt?

Nei. Jeg visste ingenting om bakgrunnen for diktsamlingen — utover det som sto i selve heftet.

Hva var dine første tanker?

Jeg tenkte at det var kulturhistorisk interessant, kanskje spesielt nå for tiden. Det har vært så mye rundt Muhammad-karikaturer. Og her skriver man rett ut om liknende ting. Og så tenkte jeg at dette må flere få se, som sagt. Jeg lurte også på hvor vanlig det var å skrive slik. Akkurat dét har jeg ikke fått noe svar på.

Jeg kjenner til eksempler på liknende ting, men ikke noe fra den tiden som er så åpenbart kommersielt. Tror du at denne typen kulturhistorie har lett for å forsvinne?

Ja, det tror jeg. Reklametekster forsvinner jo fort. Den delen av kulturhistorien er ikke høyt skattet. Man tenker ikke at det kan være interessant. Men her har vi jo et eksempel på noe interessant. Dette kan ikke være så vanskelig å få bevart.

Hva har du tenkt å gjøre med det nå?

Jeg er ikke så ivrig på å beholde det selv og tror det kan være lurt å få kontakt med noen i nasjonalbiblioteket. Jeg er opptatt av at dette skal bevares for ettertiden.

[...]

Share

For en stund tilbake blogget jeg om hvordan illustratører arbeider med mer eller mindre ferdige tekster. Hva tilfører man og hvordan? Og hvordan kan man best beskrive prosessen? Jeg skrev imidlertid ikke om bildeboka, sjangeren som i størst grad smelter sammen tekst og illustrasjon. Noe av grunnen var at jeg oppfatter samspillet som mer åpenbart. Det er lettere å få øye på. Eller er det egentlig sånn?

De fleste forfattere og illustratører pleier å fordele royalty for bildebøker 50/50. Man skal selvsagt ikke alltid skjele til økonomiske modeller for å beskrive kunstnerisk praksis, men i dette tilfellet fremstår fordelingen som et passende bilde. Både tekst og illustrasjon forandrer seg mye underveis etter hvert som de to uttrykksformene nærmer seg hverandre. Arbeidet er et samarbeid i ordets rette forstand.

Når én person står bak både tekst og bilde jobber man selvsagt på en litt annen måte. Men det betyr ikke at boka er mindre krevende å ferdigstille. Tvert imot vil man støte på mange av de samme utfordringer. For eksempel må man jobbe mye for at illustrasjon og tekst ikke uttrykker det samme, sier det samme, men i stedet utfyller hverandre.

Hvordan kan man best beskrive dette samspillet? Det finnes utallige fagartikler og doktorgrader om emnet, utmerkede sådanne. Men ofte er det vel så mye å lære av det som skjer i en helt annen sjanger, skrevet under andre forutsetninger.

For noen uker siden kom jeg i prat med Marius Wulfsberg, eks-kollega i Cappelen Damm og nå forsker ved Nasjonalbiblioteket. Vi snakket en del om bruken av fotografier i romaner for voksne. Det er et tema vi begge interesser oss for. Wulfsberg holder på med en serie artikler om emnet, mens jeg gjør utstrakt bruk av foto i romanen Heimdal, California.

Diskusjonen var nokså springende, tidvis teoretisk, og lar seg neppe oppsummere her. Men den munnet ut i en bokanbefaling: essaysamlingen, fotoboka, ryggødeleggeren, m.m. Searching for Sebald (utgitt av The Institute of Cultural Inquiry). Boka er på 630 sider og er resultatet av et fire-årig forskningsprosjekt på fotokunsten og bøkene til W.G. Sebald.

Jeg er så vidt i gang med boka og blir neppe ferdig med å lese på denne siden av nyttår. Men så langt er jeg begeistret. Den første artikkelen, en nesten 100 sider lang introduksjon til og analyse av forfatterskapet, er både kunnskapsrik og tankevekkende.

