Monografi

Kjære gjester, venner og kolleger; forfattere, kritikere og forleggere; tegnere og lesere; tidligere, nåværende og fremtidige vaganter.

Hvorfor har Vagant vært viktig? Hvorfor er det fortsatt viktig etter 25 år?

Når man diskuterer tidsskrifter og litteratur- og kunstkritikk kommer man fort bort i kylling- og egg-spørsmålet. Man antar, rimelig nok, at litteraturen og kunsten kommer først og at kritikken formes deretter. Virkeligheten er selvfølgelig mer kompleks. Hva er amerikansk litteratur uten Ralph Waldo Emersons ideer om poeten og individet? Hva er den norske litterære gullalderen uten Georg Brandes?

Som Ane Farsethås argumenterer overbevisende for i Herfra til virkeligheten: Bølgen med virkelighetseffekter i norsk skjønnlitteratur i dag har sine røtter bl.a. i essays og litteraturkritikk fra slutten av 1990-tallet.

Noe av Vagants bidrag finner man kanskje her. Tidsskriftet peker på emner og problemstillinger som litteraturen gjerne kan utforske mer, om det så dreier seg om temaer som seksualitet og kjønn (med utgangspunkt i bøkene til Geir Gulliksen) eller forholdet mellom teknologi og mennesket (belyst gjennom alt fra en Tokyo-reise til en gjennomgang av science fiction-fanzinene i Norge på 70-tallet og frem til i dag).

Eller man ser det når redaksjonen trekker frem en historisk og lite moteriktig skikkelse, som Sigurd Hoel, og viser hva dagens lesere, kritikere og forleggere, kan lære av ham.

Sistnevnte eksempel er typisk: Vagant trekker koblinger mellom fortid og nåtid, bruker det ene til å belyse det andre og vice versa. Tidsskrifter er ofte preget av klare skiller mellom redaktørperioder. Og selv om man i Vagant også kan peke ut tydelige perioder, er det et faktum at redaksjonskollektivet har vært i kontinuerlig endring. Man vil oftere finne metamorfoser enn avgrensninger.

Man kan kanskje si at de forskjellige redaksjonskollektivenes utvikling gjenspeiler tidsskriftets grunnholdning. Den viser både en vilje til å pløye ny mark og en nysgjerrighet i møte med fortiden. I dagens mediebilde er det mye som lenkes til, deles og spres — også lange artikler. Men de lange kulturhistoriske linjene må man gjerne til tidsskrifter som Vagant for å finne.

Vagants posisjon som et korrektiv til det rådende eller bestående er mye omtalt, ikke minst av redaksjonen selv. Viktigere for meg er viljen redaksjonen alltid har vist — og fortsatt viser — ikke bare til å lete etter det bortgjemte eller glemte, men til å utvide perspektivene på hva kultur og historie er eller kan være. Her har arven etter Henning Hagerup, hans blikk og lesemåte, betydd mye.

We are what we pretend to be, skriver Kurt Vonnegut. So we must be careful about what we pretend to be. Hvorvidt det er sant, det Vonnegut skriver, kan selvsagt diskuteres. Og sammenhengen setningene står i, romanen Mother Night, kan fremstå som malapropos en hyggelig jubileumsfest.

Jeg kom likevel til å tenke på sitatet, blant annet på grunn av hva det sier om alvor og om forvandling. La det være en påstand: Vi blir noe annet, gjennom det som skrives i Vagant, det som kan leses der. Det skyldes ikke bare redaksjonens klokkertro på essayet som form, ei heller at mange tidligere vaganter har betydelige forfatterskap eller har fått posisjoner i forlag, aviser, på universitetene og i etermediene.

Like ofte blir vi noe annet, gjennom Vagant, simpelthen fordi en skribent prøver noe ut noe nytt eller leser et verk på en ny måte. Noen ganger er det slik at redaksjonen peker på noe, diskuterer noe, som først flere år senere blir synlig i kulturen for øvrig. Jeg er selv overbevist om at arven etter dagens Vagant vil bli stadig tydeligere i årene vi har foran oss.

For alt dette skylder vi Vagant en stor takk. Med Vagant mener jeg selvsagt den sittende redaksjonen, ikke minst ansvarlig redaktør Audun Lindholm, men også alle som har bidratt i løpet av de 25 årene som har gått siden tidsskriftet først så dagens lys. Og med «vi» – altså vi som takker — mener jeg ikke bare forlaget som gir ut bladet, men hele kulturfeltet.

Vi takker for det grundig tekstarbeidet. For blodslit. For gode essays og oppsiktsvekkende og nyskapende design og illustrasjoner. Vi takker for impulser utenfra, ovenfra og nedenfra. Takk for debattene og diskusjonene, de hissige så vel som de forsiktige. Takk for at dere beriker ordskiftet i Norge. Takk for at dere har skrevet — og fortsetter å skrive — litteraturhistorie.

Skål for 25 år og for årets tidsskrift.

Skål for den sittende redaksjonen, designerne og illustratørene deres og for ansvarlig redaktør Audun Lindholm. Tusen takk for alt dere bidrar med.

Skål for Vagant.

(Denne talen ble holdt på en fest i Cappelen Damms lokaler for å feire Vagants 25-årsjubileum. Audun Lindholm, Tiril Broch Aakre, Sigurd Tenningen, Bernhard Ellefsen, Alf van der Hagen og Pål Norheim holdt også innlegg. Samtlige bilder er tatt av Øystein Vidnes. Flere er samlet i Flickr-settet Kulturpapparazzo hos Cappelen Damm.)

Lesing innebærer alltid risiko, ikke minst for barna. De står i fare for å krysse grenser, miste seg selv, la seg forvandle. Eller de kan oppleve den spesielle blandingen av glede og smerte som bare god kunst kan gi.

Alle foreldre havner før eller senere opp i en diskusjon om skillet mellom virkelighet og fiksjon. Noen ganger skjer det når man må trøste barnet (som kanskje har lest et folkeeventyr for mye). Andre ganger er diskusjonen mer filosofisk, preget av spørsmål og undring.

Nesten like ofte opplever man at barna bruker litteraturen i sin egen lek. De velger et halloweenkostyme basert på en bokserie de liker spesielt godt. Eller de dikter videre på det de har lest, ved hjelp av tegninger, rollelek og egne fortellinger – lager fan fiction i sin edleste form.

*

En sjelden gang opplever man at rolleleken tar så overhånd at den påvirker virkeligheten direkte. Eller: Den fører til at skillet mellom fiksjon og virkelighet ser ut til å opphøre.

Lørdag ettermiddag satt jeg på verandaen i sola, sammen med venner. Da jeg gikk inn for å hente mer kaffe til gjestene oppdaget jeg at kjøkkendøren var stengt og at en eim av bacon hang i luften. Straks jeg hadde åpnet døren, fikk jeg øye på sønnen min som sto ved komfyren med en stekespade i hånden.

