På redaktørkjøret

Er på Sørlandet. Nærmere bestemt på Barnebokfestivalen i Grimstad. Dikterbyen Grimstad. Kommer ikke utenom det. Ibsen heter Kafeen vi spiser lunsj. Bak hotellet finner man en sti som Hamsun pleide å gå tur langs. Mitt første øyeblikk var at jeg hadde med treningstøy. Planen var å jogge opp Hamsuns ”track” uten egentlig å ane hvor lang den var, eller om den var tilrettelagt for den slags aktivitet. Til min ergrelse fant jeg ut at jeg hadde glemt headsett. Jeg takler ikke å jogge uten musikk på øret. Forkledd latskap?

Byen er som sagt full av tegn på at forfattere har hatt sitt virke her. Da jeg kjørte ut til Fevik skole for to dager siden regnet det. Himmelen var grå. Jeg skulle snakke om forfatterrollen og gutter og lesning. Publikum var lærere, og skolen hadde vunnet et forfatterbesøk.  Mitt andre øyeblikk var da vi på veien kjørte forbi et gammelt funkishotell hvor Roald Dahl skulle ha tilbrakt somrene. Bibliotekaren som kjørte meg kunne fortelle meg om hvordan han, Roald, var da han satt der og skrev mens ungene fartet rundt alene. I mitt hodet så jeg dem hoppe rundt langs fjæra.

På årets plakat har arrangøren valgt å bruke en illustrasjon av Lars Aurtande, hentet fra boka “Det første barnet på månen”. Skrevet av Bjørn Arild Ersland. En forfatter som fortjener mer oppmerksomhet, med tanke på hvor mange bøker han har skrevet, men også fordi veldig mange av dem har vært nominert til høythengende priser. I 2009 fikk Ersland Skolebibliotekarenes pris for sitt virke. Godt var det. Mitt tredje øyeblikk var å møte Bjørn Arild ute i regnet i gågata. I bakgrunnen skimtet jeg butikkvinduene nedover som alle hadde plakaten med illustrasjonen fra boken hans utstilt.

I år og deles den samme prisen ut her i Grimstad anledning barnebokfestivalen. Det er ingen hemmelighet at den går til Linn T. Sunne. I 2007 fikk hun også Brageprisen for romanen ”Happy”. Jeg har jobbet med barnelitteratur i over ti år. Lest flere av bøkene hennes, men aldri truffet henne. Fint å høre Linns fantastiske humor over frokostbordet sammen med Harald Rosenløw Eeg, Eldrid Johansen, Axel Hellstenius og Sigbjørn Mostue. Tredje øyeblikk: Hotellet i Grimstad har en av landets beste frokoster og innbyr til å prate sammen.

Eldrid Johansen til bords

Onsdagskvelden var det fantasy-program. Tre opplesninger med forfatteren Mari Moen Holsve som fortalte og leste fra «Halvgudene», Sigbjørn Mostue som til høsten kommer med siste bind i trilogien ”Den siste magiker” og Bjørg Øygarden med  ”Dronningen av Myrion”. Tre proffe forfattere som trakk et godt publikum til kulturhuset. Øyeblikket var Bjørg Øygardens opplesning hvor hun med sin sceneerfaring fikk de yngste i publikum til å krympe seg av spenning. Herlig å se på og veldig motiverende for oss som jobber som forleggere.

Det femte øyeblikket var å sitte på hotellrommet og lese og redigere manus til forfattere som kommer ut på Cappelen Damm til høsten. Et rom med en god sofa. Hver time kunne jeg høre en klokke slå et eller annet sted i Grimstad. Timene går ekstra fort når man får sitte i fred og får gjort det redaktører aller helst vil og bør gjøre: lese.

Share

12. april skrev Barnebokkritikk.no om en rundspørring de hadde hatt blant norske forlag.

Den viste at rundt 20 titler om terrorhandlingene 22. juli er i vente. Ingen av disse bøkene er beregnet på barn. Nettsidene spør da:

Betyr det at ingen makter å formidle noe vettug om grusomhetene for barn? Vi får håpe det ikke skyldes en misoppfatning om at det ikke angår dem.

Jeg føler et behov for å si noe rundt oppfatningen som kan tolkes dithen at forlagene svikter, og i verste fall, at ofrene har sviktet.

Som forlegger for barne- og ungdomslitteratur i et stort forlagshus som Cappelen Damm, føler jeg et ansvar for å utgi bøker som er aktuelle og viktige. 22. juli er på alle måter en forferdelig tragedie. Samtidig mener jeg at disse hendelsene ikke nødvendigvis blir god litteratur av seg selv. Verdien ligger ikke alltid å være tidlig ute eller innlemme leseren i det aller mest private. Litteratur for barn og ungdom krever også en noe annen varsomhet.

I 1988 mistet jeg min egen mor på særdeles voldsom måte. I 2000 utkom romanen «Du elsker meg» på Tiden Forlag. Det var min litterære debut. Jeg var 21 år. Jeg skal ikke si det var en enkel bok å skrive, men det var likevel en historie som måtte fortelles. Min redaktør Geir Gulliksen satte fingeren på noe under arbeidet som jeg siden alltid har vært bevisst på. Han kommenterte et avsnitt fra manuset, og sa noe sånt som at det var alt for privat, at det ville skape et ubehag hos leseren. Forskjellen på det private og det offentlige. Viktigheten av å invitere leseren inn, men på visse vilkår. Når jeg tenker tilbake på denne skrivingen, ser jeg at jeg ikke nødvendigvis bearbeidet noe. Det var kanskje ikke noe terapeutisk med å forfatte «Du elsker meg», men boken kunne neppe ha blitt skrevet om jeg skulle ha påbegynt den samme uken som familien måtte tilvenne seg sjokket.

Det finnes manus fra pårørende, ofre eller andre forfattere som har vært sterkt påvirket av hendelsene 22.juli. Terroren angår meg i aller høyeste grad. Min rolle som forlegger er først og fremst å utgi viktige og sterke bøker. Noen ganger tør vi si: god litteratur. Det er ennå ikke gått ett år siden Oslo og Norge ble totalt endret. Det finnes over tjue titler der ute, flere vil komme.

