Skrevet av: Odd Karsten Krogh  19. april 2015

0 kommentarer

En bønn for de bortførte i Mexico

Taxco,_Guerrero,_Mexico_(Night)

I det siste har jeg lest og blogget om bøker som tar for seg overgrep mot mennesker. Overgrep som lar seg gjennomføre fordi landet disse menneskene bor i fungerer dårlig eller er gjennomkorrupt. Nå har vi i Cappelen Damm utgitt en roman som tar for seg kritikkverdige forhold i Mexico. En bønn for de bortførte av Jennifer Clement.

Grensen mellom Mexico og USA er selve symbolet på forskjellen mellom den rike og den fattige delen av verden. Over denne grensen foregår det en storstilt menneskesmugling, inkludert trafficking. Det finnes ingen eksakt statistikk på hvor mange som blir bortført og smuglet over grensen fra Mexico. Men man regner med rundt 600 000 mennesker per år. De fleste av disse er kidnappet og bortført for å «tjenestegjøre» som slaver eller prostituerte. For de aller fleste en skjebne verre enn døden.

Clement_EnBonnForDeBortfDet er dette romanen En bønn for de bortførte handler om. Nærmere bestemt om Ladydi – de blir døpt sånt i fattigkvarterene- som lever i stadig redsel for å bli røvet bort fra den lille fattige landsbyen i Guerrero-regionen. Dette området, hvor det glamorøse feriestedet Acapulco også ligger, er en av Mexico mest lovløse regioner, hvor det er narkobandene som styrer. Det er trolig at ikke alle ofrene for menneskehandel havner i USA, men også på steder som Acapulco. En narkotikadose kan som kjent bare selges en gang, en prostituert kan selges flere ganger. Forfatteren Jennifer Clement er selv født i Mexico, hvor hun fremdeles bor. Hun forteller i et intervju at hun allerede tidlig fikk høre historien om mødre som gjemte sine døtre i jordhull for at mafiaen ikke skulle finne dem og ta dem med seg. Denne historien glemte hun aldri og hun baserte romanen sin på disse sanne hendelsene.

Fortelleren i romanen er en ung jente som skildrer hvordan det er å vokse opp i slike omgivelser, hvor redselen for å bli plukket opp av de svarte SUV’ene som plutselig og uten forvarsel farer gjennom landsbyen. Vi får også høre hvordan fantasi og vennskap kan bidra til å gjøre det uutholdelige utholdelig her i skyggen av narkokrigen. Og motet til Mexicos fattigste kvinner imponerer.

Sterk lesning, dette. Etter å ha vært gjennom En bønn for de bortførte vil du antagelig ønske å stryke enda et land på listen over fremtidige reisemål.

(Bildet øverst viser Taxco, en av byene i Guerrero-provinsen)

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. mars 2015

0 kommentarer

Mapuche. Derfor gråter Argentina.

mapuche ricardo raúl bossie48

En neddopet kvinne blir kastet ut fra et fly over Rio de la Plata. En prostituert transvestitt blir funnet i Buenos Aires’ stinkende havnekvarter. Her selger menn og kvinner seg for noen få pesos. Det er vanlig at folk blir drept. Ingen bryr seg, aller minst politiet. Den franske thrillerforfatteren Caryl Férey, mest kjent for sin skrekkberetning Zulu fra et Sør-Afrika i oppløsning, river i sin nye bok masken av Argentina. Det som skildres i Mapuche er rystende. Få andre krimbøker gir så god innsikt i et lands overgrep mot sin egen befolkning. Ingvar Ambjørnsen anmeldte den i VG i fjor og konkluderte med at «Mapuche er noe så sjeldent som en viktig thriller».