Det skulle være en overraskelse, sa han. Så fant han frem en tallerken, løftet maten fra pannen og la den pent på plass. For alle som kjenner forfatterskapet til Dr. Seuss, vil retten være velkjent. Det jeg fikk servert var «green eggs and ham», maten som Sam I Am forsøker å påtvinge en motvillig venn.

*

En ung mann som ønsker å forbli ateist, bør være forsiktig med hva han leser; det finnes feller overalt. Den lakoniske kommentaren leste jeg i en artikkel i The Guardian om C.S. Lewis. Den er ment å beskrive forfatterens vei til kristendommen, som ifølge forfatteren selv ikke gikk via kirken, men via biblioteket.

Etter måltidet med green eggs and ham, kom jeg til å tenke på disse ordene. Man kan selvsagt diskutere om det er sant, det som står i The Guardian. Litteraturhistorien beskrives der som en verden full av farer, et eksistensielt villnis som minner om de skumleste krokene i fantasylitteraturen.

Slik tenker gjerne de voksne leserne, i hvert fall. Men for mange av barna er litteraturen herlig materiell, like ekte, like fysisk, som et regnskur, en bil eller en stein. Litteraturen er noe man kan lage og noe man kan fortære, noe som er like vanvittig og virkelig som en tallerken med grønn mat.

*

Svaret på spørsmålet er forresten nei, maten smakte ikke nødvendigvis godt. Egget og baconskivene hadde en bismak som jeg godt kunne ha vært foruten. Likevel fortærte jeg retten med glede. Enkelte av de tilstedeværende vil til og med påstå at jeg nøt den.

Søndag 3. februar hadde jeg en kronikk om Abraham Lincoln på trykk i Aftenposten. Teksten baserer seg på mine egne fortolkninger av presidentens brev og taler. Noe av det som har overrasket meg mest underveis i lesningen er selve tonen i talene. Jeg var vant til å forbinde Lincoln med billedsterke vendinger som «the better angels of our nature» og «a nation divided against itself cannot stand».

Visst finnes denne tendensen også. Men lest under ett gir talene først og fremst uttrykk for en tidstypisk og typisk amerikansk pragmatisme, som den vi kjenner fra så forskjellige stemmer som Walt Whitman og Ralph Waldo Emerson. Man finner også en sterk vilje til å diskutere med meningsmotstanderne, bruke argumenter snarere enn slagord i kampen mot slaveriet.

Selv om kronikken i Aftenposten kan leses for seg, er det ett aspekt ved Lincolns retorikk som det kan være verdt å utdype noe. Jeg skriver at Lincoln har en tendens til å holde det jeg kaller «ikketaler», taler som kan minne mer om utdrag fra absurdistiske teaterstykker enn ordene til en stor statsleder.

Dette er spesielt påfallende i forbindelse med valgkampen i 1860, når han er på vei mot presidentembetet. Forskjellen skyldes utvilsomt historiske idiosynkrasier: Man gjorde ting på en annen måte på 1800-tallet enn i massemedienes tidsalder. Samtidig vet vi at 1800-tallet var en tid preget av en historisk stor splittelse i befolkningen (og neppe en tid da man hadde for vane å unngå slagord).

Lest på denne måten er enkelte av talene til Lincoln ikke bare merkverdige; de grenser til det uforståelige. Man blir sittende og lete etter spor etter karisma eller gnist eller humor, egenskaper vi vet at Lincoln var i besittelse av. Disse kommer tydelig frem i filmen og kjennetegner mange anekdoter om mannen, men er nesten fraværende i enkelte av talene.

I Aftenposten konkluderer jeg med at presidentens vilje til å argumentere — løfte hver stein og undersøke den, så rolig og saklig som mulig — må ha vært spesielt viktig under den amerikanske borgerkrigen. Slik viste han at minst ett av demokratiets grunnprinsipper, den frie debatt, levde videre under vanskelige omstendigheter.

Kort fortalt: Det var det ukarismatiske ved Lincoln som inspirerte befolkningen.

Mer gåtefull er tendensen Lincoln har til å underspille sin egen rolle og posisjon. Manusforfatteren bak spillefilmen til Spielberg, Tony Kushner, har omtalt Lincoln som «talmudisk». Med det mener han nok at Lincoln tolker grunnloven slik en rabbiner tolker talmud, med nysgjerrighet og tvil og et blikk for tekstens nyanser.

Enkelte av talene jeg sikter til minner imidlertid mer om såkalte «koans»; mens Lincoln selv fremstår som en pragmatisk zenbuddhist, som nokså motvillig inntar politikerrollen.

Jeg avslutter med å sitere en av tekstene jeg har undret meg mest over. Den står å lese i The Library of Americas forbilledlige utvalg av talene og brevene til Lincoln og ble holdt etter at Lincoln var blitt nominert som presidentkandidat. Legg spesielt merke til mangelen på metaforer, slagord og andre former for billedspråk:

I appear among you upon this occasion with no intention of making a speech.

It has been my purpose, since I have been placed in my present position, to make no speeches. This assemblage having been drawn together at the place of my residence, it appeared to be the wish of those constituting this vast assembly to see me; and it is certainly my wish to see all of you. I appear upon the ground here at this time only for the purpose of affording myself the best opportunity of seeing you, and enabling you to see me.

I confess with gratitude, be it understood, that I did not suppose my appearance among you would create the tumult which I now witness. I am profoundly gratified for this manifestation of your feelings. I am gratified, because it is a tribute such as can be paid to no man as a man. It is the evidence that four years from this time you will give a like manifestation to the next man who is the representative of the truth on the questions that now agitate the public. And it is because you will then fight for this cause as you do now, or with even greater ardor than now, though I be dead and gone. I most profoundly and sincerely thank you.

Having said this much, allow me now to say that it is my wish that you will hear this public discussion by others of our friends who are present for the purpose of addressing you and that you will kindly let me be silent.

I feel compelled to write now, in the wake of what has happened in Newtown, both as a Norwegian and as an American.

I do so because I feel blinded by grief and because I am overwhelmed. I am weary of seeing these things happen, again and again. More than anything, I feel the need to figure out where we are and what we should do. I need to find hope. Although I cannot make sense of the murders themselves – they remain senseless and heinous to me – I believe that we owe it to the next generation to find a way forward. But how can we help them find their way, when the world is as it is?

I’ll be honest: During the past few days I have been so angry and saddened that my main urge has been to go to the center of town, stand on a a soapbox, pull out a bullhorn and yell words like ENOUGH and STOP, until my voice is so hoarse that I can no longer speak. This is simply a fantasy, however, far removed from who I am and what I do. So I am turning to this blog instead.

I write with my sons, 8 and 12, clearly in my mind. I have been raising them with intimate knowledge of two cultures, two languages. I have always considered this a blessing. These days, that blessing seems more like a curse. When you love two people equally, you will also grieve for each of them when they suffer. So it is with my two nations as well. I grew up in both countries, celebrated holidays from both cultures, learned both languages. Yet I never imagined events like these.