Sebald er selvsagt ikke alene om å kombinere foto og skjønnlitteratur. (Han var heller ikke den første til å gjøre det.) Forfatterskapet danner likevel et godt utgangspunkt for å diskutere denne tendensen. Det henger antakelig sammen med måten Sebald kombinerer fakta og fiksjon på, hva slags fotografier han velger, hvordan de bearbeides og plasseres – og, ikke minst, samspillet mellom de forskjellige, tilsynelatende uensartede elementene.

Boka har allerede gitt meg en del a-ha-opplevelser og fått meg til å forstå effekten av min egen fotobruk og hva som skjer når jeg blander dokumentariske snapshots med tekstlige fiksjonseffekter. Men Searching for Sebald bidrar også med noe annet. Den får meg til å se bildeboksjangeren utenfra. Det forfatteren ser hos Sebald synliggjør noe av det som kjennetegner bildeboka; lokker det frem og kaster det i et nytt lys:

[The] «third space», the privileged space of layout, is the part of Sebald’s books that is neither text nor image, the element that is made manifest through (and with) both text and image. Layout is the site of the codex that reveals Sebald’s hand, not the hand on the pen or the hand holding the camera or sorting through images, but the place where eye and hand meet, where the image and text are «handled». [...] it is the site of the manipulator, the retoucher, the trickster at play constantly refashioning his image-tinged books into new objects, the site that ties Sebald, finally, to the work of the artist.

Selv om dette utdraget først og fremst dreier seg om sats og layout mener jeg at innholdet kan overføres til andre sjangrer: Et rom åpner seg mellom to tilsynelatende uforenelige ytterpunkter, mellom tekst og bilde. Det er der, i rommet imellom – et slags åpent ingenmannsland – at kunstneren har mulighet til å utfolde seg. Der kan nye koblinger lages, nye meninger utformes.

Det er så åpenbart, tilsynelatende så enkelt. Og likevel så krevende å gripe, praktisere, sette ut i livet.

Share

Jeg har (ikke overraskende) stor respekt for forfattere, for arbeidet de nedlegger og utfordringene de møter når det jobber. Det kan av og til virke Sisyfos-aktig, vet jeg. Man tror man har skrevet ferdig, er sikker på at teksten er optimal. Men så møter man redaktøren og innser at det er mer arbeid som må gjøres. Store deler må strykes. Eller noe nytt må legges til. Teksten må skrives om fra første til tredje person. Eller slutten viser seg egentlig å være begynnelsen.

Eller man utsettes for enhver forfatters verste mareritt: Alt må skrotes. Forfatteren må begynne på nytt.

Jeg lar meg ofte imponere av forfatterens mot. At han eller hun er villig til å jobbe med noe som er så vanskelig og usikkert. Og her sikter jeg ikke engang til den økonomiske usikkerheten forbunder med å arbeide som selvstendig næringsdrivende (noe som selvfølgelig kommer i tillegg).

Det er likevel arbeidet til illustratørene som ofte forundrer meg mest, kanskje fordi jeg aldri har jobbet som illustratør selv. Jeg vet hvordan det er å skrive en tekst og jeg jobber en del med foto. Jeg har også ideer om hva som gjør enkelte illustrasjoner gode og dårlige. Men jeg kan ikke tegne eller skyggelegge, for eksempel. Jeg vet hvordan det gjøres, det være seg på tegnbrettet eller i Adobe Illustrator, men jeg klarer ikke å gjøre det samme selv.

Derfor er jeg stadig på jakt etter metaforer som kan brukes til å illustrere illustrasjonsgjerningen, dels for å klargjøre arbeidet for meg selv, dels for å forklare hvordan vi jobber i redaksjonen. Hvilket bilde jeg bruker varierer fra tilfelle til tilfelle. Noen illustratører nærmest inngår i en slags pardans med forfatteren. Den ene fører, den andre følger. Andre ganger kan det nesten virke som en tvekamp, men en leken sådan, preget av vennlig konkurranse (som når to brytere trener før en viktig kamp).

