To Bæ or not to Bæ! Det er fårikålet!

Boka

Nei, dette er ikke et viktig budskap som steg opp til meg fra bunnen av fårikålgryta her om dagen. Det er det sorte fåret som siterer bukken Breikspir i den nye bildeboka Lammet som ikke ville bli lår. Det er altså det sorte lammet som finner ut at tilværelsen bør handle om mer enn å skulle bli lår.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg åpnet PDFen med den trykkeklare boka første gang, før boka hadde kommet fra trykkeriet. Her er åpningsbildet som møtte meg, og som i boka er på innsiden av permen:

Det kommer ikke helt til sin rett her. Klikk for å se større utgave.

Heheh, herlig! Jeg humret halvhøyt for meg selv der jeg satt på kontorplassen min. Og så, på side 2 og 3:

-For en vår! For en irrgrønn, dirrgrønn vår!

Mer latter og samtidig lett undring: Hva pokker er dette, liksom?

Vet ikke om punkete er helt dekkende begrep, men boka er iallfall rebelsk. Fra bondens lovprising av den irrgrønne, dirrgrønne våren går historien videre, fabulerende, i dialogform: Vi møter den kloke hunden Voff, som har doktorgrad i gjeting fra Hundiversitetet i Baskerville, og den strengt tatt ganske sløve gjeteren Jeff, som på sin side skryter av å være veldig god i leting. Sammen har de 66 våryre sauer – 63 hvite, to grå og en sort – som skal gjetes opp til sommerbeite på fjellet. Det hele tar en ny dreining når det sorte fåret, som nevnt, finner ut at det på ingen måte vil bli lår.

Forfatter Torgeir Rebolledo Pedersen, for mange sikkert kjent som anerkjent lyriker, låner ubeskjedent fra vår litterære kanon; her vrimler det av mer eller mindre tydelige språklige og/eller innholdsmessige paralleller til bl.a. Wildenvey, Shakespeare, Peer Gynt, eventyr, Æsops fabler, ordspill og barnerim og regler. Alltid fantastiske Per Dybvig, her om dagen omtalt av Knut Nærum som «kongen av lurv», har illustrert, denne gangen uvanlig fargesterkt til han å være. Hvilken match! Klisjéen om at tekst og bilde utfyller hverandre er her faktisk helt på sin plass. For eksempel der Voff og Jeff snakker om C-dyra som bare er de nestnestbeste dyra, ettersom de hverken er gjetere eller lar seg ete, men kun kan brukes som pels:

Fra venstre: oter, mink, mår og skunk.

I dialogen mellom Jeff og Voff er gjeterne, og altså menneskene, øverst på rangstigen, og kan tillate seg å se ned på oter, mink, skunk og mår, men tegningene latterliggjør menneskene som ikler seg pelsen, og setter slik Jeff og Voff litt på plass.

Lammet som ikke ville bli lår dreier seg om forholdet mellom menneske og dyr, og menneskets rangering av dyrene etter nytteverdi for menneskene selv, en rangering som kanskje ikke alltid er hverken godt gjennomtenkt eller særlig bærekraftig. Alt dette kan synes mye å gape over, spesielt med tanke på den formen forfatter og illustratør har valgt, men sammen lykkes de i å hanke fortellingen trygt i land. Her er stor underholdningsverdi og mye vilter og klok humor, både for voksne og barn. «Morsom poet og enda morsommere tegner finner tonen» skriver Dagbladets Maya Troberg Djuve i sin anmeldelse av boka.

Håper den får et liv som strekker seg langt og lengre enn langt utover årets fårikål- og, videre, pinnekjøttsesong.

Gjeting og eting.