Not in America. And certainly not in Norway.

It is now – almost to the day – 18 months since the attacks in Oslo and at Utøya on July 22nd, 2011. This country, the country in which I go to work and raise my children, has steadily moved forward. The trial, which ended just months ago, seems far away now, like the remembered fragments of some terrible dream.

The shock returns when I realize where these fragments come from, that they are rooted in real and terrible events. The realization comes to me at strange moments, when I pass the courthouse downtown, which is a block from my office, or when I cross the plaza near the damaged government building, which is right across the street. The realization is also there when I drive past Utøya, as I happened to do this fall.

Although the dust has settled and the killer of Norwegian teens and children is safely contained in his cell, the echoes and shockwaves from what happened continue to reverberate. But for me, their sound is more drawn-out, perhaps, more spread out, than I think it is for other people I know. Or perhaps the sound simply has a different, more somber tone.

Even before the slaughter of those innocents in Newtown, there had been so many massacres in the media that it seemed as though normal chronology had shifted. It seemed as though time had collapsed. What is not a year on the calendar, at least not technically, seems like a year to me. 2011 began, not in January, but on July 22nd, when a man shot and killed so many teens in the middle of summer vacation. It ends in 2012, with the death of 20 small children just days before Christmas.

These events are connected to me. They have become an integral part of my consciousness. They populate my mental state and alter my perception. To paraphrase Don DeLillo: They have colonized my unconscious, even infiltrated my dreams. But they are also a part of the real and material world. Although I live in one of the safest places on the planet, the after-effects of the slaughter are all around.

As it happens, I have visited Utøya, with a friend who has since written a critically acclaimed book about the perpetrator, Anders Behring Breivik. I know some of the victims of that terrible day, some better than others, most tangentially. I have also seen where they fell or hid or cried for mercy from the terrorist. Some lost a finger or the mobility in their legs. Or friends or loved ones. Others lost their lives.

Later, this last summer, I drove past Aurora, Colorado, where James Holmes wounded and killed so many. Although this new gunman seemed apolitical, and is perhaps psychotic, his two-step method was reminiscient of Breivik’s. He had rigged his apartment with explosives before entering the theatre, in the hope that he might take more lives after the fact, when law enforcement opened the door.

I was driving past Aurora in a rental car, with my two sons in the back seat. We were on our way to Milwaukee, where my mother happens to live. That, too, was a city in grief. The Sikh community was still reeling from the massacre at the temple in Oak Creek. When we landed in early August, there were flags at half mast all over the city. I recall explaining to my children why this was the case, what it meant and pointing out that Wade Michael Page, was, like Breivik, a right-winger.

Some would criticize me for being so clear and vocal with my children, for exposing them to all of this. I certainly understand this perspective, but I respectfully disagree. As my wife has written in both Norwegian and American newspapers, we believe that it is important to speak and listen to our children in the wake of such events. They hear about the terror anyway, we find, and it is better that they learn about them in perspective than see them as disconnected snippets.

For children a cohesive narrative will always be better than random shards of fear.

This time around, however, in the wake of Newtown, explaining what had happened seemed harder than ever. One reason lies in the mystery presently surrounding the event. We still know very little about what motivated the gunman in Connecticut. We know that he may have a personality disorder. And we know that his mother was something of a gun enthusiast. Aside from that, the story is still murky. Our view of the background is vague.

My trepidation lies elsewhere, though, not so much in my lack of knowledge, but in the terror of what I already know; in the weariness of knowing, of living with what has happened, of looking into the eyes of my children and realizing that their innocence cannot last. There is one fact above all others that fills me with horror. It springs out of how much has been altered since I was child, both in Norway and in the United States. But also out of a sense of how and why change will be difficult.

Certainly much more must be done to prevent mass killings. I believe that the United States will benefit from stricter gun control laws and gun return programs, like those adopted in Australia and the U.K. I believe that young men and boys, especially those who are mentally ill, need better care. I believe that we need to stop using hateful and alarmist rhetoric on the internet, much of which contributed to radicalizing Breivik. We need to keep a watchful eye on extremists, be they on the far right or the far left.

I know all of this. But I also know that these changes won’t be enough.

The July 22nd attacks proved to me that mass killings can happen just about anywhere, even in nations where the population is – to put it mildly – less inclined to purchase assault weapons. The massacre in Colorado proved to me that a terrorist can lack ideology and still be a terrorist, not so much in name as in method. It seems as though we live in an age of what might be called «nihilist terrorism»: paramilitary in nature, but lacking in politics, fueled only by hate and the urge to inflict harm.

Moreover, there is an increasing rawness, an incomprehensible cynicism, to this relatively new form of murder.

Put bluntly: In the past, if you were hateful and wanted to express your rage, you gunned down your family and then took your own life. Doing so was terrible enough. Today, mass killings have became commonplace, at least in the United States. For a while they seemed like random events, but with Columbine, a new brutality was introduced into our collective conciousness. Over time, we saw similar events in Finland and Germany. And then Breivik invaded Utøya.

The differences between school shootings and the attacks in Norway are obvious. But so are the similarities. Although Breivik’s actions were driven by ideology, he sought attention in a very specific way.

What he did was new, at least in Norway. But in a global context his actions seemed so painfully familiar. By 2011, terrorism and bombings had become commonplace. The murder of two or three people was little more than a small ripple in a tidal wave of media stories. So Breivik upped the ante. Teens and youths became his main target. This is how he chose to make his mark in the world.

With Newtown, we have seen the mass murder of very small children, most as young as 6 and 7. The murders are heartbreaking enough in and of themselves. But I find myself equally disturbed by the incremental changes I see from event to event, and by how familiar these changes have become to me. I am frightened to discover that I wax nostalgic for a time when simple, everyday murder was enough. Where are we heading? What’s next? Random, mass shootings at day care centers? At weddings and funerals?

If mass murder at this scale is indeed a cry for attention (and I believe that it is), the murderers are willing to do more and more to achieve that goal. And they do so more often than before. The amount of terrible events like these is indeed increasing (despite the fact that murder rates in many of the places mentioned are either stable or on the way down). With this increase, we see a change in the methods used and the targets chosen.

Therein lies the horror: I have realized that I am raising my children in the age of the mass shooter. My boys are growing up at a time when they are targets, not in spite of their innocence, mind you, but because of it, simply because they are young and alive. The hatred and need for attention has always been there. But the way in which it is expressed exposes aspects of Western culture that are only partly remedied by better gun laws, stronger health care and vigilant surveillance of extremists.

I fear that this is the case. Therefore, I believe that we need to seriously examine the language we use and the attention we afford these events. I do not believe that we can or should stop reporting on them. Killers will continue to receive undeserved attention. But we can strive to approach their victims with the caution and somberness that they deserve.

