Ordblid

Som ordbokredaktør har jeg et ønske om at folk skal kjøpe nye utgaver av ordbøkene etter hvert som de kommer ut. Vi forsøkte oss derfor for mange år siden med å definere ordbøker som ferskvare, ut fra tanken om at språket hele tiden er i forandring. Det var et godt forsøk, men ingen lot seg overbevise. Språket er riktignok i forandring, men det skal godt gjøres at en ordbok blir direkte bedervet.

Opp gjennom årene har jeg hatt moro av å spare på ordbokartikler som etter hvert har gått ut av ordbøkene våre, eller som har trengt en grundig redigering.  De viser likevel klart at det ikke er likegyldig hvor gammel ordboka er.

Det kan være mange grunner til at de virker gammelmodige, for eksempel:

1 innhentet av historien

2 innhentet av den tekniske utviklingen

3 innhentet av antirasismen

4 innhentet av den allmenne frigjøringen

5 ord som aldri slo an

Så kan man jo spørre seg om det gjør noe at ordboka inneholder ord som ikke brukes lenger. Det verste som kan skje, er at man ikke slår opp

- om de er der, er ikke så farlig. Det er selvsagt sant. Problemet med en gammel ordbok er ikke de ordene som er der (med unntak av kategori 3), men de som ikke er der.

Så følg med! Nyttige og aktuelle ord som spelt, appelsinhud, blogg og reisekort er på vei inn i ordboka nå.

Min kollega Christopher Johansen delte denne med resten av forlaget på Yammer nettopp. All grunn til å dele den videre! En flott kombinasjon av hull og trykte ord.

”Jeg har egentlig sluttet å røyke,” sa min gode venn og kollega der han stod på fortauet med en tent sigarett i hånden. Jeg visste ikke om jeg skulle være enig eller uenig, så jeg forholdt meg taus.

Egentlig er et ganske spesielt ord. Det sier noe om at det finnes en skjult virkelighet bak den tilsynelatende virkeligheten, en ekte virkelighet der tingene forholder seg annerledes enn vi tror. Det sier også noe om talerens forhold til virkeligheten. Og avhengig av konteksten viser ordet hele spennet mellom erkjennelse og selvbedrag.

Jeg kunne for eksempel si: ”Egentlig er jeg ganske god til å lage mat.” Det er altså ikke min skyld at den ikke smaker spesielt godt. Hvis jeg legger til en nektelse, blir saken en helt annen. ”Egentlig er jeg ikke noe god til å lage mat.” Maten er akkurat like vond som i eksempelet over, men jeg tar i det minste ansvaret for det. Responsen fra familien blir veldig forskjellig etter disse to utsagnene. Det litt plagete uttrykket der de sitter over middagen og tenker sitt, i det første tilfellet. Mot noen trøstens ord i det andre.

Hva tenker vi ikke når en forslått dame på krisesenteret sier at samboeren egentlig er grei, eller når naboen som nettopp har kjøpt bruktbil, sier at det egentlig var et godt kjøp?

Det kan derfor være gode grunner til å være forsiktig med å bruke ordet egentlig om seg selv og andre, hvis man ikke samtidig legger til et ikke.

Egentlig i spørresetninger er tryggere. Da framstår man som en som vil til bunns i sakene. Hva betyr egentlig dette? Var det egentlig en fornuftig strategi?

Var dette noe å skrive om, egentlig?

Egentlig er den veldig snill.

Noen ord er ekstra fine. De forteller en liten historie i seg selv. ’Ønskekvist’, for eksempel. Det er et sus av naturmystikk over det. En kontakt mellom mennesket og naturen som ingen kan bekrefte vitenskapelig, men som bare er der og som har vært der siden oldtiden. Kvisten som beveger seg helt av seg selv, på uforklarlig vis. – Og ekstra uforklarlig blir det når kvisten ikke er en kvist, men en bøyd ståltrådkleshenger.

Et raskt oppslag på nettet og jeg var inne på Norsk kvistgjengerforenings nettsider,  http://www.kvistgjenger.no/ . De arrangerer kurs, og hvis man melder seg inn, får man tidsskriftet Kvistgjengeren to ganger i året. Hvem som helst kan bli en kvistgjenger! Er dette noe for Cappelen Damms turlag?

Forresten går det fram av nettsidene at en vinkelformet metallønskekvist med håndtak kalles en ’søkevinkel’. Hvor ble poesien av?

Slik er det med ord. De kan løfte en opp og de kan peke rett ned.

Norsk språkpolitikk er full av paradokser. Et av dem er at man sier farvel til tilnærming mellom bokmål og nynorsk på et tidspunkt hvor tilnærmingslinja kunne hatt en sjanse til å vinne fram. Mens en dannet dame på 50-tallet grøsset over former som boka og kasta, og foreldre satt hjemme og rettet disse formene i barnas skolebøker, er dette helt nøytrale former i dag. Ingen stusser over bein og stein, mens ben og sten nesten virker litt fisefint. Det er blitt mindre forskjell på talemålet landet over, ’folkemålet’ har bredt seg – er ikke tiden inne for å slå et slag for samnorsken?