Ferey mapuche

«Mapuche» av Caryl Ferey er nettopp kommet i pocketutgave på Aschehoug

Argentina har alltid prøvd å fremstille seg selv som noe annet enn det det er. Det er det hviteste landet i Sør-Amerika. Hovedstaden Buenos Aires blir sammenlignet med Paris. Landet er rikt og velfungerende. Men innimellom slår glasuren sprekker og viser oss fliker av en annen historie. Polske kvinner som ble satt i land til ufrivillig prostitusjon tidlig på 1900-tallet. Sympatien med de tyske nazistene. Alle som forsvant under militærdiktaturet. Argentina som verdensmester i fotball på hjemmebane mens skrikene lød fra torturkamrene. En politisk ledelse som får nabolandene til å fremstå som perfekte demokratier. De stadige løgnene om statens økonomiske tilstand. Og nå sist, for noen måneder siden, nyheten om at advokaten som ville stille president Cristina Fernández de Kirchner for retten, var brutalt myrdet.

Og så er det ting vi kanskje ikke visste. Jeg tilstår at «Mapuche» var et ukjent begrep for meg, selv om jeg har vært innom Argentina flere ganger. Vi har alltid trodd på historien om at «meksikanerne nedstammet fra aztekerne, peruanerne fra inkaene og colombianerne fra mayaene, mens argentinerne kom rett fra båten». Argentinerne er Sør-Amerikas helhvite europeere, men de har tydeligvis jobbet for det. Mapuche-indianerne var en av folkegruppene som brutalt ble fjernet fra kartet under diktaturet. Først da Argentina ble – om ikke akkurat velfungerende, så i hvert fall i navnet – et demokrati igjen, ble minoritetsfolkenes rettigheter satt på agendaen.

Bokens ene hovedperson, Jana Wenchwn, er av mapuchefolket, folket som ble revet bort fra slettelandet. Hun lever nå som billedhugger og eksprostituert i Buenos Aires. Skildringen av overgrepet mot hennes familie er kort, men uhyre sterk lesning. Da liket av hennes prostituerte venn blir funnet i havnen, fraråder politiet henne å forfølge saken. Dette er noe som skjer prostituerte hver dag. Men Jana Wenchwn lar seg ikke skremme. Hun tar kontakt med privatdetektiven Ruben Calderón som har spesialisert seg på å etterforske forsvinninger under diktaturet. Og nettopp fra Ruben – og mødrene på Mai-plassen – går det en annen blodrød linje.

Under diktaturet forsvant det flere tusen mennesker i Argentina. Særlig intellektuelle, kunstnere og opposisjonelle. De ble bortført og forsvant så ut i det store intet. Ruben Calderón opplevde å miste både sin far og sin søster under disse utrenskningene. Derfor har han personlig engasjement i kampen for å finne ut hva som skjedde. Det som gjør fortiden enda mer grotesk er at flere av barna til de forsvunne opposisjonelle ble tatt og fordelt ut til regimetro familier. Disse barna er først nå i ferd med å oppdage sin egen fortid.

Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli  var Argentinas siste general. Her oppildner han til angrep på Falklandsøyene - mens hans egne landsmenn ble bortført og drept

Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli var Argentinas siste diktator-general. Her oppildner han til angrep på Falklandsøyene i 1982- mens han drepte og torturerte sine egne opposisjonelle

I jakten på sannheten følger vi Jana og Ruben fra horehus og alternative technoklubber til ærverdige Café Tortoni og Evitas grav på La Recoleta. Men det er en farlig beskjeftigelse de har gitt seg i kast med. De som snuser for mye i disse gamle sakene blir som regel selv drept eller forsvinner for godt. Metodene fra den gang brukes fortsatt i dagens Argentina, ifølge Mapuche. Med de siste nyhetene fra landet friskt i minne virker boken dessverre svært så troverdig. Vi som elsker Argentina har likevel mest lyst til å ikke tro på det Férey beskriver. Dette er for ille til å være sant. Eller er det ikke?

Boken ble utgitt på Aschehoug i fjor og kom i pocket nå i 2015. Den er ulidelig spennende fra første til siste side og har lange historiske passasjer om Argentinas lite stolte fortid. Kanskje ikke en bok for dem som vil lese seg opp til en hyggelig ferie i tangoens hjemland, men Mapuche er helt nødvendig lesning for den som vil vite hvorfor Argentina gråter.

