På redaktørkjøret

I natten ble skiene satt inn med tjære. Kartet ble nøye gjennomgått og resten av utstyret kom i hus. Ekspedisjonen er kledd med ull helt inn til huden.

Etter en heftig start på morgenen med havregrøt 06:00, gikk turen til God morgen Norge på TV2, der ski og menn skulle vises frem. Rask retrett fra offentlighetens lys. Mannskapet samlet seg klokka 09:00 for å gå over utstyr og proviant før turen gikk videre til Mylla.

Alle ekspedisjoner har sine drama. For oss sto vi igjen med fire mann denne morgenen. Både Anees Rauf og Shazhad Rana ble forhindret i å reise på tur og den berømte fetteren hadde gått i hi …

Med freidig mot og pågangslyst kjørte den noe reduserte ekspedisjonen bestående av Steffen RM Sørum, Erlend Gram Simonsen, Knut Nærum og Aleksander Pedersen sammen med fotograf Fredrik Naumann mot grensen til Jevnaker og Mylla-vannet der løypa venter. Ingen vet hva de neste kilometerne bringer, det er en del av eventyret. Det eneste vi vet, er at vi satser på en lang og god lunsj.

Fra nå er vi alene i naturen, uten moderne hjelpemidler. Følg oss på denne QR-koden som følger under for å holde deg selv oppdatert. Vi følger Beach boys sitt motto: We will get there fast, and then we take it slow!

Vi har også en hjelpemann som oppdaterer Facebook-siden vår ”Kulturekspedisjonen” så følg med!

Qr:

her kan du se hvor ekspedisjonen er akkurat nå!

Kulturekspedisjonen tar sikte på å gjenoppdage skigleden fra 50- og 60-tallet. Var det like moro å gå på treski, spise kvikk-lunsj og slurpe kokekaffe som det er med skismøring for flere tusen kroner, geltuber og energidrikk?

Hva skiller nikkers fra tights?

I 1952 arrangerte Norge Vinter-OL og demonstrerte skiglede for en hel verden. Hva skjedde så? Appelsinen har mange båter, slik at den kan deles, det har kvikk-lunsjen også, men den norske, moderne skikulturen handler ikke så mye om dele lenger. Kondomdressen forhindrer den gode, lange rasten.

Kulturekspedisjonen tar sikte på, så langt som mulig, å gjenskape en skitur fra den perioden man hadde bedre tid fordi man tok seg tid. Den gangen man smøret sine egne ski selv om du var olympier. Vi dykker ned i det norske og spør oss selv: Har den ekte norske skigleden forsvunnet på veien gjennom granskauen? Er det naturlig å ha med venner ut på naturopplevelser labbende på plast? Burde alle eie et sett med treski?

Alle ekspedisjoner har emblem som skal sys på anorakken.

Ekspedisjonen deles i to lag for å få mest mulig nyttig data. Den ene halvparten av besetningen går på nye, treski fra Rønning ski (Norges eneste gjenlevende treskiprodusent), mens de andre tar sikte på å benytte originale treski og sko fra 50-tallet. Gamle kandaharbinding og rottefella finnes frem igjen. Resten av tilbehøret skal naturligvis også ligge mest mulig tett opptil det magiske året vi arrangerte de Olympiske leker, maten inkludert. Kokekaffen skal varmes over levende bål og serveres i krus av steingods.

Turen på kart, GPS og LIVE!

Mylla, svartbekken-sliperiet. Her er ruten til Kulturekspedisjonen!

Vi satser hardt som Kon-tiki: i upreparert, uprøvd terreng.  Løypa ligger i Mylla-området, hvor verken snøscootere eller moderne løypeutstyr har lagt forholdene til rette. Vi snakker nedlagte løyper. Ekspedisjonen er alene mot naturen. Løssnø eller skare. 1 mil (ca 5 km hver vei da …) gjennom ulendt terreng uten hjelp av moderne GPS (ekspedisjonen, plastski eller Gortex. Løypebase i skiforeningen karakteriserer ekspedisjonen som ”frisk”.

Turen legges ut med en QR-kode på turdagen, slik at dere kan følge Kulturekspedisjonen på kartet. Minutt for minutt!

Oppdateringer gjøres også på facebook-siden «Kulturekspedisjonen».

Ekspedisjonens resultater og opplevelser vil legges frem for publikum som «Lydbilde-foredrag» den 27.2 klokka 18:00 i forlagets lokaler.

Mannskap:

Steffen RM Sørum: Forfatter og forlagsredaktør. Har siden barndommen alltid vært fascinert av oppdagere. Pioneer inne urban-skiing. ”Bruk byen som du bruker marka.” Født og oppvokst med smørefrie ski i Stavanger.

