Nye sider

Her om dagen ble Ingvild Rishøi tildelt Språklig samlings litteraturpris 2011. Vi her på forlaget gratulerer henne så mye med det! Tidligere har bl.a. Dag Solstad, Per Petterson, Ingvar Ambjørnsen og Harald Rosenløw Eeg mottatt prisen, så Ingvild er i godt selskap. Jeg har tatt en prat med henne om rim og regle-boka hennes Pling i bollen, som utkom til stor jubel fra anmelderne i fjor vår. Bendik Kaltenborn har stått for de fabelaktige illustrasjonene. Han er forresten nettopp blitt intervjuet her på bloggen. Til sammen har Ingvild og Bendik laget en både nydelig, morsom og klok bok med potensiale til å leve et langt liv.

Du kom jo ut med boka Pling i bollen hos oss i fjor. Hva slags forhold hadde du selv til rim og regler som barn?
Foreldrene mine leste mye André Bjerke og Inger Hagerup for meg, og jeg elska det. Bortsett fra den gamle bakeren som døde på en bitte liten øy. Det syntes jeg var en tragedie.

Diktene er blitt hyllet som rim for en ny generasjon av flere av anmelderne. Hva tenker du om denne karakteristikken? Er det behov for en fornyelse av diktutvalget for barna? Evt. hvorfor?
Jeg blir glad av den karakteristikken. De gamle rimene er kjempegode, men jeg synes det er synd at ikke flere skriver rim i dag. For barn liker rim og rytme. Det kan man jo se når de leker klappeleker og sånn «Ole, Dole, Doff! Kinkeliane Koff». Så man får et slags forsprang som forfatter når man skriver på rim for barn. Egentlig tror jeg de fleste voksne også synes det er artig når ting rimer. Men det må være skikkelig håndverk, det må rime ordentlig, og rytmen må sitte. Vi kan lære av de gamle mesterne. Og av Eminem.

I disse rimene og reglene er det mye humor; her er dyr og ting som snakker, absurde utsagn og makabre hendelser. Hvor får du idéene fra?
Når jeg er i gang med å lage rim, da går jeg rundt og så bare rimer alt oppi hodet mitt. Så får jeg for eksempel øye på noen steiner, og da tenker jeg bare «Tre steiner lå i samme røys, den ene sov, den andre frøys, den tredje var litt sjuk og nøys.» Det er gøy når jeg har det sånn, men jeg går meg vill hele tida. Jeg får ikke fulgt så mye med på andre ting når det rimer sånn i hodet.

Bendik Kaltenborn har illustrert boka. Kan du fortelle litt om hvordan dere jobbet sammen?
Jeg sendte ham et rim på mail, han sendte tilbake en illustrasjon, og jeg syntes det var en gudegave! Hver gang! Han skjønte alt jeg ville si med rimene, og mer til.

"Nekrolog" Klikk for større bilde!

Boka

Nei, dette er ikke et viktig budskap som steg opp til meg fra bunnen av fårikålgryta her om dagen. Det er det sorte fåret som siterer bukken Breikspir i den nye bildeboka Lammet som ikke ville bli lår. Det er altså det sorte lammet som finner ut at tilværelsen bør handle om mer enn å skulle bli lår.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg åpnet PDFen med den trykkeklare boka første gang, før boka hadde kommet fra trykkeriet. Her er åpningsbildet som møtte meg, og som i boka er på innsiden av permen:

Det kommer ikke helt til sin rett her. Klikk for å se større utgave.

Heheh, herlig! Jeg humret halvhøyt for meg selv der jeg satt på kontorplassen min. Og så, på side 2 og 3:

-For en vår! For en irrgrønn, dirrgrønn vår!

Mer latter og samtidig lett undring: Hva pokker er dette, liksom?