More than anything, I believe that we must preserve – or, rather, enhance – what is still good in the world, even if the good things seem small and insignificant. As I already indicated, I do not believe that we can shelter children from the news completely. Once they have reached a certain age, the news will reach them in one way or another. They have a right to have what happens in the world put in a context of some sort, a context that they can understand.

But they also have right to have their joy and fun continue, regardless of what is happening around them. If there is one person we should be focusing on, again and again, in the wake of this tragedy, it is Janet Vollmer. She is the teacher – or, rather, one of the teachers – who comforted the children of Newtown as they waited for rescue. Although she was terrified, she gave those children a moment or two of solace. Nothing more. Nothing less.

We certainly need to understand where the hate comes from and what we can do to prevent it. But we must also work to increase and enhance the love. As the rose demonstrations and trial in Norway have shown, these two tasks need not mutually exclusive. They can be part and parcel of the same process.

This is what Janet Vollmer instinctively understood, during a time of panic, in what we can only assume was the most desperate moment in her life. For this, I admire her to no end. Like the children she comforted, I find wisdom in her actions. They point to an obvious truth: the best things we can do are neither mediated in the moment nor governed into place. She did not know if she would survive; she could not expect reward or attention; yet she chose to act, in a very specific way.

When CNN asked Vollmer how she found the composure to read a story to the children in the midst of all the chaos, her response was as amazing as it was obvious: «With five-year-olds, you can’t lose it.»

So simple. So clear.

We are at our best in the world when we behave in a way that the mass killer, in his cry for attention, will never understand. We are at our best when we fill our communities with words and deeds for the sake of themselves, with a pragmatic morality so clear and simple that it goes virtually unnoticed – because the words and deeds are valuable in and of themselves. Because words and deeds can offer comfort. They can help people, particularly children, find their way in the world.

During this holiday season I will strive, however possible, in ways large and small, to follow Janet Vollmer’s example. Join me.

Hvordan vet man at en bok er god? Det finnes utallige lange svar på spørsmålet. Her kommer ett kort svar. Eller kanskje ikke et svar så mye som en påpekning. Eller en antydning.

Fredag kom nyheten om at Ole Robert Sunde og Nils-Øivind Haagensen er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Congratulations are in order, for å si det forsiktig. Begge er sterke og tydelige forfattere som fortjener et stort publikum. De har holdt på med sitt i årevis, rendyrket sine egne prosjekter og banet sine egne veier. Og på den måten gitt mye til litteraturen, vært sjenerøse mot sine lesere, i bok etter bok.

Haagensens God morgen og god natt leste jeg tidligere i høst. Den anbefales varmt. Enten vil du (dersom du har lest Haagensen før) oppdage en ny retning i forfatterskapet (et større alvor, kanskje? en dypere forankring?). Eller så vil boken danne inngangen til en helt ny verden, der alminnelige gjenstander lyser og hverdagslige replikkvekslinger – mellom to elskende, for eksempel – forvandles til større, filosofiske samtaler.

Hva så med den andre nominerte boka, romanen Krigen var min families historie av Sunde? Jeg er så vidt i gang med å lese; jeg har 109 sider unnagjort og dermed 524 sider igjen. Skjønt, unnagjort og unnagjort … Er det én ting som kjennetegner møtet med dette forfatterskapet, må det være en viss hang til gjenlesing. Eller dveling. Man blar bakover for å finne skjulte koblinger, avdekke nye sammenhenger.

Typisk er skildringen av en snok på ss. 104-105, ett av mange steder der forfatteren forlater fortellingen, det lille som finnes der av dramaturgi, til fordel for en tilsynelatende ubetydelig detalj. Under lesningen av denne delen får man følelsen av at man ser det hovedpersonen ser i sanntid, mens selve erfaringen utspiller seg. Eller: ikke bare ser man det han ser; man tar del i prosessen, er med på forfatterens famling etter å fange verden i ord.

Romanen inneholder selvfølgelig mye annet: flere gode historier enn de fleste bokkjøpere er klar over, skarpe skildringer av forholdet mellom en ung gutt og en fortvilet mor og hjerteskjærende presise beskrivelser av krigshandlinger. For å nevne noe.

Det er gjerne slike ting man nevner først når man snakker om en roman man liker. Men de mer hverdagslige passasjene i Krigen var min families historie er også glitrende, helt uavhengig av historien som fortelles. For eksempel liker jeg utviklingen i dette avsnittet, forflytningen, den lille reisen vi er med på, fra et sted på landet og tilbake til det hjemlige (som plutselig viser seg i setningens aller siste ledd):

[snoken] hadde bevart noe av øglenes uhyggelige uttrykk; den svartlakkerte tungen gled ut av munnen, eller hodet og munnen samtidig; det så ut som den hadde hareskår der hvor tungen stakk ut; det var hodet som var det mest skremmende, og du så på dens buktning over veien; den var satt sammen av små ledd; som kulelager; ikke kulelager som i en maskin, men musklenes leddaktige leddlager, tett i tett, som fikk den til å sno seg; du sto helt stille og så at den ålte seg sidelengs eller på en måte rullet seg over grusen; du kunne høre dens vrikkinger over grusen, småsteinene, sanden, svakt, tørt, lik lyden av en treisleiv i en melpose.

Skildringen av snoken fortsetter. Setningene og avsnittene bygger seg opp. Jeg liker det jeg leser. Likevel stopper jeg opp. Og det slår meg, idet jeg gjør det, stopper opp, at styrken i forfatterskapet ligger nettopp her.

En god bok beskrives gjerne som noe man «sluker», noe man «ikke klarer å legge fra seg». Men det kan også være et kvalitetstegn at man ikke vil videre, at man heller vil dvele, at man grubler på det man nettopp har lest, funderer over hva det har åpnet opp, hva det sier om verden og en selv.

Vagant 1/2012 kom fra trykkeriet for kort tid siden, like før jeg reiste til barnebokmessen i Bologna. I løpet av noen dager var bladet utsolgt fra lager. Det havnet også på bestselgerlisten hos Tronsmo.

Eksemplarene som var sendt til kontoret i Bergen vil bli brukt til å fylle lageret igjen, men det vil ta tid før de er på plass.

Renate Thorbjørnsen hos Tronsmo lot seg imidlertid ikke stoppe. Hun ringte Cappelen Damm og kom innom for å hente de eksemplarene vi har på huset. Disse ble så båret noen kvartaler bort til bokhandelen.

Fremgangsmåten er nok typisk for en viss type bokhandler, som gjør nær sagt hva det måtte være for å få tak i det folk har lyst til å lese. Men man kan ikke unngå å bli nysgjerrig på hvor engasjementet kommer fra.

Jeg tok kontakt med Renate – dagen etter at Tronsmo ble tildelt Bokkunstprisen til Grafill, viste det seg – for å intervjue henne, både om Vagant og om det å jobbe i det som trolig er Norges beste bokhandel.