Urban Skiing Aleksander Kiellandsplass

Erlend Gram Simonsen: Er nok den i ekspedisjonen med mest skierfaring. Kommer fra den riktige siden av Oslo der snøen er hvit gjennom hele vinteren.

Knut Nærum: Forfatter og humorist, vanligvis på fredager. Glad i ski.

Shazhad Rana: Gründer, skientusiast og samfunnsdebattant. Etter å ha flyttet på røttene fra Pakistan, vokste han opp på Sandnes på 70 og 80-tallet. En mann som griper utfordringer og har skiboks og er derfor et naturlig valg for ekspedisjoner.

Aleksander Pedersen: Oppvokst fem meter fra Østmarka. Har jobbet med film og TV siden 1999 i blant annet Newton, Klar-ferdig-gå og som musikkvideoprodusent.

Anees Rauf: Kjent fra realityserien ”Birkebeinerne” og stor cricket-entusiast og formann i Vålerenga cricket klubb. Opprinnelig fra Sri-Lanka.

Årets Kapittel-festival gikk under temaet arr. Jeg ble invitert over for å føre en samtale mellom filmregissøren Marten Persiel fra Tyskland og den svenske forfatteren Viktor Johansson. Begge har jobbet med hvert sitt prosjekt med sub-kulturer som viktig ingrediens. Skateboard var tydelig i begge prosjekter, og skating fører som kjent til arr, det er i hvert fall slik jeg tror ledelsen i Kapittel tenkte. Her følger noen tanker fra samtalen vi hadde på en av programpostene.

Marten Persiels dokufilm heter This aint California og tar for seg skatekulturen i Øst-Tyskland under den kalde krigen. Vi følger en vennegjeng og deres utfordringer med å lage brett, og etter hvert få smuglet inn trucker, hjul og annet utstyr fra vesten. This aint California, fungerer kanskje mer som et dokudrama enn en ren dokumentar. Historien er et fascinerende og viktig bidrag til å forstå undergrunnskultur i en spesiell situasjon som bak Øst-Europas jernteppe, et sted mellom politikk og ungdomsopprør.

Skateforholdene i DDR kunne på mange måter minne om Norge. Som en slags liksomkommuniststat hadde vi her til lands et totalforbud mot skateboard (eller rullebrett som det ble kalt) mellom 1978 og 1989. I den perioden var det forbudt å selge, eie eller bruke skateboard. Vi var det eneste landet i verden med denne lovgivningen.

I 1987 måtte jeg og vennene mine smugle brett inn i landet. Kulelager måtte kjøpes fra Felleskjøpet som solgte utstyr til traktorer og annet landbruksutstyr. Jeg var heldig som hadde en pappa som jobbet i ”Oljen” og på den måten ofte dro til USA der slikt utstyr kunne skaffes. Så lenge han ikke visste om forbudet var flyten av utstyr jevn. På mange måter delte vi de samme begrensningene som DDR, men vi som skatet her til lands var samtidig kriminelle. På et tidspunkt husker jeg at jeg ble fratatt brettet og kjørt hjem av politiet til mor som tiåring.

Viktor Johansson er en svensk forfatter født 1983. Han debuterte i 2007 med diktsamlingen Kapsler. I Boken hans Wrestlarna finner vi også skaterne, sammen med andre subkulturer som videobloggeren, webcam-jentene og amatørfilmerne (kalt cineasterna på svensk). Romanen tegner frem svensk ungdom som ikke finner balansen mellom sin kreative livsførsel og det svenske arbeidsmarkedet, hvor arbeidsledigheten er høy og plassen til det kreative individ nærmest er ikkeeksisterende.

Romanens egentlige hovedperson er moren til Björn – en av disse amatørfilmerne som under dramatiske omstendigheter dør. Moren ønsker å komme til bunns i hva som egentlig skjedde, hva sønnen hennes drev med før han gikk bort. Derfor sitter hun kveld etter kveld og ser gjennom det enorme filmmaterialet som sønnen har etterlatt. Der dukker hun inn i hans hode, hans verden med tanker om samfunnet som virker skremmende på henne. Hun henvender seg til noen av hans venner som dukker opp i filmene og får samtidig et innblikk i ungdommenes sårhet og fiktive verden.

”Björn hade gått upp i någon mystisk subkultur och redan då lämnat henne.”

Foreldrene i Wrestlarna er bekymret for sine barn. De skjønner ikke den verden de er en del av. Videobloggeren Milla blir hetset på kommentarfeltet i bloggen sin. Faren hennes kommer over siden ved en tilfeldighet, dermed forbereder han seg på å skrive et motinnlegg, en forsvarstale for sin datter som beskyldes ikke bare for å være overflatisk og av plast. Hun er ikke levende. Dette blir for mye for faren.