 

Bildet øverst: «Mapuche» av Ricardo Raúl Bossie)

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  9. mars 2015

0 kommentarer

Bernhard Aichner. En hevnroman fra Østerrike.

Bernhard aichner

I helgen leste jeg Dødens herskerinne av den østerrikske forfatteren Bernhard Aichner. Et bevis på at verdens beste krim ikke nødvendigvis må komme fra Sverige, Norge eller USA. Etter å ha lest Bernhard Aichners krimroman holder jeg en knapp på Østerrike. Dødens herskerinne – «Die Totenfrau» – er da også i ferd med å gå sin seiersgang over hele verden.

Den andre dagen jeg skulle jobbe på begravelsesbyrået, sto jeg ved enden av stellebordet med en hårføner i hånden. Jeg var i ferd med å føne håret til en 84 år gammel dame. I forveien hadde jeg vasket det snøhvite håret hennes, massert inn sjampo og skylt den ut igjen. Jeg hadde altså vasket håret til denne gamle damen og måtte spørre meg selv: Hva i helvete gjør du? Svaret kom uten å nøle. Jo mer jeg fønet, jo mer kunne jeg føle det. Jeg sto der nettopp fordi jeg ønsket å gjøre det. Gi noe. Og det føltes vidunderlig.

Dette sier Bernhard Aichner i et intervju med Wiener Zeitung. Fotograf og forfatter Bernhard Aichner har skrevet flere kriminalromaner, men slo først gjennom med Die Totenfrau – «Dødens herskerinne». Som et ledd i forberedelsene til nye bøker, arbeidet Aichner i noen måneder som praktikant i et begravelsesbyrå i hjembyen Innsbruck. Her lærte han seg hvilken verdi det kan ligge i det å gi noe, selv til døde mennesker. Å møte dem med respekt og ydmykhet. Samtidig ble hans egen redsel for døden mindre. Og ut fra arbeidet ved dødens stellebord vokste ideen til dødens herskerinne.

Brünhilde Blum driver et begravelsesbyrå. Hun har to barn, er populær og kjent for  sin omtanke for andre mennesker.  Ingen vet at hun tok livet av sine egne foreldre under seilturen i Adriaterhavet. Den samme seilturen da hun traff mannen i sitt liv. Nå er hun endelig lykkelig. Men da ektemannen dør i en ulykke, rakner det gode livet. Ved en tilfeldighet oppdager hun at det kanskje ligger noe mer bak ulykken.  Blum begynner å stille spørsmål. Da hun forstår hva som er skjedd, slår hun til. Nådeløst.

Dodens herskerinneDødens herskerinne er en nærmest uslåelig kombinasjon av komprimerte setninger i telegramstil og en seriemorderske vi ikke kan unngå å heie på der hun farer frem på sitt blodige hevntokt. Sjelden har vi støtt på så mange unevnelige handlinger som i denne boken. Likevel aksepterer vi dem som nødvendige. Hovedpersonen Brünhilde Blum – kun Blum for de innvidde – har som innehaver av et begravelsesbyrå til sin rådighet både parteringsverktøy, spyleslanger, etsende væsker og grove avløpsrør. Også leseren trekkes med i dragsuget.  Blum har mye å gi til døde mennesker og hun liker det.

Sett mot et bakteppe av Østerrikes virkelige og mørke kjellere er det likevel ingenting som fortoner seg overdrevet eller påklistret i denne boken. I tillegg til at handlingen er overraskende i seg selv, er språket nedtonet på en finurlig måte som gjør opplevelsen sterkere. Og så elsker vi alle hevn, gjør vi ikke? Bedre enn dette blir den ikke.

(bildet øverst: fotowerk aichner)

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. februar 2015

0 kommentarer

En 6-er til Bolaño

Bolano 2En sjelden gang utkommer det en bok som forandrer litteraturhistorien. Chilenske Roberto Bolaños siste roman er en slik, mener VGs anmelder Gabriel Michael Vossgraff Moro, som gir terningkast 6 til mesterverket «2666».

