One Got Fat (1963) må være den mest bisarre og underholdende trafikksikkerhetsfilmen myntet mot barn. Hjernen bak er William Dale Jennings, som senere skrev bøker som The Ronin og The Cowboys (filmatisert med John Wayne i 1972).
Ti unger utkledd som apekatter skal sykle til parken for å gjøre seg fete. Dessverre er konsentrasjonen slik den ofte kan være i den alderen og omgangen med trafikkreglene er lettere lemfeldig. En etter en lukes de ut på dramatisk vis, tonesatt av lystig musikk og festlige lydeffekter, mens en hyggelig barne-tv-onkel forteller, en tanke overbærende, hva de gjør feil. Barna telles ned i beste Sesam Stasjon-stil når ferden brutalt stoppes av dampveivalser, tankbiler, avløpskummer og skravlende husfruer med hendene fulle av kolonialvarer. Kun lille Orville følger reglene til punkt og prikke (bruk av hjelm var tydeligvis ikke prioritert på 60-tallet), og kommer seg følgelig forbi trafikktrollet med helsen i behold. Belønningen er en stor (og ensom) piknik i parken.
Det finnes neppe noen statistikk over om denne filmen virkelig fungerte overfor målgruppen (annet enn å skremme enkelte unge, sarte sjeler fra å sykle i det hele tatt), ei heller om foreldre reagerte på den noe voldelige fremstillingen. Nesten femti år senere har den oppnådd en viss kultstatus og er grunnlaget for flere musikkvideoer. De to beste er i mine øyne og ører Boards of Canadas ambientklassiker “Everything You Do is a Balloon” (1996) og Nostalgia 77s regnværsjazz “Hush” (2011).
Skrevet av: Jørgen Brauti 9. november 2011
Musikk, Sykkel, Trafikkregler