Viktor Johansson

”Många säger att hans dotter är gjord av plast, att hela hon skulle vara fejk. Han har ju sälv sett henne födas. Många vil att hon ska försvinna, bara gå bort. Han har sett sin dotter födas, helt och för alltid oskyldig.”

Skatekulturen blir ikke sett på som en prisverdig fritidssyssel, verken blant folkene i gaten i filmen This aint California eller faren til en av skaterne i Wrestlarna.

”Men för pappan så producerar man ingenting, alle rörelser går rått ut i tomma luften. Man bygger inte samhället tvärtom så nöter man ner byggnader och företag, som någon ju byggt upp.”

I en av Björns hjemmesnekrede filmer sier han følgende: ”Det är mina föräldrar som har snickrat i hop den här världen. Jeg måste arbeta för att hålla uppe den. Jag kanske inte tycker den är värd det.”

Som i alle subkulturer reagerer man på det bestående. Opprøret har sin kraft gjennom ”de andre”. I romanen L skriver Erlend Loe om å ikke være en av dem som bygget dette landet (Norge) og at han knapt klarer å sette opp en lettvegg. Han er en del av det bestående, ønsker å være det, mens Björn i Wrestlarna ikke er sikker på om han vil være med å holde vår verden gående.

Alle ungdomsopprør gjennom historien har på en eller annen måte blitt avvæpnet og uskyldiggjort gjennom markedskreftene. Kanskje til og med Pussy Riots-kostymer snart havner i barneavdelingen hos H&M. Den andre verdenskrig ble vunnet av kapitalismen. De allierte klarte å produsere mest våpen. USA og England effektiviserte en krigsøkonomi, mens Nazi-Tyskland i 1943 fremdeles produserte piano- og fiolinstrenger.

Den kalde krigen, ble ikke den vunnet på ideen om individualisme og frihet?

Rocken, hippie-bevegelsen, punken – de ble allemannseie. Forretningsideer.

Videobloggeren Milla får hjelp av It-nerden Marcus i Wrestlarna for å finne sine verste fiender. Han forteller henne at alt på nettet er overvåket, men at det verste er at vi sørger for denne overvåkningen selv. At vi er så hjernevaskede at vi avlegger rapporter om hva vi driver med, hva vi kjøper og hvor vi er til ethvert tidspunkt og helt frivillig.

Det interessante er at vi ser ned på Kina som stenger ute Facebook og Twitter og andre sosiale medier. Og så tror vi at den typen ikke finnes der, men det gjør det. Kina har sin egen Twitter og Facebook. Det heter noe annet, men er nærmest en klone. Forskjellen er at alt ikke lagres i USA, men i Bejing.

Skateboarding i det kommunistiske øst og det tidligere forbudslandet Norge går gjennom en bølge av nostalgi om dagen. Det er voksengenerasjonen som ønsker å plassere sitt avtrykk i historien, men hva er dagens subkulturer, og hvem ser de på som sine motstandere?

I går leste jeg en artikkel i Dagbladet hvor barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen gikk hardt ut i anledning en stygg traffickingsak. Som henne var jeg opprørt da jeg leste litauiske Evas historie. Jeg er glad for at Inga Marte kjemper mot trafficking. Men virkemiddelet hennes er ikke godt og kanskje særdeles kritikkverdig.

Om det var ministerens eller avisens påfunn å sette overskriften “Flau på norske menns vegne”, er jeg ikke sikker på. Personlig (som en del andre) syntes jeg koblingen mellom alle menn og trafficking var urettferdig. Kanskje var det ikke hennes intensjon, men hun burde ha visst at det kunne tolkes slik. På Dagbladets kommentarfelt har sinnet naturligvis ikke latt vente på seg, men hva var egentlig så galt i det ministeren sa?

Jeg er oppvokst med å tenke demokratisk. Som nøkkelbarn med begge foreldre på jobb og tomt hus etter skoletid, lærte jeg som veldig mange andre å smøre brødskiva sjøl, gjøre lekser og gi beskjed om hvor jeg var. I nabolaget var det få gutter og et stort antall barn av utenlandske oljearbeidere. Med to storesøstre som landslagsløpere og mine beste venner som jenter føler jeg meg heldig. Heldig fordi jeg ble oppdratt i å ikke tenke at noen er mer verdt enn andre. Verken språk, kultur eller kjønn er overlegent et annet.

På barneskolen hadde vi en lærer som fikk oss til å sende kartonger med mat og klær til trengende i Polen. I ungdomstiden gikk vi i demonstrasjoner mot rasisme og drev miljøkamp. Som en del av demokratibevisstheten har jeg fått en rekke ryggmargsreflekser gjennom oppveksten. Jeg er glad jeg har dem. Én er at jeg aldri skal generalisere.

Er vi ikke alle individualister?

