Utøya forsvinner ikke i havet

12. april skrev Barnebokkritikk.no om en rundspørring de hadde hatt blant norske forlag.

Den viste at rundt 20 titler om terrorhandlingene 22. juli er i vente. Ingen av disse bøkene er beregnet på barn. Nettsidene spør da:

Betyr det at ingen makter å formidle noe vettug om grusomhetene for barn? Vi får håpe det ikke skyldes en misoppfatning om at det ikke angår dem.

Jeg føler et behov for å si noe rundt oppfatningen som kan tolkes dithen at forlagene svikter, og i verste fall, at ofrene har sviktet.

Som forlegger for barne- og ungdomslitteratur i et stort forlagshus som Cappelen Damm, føler jeg et ansvar for å utgi bøker som er aktuelle og viktige. 22. juli er på alle måter en forferdelig tragedie. Samtidig mener jeg at disse hendelsene ikke nødvendigvis blir god litteratur av seg selv. Verdien ligger ikke alltid å være tidlig ute eller innlemme leseren i det aller mest private. Litteratur for barn og ungdom krever også en noe annen varsomhet.

I 1988 mistet jeg min egen mor på særdeles voldsom måte. I 2000 utkom romanen «Du elsker meg» på Tiden Forlag. Det var min litterære debut. Jeg var 21 år. Jeg skal ikke si det var en enkel bok å skrive, men det var likevel en historie som måtte fortelles. Min redaktør Geir Gulliksen satte fingeren på noe under arbeidet som jeg siden alltid har vært bevisst på. Han kommenterte et avsnitt fra manuset, og sa noe sånt som at det var alt for privat, at det ville skape et ubehag hos leseren. Forskjellen på det private og det offentlige. Viktigheten av å invitere leseren inn, men på visse vilkår. Når jeg tenker tilbake på denne skrivingen, ser jeg at jeg ikke nødvendigvis bearbeidet noe. Det var kanskje ikke noe terapeutisk med å forfatte «Du elsker meg», men boken kunne neppe ha blitt skrevet om jeg skulle ha påbegynt den samme uken som familien måtte tilvenne seg sjokket.

Det finnes manus fra pårørende, ofre eller andre forfattere som har vært sterkt påvirket av hendelsene 22.juli. Terroren angår meg i aller høyeste grad. Min rolle som forlegger er først og fremst å utgi viktige og sterke bøker. Noen ganger tør vi si: god litteratur. Det er ennå ikke gått ett år siden Oslo og Norge ble totalt endret. Det finnes over tjue titler der ute, flere vil komme.

Smerten vil ikke løpe sin vei. Tankene vil ikke forsvinne på en lang stund. Bildene vil invadere hodene våre og deres for alltid. Så klart de kommer ned på papir. Jeg er overbevist om at mange gode og viktige bøker for barn og unge om hva som skjedde denne fatale dagen vil nå lesere i lang tid fremover. Jeg tror også at ofre som var der vil kunne (med Barnebokkritikks egne ord) kunne si noe vettug. Jeg opplever Barnebokkritikk sin kommentar som lite gjennomtenkt og dessverre mer markedsorientert enn det forlagene selv beskyldes for å være.

Grensen mellom det private og offentlige er ikke alltid lett å se eller forstå. For meg er det å kunne lese en tekst uten å føle på en kikkermentalitet et godt øyemål på god litteratur.

Kanskje.

Jeg har lest stemninger, poetiske bilder om hendelsene som har slått meg ut i flere dager. Jeg har stirret inn i skjermen og tenkt at dette er god litteratur, dette må folk lese. Der hvor avisene med store overskrifter og ord bedøver og tilslutt gjort meg mer tykkhudet enn det jeg liker å være, har noen tekstpassasjer med enkle beskrivelser og rom for refleksjon invitert meg inn i det uforståelige. Samtidig har jeg sett at det vil ta tid før dette blir bøker. Det fortjener all den tid som behøves.

Det er ingen hemmelighet at lidelser og opplevelser som for eksempel Utøya kan skape forfattere. Likevel tror jeg man må gi rom for oversikt og bearbeidelse i det private først. I min debut forsøkte jeg å beskrive det vondeste jeg visste ved hjelp av litteraturen. Jeg er glad for jeg fikk muligheten. Glad jeg hadde en tålmodig redaktør. Ikke bare som forfatter, men også redaktør vet jeg at sterke bøker koster. Gode stemmer tar tid. Jeg leser manus og leser gjerne flere, men vil ikke føle noe tidspress fra Barnebokkritikk.no, verken for min egen redaktørrolles eller kommende forfatteres del. Historiene om hva som skjedde vil uansett dukke opp til overflaten. Utøya forsvant ikke i havet.