Skrevet av: Odd Karsten Krogh  27. januar 2015

0 kommentarer

Café do Brasil. Og en ny bok om kaffe.

palheta 2

Norge er visstnok et av landene i verden der det drikkes mest kaffe. Hva er da mer naturlig enn at vi får en god og omfattende bok om kaffe også? Anette Moldvær er en anerkjent norsk barista som driver et prisbelønt kaffebrenneri i London. Anette besøker kaffeprodusenter verden rundt for å finne den beste kaffen. Hun er også dommer i internasjonale konkurranser. Nå er hun også forfatteren bak den nye boken Kaffe.

MOLDVÆR KAFFE

Anette Moldværs nye bok inneholder alt du trenger å vite om kaffe.

Boken inneholder så mye informasjon om kaffe, om ulike kaffesorter og tilberedningsmåter, at det må du nesten lese selv. Jeg som historieinteressert hadde stor glede av å lese om kaffens spredning rundt i verden gjennom århundrene. Fascinerende lesning. Oppdaget for minst tusen år siden i noe man tror var Sør-Sudan og Etiopia, deretter brakt til Jemen. Selv om bønnene ble voktet godt, ble de gjenstand for en omfattende smugling til andre land og kontinenter, en lyssky virksomhet som skulle vare et par hundre år. Fra Jemen til Nederland. Derfra til Indonesia. Via Frankrike til Haiti og Martinique og Fransk Guyana.

I dag er det Brasil som er verdens største kaffeeksportør. For å forstå hvordan dette kunne skje, må vi bli værende litt i Fransk Guyana, i Cayenne, ikke så langt fra stedet hvor Papillon flyktet fra Djevleøya i 1945. Men vi skal lenger tilbake, til 1727 og en dampende romanse, hvor spirene ble sådd som skulle gjøre Brasil til verdens kaffekrukke nummer én.

I den portugisiske kolonien (Brasil ble først selvstendig i 1822) så man med misunnelse på naboen Fransk Guyana, som hadde fått tak i de dyrebare kaffeplantene via moderlandet. Det samme hadde skjedd med de nederlandske koloniene og med de britiske. Men fra Lisboa kom det hverken initiativ eller planter. Kaffe var en vare som ble mer og mer etterspurt og det lå store fortjenestemuligheter i å dyrke den. Men franskmennene voktet plantene som om de var gull og all eksport av stiklinger og ubrente kaffebønner var strengt forbudt. Portugiserne, vi kan kanskje kalle dem brasilianerne allerede på denne tiden, valgte derfor å sende en delegasjon til Fransk Guyana for om mulig fravriste franskmennene noen kaffeplanter. Leder for delegasjonen ble den sjarmerende majoren med det store skjegget, Francisco de Mello Palheta.

Heldigvis for våre brasilianske venner anså franskmennene hollenderne i nord som de store konkurrentene, ikke de mer sedate naboene i syd. I Fransk Guyana hersket det en vennskapelig atmosfære, men ingen kaffeplanter. Francisco de Mello Palheta fant ut at her måtte det hardere skyts til og kastet sine øyne på den franske guvernørens kone. Det sies at majorens enorme karisma og overtalelseskunster bar frukter både i form av hygge i halmen og deretter også en gave: fruktbare kaffebønner, kamuflert i en blomsterbukett som dermed kunne smugles over grensen. Bildet av den pågående offiseren og guvernørens kone med en blomsterbukett mellom seg er gjengitt utallige ganger, også på film. Om legenden er helt sann er vel tvilsomt. Innvendingen er at guvernørens kone antagelig ville ha endt sine dager i guiljotinen hvis dette hadde vært sant. Uansett kan ingen ta fra major Palheta at det diplomatiske oppdraget ble utført på ypperlig vis, han fikk jo tak i kaffeplantene som dannet grunnlaget for produksjon i Brasil.

PALHETA 3

Palheta støter du fremdeles på når du drikker kaffe i Brasil

Brasil ble ikke verdens største kaffeprodusent sånn over natten. Men hundre år senere var brasilianerne der og de har vært der siden. Ifølge Anette Moldværs bok produserer Brasil i dag «mykvaskede arabicaer og søte natural-kaffer med mild syre og middels tekstur». Brasilianerne drikker opp halvparten av all kaffen sin selv, noe som tilsvarer 5.8 kg per innbygger i året. Nordmenn ligger langt over, vi drikker nesten det dobbelte, og mesteparten av den kaffen er brasiliansk. Kanskje kommer noe av den fra firmaet Palheta, oppkalt etter majoren og forføreren. I dag er nemlig Palheta et kjent kaffemerke i Brasil, på linje med Friele i Norge.