Selv under Sigrid-saken syntes jeg at media og politiet var for kjappe med å si at den mistenkte var en mann. Jeg ville aldri turt å påstå noe slikt uten klare bevis. Uansett hvordan den triste saken ender, så bør vi være forsiktige med å hevde det samme neste gang en ung kvinne forsvinner. Vi kan ende med å gjøre alvorlige mistak.

Jeg reagerer når grupper blir hengt ut, om det er romfolk, jenter som er overdrevet glad i selvbruningskrem, bilister eller syklister. I barnehagen til minstemann har de en pedagogikk om at alle barna er en ressurs. De kan bidra, de er noen, de kan lære og de skal være med å bestemme. Det er å inkludere. Jeg skjønner at Inga Marte Thorkildsen er opprørt. Hun har jo selv sagt at hun er et følelsesmenneske. Likevel vil jeg minne henne om at hun også er inkluderingsminister. Jeg har bittert erfart at å kritiserer en gruppe ikke gir de mest fruktbare resultat. Selvfølgelig provoserer hun, og forhåpentligvis skapes fokus på sak, men burde hun heve seg over det å generalisere? Jeg ønsker hvert fall ikke en likestilling og inkluderingsminister som gjør det. Hva med oss som ikke kjøper sex? Vi som ønsker lik lønn for likt arbeid? Vil hun ikke ha oss på lag? Vil hun at jeg skal skamme meg over å være mann? Har vi ikke kjempet mot dette i århundrer for andre grupper?

Hvordan ønsker vi at andre fremstiller oss?

Jeg tror neppe jeg får likestillingsministeren med på å beklage utspillet, si at det var uheldig å generalisere. Til det er likestillingskampen kommet for kort.  Da får heller jeg beklage teknikken jeg brukte for å få deg til å lese dette innlegget.

Er på Sørlandet. Nærmere bestemt på Barnebokfestivalen i Grimstad. Dikterbyen Grimstad. Kommer ikke utenom det. Ibsen heter Kafeen vi spiser lunsj. Bak hotellet finner man en sti som Hamsun pleide å gå tur langs. Mitt første øyeblikk var at jeg hadde med treningstøy. Planen var å jogge opp Hamsuns ”track” uten egentlig å ane hvor lang den var, eller om den var tilrettelagt for den slags aktivitet. Til min ergrelse fant jeg ut at jeg hadde glemt headsett. Jeg takler ikke å jogge uten musikk på øret. Forkledd latskap?

Byen er som sagt full av tegn på at forfattere har hatt sitt virke her. Da jeg kjørte ut til Fevik skole for to dager siden regnet det. Himmelen var grå. Jeg skulle snakke om forfatterrollen og gutter og lesning. Publikum var lærere, og skolen hadde vunnet et forfatterbesøk.  Mitt andre øyeblikk var da vi på veien kjørte forbi et gammelt funkishotell hvor Roald Dahl skulle ha tilbrakt somrene. Bibliotekaren som kjørte meg kunne fortelle meg om hvordan han, Roald, var da han satt der og skrev mens ungene fartet rundt alene. I mitt hodet så jeg dem hoppe rundt langs fjæra.

På årets plakat har arrangøren valgt å bruke en illustrasjon av Lars Aurtande, hentet fra boka “Det første barnet på månen”. Skrevet av Bjørn Arild Ersland. En forfatter som fortjener mer oppmerksomhet, med tanke på hvor mange bøker han har skrevet, men også fordi veldig mange av dem har vært nominert til høythengende priser. I 2009 fikk Ersland Skolebibliotekarenes pris for sitt virke. Godt var det. Mitt tredje øyeblikk var å møte Bjørn Arild ute i regnet i gågata. I bakgrunnen skimtet jeg butikkvinduene nedover som alle hadde plakaten med illustrasjonen fra boken hans utstilt.

I år og deles den samme prisen ut her i Grimstad anledning barnebokfestivalen. Det er ingen hemmelighet at den går til Linn T. Sunne. I 2007 fikk hun også Brageprisen for romanen ”Happy”. Jeg har jobbet med barnelitteratur i over ti år. Lest flere av bøkene hennes, men aldri truffet henne. Fint å høre Linns fantastiske humor over frokostbordet sammen med Harald Rosenløw Eeg, Eldrid Johansen, Axel Hellstenius og Sigbjørn Mostue. Tredje øyeblikk: Hotellet i Grimstad har en av landets beste frokoster og innbyr til å prate sammen.

Eldrid Johansen til bords

Onsdagskvelden var det fantasy-program. Tre opplesninger med forfatteren Mari Moen Holsve som fortalte og leste fra «Halvgudene», Sigbjørn Mostue som til høsten kommer med siste bind i trilogien ”Den siste magiker” og Bjørg Øygarden med  ”Dronningen av Myrion”. Tre proffe forfattere som trakk et godt publikum til kulturhuset. Øyeblikket var Bjørg Øygardens opplesning hvor hun med sin sceneerfaring fikk de yngste i publikum til å krympe seg av spenning. Herlig å se på og veldig motiverende for oss som jobber som forleggere.