Vet ikke om punkete er helt dekkende begrep, men boka er iallfall rebelsk. Fra bondens lovprising av den irrgrønne, dirrgrønne våren går historien videre, fabulerende, i dialogform: Vi møter den kloke hunden Voff, som har doktorgrad i gjeting fra Hundiversitetet i Baskerville, og den strengt tatt ganske sløve gjeteren Jeff, som på sin side skryter av å være veldig god i leting. Sammen har de 66 våryre sauer – 63 hvite, to grå og en sort – som skal gjetes opp til sommerbeite på fjellet. Det hele tar en ny dreining når det sorte fåret, som nevnt, finner ut at det på ingen måte vil bli lår.

Forfatter Torgeir Rebolledo Pedersen, for mange sikkert kjent som anerkjent lyriker, låner ubeskjedent fra vår litterære kanon; her vrimler det av mer eller mindre tydelige språklige og/eller innholdsmessige paralleller til bl.a. Wildenvey, Shakespeare, Peer Gynt, eventyr, Æsops fabler, ordspill og barnerim og regler. Alltid fantastiske Per Dybvig, her om dagen omtalt av Knut Nærum som «kongen av lurv», har illustrert, denne gangen uvanlig fargesterkt til han å være. Hvilken match! Klisjéen om at tekst og bilde utfyller hverandre er her faktisk helt på sin plass. For eksempel der Voff og Jeff snakker om C-dyra som bare er de nestnestbeste dyra, ettersom de hverken er gjetere eller lar seg ete, men kun kan brukes som pels:

Fra venstre: oter, mink, mår og skunk.

I dialogen mellom Jeff og Voff er gjeterne, og altså menneskene, øverst på rangstigen, og kan tillate seg å se ned på oter, mink, skunk og mår, men tegningene latterliggjør menneskene som ikler seg pelsen, og setter slik Jeff og Voff litt på plass.

Lammet som ikke ville bli lår dreier seg om forholdet mellom menneske og dyr, og menneskets rangering av dyrene etter nytteverdi for menneskene selv, en rangering som kanskje ikke alltid er hverken godt gjennomtenkt eller særlig bærekraftig. Alt dette kan synes mye å gape over, spesielt med tanke på den formen forfatter og illustratør har valgt, men sammen lykkes de i å hanke fortellingen trygt i land. Her er stor underholdningsverdi og mye vilter og klok humor, både for voksne og barn. «Morsom poet og enda morsommere tegner finner tonen» skriver Dagbladets Maya Troberg Djuve i sin anmeldelse av boka.

Håper den får et liv som strekker seg langt og lengre enn langt utover årets fårikål- og, videre, pinnekjøttsesong.

Gjeting og eting.

Didrik Morits Hallstrøm debuterer i disse dager med romanen Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Denne på samme tid både hardtslående og inderlige kjærlighetsromanen har allerede fått en nærmest udelt positiv anmeldelse i Dag og Tid. Anmelder Ingvild Bræin skriver bl.a.:

«Det viktigaste er å slå fast (eller hevde, som det heiter), at denne forfattaren har noko i litteraturen å gjere. Hallstrøm kjem inn til beinet av desse uunnverlege livsklisjeane våre. [...] Språket er knapt, originalt, aldri sentimentalt, men likevel inderleg på ein slags hemmeleg måte. Komposisjonen er gjennomtenkt, velfungerande og skapar lag og spennvidd i personar så vel som i tid. Replikkføringa er noko så sjeldan som overtydande. Observasjonane forteljarstemma gjer av omgjevnadene, er ikkje opplagde, det er heilt eigne utsnitt av tilværet, og seier noko om både språkkjensle og måtar å sjå ting på. [...] Romanforfattaren har noko på hjartet, og ei evne til å bringe det fram. Det er eit gripande verk«.

Didrik signerer...

Så skjedde det igjen. For tredje gang: en hodeløs due. På vei til jobb pleier jeg å parkere sykkelen min ved sykkelparkeringen utenfor inngangen til Høyesterett. Turen derfra til Cappelen Damms hovedinngang tar under to minutter. I løpet av våren og sommeren har jeg på denne turen sett tre hodeløse duer. Og de var altså døde, ikke dumme. Jeg er ikke noen utpreget dyrevenn, eller duevenn!, men uansett om det var en spøk, gjort i sinne eller for å demonstrere ett eller annet, var det iallfall makabert og totalt usmakelig.