Aller først, gratulerer til alle hos dere med Bokkunstprisen. Det må være en fin anerkjennelse?

Takk for det! Ja, det var gøy. Vi ble veldig glade for å få en slik pris. Det er hyggelig at det legges merke til at Tronsmo er et verdifullt bindeledd mellom de som skaper og de som leser.

Ble det feiret i går? 

Ja, litt skåling ble det, etter utdelingen på Nasjonalbiblioteket i går kveld. Litt skåling og store smil.

Jeg ringer deg også i forbindelse med Vagant. Det viste seg at bladet havnet på bestselgerlista deres. Hvor raskt ble det utsolgt? 

Vi fikk bladet en fredag og over helgen var det allerede utsolgt. Og dermed havnet det på fjerdeplass på vår Ti på topp-liste. Denne uken har det steget til tredjeplass.

Hva tror du salget skyldes? Det nye designet? Eller er det noe spesielt i bladet? 

Jeg tror særlig det er det siste intervjuet med Stig Sæterbakken og minneordene til ham som har fanget interessen denne gangen. Jeg synes det nye designet til Vagant er veldig stilig, men jeg har hørt flere kommentere at akkurat dette nummeret er ekstra vakkert. Kanskje er det våren og krokusfargen som gjør det? (Hehe.) Generelt synes jeg det er viktig å fremheve tidsskriftene, de har et blikk utover Norges grenser og på tvers av fag- og kunstområder som ikke andre medier fanger opp på samme måte. Vagant er vel det tidsskriftet som er best orientert og har flest kontakter i Norden og Europa. Det kommer til uttrykk både i artiklene og i formgivningen. Jeg skulle egentlig ønske at enda flere så dette.

Noen har fortalt meg at du skrev en avhandling om norske tidsskrifter på Københavns Universitet. Er du spesielt glad i dette mediet? 

Ja, det stemmer, jeg skrev om Vinduet, Vagant, Kraftsentrum og Luj. Det jeg ville undersøke var hvilken betydning og viktighet smale medier som litteraturtidsskriftene kan ha i en større offentlighet. Den ble skrevet i 2005. Så ja, jeg er jo veldig glad i tidsskrift generelt og litteraturtidsskrift spesielt.

Du ringte ganske raskt og kom innom for å hente nye blader hos forlaget, i stedet for å bestille fra lageret. Er dette noe dere gjør ofte? 

Ja, vi gjør det ganske ofte. Det hender, slik som med Vagant denne gangen, at det plutselig går mer av en bok eller et tidsskrift enn det vi hadde beregnet, og noen ganger blir det litt for lenge å vente på leveransen fra Sentraldistribusjon og Forlagssentralen. Det er jo også en fin ting å føle at kontakten med forlagene er nær og at det er mulig å komme og hente slik.

Hvilke andre utgivelser selger godt akkurat nå?

Daniel Kahneman, Merethe Lindstrøm og Agora om Susan Sontag har ligget på bestselgerlisten de siste ukene. Det er stor variasjon i de bøkene som havner på listen, det er sakprosa og skjønnlitteratur på både engelsk og norsk, ofte er det fotobøker, og nesten hver uke havner det jo et tidsskrift på listen. Vi synes også det er bra at bestselgerlisten på Tronsmo skiller seg sånn ut fra andre bestselgerlister. Jeg tror det er veldig viktig, og at det også legges merke til.

Hva er den største gleden ved å jobbe hos Tronsmo? 

Det må være den følelsen av å være «midt i det», se bredden av bokutgivelser og være med på å fremheve og formidle nettopp den bredden, både i hyllene og i annonsene vi har. Det er også veldig takknemlig å ha en så dedikert kundekrets, og nesten daglig får vi høre at Tronsmo er en så fin bokhandel. Det er et veldig åpent og inspirerende sted å tilbringe dagene.

For en drøy uke siden publiserte jeg et kort intervju med kollega Helge Flakstad om norske poeters hyllester til tobakk. I den forbindelse nevnte jeg at jeg kom til å legge ut en tekst om samme emne (opprinnelig publisert i Aftenposten K). Som sagt, så gjort. 

*

Hvor mye vet vi egentlig om vår egen kulturhistorie? Har vi en god nok forståelse av forholdet mellom forretning og åndsliv, det man i dag kaller børs og katedral?

Jeg kom til å tenke på disse spørsmålene nylig da en kollega, Helge Flakstad, kom innom med et lite reklamehefte fult av tekster forfattet av flere av Norges mest kjente poeter. (Flakstads mor på 87 hadde funnet det i en bunke bøker fra 1930-tallet.) Den vesle diktantologien har tittelen Våre lyrikere om Medina den milde, ble gitt ut av J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1930-årene og inneholder dikt av en rekke kjente norske poeter. Samtlige dikt i heftet er hyllester, ikke bare til tobakk i sin alminnelighet, men til den nevnte merkevaren Medina.

Diktene etterfølges av noen små, tegnede annonser som inneholder korte slagord om andre tobakkmerker – som dette for The Garter Mixture:

God tobakk er det beste bånd mellem tankens skapende verden og virkeligheten.

Eller dette for Sorte Mand:

Den gode cigar har okkulte egenskaper, skal engang en filosof ha uttalt – den lægger fordragelighetens og forsonlighetens milde skjær over sindene.

Slagordene i heftet fremstår som komiske, nettopp fordi de markerer en veldig avstand i tid. Det at det ikke lenger reklameres for tobakk, er én ting. Kanskje like påfallende er måten innsalget skjer på, hvordan tobakk forbindes med noe mystisk og åndelig – som i denne sammenheng oppfattes som positivt.

Dagens markedsføring dreier seg ofte om måloppnåelse, å drømme seg inn i en idealtilværelse der alle fysiske behov er dekket. Eller de viser hvordan det aktuelle produktet gir forbrukeren et lite løft, åpner opp for et øyeblikks pause fra hverdagens stress og press. Dette er kanskje spesielt typisk for amerikansk tv-reklame, som er nesten overbefolket av kontorarbeidere som – takket være en type brus, et morsomt underholdningsprodukt, en kopp kaffe eller noe helt annet – plutselig får anledning til å fjerne seg fra vår kjedsommelige tilværelse, om bare for en liten stund.

I reklameheftet for Medina den milde finner man liknende tendenser – man opplever en form for rus eller transendens ved å bruke produktet –, men resultatet er også grunnleggende forskjellig fra det man ser i dagens reklamer. Man er mer løsrevet fra det fysiske. Gjennom produktet får man i stedet adgang til en helt annen verden, der tankene er større og utsikten videre. Produktet er ikke ment å gjøre forbrukeren glad eller fysisk tilfreds, det skal snarere utvide de filosofiske horisontene. I denne sammenhengen fremstår poetene som et nødvendig innslag i innsalget av produktet. Kanskje mer enn noen annen yrkesgruppe på denne tiden, kanskje med unntak av prester, forestiller de nettopp kontakt med noe større og viktigere, med tenkning og ånd.