Smerten vil ikke løpe sin vei. Tankene vil ikke forsvinne på en lang stund. Bildene vil invadere hodene våre og deres for alltid. Så klart de kommer ned på papir. Jeg er overbevist om at mange gode og viktige bøker for barn og unge om hva som skjedde denne fatale dagen vil nå lesere i lang tid fremover. Jeg tror også at ofre som var der vil kunne (med Barnebokkritikks egne ord) kunne si noe vettug. Jeg opplever Barnebokkritikk sin kommentar som lite gjennomtenkt og dessverre mer markedsorientert enn det forlagene selv beskyldes for å være.

Grensen mellom det private og offentlige er ikke alltid lett å se eller forstå. For meg er det å kunne lese en tekst uten å føle på en kikkermentalitet et godt øyemål på god litteratur.

Kanskje.

Jeg har lest stemninger, poetiske bilder om hendelsene som har slått meg ut i flere dager. Jeg har stirret inn i skjermen og tenkt at dette er god litteratur, dette må folk lese. Der hvor avisene med store overskrifter og ord bedøver og tilslutt gjort meg mer tykkhudet enn det jeg liker å være, har noen tekstpassasjer med enkle beskrivelser og rom for refleksjon invitert meg inn i det uforståelige. Samtidig har jeg sett at det vil ta tid før dette blir bøker. Det fortjener all den tid som behøves.

Det er ingen hemmelighet at lidelser og opplevelser som for eksempel Utøya kan skape forfattere. Likevel tror jeg man må gi rom for oversikt og bearbeidelse i det private først. I min debut forsøkte jeg å beskrive det vondeste jeg visste ved hjelp av litteraturen. Jeg er glad for jeg fikk muligheten. Glad jeg hadde en tålmodig redaktør. Ikke bare som forfatter, men også redaktør vet jeg at sterke bøker koster. Gode stemmer tar tid. Jeg leser manus og leser gjerne flere, men vil ikke føle noe tidspress fra Barnebokkritikk.no, verken for min egen redaktørrolles eller kommende forfatteres del. Historiene om hva som skjedde vil uansett dukke opp til overflaten. Utøya forsvant ikke i havet.

Share

De siste årene har jeg vært opptatt av Falck Ytters plass. Friarealet ligger sentralt på St. Hans Haugen og bare et steinkast fra Ila skole og er derfor et naturlig samlingspunkt for barna i bydelen.

Fremdels byens skam, spiller ball med en kronikk jeg hadde for en tid tilbake. 

Oppkalt etter forfatteren Falck Ytter ble ”plassen” i sin tid donert til byens barn. I år 2000 ble en omdiskutert utbygging fullført og taket av dette boligkomplekset ble ca fem mål behold til lekeområdet. Fritt og fritt fru Blom. Resten ble gjerdet inne takterrasse for beboerne i det nye bygget, stikk i strid med det som var lovet.

Det var vel en eller annen fru Blom som fikk stedet stengt for skateboarding og basketball også. To år tok det, før bydelenes politikere så at det å klage fra støy fra barn som ikke kunne måles høyere enn støyen fra eget kjøleskap, kanskje var i det drøyeste laget.

Falck Ytters plass ble åpnet for basket igjen, men nå med støydempende mål. Av en eller annen grunn er skateboard og andre rullende leker forbudt fremdeles, skulle tro bydelen forholdt seg til et regelverk fra 1984. Støymålingen som ble gjort da naboen klaget viste jo at dette ikke holdt som argument.

Da byens barn ikke lot seg pelle på nesen, ble kampen opptrappet med innleid vekter , forbudsskilt og bolter som ble boret ned i betongen. Dette for at Skateboardingen skulle tvinges ut i byens trafikkerte gater. Et skoleeksempel på hvordan bydelspolitikere ikke skal agere og flere avisartikler dekket saken. Spesielt interessant var det at man kunne sprenge budsjetter for å jage vekk barna fra areal som var deres, men tanken på å bruke det samme budsjettet for å gi barna et alternativ ble fullstendig glemt.

Denne våren var Falck Ytters plass et sørgelig syn.

Boltene i betongen er der ennå …  Bydelens satsing på ungdom er dessverre ikke mye å skryte av. Plassen rundt Bislett er heller ikke opprustet slik det har vært lovet. Falck Ytters kunstgressbane trenger sårt oppgradering og restaurering. Men verst er stanken fra søppel og knust glass som dekket hele arealet.

Etter gjentatte telefoner til Ruskenpatruljen og samtaler og lobbyvirksomhet hos de kommunalt ansatte, forsøk på å finne byggets vaktmester, innså vi at ingen kom til dukke opp for å rydde glasskår eller fjerne vekk søppelet. Vi måtte ta kosten i egne hender.  Jeg  og samboeren min tok med småbarnsfamilien på ruskenaksjon fremfor tur til svømmehallen denne helgen.

Det er kanskje ikke noe dere er klar over, men bydelens barn leker mellom sprøyter, smuglersprit og udetonerte haglepatroner. Mye av søppelet tyder på bruk av flere former for rusmisbruk. Vi fant i tillegg til store mengder vin, øl og spritflasker flere hasjfiltre og annet brukerutstyr. Må det være slik?

Lære å sykle her, kanskje?

En undersøkelse kommunen gjorde blant bydelens barn 2011 på 9.trinn viser at 33% av barna har vært ruset. 34% har vært utsatt for noe i beruset tilstand de skulle ønske ikke hadde skjedd. (Den fullstendige rapporten kan man få fatt på om man kontakter idaelisabeth.myrene@bsh.oslo.kommune.no)

En lysende ide!

I flere år har plassen også manglet belysning. Dumt for dem som ønsker å spille fotball, leke eller spille basket. Bra for dem som dealer dop og driver med andre lyssky aktiviteter. På kveldene har ungdom kunnet sitte skjult der. Oslo viste vilje til å gjøre noe med belysning da — en noe overdrevet og mediaskapt – ”voldektsbølge” var på dagsorden. Lyspærer ble skiftet over hele byen. Lykter skrudd opp, men hvorfor ikke her?