Roberto Bolaños siste roman gir bud om at det ved inngangen til det 21. århundre fremdeles er mulig å fornye romanen og skrive et dønn originalt verk relevant for vår tid.» skriver anmelderen og fortsetter: Det er en roman det er umulig å forholde seg likegyldig til. I sitt veldige omfang – fem deler – som hver for seg kan stå som selvstendige romaner – må man som leser være villig til å utsette seg for det uventede og selv lete etter sammenhenger. Det er tidvis gåtefullt og rart, andre ganger spennende som en thriller.

Roberto Bolaño (1953-2003) ble født i Santiago, Chile. Da han døde av leversvikt i 2003 hadde romanen Ville detektiver fem år tidligere etablert ham som en av de viktigste forfatterne i den spansktalende verden. Utgivelsen av hans mesterverk 2666 året etter han døde, stadfestet ham som Latin-Amerikas ledende forfatter.

LowResRgb_Omslagsforside_Bolano_2666

Romanen 2666, som nå utgis på Cappelen Damm i Kristina Solums norske oversettelse, regnes altså som Bolaños mesterverk. Boken har blitt en sensasjon over hele verden og plasserer Roberto Bolaño som en av verdens ypperste forfattere – et drøyt tiår etter at han døde.

Hos oss i Cappelen Damm har mange vært involvert i produksjonen, blant annet Dagfinn Møller (redaktør), Terje Meier (produksjonsansvarlig) og Elisabeth Vold Bjone (designansvarlig). Boken, som er på hele 944 sider, kan allerede beskues i landets bokhandler – la oss bare minne litt om handlingen før du stormer av gårde:

En kvinne og tre menn på den samme jakten etter den tilbaketrukne, mystiske forfatteren Benno von Archimboldi. En professor som forsøker å beskytte sin datter mot verdens ondskap. En journalist som istedenfor å rapportere fra en boksekamp selv ser døden i hvitøyet. En by i Mexico tynget av en voldsbølge der hundrevis av kvinner forsvinner. Og den eiendommelige prøyssiske gutten som gjennom krigen formes til den han skal bli.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. februar 2015

0 kommentarer

Arvens ansikt. Daniel Galera – en brasiliansk Jonathan Franzen?

david galera

På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.

Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.

Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.

Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.

Forfatteren under en signering av "Ensopada de sangue". I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globo skriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Times sammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”

I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.

PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her

 

 

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  6. februar 2015

0 kommentarer

Donetsk. Peter og ulven.

donetsk opera

I 2012 kunne vi lande i Donetsk med Austrian Airlines’ rute fra Wien. Fra den nye flyplassterminalen i glass og stål – oppkalt etter byens store komponist Sergej Prokofjev – kunne vi ta en Renault-taxi inn til Donbass Palace, dette bløtkakehotellet som blir regnet som Ukrainas aller beste. Her kunne vi leve noen dager i luksus, spise godt, drikke mye, svømme i hotellbassenget og gå i operaen. Donetsk hadde – og har nok fremdeles – grønne boulevarder og parker fulle av roser. Dette var, som Lonely Planet skrev, en by hvor man burde unne seg litt ekstra. Et hyggelig, nærmest luksuriøst, sted å være turist for noen dager.

I 2015 er det ingen som flyr til Donetsk. Flyplassen I Donetsk er hakket i stykker av harde kamper. Donetsk, som frem til 2014 var en av de store byene i Ukraina og heller ikke liten i europeisk sammenheng, med sine én million innbyggere, er ikke mer det. I februar 2015 flykter flere hundre hver dag og byen er snart nede på halvparten, samtidig som stadig mer av bygningsmassen ødelegges. Ingenting blir bedre av at byen ligger inne i den separatistkontrollerte sonen, et slags ingenmannsland. Restaurantene på Donbass Palace er fylt opp av kortklipte separatister med tunge automatvåpen. Vodka og kalasjnikov er ingen sympatisk kombinasjon. Selv fotball-laget Shakhtar Donetsk, et av de store lagene i europeisk fotball, har flyttet til Lviv og spiller alle sine hjemmekamper der. Stadion i Donetsk var ny til fotball-EM i 2012, i 2015 er den et forbrent skall. Så fort kan det gå når menneskene setter i gang. Europa har gode tradisjoner i selvutslettelse. Nå er turen kommet til Donetsk.