Jeg ble nysgjerrig på historien bak heftet og ringte derfor til Tiedemann, som relativt nylig ble overtatt av British American Tobacco. Etter en stund fikk jeg kontakt med en ansatt som viste seg å ha relativt god oversikt over selskapets kuriosa. Noen dager senere fikk jeg kopi av en artikkel fra Tobakk-bladet, publisert vinteren 1978. Artikkelen forteller at antologien ble redigert av Jean Føyen, en poet og novellist som er lite kjent i dag. Stord folkebibliotek sitter imidlertid på en stor samling bøker som ble testamentert og donert ved Føyens død, der det også skal finnes flere eksemplarer av heftet om Medina den milde.

Jean Føyen bidrar selv med et dikt om Medina tobakk (redaktøren er dog beskjeden nok til å plassere teksten bakerst i samlingen):

Søker du drømmen fra lykkeland,

tend en «Medina» fra Tiedemann.

Du svever med røken så fri for bånd,

som om du blev båret av ringens ånd.

Du lykkelig er som Aladdin var,

sålenge du bare «Medina» har.

Mer oppsiktsvekkende er imidlertid bidragene fra skikkelser som Herman Wildenvey, Olaf Bull og Arnulf Øverland. Flere av diktene kjennetegnes av en viss eksotisering av det arabiske og en like merkbar grad av uvitenhet og forvirret etnosentrisme. Medina tobakk skal visstnok være tyrkisk, likevel refereres det stadig til «Arabia», for eksempel.

*

Heftet byr på flere overraskelser. Man kan lure på hvordan Wildenveys dikt ville blitt tatt imot i dag med tanke på karikaturstridene vi ofte er vitne til:

To tyrkerherrer – hvorav en poet –

red tause frem og så Medina stad.

Den ene hilste byen mens han bad

om cigaretter, og hans sidemann

oplot sitt sølveretui og kvad:

Allah er stor og Tiedemann

er hans profet.

Liknende tendenser finner man i teksten til Arnulf Øverland, som setter likhetstegn mellom poeten og Muhammed:

Muhammed var en streng profet,

han refset fyllesvina,

og søkte som De sikkert vet,

tilbake til Medina.

Vår tids profeter velge kan

«Medina» ifra Tiedemann.

Olaf Bull innleder med noe liknende, men avslutter i det mer prosaiske og reklamemessige hjørnet, stikk i strid med stilen i sine ellers så visjonære og symboltunge dikt. Han skriver følgende: «’Medina’, den vi skaffer oss fra Tiedemann,/den er i velsmak ganske uten sidemann.» Mens Arne Paasche Aasen legger opp til den samme koblingen mellom produktet og mystisisme som man finner i enkelte av slagordene jeg nevnte innledningsvis: «Hvad løfter min drøm mot det hellige land?/En nytendt ’Medina’ fra Tidemann.»

For Paasche Aasen grenser det å røyke Medina til en religiøs opplevelse. Slik selger man sigaretter på 1930-tallet.

Som poesileser blir jeg selvsagt fristet til å analysere diktenes rim og rytme, struktur og bildebruk. Det er imidlertid ikke de poetiske egenskapene ved disse tekstene – og den mildt sagt varierende kvaliteten – som interesserer meg mest. Jeg lar meg i større grad fascinere av selve fenomenet, det at heftet i det hele tatt finnes og at poetene (ikke minst kommunisten Øverland) lot seg bruke på denne måten.

Mange av dagens forfattere bruker sine skrive evner kommersielt; for eksempel arbeider de som journalister, tekstforfattere eller liknende. Det hender også at firmaer bruker forfattere i markedsføringen av sine produkter. Tine har latt skjønnlitterære tekster pryde melkekartongene, mens andre aktører har bestilt og utgitt kriminalnoveller i forkant av påskeferien.

Sånn sett er det ikke spesielt oppsiktsvekkende at poeter skriver for Tidemann, selv om det her dreier seg om reklame for tobakk. Helseskadene var nokså ukjente den gangen, tobakk var bare ett av mange produkter man kunne skrive om og for. Ja, som forfatter var man kanskje spesielt tilbøyelig til å ville skrive for Tiedemann fremfor andre selskaper, nettopp fordi tobakken hadde en eim av mystikk.

Andre aspekter ved diktantologien er mer iøynefallende. I dag ville en kommersiell norsk bedrift neppe turt å omtale Muhammed slik man gjør i denne samlingen. De fleste ville fryktet massiv kritikk og tapt omsetning. En mer positiv vinkling på det orientalistiske er også vanskelig å se for seg; at illustrasjoner av minareter og moskeer brukes for å lokke norske forbrukere til å kjøpe et produkt.

Avstanden i tid, det historiske gapet mellom 1930-tallet og 2010-tallet, avslører for øvrig en annen og kanskje langt vesentligere endring. Skjønnlitterære tekster som i dag utnyttes kommersielt – det vil si, utenom forlagsindustrien, boksalg og publisering i avis eller tidsskrift – anses som selvstendige på en helt annen måte. Forfatteren er fri til å uttrykke seg slik han eller hun vil. Ja, ofte er det i firmaets interesse at teksten er mest mulig løsrevet fra sammenhengen den opptrer i. Når forfattere skriver tekster i en kampanje for Solo eller Tine, forventer man samtidig at tekstene skal handle om noe annet enn akkurat disse merkevarene. Forfatteren bidrar ikke nødvendigvis med en hyllest av produktet; han eller hun tilfører produktet en aura av noe autentisk, noe ekte.

Det er mulig markedsføringen er blitt langt mer slu enn den var den gangen; i møte med skeptiske forbrukere har man kanskje et større behov for å sukre pillen. Selv tror jeg at endringen snarere er et tegn på at kunstens rolle og status endrer seg over tid, ofte på nokså subtile måter.

*

Diktantologien om Medina den milde viser uansett at skillet mellom kunst og kommersialisme på noen felt var mindre før. Filmskaperen og auteuren må gjerne lage reklamefilm, men bør helst ikke drive med produktplassering. Billedkunstneren må gjerne lage pop art, men skal helst ikke knyttes for sterkt til industrien han eller hun baserer seg på. Og dikteren må gjerne arbeide for kommersielle aktører, men det skal ikke merkes i litteraturen som skrives. De litterære tekstene skal helst fremstå som selvstendige og rene.

Forskjellen mellom da og nå kan langt på vei fremstå som en bekreftelse på visse kunstteorier. For eksempel kan det hende at autonomiestetikken – ideen om at kvalitet eksisterer uavhengig av endringer i samfunnet – selv er en respons på kommersialiseringen. Og det kan hende at våre forestillinger om hva kunst er og skal være, varierer mer fra epoke til epoke enn vi er klar over.

Mildheten og fordrageligheten Medina representerte oppfattes uansett annerledes i dag. Feltet er i stadig endring.

