Pocketprat

Cappelen Damm har nylig lansert Jim Thompson i nye utgaver. Thompson er den store kultforfatteren i amerikansk hardbarka tradisjon. I fanskaren finner vi både Stanley Kubrik, Stephen King, og vår egen Fredrik Wandrup. Lars Saabye Christensen kaller Thompson for «den slemmeste gutten i klassen». Hva disse og flere mener om bøkene, samt de nye omslagene (designet av Miriam Edmunds, min medsammensvorne i pocketredaksjonen), link til anmeldelser og flere fakta, finner du nederst i denne saken.

Jo Nesbø, som er selverklært fan, sier at for ham er Jim Thompson den største kriminalforfatteren. Vi gir deg her Nesbøs egen anbefaling av Innbyggertall.1280, publisert med tillatelse fra forfatteren:

Det er et klipp i filmen Copland. Klippet er på ett eller to sekunder, har lite med filmen for øvrig å gjøre og viser et skilt med innbyggertallet i bygda. «Pop. 1280» står det. Jeg så meg rundt i kinosalen da det kom, lyttet. Ingen reaksjon. Selvfølgelig ikke. For det var i 1997, og dette var en kodet melding beregnet på de innvidde få. En bonus for dem som hadde foretatt det samme dykket i smusslitteraturens mørkeste dyp og funnet Jim Thompson, det for lengst glemte geniet som portretterte den amerikanske psykopaten i jeg form førti år før Brett Easton Ellis gjorde det samme i American Psycho.

Selv hadde jeg ikke gjort noe slikt dypdykk. Jeg hadde fått servert Jim Thompson på et sølvfat av en venn Espen, som fortalte meg at dette var »gamle, men bra greier». Boka hadde den absolutt lovene tittelen Pop. 1280 (på norsk Innbyggertall 1280, red. anm), og en ikke fullt så lovende sheriff på omslaget. Og kanskje var det sånn det måtte være om man skulle oppdage Jim Thompson, at du måtte guides dit av en som Espen, en som beveger seg fritt, utenfor både hovedfartsårene og litteratursnobberiets smale sti. For Jim Thompson var verken å finne på bestselgerlistene eller i de seriøse litteraturtidsskriftene, han var verken snakkis eller kultfenomen.

Jim Thompson døde i 1977, og da hadde tausheten senket seg over ham for lengst. Avskrevet, stemplet som en medioker krimforfatter som på slutten av sitt syttiårige liv undergravde det han måtte ha igjen av kredibilitet med å skrive dårlige bøker med ett mål for øye: å gi leserne det han trodde de ville ha, slik at han kunne tjene penger til å dekke husleie, sykehusregninger og alkoholkonsum. Han hadde sviktet sitt eget talent, sine virkelige fans og sine muligheter til å bli tatt på alvor igjen. Det var ikke mange som så noen grunn til å gå i Jim Thompsons begravelse, og på grunn av en trykkfeil i dødsannonsen ble antallet ytterligere redusert. Det var som siste kapittel i en Jim Thompson-roman.

Men i 1984 begynte Black Lizard Press å trykke Jim Thompson igjen. Og det var en av disse papirlefsene Espen ga meg.

Jeg leste. Våknet. Og forstod.

Deretter leste jeg resten av Thompson-bøkene. Ikke rubbel og bit, men det viktigste og beste. For jeg fant fort ut at her var det viktig å skille klinten fra hveten. Det beste Jim Thompson skrev var fantastisk, og av den grunn virket det dårlige oppsiktsvekkende svakt. Hvordan kunne det ha seg at samme forfatter som hadde skrevet Savage Night, Hell of a woman (Et helvetes kvinnfolk) og Grifters (Fikserne), også kunne skrive The Rip-Off? Med tanke på hvor begrenset oppmerksomhet Jim Thompson har fått i Norge, er det ubegripelig at akkurat denne er oversatt til norsk (Bløffen), men hvis du vil se hvor stor kvalitetsforskjellen i en og samme forfatters produksjon kan være, les den etter at du er ferdig med boka du nå har i hånden!

Svaret på mysteriet har muligens mest med Jim Thompsons desperate alkoholkonsum og tilsvarende dårlige helse å gjøre. For dette var et lys som brant i begge ender – jeg tar sjansen siden Jim Thompson heller ikke nektet seg tvilsomme metaforer – og kanskje var det nettopp derfor det lyste så sterkt. Så sterkt at han i løpet av atten måneder, mellom 1952 og 1954, skrev tolv romaner, blant dem flere av sine aller beste. Etter dette vulkanutbruddet av kreativitet ble det lenger mellom bøkene og høydepunktene, og kortere mellom drinkene og sykehusoppholdene.

 Det siste store han gjorde var i 1964, da han skrev Pop. 1280. Da vendte han tilbake til å skildre en kriminell og ustabil sheriff (Nick Corey), akkurat som han gjorde i boka som startet det hele: Lou Ford i The Killer Inside Me (1952) (på norsk Morderen i meg, red anm).

Men for meg er Jim Thompson likevel den største kriminalforfatteren. Og med det kan jeg egentlig bare si til deg, det som Espen sa til meg den gangen: «Jeg misunner deg fordi du ennå ikke har lest denne.»

“Grip sjansen. Men vit at dersom du begir deg inn i Thompsons univers, er det ikke lenger snakk om å «kose seg med en god bok», som det heter.”
- Fredrik Wandrup

Jim Thompson er på London Times liste over tidenes beste krimforfattere og på Telegraphs liste over tidenes 50 beste krimforfattere. Flere av Thompsons romaner er filmatisert, sist The Killer Inside Me (2010, ute på DVD, norsk boktittel: Morderen i meg). Se filmtrailer her.

Flere anmeldersitater:

”Jim Thompson er tidenes beste spenningsforfatter, ingen over, ingen ved siden.”
New York Times

”Jim Thompson er den slemmeste gutten i klassen.”
Lars Saabye Christensen, forfatter

”De tøffeste krimbøkene som noensinne er skrevet.”
Newsweek

”Den mest spennende og troverdige skildringen jeg har lest om hvordan en gal og forskrudd mann tenker.”
Stanley Kubrick om Morderen i meg

”Min favoritt av samtlige krimforfattere. Mange har forsøkt å imitere ham, ingen har blitt hans like.”
Stephen King, The New York Times Book Review

”En klassiker blant amerikanske forfattere.”
Kirkus Reviews

«Hvis Raymond Chandler, Dashiell Hammett og Cornell Woolrich kunne slås sammen i ett litterært avkom, ville Jim Thompson bli resultatet … Hans bøker kaster et uforglemmelig lys på den menneskelige tilstand.»
The Washington Post

“Han er Jo Nesbøs store helt… En forfatter med skremmende innsikt i mordets psykologi.”
Ole Øyvind Sand Holth, Dagbladet

«Du føler at noen plutselig puster deg i nakken mens du leser.»
Fredrik Wandrup om Jim Thompson i Bokvennen litterære magasin

“En av de fineste forfatterne vi har i Amerika, og temmelig sikkert den mest skremmende.”
New Republic

“Jim Thompson er Amerikas konge av litterære ballespark.”
Vanity Fair

”En klassiker blant amerikanske forfattere.”
Kirkus Reviews