I stedet gjorde Stortinget i 2002 et vedtak om å forlate fellesskapslinja slik at de to språkene kunne normeres på egne premisser. Resultatet er bokmålsreformen av 2005. Den er preget av at man endelig kunne gjøre som man ville, uten å skjele til nynorsk. Men nok en gang var det mange som ville forskjellige ting, og så ble resultatet verken fugl eller fisk.  Det er ryddet litt i valgfrie former, åpnet litt for former fra folkemålet på Østlandet, tatt ut lite brukte tilnærmingsformer og  tatt inn noen få riksmålsformer.

Min venninne fra Manglerud som vil skrive som hun snakker, var før 2005 innenfor bokmålsnormen hvis hun brukte ordet  bøljeblekk. Men da kunne hun ikke skrive at hun skøyt en elg under jakta. Enten skjøt man, eller man skaut. Etter 2005 er skaut ute, skøyt er kommet inn, men hun kan til gjengjeld ikke lenger skrive bøljeblekk. Heretter er det av en eller annen grunn bare bølgeblikk.

Og trengte vi egentlig å få inn formen syv? Den er kommet inn igjen etter å ha vært forvist fra offisiell rettskrivning siden 1938. Er det ikke bare en liten gruppe over seksti som fortsatt lengter etter denne formen? Tyve og tredve er tapt for alltid. Er tjuesyv noe å trakte etter?

I villniset av lovlig og ulovlig er det lett å bli ekstremist:

Enten samnorsktilhenger – en klar norm for absolutt alle – snakk dialekt, skriv norsk.

Eller man kan la anarkiet råde: Ingen norm – skriv som du snakker, hovedsaken er at du skriver noe fornuftig!

Etter hvert går flere og flere over til elektroniske ordbøker. Det tar kort tid å søke, du behøver ikke kunne alfabetet, og du behøver ikke drasse med deg en svær bok. Mange av Cappelen Damms ordbøker er utgitt i elektronisk utgave og kan lastes ned på http://www.ifinger.no/.

Det man imidlertid mister i forhold til papirordboka, er muligheten for serendipitet. Man leter etter et spesielt ord, og så kommer man over ett eller flere virkelig fine ord som man kanskje ikke ante at eksisterte.

Serendipitet er et sentralt begrep i innovasjonsforskning, og det klassiske eksempelet er oppfinnelsen av penicillinet. Alexander Fleming hadde satt glass med bakterier til dyrking. Et av dem var blitt forurenset av muggsopp, og han oppdaget at muggsoppen hadde drept bakteriene rundt. Mange ville bare kastet det mugne glasset, men ikke Aleksander Fleming.

Colombus fant Amerika da han lette etter sjøveien til India.

Her er en engelsk definisjon av ordet som jeg fant på nettet:

serendipity is looking in a haystack for a needle and discovering a farmer’s daughter

Jeg la fram denne svakheten med elektroniske ordbøker for mannen min, og han begynte straks å spekulere på om man ikke kunne legge inn en funksjon som åpnet for serendipitet også her. Men – er vi interesserte i funksjoner som gir oss svar på det vi ikke spør om, eller som gjør at vi finner det vi ikke søker etter?

Som ordbokredaktør kommer jeg veldig tett på de små detaljene i det norske skriftspråket. Jeg sitter blant annet og taster inn endelser i basen til Norsk ordbok – bokmål. Alle valgfrie former skal inn, og det er kolossalt mange. Man skulle tro at en som jobber med språk på denne måten, en gang for alle hadde gjort seg opp en mening om hvorvidt hun skulle skrive boka eller boken, sen eller sein, frem eller fram. Men jeg er en håpløs vingler.

Grunnen til vinglingen er nok at jeg er født og oppvokst i Bærum med foreldre fra Sørlandet som hadde lagt av seg dialekten en gang i mellomkrigstiden, men som likevel overførte en feilplassert skarre-r til min bror og meg – noe som gjorde jåle-inntrykket enda verre. Vi snakket et finslepent riksmål. Jente var ikke noe aktuelt ord hjemme hos oss. Det het pike.

Men det andre vi fikk med oss hjemmefra, var at det norske vi er stolte av, i hovedsak var knyttet til et helt annet språk enn det vi snakket. Det anti-autoritære, vekten på selvberging, respekten for folkekulturen, kjærligheten til naturen. Innerst i sjelen er jeg en stri og selvhjulpen avholdskvinne fra vestlandet som skriver nynorsk.

Gitt en splittet personlighet, skulle man tro at det var en fordel med stor valgfrihet i skriftspråket, men jeg er ikke så sikker på det heller. Kanskje er en snever og stødig norm bedre for meg, selv om den måtte innebære at mange av de formene jeg har i mitt eget, konservative talemål, falt bort? Trenger vi for eksempel 12 varianter for å uttrykke at noen tjener lite? Lavlønt, lavlønna, lavlønnet, låglønt, låglønna, låglønnet, lavtlønt, lavtlønna, lavtlønnet, lågtlønt, lågtlønna og lågtlønnet er alle ’lovlige’ i bokmål i dag – og det er ikke enklere for de høytlønnede!

Dagens motto fra en splittet redaktør er derfor:

Nei til valgfrihet, ja til formynderstaten!

… så får vi se hva det blir i morgen.