Den svenske storfilmen SIMON OG EIKETRÆRNE som nå er aktuell på norske kinoer er nominert til hele 13 Guldbaggen-priser, inkludert kategoriene Beste film, Beste regi og Beste hovedrolle. Guldbaggen kan sammenlignes med den norske Amanda-prisen og deles ut av det Svenske filminstitutt 23. januar.
Simon og Eiketrærne er en storslått, vakker og gripende film, et håpefullt oppvekstdrama om en ung manns opprør mot sin elskede familie – en familie som ville beskytte ham under den voksende trusselen fra et krigsherjet Europa. Filmen er basert på Marianne Fredrikssons mest bejublede og elskede roman av samme navn, som er en internasjonal bestselger.
Marianne Fredrikssons bøker er oversatt til 40 språk og leses i mer enn 150 land.
Simon er jøde og adoptivbarn i en sosialdemokratisk familie. På skolen treffer han Isak, jøden fra Berlin som med nød og neppe har unnsluppet nazistenes klør. Gjennom ham og hans familie kommer Simon nærmere sin jødiske arv. Men selve grunnfjellet i Simons verden er Karin, adoptivmoren, som dominerer hjemmet med sin trygghet og varme. Forfatteren har skrevet en fascinerende familiekrønike om utvikling, søken etter identitet og frigjøring. Men like spennende som det ytre hendelsesforløpet er det underliggende mystiske og gåtefulle.
Vinn kinobilletter for to, ved å svare på følgende spørsmål:
Simon og eiketrærne har gitt mang en leser klump i halsen. Har du noen gang kjent tårene trille ved lesning av en bok? I så fall hvilken – og hvorfor?
Svar i kommentarfeltet nedenfor OG mail meg din postadresse på maria.ovrebo@cappelendamm.no og vips – er du med i trekningen.
Mer om filmen og nominasjonene:
Simon og eiketrærne er regissert av Lisa Ohlin og i de sentrale rollene ser vi bl.a: Bill Skarsgård, Helen Sjöholm, Jan Josef Liefers og Stefan Gödicke.
Det er de norske selskapene Filmkameratene AS v/ Marcus Brodersen og Gimpville v/ Lars Erik Hansen som står bak de visuelle effektene i filmen- og som er nominert til Guldbaggen i kategorien Beste visuelle effekter. Filmkameratene AS er også co-produsenter og har også bl.a stått bak storfilmen MAX MANUS.
Nominasjonene:
Beste film
Beste regi (Lisa Ohlin)
Beste kvinnelige hovedrolle (Helen Sjöholm)
Beste kvinnelige birolle (Cecilia Nilsson)
Beste mannlige birolle (Jan Josef Liefers)
Beste foto (Dan Laustsen)
Beste scenografi (Anders Engelbrecht, Lena Selander, Folke Strömbäck)
Beste visuelle effekter (Marcus Brodersen og Lars-Erik Hansen)
Beste musikk (Annette Focks)
Beste sminke (Linda Boije af Gennäs)
Beste lyd (Jason Luke)
Beste kostyme (Katja Watkins)
Beste klipp (Kasper Leick, Michal Leszczylowski og Anders Nylander)
4. januar 2012 at 13:42
Jeg har blitt rørt av svært mange bøker. Særlig Idas dans av Gunhild Corwin. Den sier noe om døden og tap, men samtidig viser den veldig sterkt dette med å feire livet sekund for sekund.
4. januar 2012 at 14:03
Det fins knapt nok en bok som _ikke_ får meg til å gråte en skvett. Den kan være platt og dørgende kjedelig. Det hjelper ikke, tårene presser på uansett, når som helst, hvor som helst. Jeg er uhelbredelig. Jeg tar derfor enkleste utvei og velger Simon og Eiketrærne. Jeg tar en enda enklere utvei og limer inn hele min bokomtale. De som ikke har lest boken bør ikke lese resten av denne kommentaren, og de som har lest boken kan velge selv…
Men altså;
La meg fortelle deg om en vakker fortelling. Simon og eiketrærne er en vakker, rørende, trist og vidunderlig bok vel verdt å lese. – Men ta deg tid. Her er det rom for filosofering.
Boken handler om Simon og hans oppvekst i Gøteborg under 2. verdenskrig. Simon er jøde og adoptivbarn i en sosialdemokratisk familie. På skolen treffer han Isak, jøden fra Berlin som med nød og neppe har sluppet unna nazistenes klør. Gjennom ham og hans familie kommer Simon nærmere sin jødiske arv. Men selve grunnfjellet i Simons verden er Karin, adoptivmoren, som dominerer hjemmet med sin trygghet og varme.
Vi følger Simon og Isak fra tiårsalderen til de nærmer seg tretti år. Prosessen de går igjennom fra barn til voksen er det essensielle i hele romanen. De går fra å være skolekamerater til brødre og til mer perifere venner. Guttene er og blir ulike, og motsetningsforholdet er givende og samtidig vanskelig. Simon, oppvokst i enkle kår, er den intellektuelle og begraver seg i bøker og søker svar i naturen. Overklassegutten Isak tiltrekkes tvert om av fysisk arbeid. De søker til hverandres familier, fra hverandre og likevel mot hverandre.
Handlingen foregår i og rundt Gøteborg før, i og etter 2. verdenskrig. Her opplever vi både skjult og åpent jødehat. Simon kjenner på dette og aner at noe holdes skjult for ham. Han ser annerledes ut enn de andre, naboer forvirrer ham med hentydninger, han har drømmer han ikke kan forklare, og han dras hele tiden til Isak og hans far.