Grensene tegnes på nytt, hele tiden. Frontlinjene forskyves.

Noe blir bedre. Og noe blir verre.

Noe er vunnet. Noe er gått tapt.

*

PS Etter at jeg publiserte intervjuet med Helge Flakstad fikk jeg tilsendt en link fra Harald Grenne i Kreativt forum. Han skriver litt om tobakkreklamens historie der.

Noen dager i forlaget er morsommere enn andre. Eller mer presist: Enkelte dager byr på litt større overraskelser enn andre. For halvannet år siden kom min kollega Helge Flakstad innom med en liten skatt. Helge jobber i undervisningsavdelingen med bøker om matematikk og fysikk, men det han hadde å vise frem ligger nærmere mitt eget fagfelt.

I en reklamepamflett fra 1930-tallet kan man lese dikt om tobakk skrevet av Herman Wildenvey, Arnulf Øverland, Olaf Bull, m.fl. Diktene fremstår skamløst kommersielle i sin hyllest til merkevaren Medina. Ikke overraskende inneholder de også en god porsjon orientalisme.

Jeg ble umiddelbart nysgjerrig og brukte en del fritid på å undersøke historien bak heftet. Etter hvert begynte jeg også å tenke litt rundt hva diktene sier, både om tiden de ble skrevet i og hvordan kulturen – kanskje – har endret seg siden den gang.

Resultatet ble et essay som sto i Aftenposten K tidligere i år. Det som følger her er et kort intervju med Helge om omstendighetene rundt oppdagelsen. Avslutningsvis tar jeg med ett av diktene i heftet. Om noen dager legger jeg ut en versjon av teksten som sto i K.

Hvordan kom du bort i dette, Helge? Hva var omstendighetene rundt  … ?

Min mor holdt på å rydde i noen bøker fra farfars hjem i Moss. Heftet lå inne i en bok fra 20- eller 30-tallet. Jeg vet ikke hvilken bok det var. Hun syntes det var morsomt. Hun smilte lurt idet hun ga meg heftet og spurte om det kunne være noe for meg. Og det var det, så klart.

Hvorfor kom du til meg med dette?

Dette er noe flere burde se på, tenkte jeg. Jeg visste at du har skrevet en del om lyrikk selv. Og regnet med at du er orientert på feltet.

Hva slags inntrykk hadde du av det du leste?

Dette var morsomt. De skrev som de pleide, disse poetene, på hver sin måte. Men med tobakken som hovedtema. Det overrasket meg at de hadde ingen betenkeligheter med å reklamere for sigaretter. Jeg jobber jo med matematikkbøker og reklametekster ligger langt fra det jeg gjør. Men her er det veldig kommersielt. Jeg syntes det var morsomt, som sagt. Så kom jeg til deg da.

For den dagen husker jo jeg. Hadde du noe informasjon om det i det hele tatt?

Nei. Jeg visste ingenting om bakgrunnen for diktsamlingen — utover det som sto i selve heftet.

Hva var dine første tanker?

Jeg tenkte at det var kulturhistorisk interessant, kanskje spesielt nå for tiden. Det har vært så mye rundt Muhammad-karikaturer. Og her skriver man rett ut om liknende ting. Og så tenkte jeg at dette må flere få se, som sagt. Jeg lurte også på hvor vanlig det var å skrive slik. Akkurat dét har jeg ikke fått noe svar på.

Jeg kjenner til eksempler på liknende ting, men ikke noe fra den tiden som er så åpenbart kommersielt. Tror du at denne typen kulturhistorie har lett for å forsvinne?

Ja, det tror jeg. Reklametekster forsvinner jo fort. Den delen av kulturhistorien er ikke høyt skattet. Man tenker ikke at det kan være interessant. Men her har vi jo et eksempel på noe interessant. Dette kan ikke være så vanskelig å få bevart.

Hva har du tenkt å gjøre med det nå?

Jeg er ikke så ivrig på å beholde det selv og tror det kan være lurt å få kontakt med noen i nasjonalbiblioteket. Jeg er opptatt av at dette skal bevares for ettertiden.

[...]

For en stund tilbake blogget jeg om hvordan illustratører arbeider med mer eller mindre ferdige tekster. Hva tilfører man og hvordan? Og hvordan kan man best beskrive prosessen? Jeg skrev imidlertid ikke om bildeboka, sjangeren som i størst grad smelter sammen tekst og illustrasjon. Noe av grunnen var at jeg oppfatter samspillet som mer åpenbart. Det er lettere å få øye på. Eller er det egentlig sånn?

De fleste forfattere og illustratører pleier å fordele royalty for bildebøker 50/50. Man skal selvsagt ikke alltid skjele til økonomiske modeller for å beskrive kunstnerisk praksis, men i dette tilfellet fremstår fordelingen som et passende bilde. Både tekst og illustrasjon forandrer seg mye underveis etter hvert som de to uttrykksformene nærmer seg hverandre. Arbeidet er et samarbeid i ordets rette forstand.

Når én person står bak både tekst og bilde jobber man selvsagt på en litt annen måte. Men det betyr ikke at boka er mindre krevende å ferdigstille. Tvert imot vil man støte på mange av de samme utfordringer. For eksempel må man jobbe mye for at illustrasjon og tekst ikke uttrykker det samme, sier det samme, men i stedet utfyller hverandre.

Hvordan kan man best beskrive dette samspillet? Det finnes utallige fagartikler og doktorgrader om emnet, utmerkede sådanne. Men ofte er det vel så mye å lære av det som skjer i en helt annen sjanger, skrevet under andre forutsetninger.

For noen uker siden kom jeg i prat med Marius Wulfsberg, eks-kollega i Cappelen Damm og nå forsker ved Nasjonalbiblioteket. Vi snakket en del om bruken av fotografier i romaner for voksne. Det er et tema vi begge interesser oss for. Wulfsberg holder på med en serie artikler om emnet, mens jeg gjør utstrakt bruk av foto i romanen Heimdal, California.

Diskusjonen var nokså springende, tidvis teoretisk, og lar seg neppe oppsummere her. Men den munnet ut i en bokanbefaling: essaysamlingen, fotoboka, ryggødeleggeren, m.m. Searching for Sebald (utgitt av The Institute of Cultural Inquiry). Boka er på 630 sider og er resultatet av et fire-årig forskningsprosjekt på fotokunsten og bøkene til W.G. Sebald.

Jeg er så vidt i gang med boka og blir neppe ferdig med å lese på denne siden av nyttår. Men så langt er jeg begeistret. Den første artikkelen, en nesten 100 sider lang introduksjon til og analyse av forfatterskapet, er både kunnskapsrik og tankevekkende.