Bildet øverst er fra filmen Sementes de Ouro Negro (frø av sort gull).

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  21. januar 2015

0 kommentarer

Fransk intervju (2). Houellebecq 2014.

 

o-MICHEL-HOUELLEBECQ-facebook

Vi har tidligere snakket om at tekster kan være farlige. Tegninger er greiere, som vi så i første del av denne bloggen, i  Wolinskis intervju med Mesteren. Michel Houellebecq skriver tekster som kan være farlige. Samtidig er han en mediekjendis i Frankrike.  Det har seg slik, mens vi alle venter på at jeg skal bli ferdig med å lese Michel Houellebecqs nye roman Soumission, at en fransktalende venninne tipset meg om et fjorårsintervju med Houellebecq i magasinet Elle. Min venninne vil gjerne være anonym når jeg nå gjenforteller det hun sa. Jeg fant også ut at gjenfortellingen antagelig blir bedre av at jeg ikke sjekker originalen, så jeg lot det være.  En gjenfortelling er som kjent en unøyaktig gjengivelse av noe som antagelig har skjedd. Nåvel, omtrent slik kunne man kanskje tenke seg at intervjuet i det franske bladet forløp:

En velopplagt Michel Houellebecq stiller til intervju med noen jeg innbiller meg må ha vært en av de yngre i staben til Elle. De er vel unge alle sammen, når jeg får tenkt meg om. Forfatteren er i strålende humør. Det skjer så mye når den nye romanen hans nå skal utgis, en begivenhet selv i det blaserte Frankrike. Deltagelse i en film der han spiller seg selv. Egne dikt tonesatt og utgitt på CD. En ny diktsamling i bokform. Forfatteren står klar til å vise nye sider av seg selv. Men […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  20. januar 2015

0 kommentarer

Fransk intervju (1). Wolinski 1992.

mesteren 1

På fredag kom Michel Houellebecqs nye roman Soumission – Underkastelse – fra Amazon. Jeg fikk lest tyve sider før jeg rotet meg inn i hovedpersonen François’ forhold til den fransk-nederlandske forfatteren Joris-Karl Huysmans og hva som kanskje var virkelighet og hva som var fiksjon. Hos Houellebecq er alt fiksjon ifølge ham selv, selv var jeg i tvil. Det ble altså ikke så mye ordentlig lesning, mer avsporing i form av surfing på nett og i bokhyller. Det endte med at jeg begynte jeg å bla i noen gamle franske tegneserier jeg har stående, deriblant et album av Wolinski. Georges David Wolinski ble som kjent skutt under terrorangrepet på Charlie Hebdo. Han fylte åtti år i fjor og har vært en av Frankrikes mest kjente tegnere i flere tiår. Jeg har flere av albumene hans fordi jeg var veldig opptatt av franske tegneserier på 1990-tallet. Og er det for så vidt ennå.

Det er noe med disse grove tegningene som får meg til å tenke at formen gjør dem mye mer akseptable enn det trykte ord. Jeg vet, men la oss nå holde en viss religion utenfor ellers blir dette altfor vanskelig. I Europa i 1992 kunne Wolinski tegne det vi ikke ville si og skrive, og folk lo. Wolinski var spesielt fæl mot kultureliten. Du ville kanskje blitt verbalt angrepet hvis du sa at en forfatter skrev dritt. Men det er –var – lov å tegne det. Tenk deg en tegneserie som lar forfatteren utgyde seg fra alle kroppsåpninger på blanke ark og deretter kaller han det en bok med tittelen Ekskrement, Himmel. På forlaget blir han mottatt med respekt og rost opp i skyene. Det mangler bare litt…redaksjonssjefen ber sekretæren om å få hennes tampax og smører litt av innholdet på manuset…det manglet jo bare litt blod. Veldig morsomt så lenge det blir […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  6. januar 2015

0 kommentarer

Zulu. Beksvart fra Sør-Afrika

caryl ferey«Zulu er en thriller så beksvart og intens at den ikke bare river fernisset av et land hvor grådighet og hensynsløs utbytting utgjør den nye forretningsmodellen – et land hvor den kriminelle økonomien er tuftet på like deler mafiametoder og overtro, men som samtidig praktiseres etter svært moderne og effektive organisasjonsprinsipper – den røsker også skylappene fra leserens øyne en gang for alle.»

Denne forrykende omtalen av Caryl Féreys roman skrev Terje Thorsen i Dagbladet for tre år siden, da Zulu nettopp var utgitt på norsk, for øvrig på Aschehoug. Året etter kom filmen Zulu, regissert av Jérôme Salle og med den salgbare norske tittelen Cape Town Cops. En film og en bok jeg først overså, men som jeg nå har lest fordi jeg fikk den i førjulsgave av en kollega. Det viste seg å være lurt. For Zulu er en overveldende krim på mange måter.