Begge disse metaforene er nok mest dekkende for bildebøker, altså: tekster der forfatter og illustratør bidrar omtrent like mye og må justere arbeidene sine underveis. Men hva med bøker der illustratøren hovedsakelig bidrar i etterkant, slik som i bøkene om Kurt eller Doktor Proktor (det vil si at man tegner etter at teksten er ferdig)? Hvordan er det for henholdsvis Per Dybvig å jobbe med materialet til Jo Nesbø? Jeg har lenge lett etter et godt bilde som viser hvordan det er å jobbe på denne måten, med akkurat denne sjangeren.

Og jeg leter fremdeles. Dette innlegget inneholder ikke svaret på spørsmålet jeg ofte stiller meg selv. Men det inneholder en mulig innfallsvinkel. For en stund siden kom jeg imidlertid over en video der J. Mascis (han fra Dinosaur Jr., du vet) covrer en låt av Edie Brickell and the New Bohemians. Jeg ble selvfølgelig overrasket over at han valgte akkurat den låta. Jeg ble også slått av hvor mye han bidro til å berike låta, få den til å leve igjen, på en ny måte, en annen måte, enn den gamle og vante.

Man oppfatter  gjerne covring som en ukreativ oppgave. Rammene er lagt. Man bare fyller inn de tomme feltene. Do what I say, not what I do. Gjør litt, men ikke mye. Color by numbers.
Men slik er det ikke alltid. Og slik er det heller ikke med illustrasjon. Når man illustrerer en prosatekst med enkle svarthvitt-tegninger, i blyant eller penn, må man forsøke å speile teksten, vise det ordene viser (i hvert fall i større grad enn i en bildebok, der illustratøren har større spillerom og, kan man anta, langt større frihet). I slike bøker kan ikke illustrasjonene avvike for mye fra selve historien. Men illustratøren har likevel mulighet til å utvide teksten. Legge til eller trekke fra. Overdrive eller underspille. Få teksten til å fremstå som mer alvorlig eller munter.

Og er det ikke nettopp det som skjer når Mascis covrer Brickell? Sangteksten forteller om hvor befriende det av og til kan være å gi opp, gi seg hen til ensomheten, finne trøst i det å være alene. («… bein’ alone is the best way to be».) De fleste vil kjenne seg igjen i denne følelsen, følelsen av å være utenfor sirkelen; av å ville bli der, förlorad, og aldri vende tilbake. Historien som fortelles er på sett og vis den samme som før. Men et annet menneske har satt sitt avtrykk på den. Formet den.

Mascis spiller ikke bare tonene i teksten til Brickell. Han gjør mer enn bare å følge partituret, mer enn å synge ordene. Han tonelegger også. Fargelegger. Skyggelegger.

Stemmen til Brickell, den klare og tydelige stemmen vi kjenner fra det opprinnelige opptaket, er blitt erstattet av stemmen til en mann som har passert middagshøyden. Det er en rusten stemme vi hører, en stemme preget av alderdom og erfaring. Låta er blitt noe annet enn den i utgangspunktet var. Mer melankolsk, kanskje, men slettes ikke uten varme. Den er kjølig, låta. Og den lyser. Som bjørkeblader om høsten.

Share

I det siste har vi registrert en del kritiske innvendinger fra israelske bloggere mot bildeboka Pappa er sjørøvar av Hans Sande og Silje Granhaug. Det kan derfor være på sin plass å publisere noen av våre tanker rundt denne utgivelsen, både om vår rolle som forlag og hva vi mener skal være tillatt i barnelitteraturen.

*

Pappa er sjørøvar er en fabulerende billedbok, som mer enn noe annet kjennetegnes av absurd og surrealistisk humor. Den dreier seg om en jente hvis far er sjørøver i metaforisk forstand. Som stjeler vann i nord og kjører vannet til palestinske områder i sør. Underveis driver forfatteren ap med alt fra svenske grensevakter til israelske soldater.