Isaks far Ruben er den som øyensynlig betyr mest for Simons søken etter sin egen identitet. Det er likevel Simons adoptivmor Karin som er den viktigste personen for hans oppvekst. Hun representerer det grunnleggende gode og er den som kjærlig tar seg av begge guttene. Karin er en svært sterk morsfigur som undergraver seg selv og lider under dette. Ubevisst hemmer også hennes sterke kjærlighet guttenes forhold til andre.
En oppvekst krever løsrivelse. Marianne Fredriksson gir leserne et bilde på dette ved Simons oppgjør med trærne. Eiketrærne symboliserer menneskets behov for noe guddommelig. Nå må Simon famle videre i livet alene. Samtidig trekkes Karin for første gang til trærne. Nå er det hun som trenger noe eller noen å lene seg til.
Behovet for Gud eller noe guddommelig, en sterk kraft som ikke kan forklares men bare er der, er viktig. Fredriksson er tydelig på at veven hun spinner i sin historie kan forklares: ingenting er tilfeldig og alt henger sammen. Dette gjenspeiles både hos personene, deres personligheter og deres forhold til hverandre.
Noen kritiserer dette for å være overtydelig, men jeg mener dette er bokens store fortrinn. Personligheten til de ulike personene og deres samspill er det som virkelig gjør boken.
Aller sterkest var kanskje alle disse mystiske mannsfigurene Simon både drømmer om og møter på sin vei. Alt er ikke åpenbart med en gang, men vi forstår mer og mer etter hvert som vi leser. Selvsagt kan også disse personene forklares.
– Vi forstår mer og mer etter hvert som vi vokser opp, får stadig nye erfaringer og kan høste kunnskap av disse. Igjen går gjennom livet som allvitende, uansett alder, for det er ingen grense for hvor mye kunnskap og erfaring vi kan høste som gjør oss rikere. På samme måte fortsetter også boken å vokse, lenge etter siste side.
4. januar 2012 at 15:13
Hei!
Boka jeg stadig kommer tilbake til og som stadig gir både klump i halsen og tårer i strie strømmer, er Margaret Skjelbreds Andrea D, fra 2006. Den handler om to søstre som rydder på loftet til den senile moren, samtidig som morens historie fra Polen og Litauen på begynneslen av 1900-tallet rulles opp. Etterhvert fortår søstrene mer og mer av hva moren har gjennomlevd, og dermed hvorfor hun ble som hun ble. Det er hjerteskjærende å lese- både de grufulle episodene fra morens historie, hvordan dette preget søstrenes oppvekst og hvordan søstrene litt etter litt forstår morens hittil uforklarlige oppførsel.. Kanskje er det like ille å leve med sannheten, som det er å gruble på «hvorfor»?
Anbefaler den til absolutt alle som er glad i å lese!!
4. januar 2012 at 16:27
Broene i Madison County – leste den på engelsk og tårene rant… Beskrivelsen av følelsene mellom disse to menneskene er så hjerteskjærende når vi vet at damen velger familien sin i stedet…. Gråt Gråt Gråt
4. januar 2012 at 18:52
Tårene trillet nok oftere ved lesing av bøker da jeg var barn. Da gråt jeg over Barna i Nyskogen, Frendeløs, Anne fra Bjørkely og til og med over noen av stykkene i leseboken. Som voksen gråter jeg ikke like ofte over bøker, men jeg blir ofte litt blank i øynene …
En bok som jeg stadig vender tilbake til er «Det skal mærkes at vi lever» av Karen Thisted, Johannes Møllehave og Benny Andersen. De to gamle mennene reflekterer over livet med utgangspunkt i Benny Andersens tekster. Boken er mer rørende enn trist, men reaksjonen er nokså lik uansett: tårene må tørkes innimellom.
5. januar 2012 at 11:58
Fine folk! Dere kan gå på kino hele gjengen! Billetter er allerede på vei i posten til Randi, Trine, Berit og Ellikken. Mail meg din postadresse, Susanne, så sender jeg premien til deg også. GRATULERER.
Fortell meg gjerne hva dere syns om filmen etterpå, da vel.
God filmopplevelse
5. januar 2012 at 13:43
Så utrolig morsomt! Jeg fikk jo Simon og eiketrærne før jul- og den kommer på den lokale kinoen nå den 15.! Må prøve å få lest boka først!!! Gleder meg- både til lesing og kino ;o)
8. januar 2012 at 20:00
En av de fineste bøkene jeg har lest, og som fikk tårene til å renne (noe som sjeldent skjer) var Kvinne går til lege, mann gå på byen av den nederlandske forfatteren Kluun. Trist, frustrerende historie om å miste sin kjære til kreften.
9. januar 2012 at 17:35
Jeg må si «Gutten i den stripete pyjamasen» ga meg en stor klump i halsen og tårer silende nedover kinnene. Levende og gripende språk, og en historie man kommer til å huske for alltid når man har lest boka eller sett filmen. En bok alle bør lese! Jeg hadde vanskelig for å sove etterpå..
23. januar 2012 at 11:58
Hei!
Nå har jeg lest boka, og sett filmen! Har skrevet om begge deler her:
beritbok.blogspot.com/2012/01/simon-og-eiketrrne.html
1000 takk for opplevelsene ;o)
30. januar 2012 at 11:05
Hei Berit, tusen takk for link! Veldig kjekt å lese. «Jeg tror aldri jeg har lest ei bok så full av livsvisdom, vakre bilder og skildringer.» Sukk. Det er så givende med slike leseopplevelser.