Høyt der oppe...

Mens jeg stod ved min låste sykkel og kikket vantro på duen som lå i løvtre-bedet, på ryggen, uten hode, med åpen buk og innvoller hengende ut, kom det en mann i arbeidsdress forbi. Han skjønte hva det dreide seg om om kunne komme med oppklarende informasjon: Som vaktmester i området hadde han fjernet flere slike duer. Det bor nemlig en falk med instinktene i god behold på taket rett over statsministerens kontor! Ryktene sa til og med at de hadde måttet vaske blodflekker av vinduene der oppe. Naturen går sin gang, altså, også midt i byen. Og det er åpenbart ikke bare ender som trives tett på makta.

Var du en av dem som digget Møkkajentene? Er du glad i tegneserieromaner? Eller vil du lære mer om fallteknikk? Uansett om du svarer ja på ett, flere eller ingen av disse spørsmålene, er det stor sannsynlighet for at du vil like den nye tegneserieromanen til Inga H. Sætre. Fallteknikk er virkelig varm, bittersøt og fremfor alt morsom! Jeg har ledd høyt flere ganger (det pleier ikke skje så ofte når jeg leser bøker), blitt småforbanna både på og på vegne av karakterene, og også blitt skikkelig varm om hjertet. Mens Møkkajentene var enkeltstriper, er dette en sammenhengende, lengre fortelling, den første av et slikt slag fra Inga. Stilen og tonen har likevel klare likhetstrekk med den i Møkkajentene. Fallteknikk er om og egentlig mest for ungdom, men jeg er ikke i tvil om at mange voksne også vil la seg berøre av den.

Hovedkarakteren i Fallteknikk er Rakel, som går på videregående og akkurat har flyttet på hybel. I velkjent Sætre-stil er boka stillferdig og nedpå, samtidig som den inneholder mange gjenkjennelige hverdagssituasjoner – både for ungdom og voksne – som rommer varme, sårhet og fandenivoldsk humor. Den holdes likevel godt sammen av en sterk handlingstråd: Rakel oppdager at en veldig kort sommerflørt har gjort henne gravid, og hun må jobbe med å finne sin egen måte å takle dette på.

Fallteknikk er likevel kanskje mest av alt en fortelling om vennskap og om det å lære å falle uten å slå seg for mye. Dialogene har egenart og gir karakterene personlighet og dybde. Inga H. Sætres strek er uvøren og samtidig detaljrik og med et følsomt uttrykk. Her kommer mye frem med få virkemidler:

OK. Noen vil sikkert tenke at jeg er litt på hæla her. Jeg fikk ikke sett denne filmen da hypen stod på (var det i høst?), men nå har jeg altså hentet meg inn, og dokumentaren(?) Exit Through the Gift Shop anbefales herved til alle andre som heller ikke alltid er i fortroppen. Jeg trodde jeg skulle se en dokumentar om Banksy og gatekunst da jeg satte meg foran skjermen. Helt fra start, egentlig, syntes jeg filmen tok en helt annen og uventet dreining. Dette var visst i stedet en film om en fransk-amerikansk familefar, Thierry Guetta, som var nærmest manisk opptatt av å skulle filme alt han opplevde. Når Thierry oppdager at fetteren hans er gatekunstneren Invader, retter han videokameraet mot gatekunstmiljøet. Den største fisken her er Banksy, og Thierry blir selvsagt besatt av å få treffe – og filme! – han. Nok røpet av handlingen hittil. Etter å ha sett ferdig, satt jeg med en følelse av at filmen i liten grad handlet om Banksy, men i stedet reiste det evinnelige og mer generelle spørsmålet Hva er kunst?, og mest av alt dreide seg om at verden – igjen og igjen – vil bedras. Fint nok!