Stilen i teksten er typisk for Hans Sande, preget av ordlek og sterke bilder. Selv om fortellingen er innom mange faktiske steder, gjør illustrasjonene til Granhaug det tydelig at vi tar del i et fantasiunivers, løsrevet fra vanlige regler og årsakssammenhenger. Dette har også mange anmeldere satt pris på, bl.a. på barnebokkritikk.no og i Oppland Arbeiderblad. (Cappelen Damm har også en oversikt over sitater fra anmeldelser som ikke har vært publisert på nett.)

*

Det er liten tvil om at forfatteren ønsker å ta stilling i forhold til en gitt politisk situasjon. Grunnholdningen i fortellingen kommer kanskje tydeligst frem i en scene der far og datter røver vann fra et svømmebasseng utenfor et israelsk hus:

Den grådige slangen vår slurpar vatnet i seg og rapar.

– Pappa, tenk på dei ungane som skal bade her i morgon?

– Slapp av, svarar han, – dei berre fyller på med nytt vatn.

– Tenk om muren var borte, seier eg. – Så kunne Lamia springe over hit! Vi kunne bade i lag, alle tre. Alle fire!

Hovedpersonen og fortelleren vil gjerne at israelske og palestinske barn skal leke sammen. Hun er et barn og bærer på et barnlig ønske om fred og forsoning.

Enkelte israelske bloggere har likevel gått så langt som å antyde at boka er antisemittisk. Det mener vi helt bestemt at den ikke er. Visst tar forfatteren stilling til en viss politisk situasjon. Boka uttrykker fortvilelse over konsekvensene av at det går en mur mellom palestinsk og israelsk side. Men det står ingenting om at landet Israel ikke skal bestå, for eksempel. Verken palestinere eller israelere blir gitt generaliserende karakteristikker (soldatene karikeres dog). Palestinske og israelske flagg er med i boka. (Mens mer kontroversielle symboler – flaggene til Hamas, for eksempel – er utelatt.)

*

Så langt min egen lesning av denne teksten. Andre vil helt sikkert tolke den på andre måter.

Mine egne oppfatninger av innholdet er likevel noe underordnet hovedpoenget. Hvert år gir Cappelen Damm ut hundrevis av bøker for barn. Noen av dem er bærere av holdninger jeg deler. Andre formidler tanker som jeg ikke kjenner meg igjen i. Av og til er jeg også uenig i det som formidles. Sånn må det også være.

Det finnes selvsagt en del ytringer vi ikke kan gå med på å publisere. En barnebok som gir uttrykk for at et folkeslag bør utryddes, er for eksempel utenkelig. Som utgivere vil vi ha tilsvarende problemer med manus som karakteriserer alle muslimer som terrorister. Ellers gjør vi det vi kan for at bøkene våre skal bli kvalitetsmessig gode nok til å kunne utgis. Dette er ikke et passivt standpunkt, snarere en aktiv holdning, noe av motoren i arbeidet vi gjør.

Som forleggere bærer vi på et stort ansvar. En del av dette ansvaret er å ivareta ytringsfriheten. Forfattere og illustratører må få lov til å uttrykke sine meninger og holdninger, så fremt de er innenfor rammene jeg skisserer her. Vi gir gjerne motstand, forsøker å hjelpe dem med å forbedre uttrykket. Utover det legger vi så få føringer på forfatternes holdninger som overhodet mulig. 

*

Dette fører meg til et annet spørsmål jeg ofte får som barnebokforlegger. Og det er om vi egentlig kan tillate politiske tendenser i barnelitteraturen. Jeg blir ofte overrasket over spørsmålet. Slik jeg ser det, er barn omgitt av politikk hele tiden. De blir innprentet med meninger og holdninger gjennom tv-programmene de ser på og maten de spiser og trossamfunnene de tilhører.