Donetsk startet opprinnelig som en walisisk gruveby, så rart det enn kan høres ut. Det var nemlig slik at den walisiske forretningsmannen John Hughes startet gruvedrift i disse områdene og fulgte opp med å bygge et stålverk. Byen som vokste frem her fra cirka 1869 fikk derfor navnet Huhgesovka, forenklet til russisk ble det Jusovka. Det finnes fremdeles et område i byen som heter den «engelske kolonien». Små nasjoner blir lett blandet sammen med det større nabofolket. Walisere blir engelskmenn, ukrainere blir russere – i 1905 trodde jo mange europeere at nordmenn var svensker, akkurat som mange måpte da det i 1990 plutselig dukket opp en nasjon som het Litauen. I sovjettiden ble Jusovka omdøpt til det mer politisk korrekte Stalino. Som Stalino ble byen okkupert av tyskerne og kraftig ødelagt, så byen har vært med på dette tidligere. I 1961 fikk Donetsk endelig navnet Donetsk etter elven Donets, som også har gitt regionen navn. Symbolsk nok begynner Donets i Russland, før den bukter seg gjennom Ukraina og deretter igjen krysser grensen for å renne ut i den store russiske stilleflytende elven Don.

Sergei_Prokofiev miniSergej Sergejevitsj Prokofjev ble født i Donetsk. Han er byens store komponist, kjent både for sine symfonier og for musikkstykket Peter og Ulven, et symfonisk eventyr som han selv skrev librettoen til. Historien er opprinnelig et russisk eventyr. Eventyret – og musikkstykket – handler om lille Peter som bor sammen med bestefaren sin like ved en stor skog. Peter får ikke lov til å gå utenfor gjerdet – der ligger nemlig ulven på lur. En vakker dag går likevel Peter ut, sammen med vennene sine – en fugl, en katt og en vimsete and. Og så dukker ulven selvfølgelig opp. I disse dager, med Kerry, Merkel og Hollande på skytteltrafikk mellom Petro Porosjenko i Kiev og Vladimir Putin i Moskva, er det nærliggende å dele ut roller. Porosjenko – som jo heter Peter allerede – er selvfølgelig gutten som gikk utenfor gjerdet. Hvem som er ulven, kan det være delte meninger om – i hvert fall i Donetsk -, men de fleste vil nok si at ulven bor i skogene i nord og øst. Det hører med til fortellingen at Peter har en listig plan for hvordan han skal takle ulven. Så får vi se om virkeligheten og eventyret stemmer over ens.

Kultur og musikk har alltid vært viktig i dette landet og er det også i plagede Donetsk. Selv om folk ikke tør å gå ut på gaten, butikkene og minibankene er stengt, selv om det skytes i gatene, så holder operaen i Donetsk åpent. The Guardian hadde i høst en gripende reportasje fra operaen, hvor de hadde intervjuet skuespillerne og publikum. I september opplevde operaen at lageret deres i utkanten av byen ble truffet av granater og at kulissene til Den flyvende hollender ble ødelagt. De bestemte seg derfor å åpne dørene til Flaggermusen i stedet, siden de hadde alt som trengtes i selve teatret. Billettene var gratis og folk strømmet til i hundrevis. «Det var ikke plass til alle», fortalte operadirektøren til The Guardian, «men vi lot folk sitte i trappene, på gelenderet og der vi kunne presse dem inn. To eldre damer kysset hendene mine fordi vi valgte å åpne sesongen på denne måten». Det er mange ulike politiske oppfatninger om det som skjer i Donetsk, men det har ikke hindret folk i å samles om kulturen, som nå trengs mer enn noen sinne. Å finne trøst i en bok, i musikk, blir kanskje det eneste fristedet når man ikke kan bevege seg trygt på gaten, ei heller si hva man måtte mene.