Etterpå leste jeg på nettet at det er spekulert i hvorvidt historien er ekte eller ei, og om – og OBS! for framtidige seere: her kommer mer om handlingen – det i virkeligheten er Banksy som selv står bak kunsten til Mr. Brainwash. Thierry ender nemlig selv opp som en bejublet og bestselgende(!) gatekunstner, Mr. Brainwash, med god promohjelp fra, og også tilsynelatende ganske grov utnytting av sitt bekjentskap med, Banksy. Burde kanskje tenkt meg frem til denne muligheten selv, ettersom Banksy jo stod som produsent i innledende credits, men jeg hadde drevet elendig research, og ble nok rett og slett for oppslukt av denne fascinerende Thierry og hans bedrifter.

Hvem bedrar egentlig hvem her? Jeg har iallfall latt meg forvirre, men også underholde, sjarmere og positivt overraske! Og kanskje har jeg egentlig bare skrevet i ring her. Kanskje har jeg sett det jeg trodde jeg skulle se: en film aller mest om Banksy (i tillegg til litt av alt det andre).

I forbindelse med lanseringen av den norske utgaven av sin nye bok, Selv tausheten tar slutt, var Ingrid Betancourt nettopp i Oslo. Siste dagen av oppholdet var det jeg som skulle holde i planen og følge med henne mellom de forskjellige avtalene. Hun hadde en helt usedvanlig vennlig og mild fremtoning, samtidig som jeg også fikk et lite, men tydelig glimt av den jernviljen som antakeligvis gjorde at hun kom så sterk ut av årene som FARC-geriljaens gissel. Historien hun har bak seg er ellers en det er vanskelig å forstå at noen kan overleve. Ingen tvil om at dette er et menneske som gjør sterkt inntrykk på de aller fleste som møter henne.

Ingrid Betancourt: Selv tausheten tar slutt

Mellom to avtaler hadde vi litt ekstra tid. Vi gikk oppover Kristian IVs gate og forbi Løplabbet, da hun kom på at hun gjerne ville se på noen sko. Vi trakk kølapper både der og i den tilstøtende skobutikken, og ventet på tur, og prøvde noen sko innimellom. Mens jeg stod der, ble jeg slått av at dette var litt underlig. Altså, egentlig var det jo en høyst alminnelig situasjon – alle kjøper vel sko iblant – men likevel, eller kanskje nettopp derfor, føltes det også ganske usedvanlig. Der inne i kø på Løplabbet.

Visste du at Cappelen Damm har sin helt egen bokhandel? Meg bekjent er Halvbroren, som den heter, eneste i sitt slag, iallfall her til lands. Det er to veldig gode grunner til at den heter nettopp Halvbroren. Først og fremst er det en hyllest til en av Cappelen Damms største internasjonale bestselgere, nemlig Halvbroren av Lars Saabye Christensen. I tillegg passet det veldig godt å gi den et navn som viser at den har et nært slektskap til forlaget og på samme tid er noe helt eget.

Halvbroren er også en slags halvbror til andre bokhandlere. Utvalget skiller seg fra de andres ved å være 100% fra Cappelen Damms liste – eksklusivt! Dette har selvsagt en slagside – her finner du ikke bestselgerne eller de smale godbitene som er utkommet hos andre forlag. Fordelen er likevel at vi med stor sannsynlighet har inne en del smalere Cappelen Damm-titler mange andre vil, men ikke alltid kan ta inn. I tillegg har vi det fantastiske fortrinnet at vi har hele forlaget i etasjene over, og dermed kan bruke de mer eller mindre støvete hyllene som befinner seg der som lager. Her kan man være heldig å finne en utsolgt bok som synes umulig å oppdrive, og med det få en takknemlig kunde.

Samtidig som den er en bokhandel, fungerer Halvbroren, med god hjelp av kaffebaren Elling, også som kafé, møtelokale for forlagsfolk og forfattere, som arrangementslokale, bar og utstillingsvindu. Kort sagt: et sted hvor forlaget og omverdenen møtes.

Kom innom!