Det femte øyeblikket var å sitte på hotellrommet og lese og redigere manus til forfattere som kommer ut på Cappelen Damm til høsten. Et rom med en god sofa. Hver time kunne jeg høre en klokke slå et eller annet sted i Grimstad. Timene går ekstra fort når man får sitte i fred og får gjort det redaktører aller helst vil og bør gjøre: lese.

12. april skrev Barnebokkritikk.no om en rundspørring de hadde hatt blant norske forlag.

Den viste at rundt 20 titler om terrorhandlingene 22. juli er i vente. Ingen av disse bøkene er beregnet på barn. Nettsidene spør da:

Betyr det at ingen makter å formidle noe vettug om grusomhetene for barn? Vi får håpe det ikke skyldes en misoppfatning om at det ikke angår dem.

Jeg føler et behov for å si noe rundt oppfatningen som kan tolkes dithen at forlagene svikter, og i verste fall, at ofrene har sviktet.

Som forlegger for barne- og ungdomslitteratur i et stort forlagshus som Cappelen Damm, føler jeg et ansvar for å utgi bøker som er aktuelle og viktige. 22. juli er på alle måter en forferdelig tragedie. Samtidig mener jeg at disse hendelsene ikke nødvendigvis blir god litteratur av seg selv. Verdien ligger ikke alltid å være tidlig ute eller innlemme leseren i det aller mest private. Litteratur for barn og ungdom krever også en noe annen varsomhet.

I 1988 mistet jeg min egen mor på særdeles voldsom måte. I 2000 utkom romanen «Du elsker meg» på Tiden Forlag. Det var min litterære debut. Jeg var 21 år. Jeg skal ikke si det var en enkel bok å skrive, men det var likevel en historie som måtte fortelles. Min redaktør Geir Gulliksen satte fingeren på noe under arbeidet som jeg siden alltid har vært bevisst på. Han kommenterte et avsnitt fra manuset, og sa noe sånt som at det var alt for privat, at det ville skape et ubehag hos leseren. Forskjellen på det private og det offentlige. Viktigheten av å invitere leseren inn, men på visse vilkår. Når jeg tenker tilbake på denne skrivingen, ser jeg at jeg ikke nødvendigvis bearbeidet noe. Det var kanskje ikke noe terapeutisk med å forfatte «Du elsker meg», men boken kunne neppe ha blitt skrevet om jeg skulle ha påbegynt den samme uken som familien måtte tilvenne seg sjokket.

Det finnes manus fra pårørende, ofre eller andre forfattere som har vært sterkt påvirket av hendelsene 22.juli. Terroren angår meg i aller høyeste grad. Min rolle som forlegger er først og fremst å utgi viktige og sterke bøker. Noen ganger tør vi si: god litteratur. Det er ennå ikke gått ett år siden Oslo og Norge ble totalt endret. Det finnes over tjue titler der ute, flere vil komme.

Smerten vil ikke løpe sin vei. Tankene vil ikke forsvinne på en lang stund. Bildene vil invadere hodene våre og deres for alltid. Så klart de kommer ned på papir. Jeg er overbevist om at mange gode og viktige bøker for barn og unge om hva som skjedde denne fatale dagen vil nå lesere i lang tid fremover. Jeg tror også at ofre som var der vil kunne (med Barnebokkritikks egne ord) kunne si noe vettug. Jeg opplever Barnebokkritikk sin kommentar som lite gjennomtenkt og dessverre mer markedsorientert enn det forlagene selv beskyldes for å være.

Grensen mellom det private og offentlige er ikke alltid lett å se eller forstå. For meg er det å kunne lese en tekst uten å føle på en kikkermentalitet et godt øyemål på god litteratur.

Kanskje.

Jeg har lest stemninger, poetiske bilder om hendelsene som har slått meg ut i flere dager. Jeg har stirret inn i skjermen og tenkt at dette er god litteratur, dette må folk lese. Der hvor avisene med store overskrifter og ord bedøver og tilslutt gjort meg mer tykkhudet enn det jeg liker å være, har noen tekstpassasjer med enkle beskrivelser og rom for refleksjon invitert meg inn i det uforståelige. Samtidig har jeg sett at det vil ta tid før dette blir bøker. Det fortjener all den tid som behøves.