I dag er Angela Merkel og François Hollande i Moskva for å prøve å få Putin til å stoppe skytingen i Donetsk. Putin hevder jo han ikke skyter, så helt enkelt blir det nok ikke. I går hadde selv Dagsrevyen, dette påkostede «Norge rundt», det nye fredsfremstøtet som hovedoppslag. Ikke forvist til «utenlandspausen» med de vanlige tre tyve sekunders innslagene midt i sendingen. Hele fire minutters Ukraina-innslag før ikke-tiggeforbud og nesten-død på norske sykehus er antagelig ikke et tegn på varig endring av fokus, men viser heller hvor viktig dette er – også for Norge. Sentrum i Europa akkurat nå er Donetsk.

donetsk

På Platekompaniet.no får du tak i musikken til Prokofjev. For eksempel Peter og ulven, symfonisk eventyr for orkester og forteller med musikk og libretto av Sergej Prokofjev. Opus 67, komponert 1936. Platekompaniet kan også skaffe deg den Oscar-vinnende polske animasjonsfilmen Peter og ulven.

På Tanum.no vil du finne utallige bøker om Prokofjev, blant annet hans dagbøker. Tanum har også en fin svensk barnebok, Peter och vargen, med tekst av Sergej Prokofjev og illustrasjoner av Ilon Wikland. CD med musikk og opplesning er inkludert.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  27. januar 2015

0 kommentarer

Café do Brasil. Og en ny bok om kaffe.

palheta 2

Norge er visstnok et av landene i verden der det drikkes mest kaffe. Hva er da mer naturlig enn at vi får en god og omfattende bok om kaffe også? Anette Moldvær er en anerkjent norsk barista som driver et prisbelønt kaffebrenneri i London. Anette besøker kaffeprodusenter verden rundt for å finne den beste kaffen. Hun er også dommer i internasjonale konkurranser. Nå er hun også forfatteren bak den nye boken Kaffe.

MOLDVÆR KAFFE

Anette Moldværs nye bok inneholder alt du trenger å vite om kaffe.

Boken inneholder så mye informasjon om kaffe, om ulike kaffesorter og tilberedningsmåter, at det må du nesten lese selv. Jeg som historieinteressert hadde stor glede av å lese om kaffens spredning rundt i verden gjennom århundrene. Fascinerende lesning. Oppdaget for minst tusen år siden i noe man tror var Sør-Sudan og Etiopia, deretter brakt til Jemen. Selv om bønnene ble voktet godt, ble de gjenstand for en omfattende smugling til andre land og kontinenter, en lyssky virksomhet som skulle vare et par hundre år. Fra Jemen til Nederland. Derfra til Indonesia. Via Frankrike til Haiti og Martinique og Fransk Guyana.

I dag er det Brasil som er verdens største kaffeeksportør. For å forstå hvordan dette kunne skje, må vi bli værende litt i Fransk Guyana, i Cayenne, ikke så langt fra stedet hvor Papillon flyktet fra Djevleøya i 1945. Men vi skal lenger tilbake, til 1727 og en dampende romanse, hvor spirene ble sådd som skulle gjøre Brasil til verdens kaffekrukke nummer én.

I den portugisiske kolonien (Brasil ble først selvstendig i 1822) så man med misunnelse på naboen Fransk Guyana, som hadde fått tak i de dyrebare kaffeplantene via moderlandet. Det samme hadde skjedd med de nederlandske koloniene og med de britiske. Men fra Lisboa kom det hverken initiativ eller planter. Kaffe var en vare som ble mer og mer etterspurt og det lå store fortjenestemuligheter i å dyrke den. Men franskmennene voktet plantene som om de var gull og all eksport av stiklinger og ubrente kaffebønner var strengt forbudt. Portugiserne, vi kan kanskje kalle dem brasilianerne allerede på denne tiden, valgte derfor å sende en delegasjon til Fransk Guyana for om mulig fravriste franskmennene noen kaffeplanter. Leder for delegasjonen ble den sjarmerende majoren med det store skjegget, Francisco de Mello Palheta.