En film som Biler er for eksempel full av politiske føringer. Men vi ser det kanskje ikke like klart, fordi mange av holdningene i filmen er allestedsnærværende i samfunnet for øvrig. Sett i dette lyset kan man si at det ikke er noe spesielt ved barnebøker som Pappa er sjørøvar. De må betraktes som del av et bredt felt av holdninger og meninger – som vi stadig jobber med å få frem.

Visst er det alltid en fare for at en barnebok vi utgir vil bli mislikt eller oppfattet som provoserende. Tankene går her til utbredte tolkninger av Ringenes herre som en allegori for atomkappløpet, en lesning Tolkien avviste blankt. Selv har jeg alltid vært uenig med Tolkien. Tolkningen han selv mislikte, var en del av min leseropplevelse; den var ikke førende for lesningen, men jeg opplevde den like fullt som vesentlig.

Noen lesninger av våre utgivelser vil være intelligente og skarpsynte. Andre vil oppleves som urimelige eller dumme. Som forleggere må vi uansett feste vår lit til lesernes evne til å håndtere, formidle og debattere det vi gir ut. Dette gjelder også for barnebøkene.

Denne holdningen er en del av den usynlige kontrakten som eksisterer mellom forlag og samfunnet, selve fundamentet i vårt arbeid.  Selv når vi gir ut en surrealistisk og fabulerende bildebok, er det et arbeid vi tar på ramme alvor.

Share

I Aftenposten (09.09.11) har jeg et innlegg med overskriften «De banale og nødvendige idealene». Der skriver jeg litt om min egen bakgrunn og oppvekst og understreker nødvendigheten av en enkel etisk plattform for fremtidige debatter om pluralisme og innvandring. I likhet med mange mener jeg at debattene altfor avsporer i forestillinger om det rent norske og den fremmede. Jeg kjenner meg sjelden igjen i kategoriene som brukes. Noe av bakgrunnen for det er at jeg har en nokså sammensatt kulturell bakgrunn, har vokst opp med norske tradisjoner i USA og feirer en del amerikanske tradisjoner i Norge. Jeg nekter å bøye for tanken om at jeg må velge den ene kulturen fremfor den andre (eller at det er noe vulgært eller feil ved å omfavne sin egen bakgrunn). Jeg tilhører begge landene, begge kulturene. Og kommer alltid til å gjøre det. Punktum.

Til tross for dette standpunktet (som egentlig strengt tatt ikke er et standpunkt så mye som en livserfaring), synes jeg det ofte er utfordrende å skrive om kultur og språk. Straks jeg velger den ene eller den andre retningen, er det som om språket innskrenkes. Det virker som om det ikke er i stand til å omfavne eller speile den verden jeg ser. I de verste stundene kan jeg nesten føle meg som en forræder mot den ene eller den andre kulturen, ikke i kraft av synspunktene jeg uttrykker, men livsverdenen som plutselig kommer til uttrykk og som bunner i et visst språk, en viss mentalitet, som er kjent for meg, men også fremmed. Språket jeg skriver med nå, norsk, bærer for eksempel med seg en hel mengde med koder, antakelser og innforståttheter, som kan være ugjennomtrengelige for en mann fra Midtvesten i USA. Mens mange av mine erfaringer og opplevelser i USA, mange av de morsomste historiene jeg sitter på, må bygges ut for å være forståelige for de fleste nordmenn. Situasjonen kompliseres selvfølgelig ytterligere av at de fleste nordmenn har ganske bestemte forestillinger om hvordan USA er (gjerne basert på en kort ferietur i New York eller Florida).