En ubrukt patron i gale hender ...

Da vi ryddet fant vi også en brukt gravidetest (som var positiv)  … Det er ikke verdig at barna skal leke i søppel og urinstank. Noe må gjøres. Nå ryddet vi vekk over 7 svarte søppelsekker med dritt. Den lokale RIMI-butikken ønsket ikke å ta imot noe av søppelet, selv om over halvparten kom fra deres butikker. Vi måtte ta med oss søppelet hjem … Falck Ytters plass fin nå, men kan vi håpe kommunen tar det videre?

Men hvor gjør man av 7 søppelsekker med dritt?

AKTIV krever at bydelen påtar seg ansvaret for å holde plassen ren og pen, slik at bydelens barn kan leke godt og trygt på Falck Ytters plass. Ikke koste problemet videre på andre.

AKTIV mener at eieren av boligkomplekset, bedriftene som holder til i næringsdelen, beboere i nærområdet også har plikt til å holde orden og unngå forslumming utenfor egen stue.

AKTIV krever at bydelen sørger for god belysning på Falck Ytters plass. Dette ble på et FAU-møte på Ila skole i 2011 lovet av bydelens ansatte i SALTO som skal være der for våre barn, og sentrum politi stasjon, da ved skolens kontakt. Kan vi stole på at de gjør jobben?

AKTIV ønsker at det legges fjernvarmekabler under kunstgressbanen, slik at den kan benyttes året rundt.

En tilnærmet lik artikkel finnes også på forfatterens egen blogg: WWW.INDREOSLOKJEMP:NO

Share

Av alle generasjonsmerkelapper, må nok «Generasjon sex» være en av de mer paradoksale. Født på slutten av nittitallet vokste de inn i en verden hvor alt kunne googles. Og om de ikke fant det på wikipedia, så ville de garantert finne det på andre nettsteder, så lenge antivirusprogrammet ble behørig oppdatert.

Ved et tastetrykk kan disse barna tilegne seg visuell kunnskap om porno uten sladd, der hvor alle norske generasjoner forut dem måtte ty til fantasien (eller virkeligheten). Våre barn kan mer om gruppesex, nettsex og tekniske hjelpemidler enn noen andre generasjoner før dem. Da skulle man tro at de skulle være trygge på sin egen seksualitet. Paradokset ligger i at de ikke ønsker å dusje etter gymmen på skolen, fordi de opplever det å være naken med andre av samme kjønn som ubehagelig.

Jeg syns synd på generasjon sex. Deres pubertet må være helt forjævlig. Merkelig nok sender de hverandre nakenbilder over nettet (photoshoppa), men tør ikke ta med kjæresten hjem på besøk. Tanken på at de skal hilse på foreldrene er visstnok for ubehagelig.

Sex selger alle mulige produkter i det offentlige rom, der har hvert fall fantasien ingen grenser. Men at alle visuelle mediers fremstilling av det perfekte mennesket nødvendigvis må føkke opp noe er vel hevet over en hver tvil. Hva er det som skjer når det normale skyves ut i kulda? Når generasjon sex i sin pubertale periode i all hovedvekt henter holdepunkter til spørsmålet: er jeg normal (nedentil ) fra sexfikserte hiphop-videoer og porno.

For barn født på 70-tallet må det utvilsomt vært enklere, da vi hadde både svømming og gym og alle måtte dusje. På mange måter var dette en del av skolen og dannelsen innser jeg nå. Porno var noe du fant i skogen, det var en tydelig skoggrense mellom fiksjonen og virkeligheten.

Porno oldskool.

Før var det døden vi ikke ønsket å ha synlig, deretter de syke. Er det rett og slett det normale som generasjon sex er redd for? Ville en bok som Få se, fått dem til å svime av, eller ville en foreldreaksjon stoppet utgivelsen om den boken hadde blitt lansert i dag? I bokserien Pingla gjør Jeff Kinney et stort poeng ut av hvor grusomt det er å se andre nakne i dusjen (ekkelt). Generasjon sex nikker erkjennende. Snart klarer de sikkert å le av det også.

Så hvor kommer frykten fra? Som redaktør for barne- og ungdomslitteratur har jeg aldri sluttet å la meg sjokkere over påstander voksne (foreldre) kan komme med på vegne av unge lesere. Etter snart tolv år i bransjen har jeg forsonet meg med at mange av disse aggressive og hatske angrepene på barne- og ungdomslitteraturen handler om frykten for at barna skal få eller utsettes for et annet verdisyn enn det foreldrene selv står for. Hva kunne ha skjedd om barn skal lese litteratur som kan få dem til å tenke selv? Hva om de ender opp med å måtte tenke og bekymre seg?

Dermed utelukkes naturligvis ikke at det må finnes moralske og etiske debatter rundt litteraturen som har unge lesere.  Men er vi for redde for å støte noen, er det nødvendigvis så farlig?

Ved mer enn en anledning har muligheten for å sensurere barnelitteraturen blitt tatt opp i stortingets spørretime. Jeg opplever at redselen for at barna skal ta skade av bøker er dypt forankret hos så vel eksperter som rikssynsere og politikere.Pappa er ein sjørøvar, Teodor Sterk, Tjuven, Kurtby  og Fakta faen. Dette er noen av de siste årenes titler som har skapt furore. Og hva er det som var så farlig med disse bøkene, egentlig?

Sterk barne- og ungdomslitteratur forsøker å dra spøkelsene ut av skapet. De trekker døden, sykdommen og det normale ut i lyset for leserne. Men det er mange som kjemper imot.

Generasjon sex, kan se blodige skytefilmer uten å blunke. (De fleste gutter i generasjon sex har allerede drept flere tusen i spill som Call of Duty.) Fremdeles syns mange voksne at det er tungt å svelge om noen dør i en spenningsroman for barn. Fikk kjeft for bla. Utgivelsen av serien om Alex Rider.

Når du kan gjøre hva du vil på nettet, men møter innskrenkninger og sensur i litteraturen, er det noe som skurrer.