Heldigvis for våre brasilianske venner anså franskmennene hollenderne i nord som de store konkurrentene, ikke de mer sedate naboene i syd. I Fransk Guyana hersket det en vennskapelig atmosfære, men ingen kaffeplanter. Francisco de Mello Palheta fant ut at her måtte det hardere skyts til og kastet sine øyne på den franske guvernørens kone. Det sies at majorens enorme karisma og overtalelseskunster bar frukter både i form av hygge i halmen og deretter også en gave: fruktbare kaffebønner, kamuflert i en blomsterbukett som dermed kunne smugles over grensen. Bildet av den pågående offiseren og guvernørens kone med en blomsterbukett mellom seg er gjengitt utallige ganger, også på film. Om legenden er helt sann er vel tvilsomt. Innvendingen er at guvernørens kone antagelig ville ha endt sine dager i guiljotinen hvis dette hadde vært sant. Uansett kan ingen ta fra major Palheta at det diplomatiske oppdraget ble utført på ypperlig vis, han fikk jo tak i kaffeplantene som dannet grunnlaget for produksjon i Brasil.

PALHETA 3

Palheta støter du fremdeles på når du drikker kaffe i Brasil

Brasil ble ikke verdens største kaffeprodusent sånn over natten. Men hundre år senere var brasilianerne der og de har vært der siden. Ifølge Anette Moldværs bok produserer Brasil i dag «mykvaskede arabicaer og søte natural-kaffer med mild syre og middels tekstur». Brasilianerne drikker opp halvparten av all kaffen sin selv, noe som tilsvarer 5.8 kg per innbygger i året. Nordmenn ligger langt over, vi drikker nesten det dobbelte, og mesteparten av den kaffen er brasiliansk. Kanskje kommer noe av den fra firmaet Palheta, oppkalt etter majoren og forføreren. I dag er nemlig Palheta et kjent kaffemerke i Brasil, på linje med Friele i Norge.

Bildet øverst er fra filmen Sementes de Ouro Negro (frø av sort gull).

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  21. januar 2015

0 kommentarer

Fransk intervju (2). Houellebecq 2014.

 

o-MICHEL-HOUELLEBECQ-facebook

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  20. januar 2015

0 kommentarer

Fransk intervju (1). Wolinski 1992.

mesteren 1

På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.

Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  6. januar 2015

0 kommentarer

Zulu. Beksvart fra Sør-Afrika

caryl ferey«Zulu er en thriller så beksvart og intens at den ikke bare river fernisset av et land hvor grådighet og hensynsløs utbytting utgjør den nye forretningsmodellen – et land hvor den kriminelle økonomien er tuftet på like deler mafiametoder og overtro, men som samtidig praktiseres etter svært moderne og effektive organisasjonsprinsipper – den røsker også skylappene fra leserens øyne en gang for alle.»

Denne forrykende omtalen av Caryl Féreys roman skrev Terje Thorsen i Dagbladet for tre år siden, da Zulu nettopp var utgitt på norsk, for øvrig på Aschehoug. Året etter kom filmen Zulu, regissert av Jérôme Salle og med den salgbare norske tittelen Cape Town Cops. En film og en bok jeg først overså, men som jeg nå har lest fordi jeg fikk den i førjulsgave av en kollega. Det viste seg å være lurt. For Zulu er en overveldende krim på mange måter.

Caryl Férey - på de franske bokomslagene er aksenten plassert slik som her, på Aschehougs omslag er den feilplassert og for sikkerhets skyld skriver forfatteren selv ofte navnet sitt uten aksent – var et ubeskrevet blad for meg så jeg måtte gå til hjemmesiden hans. På http://carylferey.com/index.html får vi vite at han er født i Caen i 1967 og at det deretter gikk i rykk og napp. Med reiser, filmer, musikk og bokutgivelser. Caryl Férey fremstår som litt av en eventyrer på CV’en sin. Flere av bøkene hans er prisbelønte og har gått i enorme opplag i Frankrike. Zulu er altså det internasjonale gjennombruddet utenfor den frankofone verden. Det er lett å forstå hvorfor.