Den fremmede eller den besøkende i en kultur oppleves av noen som en kilde til innsikt. Jeg får f.eks. høre at jeg «ser Norge utenfra» eller har et «spennende blikk på det norske». Eller man kan bli oppfattet som en trussel mot det norske. Tidvis blir jeg også fortalt at jeg ikke forstår det norske og de spesielle utfordringene man møter her. Et leserinnlegg i Aftenposten 12.09.11 gjør nettopp det. Selv noe av poenget med innlegget var å peke ut det jeg mener er et nødvendig etisk fundament for enhver debatt om kulturmøte, får jeg av enkelte høre at «Norge er noe spesielt». Eller for å sitere brevet i Aftenposten: «Norge har en ganske ensartet og sårbar kultur» (som om det ikke noen andre land som har det). Jeg kunne skrevet en hel del om hvor lite ensartet Norge er, hvordan det alltid har vært preget av kulturmøter (ikke minst i Nord-Norge). Men først og fremst møter jeg slike kommentarer med en følelse av oppgitthet. Fordi jeg nok en gang ender opp med å bli plassert på den ene eller den andre siden av en innbilt kulturkløft. Det som er en enhet for meg, en sentral del av min egen identitet, smuldrer opp i møte med språket.

Hvis det er sant, som enkelte filosofer og psykologer sier, at man blir til i andres øyne (jeg er usikker på om det er sant, men hvis det er sant), er det som om jeg er i ferd med å bli visket ut av språket som omgir meg. Dette merker jeg spesielt når jeg konfronteres med det nokså utbredte norske cocktail-party-spørsmålet: «Hvor er du fra – egentlig?» Det er ikke det at jeg oppfatter spørsmålet som uhøflig. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Jeg kommer ikke engang fra ett sted i USA. Også den norske siden av familien flyttet mye rundt. Jeg kan defineres som alt fra nordlending til hedmarking, litt avhengig av hvilken av mine onkler man snakker med.

Når man på denne måten befinner seg både utenfor og innenfor et sett med kulturelle koder, er det som om man aldri helt klarer å lande. Man føler seg hjemme mange steder og føler seg dermed også evig hjemløs. Det vil si: Man kan bli oppfattet som det, som hjemløs, identitetsløs, selv om det å befinne seg midt mellom flere kulturer oppleves som den naturligste tingen i verden. I slike situasjoner er det som om språket ikke strekker til.

De siste årene har jeg likevel forsøkt, kanskje mer enn noen gang, å komme frem til noen svar. Eller nei, ikke svar, det blir for bastant, jeg har heller ønsket å komme med noen antydninger, noen innsirklinger, peke ut en rekke problemstillinger. En av de korteste tekstene er vel det som nå står i Aftenposten. Den lengste er en roman som heter Heimdal, California. Jeg har også det som i denne sammenhengen kan betraktes som mellomstore tekster, som essaysamlingen Blår (om retorikk i kjølvannet av 11. september 2001) og prosasamlingen Mølleland (om krigene på Balkan på 90-tallet). Samtlige inneholder tekster på norsk og engelsk. Håpet er selvfølgelig at bøkene gir uttrykk for kompleksiteten i spørmålene og emnene jeg er inne på her, noe jeg bare så vidt får antydet i et avisinnlegg (eller i en bloggtekst som denne). Man kan betrakte denne spredningen, både sjangmessig og språklig, som et uttrykk for usikkerhet eller vingling. Noen vil vel si at innlegget i Aftenposten komprimerer for mye; der forsøker jeg å stappe for mye stoff, for mange tanker, inn i en liten tekst.

Mulig det, mulig det. Selv velger jeg å betrakte sjangrene som et uttrykk, i hvert fall delvis, for det samme mangfoldet de er ment å avspeile. De viser frem en verden, avspeiler den, basker med den, forsøker å forstå den, bryter deler av den ned og bygger andre opp. Også de representerer et språk, en kultur, en måte å se verden på. Eller for å si det på mitt andre morsmål, amerikansk engelsk (vrengt litt fordi jeg befinner meg i Norge): These texts are a culture of one, reflecting the many.

Share

«Hvorfor jobber du med barne- og ungdomslitteratur?» Det er et spørsmål jeg får til stadighet, langt oftere enn man skulle tro.