Det er ingen hemmelighet at lidelser og opplevelser som for eksempel Utøya kan skape forfattere. Likevel tror jeg man må gi rom for oversikt og bearbeidelse i det private først. I min debut forsøkte jeg å beskrive det vondeste jeg visste ved hjelp av litteraturen. Jeg er glad for jeg fikk muligheten. Glad jeg hadde en tålmodig redaktør. Ikke bare som forfatter, men også redaktør vet jeg at sterke bøker koster. Gode stemmer tar tid. Jeg leser manus og leser gjerne flere, men vil ikke føle noe tidspress fra Barnebokkritikk.no, verken for min egen redaktørrolles eller kommende forfatteres del. Historiene om hva som skjedde vil uansett dukke opp til overflaten. Utøya forsvant ikke i havet.

De siste årene har jeg vært opptatt av Falck Ytters plass. Friarealet ligger sentralt på St. Hans Haugen og bare et steinkast fra Ila skole og er derfor et naturlig samlingspunkt for barna i bydelen.

Fremdels byens skam, spiller ball med en kronikk jeg hadde for en tid tilbake. 

Oppkalt etter forfatteren Falck Ytter ble ”plassen” i sin tid donert til byens barn. I år 2000 ble en omdiskutert utbygging fullført og taket av dette boligkomplekset ble ca fem mål behold til lekeområdet. Fritt og fritt fru Blom. Resten ble gjerdet inne takterrasse for beboerne i det nye bygget, stikk i strid med det som var lovet.

Det var vel en eller annen fru Blom som fikk stedet stengt for skateboarding og basketball også. To år tok det, før bydelenes politikere så at det å klage fra støy fra barn som ikke kunne måles høyere enn støyen fra eget kjøleskap, kanskje var i det drøyeste laget.

Falck Ytters plass ble åpnet for basket igjen, men nå med støydempende mål. Av en eller annen grunn er skateboard og andre rullende leker forbudt fremdeles, skulle tro bydelen forholdt seg til et regelverk fra 1984. Støymålingen som ble gjort da naboen klaget viste jo at dette ikke holdt som argument.

Da byens barn ikke lot seg pelle på nesen, ble kampen opptrappet med innleid vekter , forbudsskilt og bolter som ble boret ned i betongen. Dette for at Skateboardingen skulle tvinges ut i byens trafikkerte gater. Et skoleeksempel på hvordan bydelspolitikere ikke skal agere og flere avisartikler dekket saken. Spesielt interessant var det at man kunne sprenge budsjetter for å jage vekk barna fra areal som var deres, men tanken på å bruke det samme budsjettet for å gi barna et alternativ ble fullstendig glemt.

Denne våren var Falck Ytters plass et sørgelig syn.

Boltene i betongen er der ennå …  Bydelens satsing på ungdom er dessverre ikke mye å skryte av. Plassen rundt Bislett er heller ikke opprustet slik det har vært lovet. Falck Ytters kunstgressbane trenger sårt oppgradering og restaurering. Men verst er stanken fra søppel og knust glass som dekket hele arealet.

Etter gjentatte telefoner til Ruskenpatruljen og samtaler og lobbyvirksomhet hos de kommunalt ansatte, forsøk på å finne byggets vaktmester, innså vi at ingen kom til dukke opp for å rydde glasskår eller fjerne vekk søppelet. Vi måtte ta kosten i egne hender.  Jeg  og samboeren min tok med småbarnsfamilien på ruskenaksjon fremfor tur til svømmehallen denne helgen.

Det er kanskje ikke noe dere er klar over, men bydelens barn leker mellom sprøyter, smuglersprit og udetonerte haglepatroner. Mye av søppelet tyder på bruk av flere former for rusmisbruk. Vi fant i tillegg til store mengder vin, øl og spritflasker flere hasjfiltre og annet brukerutstyr. Må det være slik?

Lære å sykle her, kanskje?

En undersøkelse kommunen gjorde blant bydelens barn 2011 på 9.trinn viser at 33% av barna har vært ruset. 34% har vært utsatt for noe i beruset tilstand de skulle ønske ikke hadde skjedd. (Den fullstendige rapporten kan man få fatt på om man kontakter idaelisabeth.myrene@bsh.oslo.kommune.no)

En lysende ide!

I flere år har plassen også manglet belysning. Dumt for dem som ønsker å spille fotball, leke eller spille basket. Bra for dem som dealer dop og driver med andre lyssky aktiviteter. På kveldene har ungdom kunnet sitte skjult der. Oslo viste vilje til å gjøre noe med belysning da — en noe overdrevet og mediaskapt – ”voldektsbølge” var på dagsorden. Lyspærer ble skiftet over hele byen. Lykter skrudd opp, men hvorfor ikke her?

En ubrukt patron i gale hender ...