Jeg håper at vi er klokere og innser at problemet ikke ligger i hva vi nødvendigvis eksponerer barna våre for, men også hva vi IKKE eksponerer dem for.  De problematiske bøkene er muligens noe av det viktigste vi har? Bøker kan være smertefullt å lese. Det kan sikkert være ubehagelig å stå naken foran klassevenninner etter gym. Skal man likevel fjerne alt som er ubehagelig og erstatte det med underholdningsbransjens fantasibilde? Kan man noen gang bli moden da?  At om man ikke takler å stå naken i dusjen, at man kanskje ikke er klar for gruppesex, lizm?

Share

Tilbring dagene utenfor rekkevidde fra bøker og digitale prøvelser!

Livet blir fort for kort, vi trenger alle en oppløftning:  Snowskate day her her!

 Brettet er som et rullebrett uten hjul eller trucker. Koster under en tusenlapp og kan benyttes alle tenkelige steder.

Kjør på!

Stolt pappa ser fireåringen teste elementene:

Kvelden kan du heller benytte til å lytte til Ordflyt, eller lese en god bok og plukke frem et brettspill.

Share

Ukene går fantastisk fort. Her er noen smakebiter fra redaktørkjørets andre uke på nyåret:

NY Marg & Bein til høsten

Skal ikke røpe mye, men det kommer nye novellesamlinger i Marg&Bein. «Korte grøss 1» var en stor suksess som ble godt mottatt av Marg&Bein-fansen. Forfatterne: Arne Svingen, Ingunn Aamodt og Jon Ewo har mer å by på i det korte formatet. Vi har lest og kan si det bare er å glede seg.

Riksmålsprisen deles ut 2.2 klokka 12:30

Omsider får verden vite hvem som fikk riksmålsprisen for 2011. Jeg har holdt kjeft siden i fjor og endelig har Riksmålsforbundet landet på dato for utdelingen. Vi gleder oss til å røpe vinneren til omverdenen! Så langt kan jeg vel si at det er en forfatter fra Cappelen Damm, men det har vel vært erfaringen de siste seks årene også! Med tidligere vinnere som Taran L. Bjørnstad, Anne Bache-Wiig, Aleksander Melli for å nevne noen.

Ingvild H. Rishøi fikk Språklig samlings litteraturpris for 2011.

Ingvild H. Rishøi er født i 1978, debuterte i 2007 med barneboka «Unbrakomonsteret – Ikea om natten sammen med Inga Sætre. Samme år kom også novellesamlinga La stå, som ble valgt som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker begge titlene fikk kritikerne til å ta salto. I fjor kom «Pling i bollen, fine og ufine barnerim» med tegninger av Bendik Kaltenborn, og samme høst utga Ingvild novellesamlinga Historien om Fru Berg, som ble nominert til Brageprisen.

I dag (fredag) fikk Ingvild Rishøi prisen for sitt folkelige og radikale bokmål.  Språklig samlings litteraturpris deles ut årlig til en forfatter/skribent som bruker et folkelig, radikalt bokmål, og prispengene på 25.000 kroner. Prisen har vært utdelt 40 ganger, fjorårets vinner var Håvard Syvertsen. På lista over tidligere prisvinnere står blant andre Kåre Holt, Hans Børli, Dag Solstad, Laila Stien, Kjersti Ericsson og Per Petterson.

To redaktører tester hjemmedrakten

Sammen med Nicolai Hoem (som var redaktør for «Pling i bollen») var jeg (redaktør på «Unbrakomonsteret») på prisutdeling som ble holdt i de intime og koselige lokalene til forlagshytta Gyldendal. Kari Marstein ledet en proff og verdig seremoni. Bordet dekket av blomster. Gratulerer Ingvild!

Les en bok i helgen, eller spill et brettspill.

Share

Det går til helvete med norsk litteratur om dagen. Forlagene er så treige, allting går så fort. De raske er så feige, har ikke tid til det de har lastet ned.

Er det så vanskelig å forstå? sier venner. Bøker trenger ikke lenger oppta skjemmende plass i stuen og støve ned leiligheten slik at barna utvikler astma. Bokhyller er døden, lytt til interiørekspertene, de har alltid rett! Digitaliser skiten, roper en nabo når jeg går over gårdsplassen for å hive papirsøppelet.

Den som snubler er for kvikk.

Hjemme hos oss har vi ryddet vekk vinylen, cdene, deler av brettspillsamlingen, dvdene.  Bøkene er de neste som ryker. Da får vi et hvitt, sterilt og stilig hjem, fritt for prangende statussymboler (som sier noe om hva vi hører på og hva vi har lest). Finnes det noe mer irriterende enn en hylle full av  Lonely Planet-bøker og sønderleste pocketer? Hva er det du prøver å si meg? At du har vært i India, liksom? Vi setter heller inn noen gamle eplekasser, 50-tallsmøbler og et par rustne speilrammer og kaller det rustikt og koselig. For sikkerhetsskyld investerer vi også i noen digre bokstaver, og henger dem opp på veggen: HOME, nå er jeg endelig helt sikker på hvor jeg er. Det er nemlig ingen ting i stuen lenger som minner om barndomshjemmet mitt. Godt er det.

Folk på fest, sier til meg: Forlagene står i veien for denne hyggerevolusjonen. Skjønner de ikke vi alle sammen er som kulturministeren. Vi vil bare klemme og trykke på dippedutter og APPlaudere for 7,- stykket. Og hvorfor lese norske bøker når svenske er så mye billigere?

