Noen ord er ekstra fine. De forteller en liten historie i seg selv. ’Ønskekvist’, for eksempel. Det er et sus av naturmystikk over det. En kontakt mellom mennesket og naturen som ingen kan bekrefte vitenskapelig, men som bare er der og som har vært der siden oldtiden. Kvisten som beveger seg helt av seg selv, på uforklarlig vis. – Og ekstra uforklarlig blir det når kvisten ikke er en kvist, men en bøyd ståltrådkleshenger.
Et raskt oppslag på nettet og jeg var inne på Norsk kvistgjengerforenings nettsider, http://www.kvistgjenger.no/ . De arrangerer kurs, og hvis man melder seg inn, får man tidsskriftet Kvistgjengeren to ganger i året. Hvem som helst kan bli en kvistgjenger! Er dette noe for Cappelen Damms turlag?
Forresten går det fram av nettsidene at en vinkelformet metallønskekvist med håndtak kalles en ’søkevinkel’. Hvor ble poesien av?
Slik er det med ord. De kan løfte en opp og de kan peke rett ned.
Skrevet av: Inger-Ma Gabrielsen 1. november 2011
Fine ord