Da vi ryddet fant vi også en brukt gravidetest (som var positiv)  … Det er ikke verdig at barna skal leke i søppel og urinstank. Noe må gjøres. Nå ryddet vi vekk over 7 svarte søppelsekker med dritt. Den lokale RIMI-butikken ønsket ikke å ta imot noe av søppelet, selv om over halvparten kom fra deres butikker. Vi måtte ta med oss søppelet hjem … Falck Ytters plass fin nå, men kan vi håpe kommunen tar det videre?

Men hvor gjør man av 7 søppelsekker med dritt?

AKTIV krever at bydelen påtar seg ansvaret for å holde plassen ren og pen, slik at bydelens barn kan leke godt og trygt på Falck Ytters plass. Ikke koste problemet videre på andre.

AKTIV mener at eieren av boligkomplekset, bedriftene som holder til i næringsdelen, beboere i nærområdet også har plikt til å holde orden og unngå forslumming utenfor egen stue.

AKTIV krever at bydelen sørger for god belysning på Falck Ytters plass. Dette ble på et FAU-møte på Ila skole i 2011 lovet av bydelens ansatte i SALTO som skal være der for våre barn, og sentrum politi stasjon, da ved skolens kontakt. Kan vi stole på at de gjør jobben?

AKTIV ønsker at det legges fjernvarmekabler under kunstgressbanen, slik at den kan benyttes året rundt.

En tilnærmet lik artikkel finnes også på forfatterens egen blogg: WWW.INDREOSLOKJEMP:NO

Av alle generasjonsmerkelapper, må nok «Generasjon sex» være en av de mer paradoksale. Født på slutten av nittitallet vokste de inn i en verden hvor alt kunne googles. Og om de ikke fant det på wikipedia, så ville de garantert finne det på andre nettsteder, så lenge antivirusprogrammet ble behørig oppdatert.

Ved et tastetrykk kan disse barna tilegne seg visuell kunnskap om porno uten sladd, der hvor alle norske generasjoner forut dem måtte ty til fantasien (eller virkeligheten). Våre barn kan mer om gruppesex, nettsex og tekniske hjelpemidler enn noen andre generasjoner før dem. Da skulle man tro at de skulle være trygge på sin egen seksualitet. Paradokset ligger i at de ikke ønsker å dusje etter gymmen på skolen, fordi de opplever det å være naken med andre av samme kjønn som ubehagelig.

Jeg syns synd på generasjon sex. Deres pubertet må være helt forjævlig. Merkelig nok sender de hverandre nakenbilder over nettet (photoshoppa), men tør ikke ta med kjæresten hjem på besøk. Tanken på at de skal hilse på foreldrene er visstnok for ubehagelig.

Sex selger alle mulige produkter i det offentlige rom, der har hvert fall fantasien ingen grenser. Men at alle visuelle mediers fremstilling av det perfekte mennesket nødvendigvis må føkke opp noe er vel hevet over en hver tvil. Hva er det som skjer når det normale skyves ut i kulda? Når generasjon sex i sin pubertale periode i all hovedvekt henter holdepunkter til spørsmålet: er jeg normal (nedentil ) fra sexfikserte hiphop-videoer og porno.

For barn født på 70-tallet må det utvilsomt vært enklere, da vi hadde både svømming og gym og alle måtte dusje. På mange måter var dette en del av skolen og dannelsen innser jeg nå. Porno var noe du fant i skogen, det var en tydelig skoggrense mellom fiksjonen og virkeligheten.

Porno oldskool.

Før var det døden vi ikke ønsket å ha synlig, deretter de syke. Er det rett og slett det normale som generasjon sex er redd for? Ville en bok som Få se, fått dem til å svime av, eller ville en foreldreaksjon stoppet utgivelsen om den boken hadde blitt lansert i dag? I bokserien Pingla gjør Jeff Kinney et stort poeng ut av hvor grusomt det er å se andre nakne i dusjen (ekkelt). Generasjon sex nikker erkjennende. Snart klarer de sikkert å le av det også.

Så hvor kommer frykten fra? Som redaktør for barne- og ungdomslitteratur har jeg aldri sluttet å la meg sjokkere over påstander voksne (foreldre) kan komme med på vegne av unge lesere. Etter snart tolv år i bransjen har jeg forsonet meg med at mange av disse aggressive og hatske angrepene på barne- og ungdomslitteraturen handler om frykten for at barna skal få eller utsettes for et annet verdisyn enn det foreldrene selv står for. Hva kunne ha skjedd om barn skal lese litteratur som kan få dem til å tenke selv? Hva om de ender opp med å måtte tenke og bekymre seg?

Dermed utelukkes naturligvis ikke at det må finnes moralske og etiske debatter rundt litteraturen som har unge lesere.  Men er vi for redde for å støte noen, er det nødvendigvis så farlig?