Jeg holder kjeft. Jeg vet jo at forlagene egentlig vil ha oss til å slutte å lese. Om vi slutter å lese blir vi lettere å lure, slutter å dusje og utvikler lite eller ingen empati for andre osv. Om forlagene legges ned, forsvinner litteraturen med badevannet eller barnet åkke som. Vil vi det? Eh. Nei. Derfor min kriseplan:

5 Tips for å redde litteraturen!

1)      Anskaff en bok. Selv om du reiv bokhyllene i forrige uke, er det ikke for seint. Takket være biblioteket, kan du låne en bok og slippe å sette den i hylla etterpå. Du bare leverer den inn etter bruk, så er det ryddig hjemme. Biblioteket låner ut flere tusen bøker daglig. Samboeren min utga for eksempel en barnebok i 2005. I 2011 lånes den fremdeles ut 2000 ganger i året, det er 8 lesere per innkjøpte eksemplar. (Basert kun på 2010-11 tallene, total utlån er nok betydelig høyere). Er vi ikke glade for at vi har en innkjøpsordning som fungerer? Og siden det er gratis: Ta en sjans! Lån en bok du ikke har hørt om.

2)      Kjøp en bok. Jeg er ikke tilhenger av konsumsamfunnet, men nå er det krise. Jørgen Moltubak mener at litteraturen kan like godt legges ned om vi ikke selger flere bøker enn poteter. En bokgave er en het potet. Gi en bok til venner istedenfor en vinflaske når du skal på fisefin vennemiddag. Boka gir deg en intellektuell aura, og anseelse, og du slipper  å bli sett på som alkoholiker med en ekstra vinflaske under armen.

Neste gang du kjenner at en ukjent kraft tvinger deg ned på Sportslageret, og at hånden føres mot en SWIX-smøring for et par tusen kroner, be noen gi deg et par solide klaps på kinnet. Litteratur Norge trenger kapitalen din. Om peanøtthjerneforbundet har fått deg til å tro at skigåing gir deg flere fordeler en ulemper, tro igjen.

Det er ikke utstyret som skal imponere, men de litterære referansene og sitatene du trekker opp fra hatten når du går tur på farfars gamle treski. Bruk de to lappene på bøker isteden.

Tenk på forfatterne som sulter!

3)      Les en bok. Skru av teven, legg bort iPaden i helgen. Les en bok. Om du ikke leser, forsvinner markedet for litteraturen. Forsvinner markedet, forsvinner mangfoldet. Risikoen er nemlig at neste gang du løfter blikket vekkfra Playstationkonsollen og plutselig får en vill ide om å lese, så er det for sent. Da har verden allerede endret seg. Det finnes bare tre titler å velge mellom, og ingen av dem frister deg. Jeg orker ikke å se enda en norsk krimforfatter bli kvalmende rik og dele ut «midler» til veldedige formål, mens alle diktere sulter. Eller for å si det på ditt språk: Hva om det bare fantes et PS3spill, FIFA2011, fordi ingen kjøpte spill lenger. Tenk på det …

Det finnes forskning som tilsier at våre evner til å konsentrere oss (om en ting)mer enn 45 minutter er kraftig forverret det siste tiåret. Hvorfor skal du gidde å lese en bok, når du heller kan se Youtube-klipp av en person som stapper appelsiner i anus? Jo, fordi litteraturen her til lands går til helvete og det er din skyld. Det er tøft å begynne å lese igjen. Om du har vært borte lenge. Start med korte økter. Øk med lengre intervaller, varier mellom flere bøker. Finn tempo og stilart som passer deg. Siden lesningen vil oppta den tiden du vanligvis er på Facebook, kan du gjerne legge en melding der eller på twitter på forhånd:

«Sorry folkens. Finner mening i en god bok. Kommer ikke til å svare på sosiale medier så lenge jeg leser.»

Da vil nok de andre føle seg dårligere enn deg (uten at du brukte en formue på ski, eller la ut bilder fra siste ferie!)

4)     Vær et godt forbilde. Du gjør meg forbanna. Du kjøpte ikke en jævla bok til ungene dine denne julen. Hadde det ikke vært for Tante Tøtte som sendte ”En pingles Dagbok”, så hadde det ikke vært en eneste bok under treet i år. Skam deg! (og se fremover). Jeg regner med at kidsa ikke har rukket å flerre av platekompaniets klistermerker fra alle spillene de fikk. Bytt dem inn i bøker, før de rekker å få med seg hva som skjer. Og for Gudsskyld: ikke kjøp utenlandske titler. Norske forfattere trenger nye generasjoner lesere. Legg bort mobilen når du spiser, les heller avisen. Når barna har juleavslutning på skolen eller neste fotballkamp. Ta med en bok. Vis dem at du ikke ser på dem, men at du heller vil bruke tiden på å lese en bok. Da vil de bli som deg når de blir store.

5)      Sladre på andre. Kjenner du noen som ikke leser? Er det lenge siden du så naboen i bokhandelen. Har kollegaen din ikke skaffet seg bibliotekskort selv om hun har bodd i Oslo i fem år? Er du selv forfatter, og ingen av (facebook)vennene dine har kjøpt et eneste eksemplar av boka di. Heng dem ut på nettet. Si at det er deres skyld at det går til helvete med norsk litteratur. Om de kjøper engelske bøker hos Kindle. Skrik Judas etter dem på gata. Jeg er ikke nasjonalist, men i krig og kjærlighet er alt lov. Og vi er vel som Tore Renberg alle sammen? Vi elsker litteratur.

Share

Jeg brenner for brettspillet. Er det noe jeg gjør for lite av, er det å se mennesker i øynene i det de utsettes for sviende nederlag. Å vinne et spill på en app eller pc … Hallo! Kom igjen! Det klarer aldri å måle seg med gleden av diskusjoner om regler og paragrafer med små bokstaver, nervøse øyeblikk når noen innser en generaltabbe og sitter og svetter. Eller følelsen i det du reise deg opp for juble i påsyn av familien av tapere, bare for å se at du faktisk mangler ett poeng, ennå. Touché! Ikke glem at brettspill ofte er for flere enn to, noe som gir et sosialt aspekt man ikke skal kimse av. Er det ikke litt trist når alle sitter med hver sin iDings? Bruk julen til å sette familien på plass og hvis hvem som er den store strategen!

Her er en liste over brettspill som bør finne veien under juletrærne i år. Noen tips både for barn og familie, men også for de som vil ha noe ekstra å bryne seg på i romjulen. Om du finner fem for mange pakker med boka «Hel ved» under treet, kan du jo alltids bytte dem i et brettspill som en av dem under.