Sebald er selvsagt ikke alene om å kombinere foto og skjønnlitteratur. (Han var heller ikke den første til å gjøre det.) Forfatterskapet danner likevel et godt utgangspunkt for å diskutere denne tendensen. Det henger antakelig sammen med måten Sebald kombinerer fakta og fiksjon på, hva slags fotografier han velger, hvordan de bearbeides og plasseres – og, ikke minst, samspillet mellom de forskjellige, tilsynelatende uensartede elementene.

Boka har allerede gitt meg en del a-ha-opplevelser og fått meg til å forstå effekten av min egen fotobruk og hva som skjer når jeg blander dokumentariske snapshots med tekstlige fiksjonseffekter. Men Searching for Sebald bidrar også med noe annet. Den får meg til å se bildeboksjangeren utenfra. Det forfatteren ser hos Sebald synliggjør noe av det som kjennetegner bildeboka; lokker det frem og kaster det i et nytt lys:

[The] «third space», the privileged space of layout, is the part of Sebald’s books that is neither text nor image, the element that is made manifest through (and with) both text and image. Layout is the site of the codex that reveals Sebald’s hand, not the hand on the pen or the hand holding the camera or sorting through images, but the place where eye and hand meet, where the image and text are «handled». [...] it is the site of the manipulator, the retoucher, the trickster at play constantly refashioning his image-tinged books into new objects, the site that ties Sebald, finally, to the work of the artist.

Selv om dette utdraget først og fremst dreier seg om sats og layout mener jeg at innholdet kan overføres til andre sjangrer: Et rom åpner seg mellom to tilsynelatende uforenelige ytterpunkter, mellom tekst og bilde. Det er der, i rommet imellom – et slags åpent ingenmannsland – at kunstneren har mulighet til å utfolde seg. Der kan nye koblinger lages, nye meninger utformes.

Det er så åpenbart, tilsynelatende så enkelt. Og likevel så krevende å gripe, praktisere, sette ut i livet.

Jeg har (ikke overraskende) stor respekt for forfattere, for arbeidet de nedlegger og utfordringene de møter når det jobber. Det kan av og til virke Sisyfos-aktig, vet jeg. Man tror man har skrevet ferdig, er sikker på at teksten er optimal. Men så møter man redaktøren og innser at det er mer arbeid som må gjøres. Store deler må strykes. Eller noe nytt må legges til. Teksten må skrives om fra første til tredje person. Eller slutten viser seg egentlig å være begynnelsen.

Eller man utsettes for enhver forfatters verste mareritt: Alt må skrotes. Forfatteren må begynne på nytt.

Jeg lar meg ofte imponere av forfatterens mot. At han eller hun er villig til å jobbe med noe som er så vanskelig og usikkert. Og her sikter jeg ikke engang til den økonomiske usikkerheten forbunder med å arbeide som selvstendig næringsdrivende (noe som selvfølgelig kommer i tillegg).

Det er likevel arbeidet til illustratørene som ofte forundrer meg mest, kanskje fordi jeg aldri har jobbet som illustratør selv. Jeg vet hvordan det er å skrive en tekst og jeg jobber en del med foto. Jeg har også ideer om hva som gjør enkelte illustrasjoner gode og dårlige. Men jeg kan ikke tegne eller skyggelegge, for eksempel. Jeg vet hvordan det gjøres, det være seg på tegnbrettet eller i Adobe Illustrator, men jeg klarer ikke å gjøre det samme selv.

Derfor er jeg stadig på jakt etter metaforer som kan brukes til å illustrere illustrasjonsgjerningen, dels for å klargjøre arbeidet for meg selv, dels for å forklare hvordan vi jobber i redaksjonen. Hvilket bilde jeg bruker varierer fra tilfelle til tilfelle. Noen illustratører nærmest inngår i en slags pardans med forfatteren. Den ene fører, den andre følger. Andre ganger kan det nesten virke som en tvekamp, men en leken sådan, preget av vennlig konkurranse (som når to brytere trener før en viktig kamp).

Begge disse metaforene er nok mest dekkende for bildebøker, altså: tekster der forfatter og illustratør bidrar omtrent like mye og må justere arbeidene sine underveis. Men hva med bøker der illustratøren hovedsakelig bidrar i etterkant, slik som i bøkene om Kurt eller Doktor Proktor (det vil si at man tegner etter at teksten er ferdig)? Hvordan er det for henholdsvis Per Dybvig å jobbe med materialet til Jo Nesbø? Jeg har lenge lett etter et godt bilde som viser hvordan det er å jobbe på denne måten, med akkurat denne sjangeren.

Og jeg leter fremdeles. Dette innlegget inneholder ikke svaret på spørsmålet jeg ofte stiller meg selv. Men det inneholder en mulig innfallsvinkel. For en stund siden kom jeg imidlertid over en video der J. Mascis (han fra Dinosaur Jr., du vet) covrer en låt av Edie Brickell and the New Bohemians. Jeg ble selvfølgelig overrasket over at han valgte akkurat den låta. Jeg ble også slått av hvor mye han bidro til å berike låta, få den til å leve igjen, på en ny måte, en annen måte, enn den gamle og vante.

Man oppfatter  gjerne covring som en ukreativ oppgave. Rammene er lagt. Man bare fyller inn de tomme feltene. Do what I say, not what I do. Gjør litt, men ikke mye. Color by numbers.
Men slik er det ikke alltid. Og slik er det heller ikke med illustrasjon. Når man illustrerer en prosatekst med enkle svarthvitt-tegninger, i blyant eller penn, må man forsøke å speile teksten, vise det ordene viser (i hvert fall i større grad enn i en bildebok, der illustratøren har større spillerom og, kan man anta, langt større frihet). I slike bøker kan ikke illustrasjonene avvike for mye fra selve historien. Men illustratøren har likevel mulighet til å utvide teksten. Legge til eller trekke fra. Overdrive eller underspille. Få teksten til å fremstå som mer alvorlig eller munter.

Og er det ikke nettopp det som skjer når Mascis covrer Brickell? Sangteksten forteller om hvor befriende det av og til kan være å gi opp, gi seg hen til ensomheten, finne trøst i det å være alene. («… bein’ alone is the best way to be».) De fleste vil kjenne seg igjen i denne følelsen, følelsen av å være utenfor sirkelen; av å ville bli der, förlorad, og aldri vende tilbake. Historien som fortelles er på sett og vis den samme som før. Men et annet menneske har satt sitt avtrykk på den. Formet den.

Mascis spiller ikke bare tonene i teksten til Brickell. Han gjør mer enn bare å følge partituret, mer enn å synge ordene. Han tonelegger også. Fargelegger. Skyggelegger.

Stemmen til Brickell, den klare og tydelige stemmen vi kjenner fra det opprinnelige opptaket, er blitt erstattet av stemmen til en mann som har passert middagshøyden. Det er en rusten stemme vi hører, en stemme preget av alderdom og erfaring. Låta er blitt noe annet enn den i utgangspunktet var. Mer melankolsk, kanskje, men slettes ikke uten varme. Den er kjølig, låta. Og den lyser. Som bjørkeblader om høsten.