Mine svar er mange. Og hvilket av dem jeg velger, avhenger ofte av hvem jeg snakker med. Overfor enkelte vil jeg betone gleden ved å bli eksponert for en bredde av litterære sjangrer. Andre får høre om hvordan det er å jobbe med illustrasjon. Eller om hvilke utfordringer vi møter når vi hjelper en forfatter med å skrive gode lettlesthistorier for barn. Ingenting av dette er feil. Bildet jeg tegner er korrekt. Men det jeg forteller utgjør heller ikke hele bildet.

Svarene mine dreier seg veldig ofte om forlaget, forfatterne og illustratørene. Eller om meg selv. Jeg lar behovet for å gi innsyn i selve arbeidet, beskrive hva jeg gjør til daglig – altså, hvilken rolle de voksne spiller i den litterære utviklingen –, skygge for noe annet og langt viktigere. Og dermed glemmer jeg den kanskje største grunnen til at jeg begynte å jobbe med barne- og ungdomslitteraturen. Eller: det kan virke som om jeg har glemt den, helt til jeg plutselig får en påminnelse, fra uventet hold.

Påminnelsen kan for eksempel se slik ut:

*

Det er kveld, klokka er vel 21.30, kanskje senere, det er i alle fall på høy tid at sønnene mine slukker lysene og sovner. Jeg står ved døren og lytter. Yngstemann har tydeligvis sovnet, eller i ferd med å sove. Men ikke eldstemann. Jeg kan høre lyden av papir som knitrer, lyden av at han blar i en bok. Jeg åpner døren og begynner å snakke. «Time for bed», sier jeg. «Lights out.»

Han svarer ikke. «He-e-e-e-llo … ?»

«Oh, um, hey pappa», sier han, uten å se opp.

Han fortsetter å lese.

Jeg ser på forsiden på boka. Så ser jeg hvor langt han har kommet. Han kan ikke ha lest mer enn en halvtime og er allerede på side 30.

Det er tydelig at boka gjør inntrykk. Men hvorfor ble akkurat denne valgt ut?

*

Av alle bøkene jeg har med meg hjem og anbefaler ­­– og det er ikke få – , har han altså latt seg rive med av Smaragdatlaset. Og det med en entusiasme jeg ikke har sett siden han leste første bind i serien om Percy Jackson.

Med ett går tankene til uken før barnebokmessen i Bologna i 2010. Det er alltid en svært hektisk tid. Manusene strømmer inn fra alle hjørner av verden og man må gjøre mange harde prioriteringer. Man begynner på mange historier, få av dem leses ferdig. Det var i denne perioden, bare noen dager før avreise, at jeg og redaktør Hege Eikenes Randen, begynte på utkastet til det som senere skulle hete Smaragdatlaset.

I utgangspunktet var det lite oppsiktsvekkende ved fortellingen i seg selv. Manuset fremsto som en dråpe fantasy i et hav av liknende fortellinger. En magisk bok. Foreldreløse barn. Et skummelt barnehjem. Hemmelige ganger. Jeg følte at jeg hadde lest dette utallige ganger før. Og den dag i dag er jeg usikker på hvor original boka er – i betydningen utfordrende og nyskapende. Men vi hadde fått manuset anbefalt av flere vi stoler på. «Les det», var budskapet. «Dere vil bli overbevist.»

*

Av hensyn til fremtidige lesere velger jeg å si minst mulig om selve historien. Det holder å nevne dette: Jeg husker følelsen av å hente frem manuset og begynne å lese, midt i en periode hvor tiden er knapp og utallige andre prosjekter står i kø. Jeg begynte rundt klokka 21 og fortsatte til jeg sovnet rundt klokka 23. Neste dag fortsatte jeg å lese. Og etter hvert ble det tydelig for meg at vi satt med noe spesielt, en bok som hadde potensial til å nå langt flere barn enn vanlig.

Jeg så dessuten mer enn bare et markedspotensial. Jeg ble selv grepet, på en måte som overrasket meg. Ikke for det, jeg lar meg ofte begeistre og berøre av barne- og ungdomsbøker. Men ikke når boka er så enkel, så glassklar, som denne.