For familien:

Ticket to Ride Asia

Ticket to Ride Asia: To nye kart til det etter hvert så klassiske Ticket to Ride. Brettspillet som har eget VM og NM og som favner alle fra minstemann på ca. 7-8 år opp til svigerfar som også vil kose seg med et glass cognac og kaffe mens man spiller. Ticket to Ride er kanskje en av de største suksessene på 2000-tallet og en moderne klassiker som jeg personlig syns overgår de fleste spill man finner i hylla på hytta. På tide å bytte ut Yatzy og Ludo med noe annet kanskje?

Asia inneholder to kart. Et moderne stort kart over Kina, Japan, Korea, India og deler av gamle Sovjet og et mer eventyrlig og «legendeaktig» Asia. Førstnevnte kan man spille med minimum fire og opp til seks spillere på lagspill, et nytt alternativ som jeg tror vil gjøre Ticket to Ride enklere for de yngste når de kan være på lag med onkel, far eller mor. Legendekartet er rett og slett en bonus, det er få oppdrag og det er trangt og spennende, og en fin variasjon fra standardkartet og moro for packpackere og mimre over byer de har besøkt i ungdommen. Ticket to Ride Asia har også et par nye funksjoner som å legge doble vogner i ruter som går opp høye fjell, noe som gjør at togvognene renner fort ut og spillet kan slutte en smule tidligere enn det du skulle ha ønsket.

Man må eie enten originale Ticket to Ride eller Europa-utgaven for å spille Asia. Fordelen er at boksen er betydelig mindre og prisen også lavere enn f.eks. Ticket to Ride Nordic og Europa.

Dominion: er mer et kortspill enn brettspill egentlig. Reglene er ikke mange og de er enkle å sette seg inn i. Dessuten finnes de fleste reglene og hendelsene i spillet på selve kortene som spilles. Samtidig er følelsen mer som et brettspill.

Første gang vi skulle spille dette var det med guttene på tolv år. Jeg tenkte at det ville være for avansert for dem, siden mange av elementene for meg var temmelig nye. Men saken er at slike kortspill hadde gutta god kjennskap til fra før gjennom Magic, Pokemon og lignende samlekortspill.

Plottet er ganske enkelt: du er herre, eller greve om du vil, over en provins i et større land. Du samler inn skatter og kjøper opp mer land for å bli mektigere. Underveis kjøper du også flere actionkort som gir deg fordeler. Det finnes en hel rekke slike kort som alle har sine forskjellige og ofte unike egenskaper, og det er her man bygger opp sin strategi og sitt «deck». Alle kortene brukes, stokkes og brukes på ny, slik at de kortene du kjøper ofte blir benyttet flere ganger, og ikke glem å trekke inn nok penger!

Eksempler på kort i Dominion

Fordelen for familiespilling er at Dominion finnes også i en norsk utgave. For den gale samler finnes det naturligvis utallige ekstrasett som gir spillerne uendelige muligheter til å bygge ut «stokken» sin og innføre nye mekanikker i grunnspillet. Det føles som et samlekortspill, men samtidig er alt du trenger i grunnsettet, og mere til, slik at du slipper å kjøpe inn småpakke etter småpakke på Outland for å få de kortene du savner. Dominion er et av de bedre kortspillene jeg har spilt i 2011.

For den fingernemme:

Pitchcar: Dette er et racerbilspill hvor man knipser en liten rund trebrikke gjennom opp til elleve forskjellige baner du bygger selv med grunnsettet. Det er som å kjøre bilbane uten strøm! Svinger og rette veier settes sammen som puslespillbrikker og alt, utenom autovernene er laget av trevirke som gir den gode følelsen av at dette er pedagogisk, naturlig og bra for deg. Men der stopper også det pedagogiske. Pitchcar kan spiller med 1-8 spillere kan knipse seg gjennom hårnålssvinger og tempoetapper. Minsten på 4 år, koser seg alene med dette om han ikke får lokket brødrene til et løp.

Bakside av fransk utgave. Finnes på engelsk.

Spillet gir absolutt en følelse av fart og spenning som et billøp bør. Forsvinner du utenfor banen, må du starte fra forrige posisjon. Det er hard kamp om å få «pole position» får selve løpet som avgjøres med at spillerne må «knipse» seg en runde alene først. Den med færrest knips, får beste posisjon osv.

Drit i Cars og Cars 2, det er Pitchcar som ruler!

Pitchcar kan også bygges ut med nye deler som lengre baner, kryss, tuneller og hopp. Det er ikke noen begrensninger på hva disse små trebrikkene kan finne på av fartsfulle stunts utover din egen fantasi eller hva som kan lages i naturlig trevirke. Dette er et spill som egner seg like godt på kjøkkenbordet med familien eller som på vorspiel med venner. Det er noe herlig frustrerende over å få til finmotorisk knipsing. Og for noen kan det å se bilen sin velte ut av banen og sin bitreste konkurrent kutte siste sving, være en bitter pille å svelge. 

For den som ønsker å erobre noe:

Command & Colours: Napoleonics: Fra før finnes spill som: Memoir 44, Command & Colors Ancients og Battlelore som alle i bunn og grunn følger den samme tekniske oppbyggingen.

Det finnes tre grunnenheter: Infanteri, Kavaleri og artilleri som igjen finnes i lette og tyngre enheter. Du har et kart/brett som er delt i tre deler (senter, venstre- og høyre flanke) Du trekker inn kommando-kort som gir deg muligheter til å flytte på troppene dine i en av disse feltene. Om du er skikkelig uheldig kan det hende at motspiller setter i gang en offensiv i senter, mens du sitter kun med venstre og høyreflanke-kort på hånda! På den andre siden betyr dette at du per runde ikke flytter mer en maks tre-fem enheter om gangen. Dette gjør at et spill tar i underkant av en time og at unger ned til ti år (med litt hjelp) kan henge med. Det er også mulig med lagspill (styre hver sin flanke for eksempel) noe som kan gjøre at enda yngre familiemedlemmer like vel kan være med. Napoleonics tar for seg flere av slagene mellom britene og portugiserne på den ene siden og franskmenn og spanjoler på den andre, men det er også flere scenarier med kampene rundt Waterloo.

