I helgen så jeg I en bedre verden (Hævnen på originalspråket) av Susanne Bier. Jeg forstår godt at den vant Oscar og Golden Globe.
Filmen er et kraftfullt drama, omhyggelig konstruert og kontrastfylt. Den er en bredt anlagt fortelling om vennskap, hevn og utroskap, som beveger seg fra den brutale hverdagen i en flyktningleir i Sudan til idyllen i en dansk provinsby. Bier er en glitrende bildeforteller, som seer nagles man i spenning til skjermen.

Castingen er det heller ikke noe å utsette på. Mikael Persbrant, Trine Dyrholm, Ulrich Thomsen, Markus Rygaard og William Jøhnk Juels Nielsen gjør mektig inntrykk. Jeg kommer til å huske disse rollefigurene lenge. Særlig Persbrants rolle er interessant. Og de to guttene, Markus Rygaard og William Jøhnk Juels Nielsen, spiller fletta av de fleste. Nevnes må også Kim Bodnia (i en mindre rolle), ham blir jeg faktisk oppriktig redd. Den typen han spiller, er både lett gjenkjennelig og ikke til å spøke med.

Anton (Persbrandt) er lege og pendler mellom en flyktningleir i Afrika, hvor han igjen og igjen lapper sammen ofre for en bestialsk kvinneoppspretter, og sitt hjem i Danmark, der han har to små sønner. Han har sviktet sin elskede kone Marianne, og de prøver nå å venne seg til et liv uten hverandre. Samtidig begynner Antons ti år gamle sønn Elias, som blir mobbet hver eneste dag, å bli venner med en ny gutt i klassen, Christian. Christian sliter med tapet av sin mor, og nøler ikke med å gå løs på omgivelsene. Vennskapet mellom guttene utvikler seg snart til en foruroligende allianse.

Jeg liker filmer som har noe på hjertet, som har noe viktig å si. Det har denne filmen i høyeste grad, og det handler om menneskets natur. Bier dykker modig ned i problemstillingen mellom ytterpolene hevn eller pasifisme. Her er ingen lette svar. Vold avler som kjent vold, men er det ikke grenser for hva man skal finne seg i?
I en bedre verden er en klok og tankevekkende film, og en estetisk nytelse. Jeg kommer til å se den igjen.
Alle foto: Nordisk Film
8. februar 2012
23 kommentarer