Det forfatteren John Stephens har, som av og til mangler hos fantasyforfattere, er humor og glimt i øyet – det man på engelsk omtaler som «wit». Karakterene og historiene er enkle og han maler med bred pensel. Likevel er det en dybde i det han tegner. Karakterene virker fyldige, til tross for det enkle utgangspunktet; personligheten til forfatteren, humoren og visdommen, skinner gjennom overflaten.

*

Redaktøren og jeg la inn en såkalt pre-empt, et bud som er ment å være høyt nok til at det aksepteres uten budrunder med andre forlag. Så kom arbeidet med å overbevise andre i forlaget om boka. Det viste seg etter hvert å være nokså lett, i hvert fall etter de første innledende rundene. Jungeltelegrafen gikk. Medarbeidere som slettes ikke har sansen for fantasy (og som kan lite om ungdomslitteratur) kom innom for å fortelle hvor mye de likte Smaragdatlaset.

Oversetter ble kontaktet. Omslag ble valgt ut.

Markedsplanen ble lagt og innsalget gjort.

Og nå lanseres Smaragdatlaset om noen korte dager, på en måte som er sjelden i Norge.

I slike stunder som dette er man selvsagt spent på utfallet. Man lurer på hvordan boka vil bli mottatt, hvor mange den kommer til å nå. Lanseringene i andre land tyder i alle fall på at Smaragdatlaset vil nå bredt. Det gjør også forhåndsleserne så langt her hjemme. Fra bokhandlere og førstegangslesere får vi overstrømmende tilbakemeldinger – og mange av dem speiler min egen opplevelse av romanen. Alt dette gleder selvfølgelig forleggeren. Alt sammen er vel og bra.

Det er likevel først når boka er der, når den finnes som et fysisk objekt mellom barnehendene – det er først når den blir lest – at suksessen virkelig betyr noe. Det var dette jeg så et lite glimt av for noen dager siden. Et glimt av noe jeg hele tiden jobber for, men ikke ser ofte nok. Visst ser jeg det når jeg innom skolebesøk eller på et forfatterforedrag. Men ikke alltid på denne spontane måten, helt uavhengig av agenter, redaktører, salg- og markedsføring, osv.

*

Et barn tar tak i en bok og begynner å lese. Og klarer ikke å slutte å lese før han eller hun har nådd siste side.

«You like that book?» spør jeg min sønn.

«…»

«Daniel … ?»

«…»

Nok en gang svarer han ikke. Min egen sønn snakker ikke med meg. Og dermed sier han akkurat det jeg har lyst til å høre. Alt er som det skal være. His silence speaks volumes. Man kan få gåsehud av mindre.

Share

Det er en helt vanlig dag i barnebokforlaget. Du er på tur et sted, i bilen din. Plutselig ser du et blått vesen i veikanten. Du stanser bilen og går mot vesenet. Det ser på deg med tommelen hevet. «What’cha doin’?» spør du. «You lost?»  Vesenet svarer ikke. Du sier et par ting til, stiller ett og annet spørsmål, men vesenet gjør ikke annet enn å knurre.

Etter hvert klarer du å overbevise det om å bli med inn i bilen. «We can’t leave you out here», sier du, mest til deg selv. «It’s the middle of nowhere.» Vesenet må bli med på turen videre. Ingenting rart ved det. Hva skal du ellers gjøre? Som sagt: Dette er en helt vanlig dag i barnebokforlaget. Vesenet står der, det finnes, og det eneste riktige er å ta seg av det, ta vare på det, på dets ferd ut i verden.

Kanskje er det en barnebok jeg skriver om her. Eller selve prosessen med å utgi barnebøker. Eller kanskje skriver jeg om videoen til «Tell Me Something I Don’t Know» av Herman Dune, som har Jon Hamm (Mad Men) i hovedrollen. Grei låt. Fin film.

Share