Glemte jeg å si at alle brikkene må klistres og sorteres før du kan spille?

Personlig liker jeg æraen og den auraen som ligger rundt den sofistikerte mann med samme navn som spillet. Napoleonics er på ingen måte en realistisk fremstilling av kampene på denne tiden, selv om mange av de taktiske valgene som å forme firkanter av infanteriet når motstanderens kavaleri angriper, og rom for å utnytte den dødelige kraften i et konsentrert artilleri gjør at det likevel er mye å hente her for den som liker historie. 

Lett kavaleri gjør seg klar til å demonstrere for engelskmennene hva de har spist til frokost.

Reglene kan for en nybegynner virke noe omfattende (23 sider) mye av sidene er illustrasjoner og eksempler, reglene er lette å forstå og konseptet er lett å henge med på. Planen er at spillet skal utvides med nye sett tropper inkludert Prøysen, Russland og Østerrike.   

God spilljul folkens!

Share

Plutselig var høsten over. Ganske snart er juleåpningstidene forlenget i butikkene og årets dom over bokhøsten felles i kroner.

Som redaktører flest er jeg allerede dypt inne i vårens utgivelser (har knapt sett opp fra tastatur og manusbunker siden jul i fjor om jeg tenker meg om). Bøkene sendes til trykk, så forlater de  hendene mine og er ute i verden. Det vil si i første omgang produksjon og markedsavdeling her på huset, deretter bokhandlerne, nettbokhandlerne og bibliotekene og tilslutt ender noen eksemplarer opp hos leserne. Enten i skarer som nærmest blir et referansepunkt for fremtidig litteratur, eller hos noen få, men  fornøyde klikker. Dette er så langt utenfor en redaktørs kontroll som det kan komme. Boken  lever sitt eget liv. Den blir enten elsket eller hatet. Ofte misforstått og i mange tilfeller sørgelig oversett.

I utgangspunktet rettes nesen knapt opp fra bunkene og skjermen, men noen ganger stopper alt opp. Noen dager får man tilbakemeldinger fra verden som har mottatt de bøkene jeg har trodd på. At VERDEN oppfatter det samme som meg, konsulenten, forfatteren, at bøkene jeg mente var utgivelsesverdige, faktisk har fans. Enten i form av anmeldelser og blogginnlegg. Andre ganger i form av nominasjoner til priser. Et klapp på skulderen, et øyeblikks oppmerksomhet. Heder og ære. En slik telefon kommer ofte når høstens regn blir til rim, og julegavene fremdeles ikke er innkjøpt.

I år er jeg spesielt privilegert som redaktør. To av forfatterne «mine» er Bragenominert med hver sin tittel. I kategorien barne- og ungdomsbøker finner jeg nemlig Sverre Knudsens roman Aarons maskin og Inga Sætres tegnede roman Fallteknikk. To av fire nominerte. Fra de andre forlagene er Debutanten Sunniva Relling Berg med romanen Utfor og Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer med billedboken Gjøken nominert.

Om man leser alle fire bøkene kan man lett finne det nødvendig å mumle ”hummer og kanari”, ikke fordi det er høy og lav kvalitet, nei, nei. Det er fire fine titler og nominasjonene vel forunt. Nei, jeg tenker mer at det spriker i alle retninger innen sjanger og mottaker. Barn og ungdom er en veldig stor kurv, mer som en fotballbane. Bragekomiteen ville antakelig gjort publikum og bokhandlerne en stor tjeneste med å splitte den opp til en ren barn- og en ren ungdomspris, men nå sitter ikke jeg i noen komite som forvalter slike endringer, men håper mine bønner en dag blir hørt.

Tross at sjangere spriker, er jeg likevel glad for at man viser bredden. Målform, aldersgruppene og sjangere … Jeg er heldig også slik at jeg hos Cappelen Damm får jobbe med alt fra billedbøker om å miste den røde ballen sin for de aller minste, til tunge og alvorlige tema som voldtekt og drap i ungdomsbøker for lesere som snart forlater hjem og barndomsårene for godt og faktabøker om hiphop for dem som kanskje er mer ute om natten en hjemme.

Det er en stor styrke å beherske flere sjangere både som forlegger og forfatter. Vi er en del av et bevegelig marked. Hva betyr det? Jo, at ingen av sjangrene vi kjenner i dag, nødvendigvis vil være der i morgen. Litteratur finnes derfor i kunstige former. Om formen blir for trang eller løs byttes den lett ut med en annen. Bragekomiteen, har, om med min litt store velvilje til tolkning, valgt fire titler som beveger seg i yttergrenser. De tester, språk, form, innhold, tema og det på veldig forskjellig vis, og to av dem kjenner jeg altså veldig godt.

Inga H. Sætres Fallteknikk og Sverre Knudsens Aarons maskin har nok mange flere ulikheter enn likheter. Jeg har lest dem begge mange ganger og i mange ulike versjoner. Har sett veier man kunne ha gått, stier som kunne ha blitt tråkket opp eller forlatt.

Aarons maskin er en roman på over 500 sider. Kort sagt handler den om en gutt som flytter til Libercasa med moren sin. Et sted med en hemmelig underverden, en gal oppfinner og en verdensomspennende plan om å endre alt godt og ondt. Forfatteren ville nok ha kastet noe hardt etter meg om jeg hadde kalt Aarons maskin science fiction, derfor gjør jeg ikke det. ”Verden” kaller det fantasy, da begynner nesten jeg å kaste ting …

Jeg sammeligner romanen med Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden som kom ut i 1932, selv om jeg risikerer at ting kastes. De beskriver begge en annerledes verden. Hos Knudsen dukker dyrene opp som hjelpemidler vi strengt tatt overlater til teknologien. Budbisken i Aarons maskin er en hund som frakter papirbeskjeder gjennom er rørsystem frem til mottaker. Den knurrer mot andre mennesker, men overlater beskjeden velvillig til rette vedkommende.  Det er mange fine slike skildringer og beskrivelser hos Sverre Knudsen av denne annerledesheten. Libercasa er ikke en del av vår verden. Likevel blir leseren snart smertefullt klar over at Libercasa faktisk er vår verden. Ettersom sidene snus og den politiske dystopi tar form kan man ikke unngå å trekke paraleller. Sånn sett er det verken science eller fiction i Aarons maskin, det er blodig alvor. I Vidunderlige nye verden er Aldous Huxley leken med mennesket. Hvem vi er, hvem vi (da) var i ferd med å bli. Da jeg leste denne romanen sist nå i sommer, tenkte jeg at den på mange måter hadde hørt hjemme i min redaksjon (barne- og ungdom). At Vidunderlige nye verden på mange måter ville treffe unge lesere, og det gjør den nok også, men nå er vel det eneste kravet for en ungdomsroman at den skal handle om ungdom.

