Perpleks

I vår har Cappelen Damm lansert seks guidebøker fra Rough Guides, en av verdens sterkeste merkevarer innen reiseguider. I den forbindelse kjører vi en stor konkurranse (klikk her for å delta!) med et reisegavekort til en verdi av 10.000 kr. som premie. Responsen så langt har vært stor, og man har fortsatt sjansen til å prøve lykken  – trekningen foregår mandag 14. mai.

Enkelte har imidlertid valgt å gå litt lenger enn å svare på de tre spørsmålene. Denne forseggjorte, ferdigpakkede kofferten ankom kontoret tidligere i dag, til stor entusiasme i avdelingen. Noe ensrettet i klesstilen, kanskje (vedkommende har kanskje planlagt å shoppe resten i Paris eller New York?), men valg av reiseguider er upåklagelig!

PS: Det må vel legges til at slike kreative løsninger ikke gir noen større vinnersjanse, men gir oss et desto større smil om munnen.

One Got Fat (1963) må være den mest bisarre og underholdende trafikksikkerhetsfilmen myntet mot barn. Hjernen bak er William Dale Jennings, som senere skrev bøker som The Ronin og The Cowboys (filmatisert med John Wayne i 1972).

Ti unger utkledd som apekatter skal sykle til parken for å gjøre seg fete. Dessverre er konsentrasjonen slik den ofte kan være i den alderen og omgangen med trafikkreglene er lettere lemfeldig. En etter en lukes de ut på dramatisk vis, tonesatt av lystig musikk og festlige lydeffekter, mens en hyggelig barne-tv-onkel forteller, en tanke overbærende, hva de gjør feil. Barna telles ned i beste Sesam Stasjon-stil når ferden brutalt stoppes av dampveivalser, tankbiler, avløpskummer og skravlende husfruer med hendene fulle av kolonialvarer. Kun lille Orville følger reglene til punkt og prikke (bruk av hjelm var tydeligvis ikke prioritert på 60-tallet), og kommer seg følgelig forbi trafikktrollet med helsen i behold. Belønningen er en stor (og ensom) piknik i parken.

Det finnes neppe noen statistikk over om denne filmen virkelig fungerte overfor målgruppen (annet enn å skremme enkelte unge, sarte sjeler fra å sykle i det hele tatt), ei heller om foreldre reagerte på den noe voldelige fremstillingen. Nesten femti år senere har den oppnådd en viss kultstatus og er grunnlaget for flere musikkvideoer. De to beste er i mine øyne og ører Boards of Canadas ambientklassiker “Everything You Do is a Balloon” (1996) og Nostalgia 77s regnværsjazz “Hush” (2011).

Den svarte våren er George P. Pelecanos’ fjerde krimroman om den afro-amerikanske etterforskeren Derek Strange. Historien er satt til Washington D.C. i 1959 og 1968, flere tiår før de tre første bøkene, hvor vi ser hvordan Strange blir formet som barn og som ung politimann. I likhet med TV-seriene Pelecanos har skrevet for (The Wire, Treme) er kriminalsakene her en del av noe større, et grunnlag for å gå inn i et kriserammet samfunn og vise hvordan menneskene hanskes med hverdagen – på godt og vondt. I 1968 er USA preget av deltagelse i Vietnamkrigen, rasemotsetninger, og et raseri i gatene som bare venter på å koke over. Drapet på Martin Luther King Jr., med de etterfølgende massive opprørene i Washington D.C. og resten av landet, er det store klimakset hele boka bygger opp mot.

Foto: Sam Smith & ProRev

Tonen er gjennomgående røff, Pelecanos gir et realistisk bilde av ghettoen i en hovedstad i fritt fall. Han dykker dypt ned i populærkulturen i 60-tallets USA og krydrer scenene med henvisninger til tidstypiske tv-serier, kinofilmer, tegneserier, aviser og, mest av alt, musikk. I omtrent hver eneste leilighet og bil strømmer det   (soul-)musikk, hvorav låtene forteller oss noe om bokas ulike karakterer, enten det pumper plateselskapet Stax/Volts rå, inderlige lydbilde eller Motowns catchy, glattpolerte soulpop (den hvite manns soul, i følge Strange) ut av høyttalerne. Dette grepet gjør boka ekstra interessant for historie- og musikkinteresserte (og kan utvilsomt føles som en endeløs rekke namedropping hvis man bare er sånn måtelig interessert).

«Dennis foretrakk den nye sounden som holdt på å slå igjennom, Sly and the Family Stone, Chambers Brothers og dem. Han digget hvordan typene så ut, som om de kunne gå hvor som helst de ville og gav fullstendig faen i hva samfunnet måtte mene. Percy Sledge? For Dennis var han en av de derre gammeldagse, piknik-på-plenen-negrene, plateselskapets fange.»

Etter hvert som den afro-amerikanske borgerrettighetsbevegelsen vokser seg større utover 60-tallet, blir også soulsjangeren desto viktigere. Fra de trivielle kjærlighets-balladene til de samfunnsbevisste sangene som roper om forandring, gis det trøst, håp og stolthet i en turbulent tid. Sam Cookes «A Change is Gonna Come» er blant de tidligste, mens «We’re a Winner» (The Impressions, med min favoritt Curtis Mayfield), «Woman of the Ghetto» (Marlena Shaw) og «When Will We Be Paid (For the Work We’ve Done)» (The Staple Singers) er eksempler på en sterkt økende trend av social consciousness innen den svarte musikken mot slutten av tiåret – og treffer like godt den dag i dag.

I Den svarte våren er det én artist som ruver over de andre i Derek Stranges’ verden: «Otis Redding, den største soulsangeren som noen gang hadde levd». En aprilkveld i 1967, nesten nøyaktig ett år før Martin Luther King Jr. blir skutt og drept i Memphis, besøker Otis Redding og flere andre Stax/Volt-helter Njårdhallen i Oslo. NRK foreviger begivenheten, et opptak som sies å være blant statskanalens mest sette internasjonalt noensinne. Konserten finnes på DVD og kan også sees i sin helhet på YouTube (se klipp under). Redding omkommer for øvrig i en flyulykke åtte måneder senere.

Så mye lener boka seg mot musikk at det synes helt på sin plass at førsteutgaven i USA ble utgitt med en tilhørende CD, et litterært soundtrack med datidens store stemmer som går igjen i teksten, bl.a. Solomon Burke, Sam & Dave og selvfølgelig Otis Redding. Pelecanos’ egne kommentarer til de utvalgte sporene kan leses her, mens jeg har samlet låtene på Spotify her.

Som et substitutt til den vanlige krimmen eller tolvte gangs gjensyn med Jimmy McNulty og Stringer Bell i The Wire; Den svarte våren er både spennende og lærerik lesning, en bok som tar deg med til en viktig tid i amerikansk historie – og kanskje, hvis du er nysgjerrig nok, gir deg en ny favorittlåt i samme slengen.

Alle de fire bøkene om Derek Strange og hans kompanjong Terry Quinn er tilgjengelige på norsk i pocket.