Ved mer enn en anledning har muligheten for å sensurere barnelitteraturen blitt tatt opp i stortingets spørretime. Jeg opplever at redselen for at barna skal ta skade av bøker er dypt forankret hos så vel eksperter som rikssynsere og politikere.Pappa er ein sjørøvar, Teodor Sterk, Tjuven, Kurtby  og Fakta faen. Dette er noen av de siste årenes titler som har skapt furore. Og hva er det som var så farlig med disse bøkene, egentlig?

Sterk barne- og ungdomslitteratur forsøker å dra spøkelsene ut av skapet. De trekker døden, sykdommen og det normale ut i lyset for leserne. Men det er mange som kjemper imot.

Generasjon sex, kan se blodige skytefilmer uten å blunke. (De fleste gutter i generasjon sex har allerede drept flere tusen i spill som Call of Duty.) Fremdeles syns mange voksne at det er tungt å svelge om noen dør i en spenningsroman for barn. Fikk kjeft for bla. Utgivelsen av serien om Alex Rider.

Når du kan gjøre hva du vil på nettet, men møter innskrenkninger og sensur i litteraturen, er det noe som skurrer.

Jeg håper at vi er klokere og innser at problemet ikke ligger i hva vi nødvendigvis eksponerer barna våre for, men også hva vi IKKE eksponerer dem for.  De problematiske bøkene er muligens noe av det viktigste vi har? Bøker kan være smertefullt å lese. Det kan sikkert være ubehagelig å stå naken foran klassevenninner etter gym. Skal man likevel fjerne alt som er ubehagelig og erstatte det med underholdningsbransjens fantasibilde? Kan man noen gang bli moden da?  At om man ikke takler å stå naken i dusjen, at man kanskje ikke er klar for gruppesex, lizm?

Tilbring dagene utenfor rekkevidde fra bøker og digitale prøvelser!

Livet blir fort for kort, vi trenger alle en oppløftning:  Snowskate day her her!

 Brettet er som et rullebrett uten hjul eller trucker. Koster under en tusenlapp og kan benyttes alle tenkelige steder.

Kjør på!

Stolt pappa ser fireåringen teste elementene:

Kvelden kan du heller benytte til å lytte til Ordflyt, eller lese en god bok og plukke frem et brettspill.

Ukene går fantastisk fort. Her er noen smakebiter fra redaktørkjørets andre uke på nyåret:

NY Marg & Bein til høsten

Skal ikke røpe mye, men det kommer nye novellesamlinger i Marg&Bein. «Korte grøss 1» var en stor suksess som ble godt mottatt av Marg&Bein-fansen. Forfatterne: Arne Svingen, Ingunn Aamodt og Jon Ewo har mer å by på i det korte formatet. Vi har lest og kan si det bare er å glede seg.

Riksmålsprisen deles ut 2.2 klokka 12:30

Omsider får verden vite hvem som fikk riksmålsprisen for 2011. Jeg har holdt kjeft siden i fjor og endelig har Riksmålsforbundet landet på dato for utdelingen. Vi gleder oss til å røpe vinneren til omverdenen! Så langt kan jeg vel si at det er en forfatter fra Cappelen Damm, men det har vel vært erfaringen de siste seks årene også! Med tidligere vinnere som Taran L. Bjørnstad, Anne Bache-Wiig, Aleksander Melli for å nevne noen.

Ingvild H. Rishøi fikk Språklig samlings litteraturpris for 2011.

Ingvild H. Rishøi er født i 1978, debuterte i 2007 med barneboka «Unbrakomonsteret – Ikea om natten sammen med Inga Sætre. Samme år kom også novellesamlinga La stå, som ble valgt som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker begge titlene fikk kritikerne til å ta salto. I fjor kom «Pling i bollen, fine og ufine barnerim» med tegninger av Bendik Kaltenborn, og samme høst utga Ingvild novellesamlinga Historien om Fru Berg, som ble nominert til Brageprisen.

I dag (fredag) fikk Ingvild Rishøi prisen for sitt folkelige og radikale bokmål.  Språklig samlings litteraturpris deles ut årlig til en forfatter/skribent som bruker et folkelig, radikalt bokmål, og prispengene på 25.000 kroner. Prisen har vært utdelt 40 ganger, fjorårets vinner var Håvard Syvertsen. På lista over tidligere prisvinnere står blant andre Kåre Holt, Hans Børli, Dag Solstad, Laila Stien, Kjersti Ericsson og Per Petterson.

To redaktører tester hjemmedrakten

Sammen med Nicolai Hoem (som var redaktør for «Pling i bollen») var jeg (redaktør på «Unbrakomonsteret») på prisutdeling som ble holdt i de intime og koselige lokalene til forlagshytta Gyldendal. Kari Marstein ledet en proff og verdig seremoni. Bordet dekket av blomster. Gratulerer Ingvild!

Les en bok i helgen, eller spill et brettspill.