Aarons maskin er også leken, tross alvoret. Sverre Knudsen tør male på store lerret, eller for å si det på filmspråket: han driter i hvor mye det kommer til å koste. Det er en roman som våger å ta av på en slik måte som jeg vil påstå kun er mulig i barne og ungdomsromaner, hvert fall her til lands hvor voksensjangeren fremdeles befinner seg i en realistisk steinalder forbigått av fiksjonens drageryttere i USA og England.  

Inga H. Sætre hadde sin debut i den gang forlaget Damm sammen med Ingvild Rishøi. Billedboken Unbrakomonsteret – Ikea om natten.  For meg: En billedboklassiker.

Den gangen fikk forlaget produksjonsstøtte på denne utgivelsen. Jeg var ung og naiv og vi ble snart enige om å bruke disse pengene på noe ”ekstraordinært” med coveret. Resultatet ble en poster som var brettet rundt boken som smussomslag! Kun førsteopplagg, naturligvis. Medvindsleserne som kom forseint måtte takke seg til med ordinær utgave. Samarbeidet mellom Inga og Ingvild Rishøi var spennende og forhåpningen hos meg som redaktør var å få lage en ny billedbok. Men så langt har den dagen ventet på seg.

Grønn av stolthet!

Fallteknikk var et prosjekt som Inga så smått kontaktet meg om sommeren 2008. Hun sa hun puslet med en ide om en lengre tegneserieroman. Hmm, tenkte jeg.

På den tiden hadde ikke Damm noen tegneserieliste,  og strengt tatt skulle vi ikke ha noen heller. Likevel var jeg mer enn villig til å love grønne skoger og kremet papir for en slik utgivelse. Etter å ha lest Møkkajentene mens jeg slo lens på et utested i løkka, verket jeg etter å se streken i et lengre format, en større fortelling. Det tok år (gjør det ikke alltid det?) men historien Inga formet og eltet hadde en puls, et hjerteslag.

Fallteknikk handler om Rakel som flyttet hjemmefra for å gå siste året på videregående. Som Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve var det et avtrykk av en tidsepoke, men også et vivarium over ungdomstid. En avgrenset historie i tid og rom som likevel åpnet seg for leseren som en universiell fortelling om oss. Deg. Meg. Hun du var forelsket i den gangen du gikk i 3. klasse.

At hovedpersonen går gjennom en ensom graviditet som en svært ung jente, skulle i utgangspunktet begrense leserskaren til nettopp jenter. Heldigvis er det ikke slik at reglene for ungdomsromanens vekst og syklus når leserne det gjelder. Hadde Canadagåsen fått vite at den har en kropp som rent fysisk ikke egner seg til flyving, hadde vel den også trukket inn vingene for lengst.  Fallteknikk slipper leseren inn på jenterommet, om det finnes noe som kalles det. Utenfor døra som det står ”Ingen adgang for voksne” har det nå stimlet seg tett. Vi vil inn der vi aldri slipper til. Fallteknikk omhandler Rakels mest intime og private øyeblikk, men Inga finner en balanse som gjør at historien ikke blir ubehagelig. Vi heier på Rakel, vi ønsker henne alt godt.

Mannen som elsket Yngve er en voksenroman som flørtet nedover. Filmen hadde vel et enda yngre publikum enn boken. Ingas Fallteknikk er en ungdomsroman som flørter oppover. Det er ikke noen vanntette skott mellom barneverden og voksenverden. Heldigvis. Hvor kjedelig hadde det da ikke vært å være forelder?

Fallteknikk er derfor interessant for mange lesere. Som redaktør har jeg en tanke om leseren med meg i alt jeg jobber med. Samtidig tar jeg ofte feil. Jeg kunne ikke forutse at ei dame på femti pluss skulle skrive den mest panegyriske anmeldelsen av ”Aarons maskin” i Dagbladet, eller at det var Dagens Næringsliv som skulle utrope Inga Sætre til høstens vinner. Jeg kunne ikke forutse at jeg skulle få en mail fra ei ung jente som ”ikke tar abort likevel, nå som jeg har lest Fallteknikk”. Litteratur er sterke greier. Hadde vi visst hvor sterke greier det egentlig var, hadde vi sikkert hatt totalforbud frem til man ble myndig. Ungdommer er jo så lett påvirkelige. Heldigvis tror vi folk visstnok blir så mye bedre mennesker av å lese. Om de voksne finner en ungdomsbok de elsker, finner denne ofte veien til bokhandelen, og prisene og hederen og æren.

Snart er det jul og om ikke ungdomsboken daler ned i skjul i år, er det fordi vi har prisnominerte og prisvinnere som dette.

Share

Jeg jobber i en kunnskapsbedrift med nesten to hundre kreative og spennende mennesker. De fleste av oss har et vindu på kontoret …

Inspirert av den siste tidens Post(-it)-art utfordrer jeg kollegaer til å kle vinduene i papir. Kun Post-it, fantasi og Tom Harald Jenssen setter begrensninger.

Juryen består av Maja Heger og meg selv. Kjønn, religion og geografiske forskjeller er da dekket …

Beste forslag innen 6.10 belønnes med et taktilt og herlig brettspill!

Share