Boken tar oss med til Cape Town, hvor politimester Ali Neuman, selv et offer for traumatiske voldshandlinger i barndommen, prøver å finne overfallsmannnen som har slått ned og ranet hans mor. Samtidig blir en ung hvit kvinne funnet voldtatt og partert i en park. Obduksjonen viser spor av et nytt dop, og dermed trekkes også tråder til legemiddelindustrien og et gjennomkorrupt styre. Drapet på den unge kvinnen skal vise seg på ingen måte å bli det siste. Heller ikke det mest bestialske. Caryl Férey nekter ikke sine lesere noe.

Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.

Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.

Det har vært mye fokus på Sør-Afrika både under Nelson Mandela-epoken og etter at den var over. Landet har fått mye – og berettiget – sympati, men kanskje har vi hatt for mørke solbriller på når vi har betraktet landet utenfra. Kanskje har vi forventet oss for mye etter at apartheid forsvant. Jeg har kun vært i Sør-Afrika et par ganger. Første gangen fløy jeg direkte fra Brasil, et land som ble nektet fotball-VM på grunn av sikkerheten – mesterskapet gikk i stedet til sympatiske Sør-Afrika. Og riktignok, Cape Town virket ikke så farlig i begynnelsen. Det gikk fint an å kjøre rundt i egen leiebil mellom de hvite enklavene. De svarte satt i veikanten midt mellom dem, for å bli plukket opp til dagjobber. Det var denne segregeringen av rasene jeg ikke var forberedt på, og at det ikke var samme bevegelsesfrihet her som i Rio. Jeg hadde jo liksom hørt at det var omvendt, for Sør-Afrika var mer politisk korrekt på den tiden.  Regnbuenasjonen mot korrupt sambakapitalisme. Sannheten var jo at de to landene ikke kunne sammenlignes. Men det var først andre gangen, i Johannesburg, at jeg følte at det virkelig var livsfarlig her. De høye murene, piggtråden og ingen mennesker på fortauene. Slik tok det seg ut for en hvit turist i 2003, uten en Tomm Kristiansen til å vise seg rundt. Dette er jo nokså lenge siden. Men noe har tydeligvis gått i enda galere retning på disse årene, hvis jeg skal tro Caryl Féreys krimbok. Det skal jeg muligens ikke? Forberedt på all denne volden var jeg i hvert fall ikke.

Zulu fereyZulu er en bok som viser hva som kan skje når svært ulike og fiendtlige grupper er nødt til å dele samme territorium. Den bunnløse fattigdommen gjør det ikke bedre. Det kan gå riktig ille. Det finnes ikke ett kapitel i denne voldsomme romanen uten vanvittig og barbarisk vold, en nedverdigelse og lemlestelse av mennesker uten like. Det virker som om forfatteren bevisst invaderer oss med utspekulert sadisme for å få oss til å gi opp alt håp og tenke at det ikke har noen hensikt å kjempe imot. Politiet er selvsagt på sporet, men ser ut til å virre seg bort i farlige blindgater, litt på samme måte som leseren går seg bort i alle de blodige hendelsene og alle de skakkjørte personene. Zulu får deg til å lure på om du har lest en god bok, eller bare en halvgod bok. Du vil antagelig helle mest til det første og tenke at du har fått innblikk i et samfunn i full fart mot stupet . Stemmer det virkelig, dette som Caryl Férey skriver? Kan det være så ille? Det sør-afrikanske turistbyrå burde hate denne boken. Etter Zulu vil du sky landet som pesten. Men du får det ikke ut av hodet.

«Thomas Lundbos oversettelse er framifrå også om Féreys personskildringer og formuleringer ved et par tilfeller ikke er det.»

(igjen siterer jeg Terje Thorsen i DAGBLADET)

 

Les mer...