Caryl Férey - på de franske bokomslagene er aksenten plassert slik som her, på Aschehougs omslag er den feilplassert og for sikkerhets skyld skriver forfatteren selv ofte navnet sitt uten aksent – var et ubeskrevet blad for meg så jeg måtte gå til hjemmesiden hans. På http://carylferey.com/index.html får vi vite at han er født i Caen i 1967 og at det deretter gikk i rykk og napp. Med reiser, filmer, musikk og bokutgivelser. Caryl Férey fremstår som litt av en eventyrer på CV’en sin. Flere av bøkene hans er prisbelønte og har gått i enorme opplag i Frankrike. Zulu er altså det internasjonale gjennombruddet utenfor den frankofone verden. Det er lett å forstå hvorfor.

Boken tar oss med til Cape Town, hvor politimester Ali Neuman, selv et offer for traumatiske voldshandlinger i barndommen, prøver å finne overfallsmannnen som har slått ned og ranet hans mor. Samtidig blir en ung hvit kvinne funnet voldtatt og partert i en park. Obduksjonen viser spor av et nytt dop, og dermed trekkes også tråder til legemiddelindustrien og et gjennomkorrupt styre. Drapet på den unge kvinnen skal vise seg på ingen måte å bli det siste. Heller ikke det mest bestialske. Caryl Férey nekter ikke sine lesere noe.

Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.

Cape Town ble nr 4. på listen over verdens farligste byer i en uoffisiell kåring i fjor.

Det har vært mye fokus på Sør-Afrika både under Nelson Mandela-epoken og etter at den var over. Landet har fått mye – og berettiget – sympati, men kanskje har vi hatt for mørke solbriller på når vi har betraktet landet utenfra. Kanskje har vi forventet oss for mye etter at apartheid forsvant. Jeg har kun vært i Sør-Afrika et par ganger. Første gangen fløy jeg direkte fra Brasil, et land som ble nektet fotball-VM på grunn av sikkerheten – mesterskapet gikk i stedet til sympatiske Sør-Afrika. Og riktignok, Cape Town virket ikke så farlig i begynnelsen. Det gikk fint an å kjøre rundt i egen leiebil mellom de hvite enklavene. De svarte satt i veikanten midt mellom dem, for å bli plukket opp til dagjobber. Det var denne segregeringen av rasene jeg ikke var forberedt på, og at det ikke var samme bevegelsesfrihet her som i Rio. Jeg hadde jo liksom hørt at det var omvendt, for Sør-Afrika var mer politisk korrekt på den tiden.  Regnbuenasjonen mot korrupt sambakapitalisme. Sannheten var jo at de to landene ikke kunne sammenlignes. Men det var først andre gangen, i Johannesburg, at jeg følte at det virkelig var livsfarlig her. De høye murene, piggtråden og ingen mennesker på fortauene. Slik tok det seg ut for en hvit turist i 2003, uten en Tomm Kristiansen til å vise seg rundt. Dette er jo nokså lenge siden. Men noe har tydeligvis gått i enda galere retning på disse årene, hvis jeg skal tro Caryl Féreys krimbok. Det skal jeg muligens ikke? Forberedt på all denne volden var jeg i hvert fall ikke.

Zulu fereyZulu er en bok som viser hva som kan skje når svært ulike og fiendtlige grupper er nødt til å dele samme territorium. Den bunnløse fattigdommen gjør det ikke bedre. Det kan gå riktig ille. Det finnes ikke ett kapitel i denne voldsomme romanen uten vanvittig og barbarisk vold, en nedverdigelse og lemlestelse av mennesker uten like. Det virker som om forfatteren bevisst invaderer oss med utspekulert sadisme for å få oss til å gi opp alt håp og tenke at det ikke har noen hensikt å kjempe imot. Politiet er selvsagt på sporet, men ser ut til å virre seg bort i farlige blindgater, litt på samme måte som leseren går seg bort i alle de blodige hendelsene og alle de skakkjørte personene. Zulu får deg til å lure på om du har lest en god bok, eller bare en halvgod bok. Du vil antagelig helle mest til det første og tenke at du har fått innblikk i et samfunn i full fart mot stupet . Stemmer det virkelig, dette som Caryl Férey skriver? Kan det være så ille? Det sør-afrikanske turistbyrå burde hate denne boken. Etter Zulu vil du sky landet som pesten. Men du får det ikke ut av hodet.

«Thomas Lundbos oversettelse er framifrå også om Féreys personskildringer og formuleringer ved et par tilfeller ikke er det.»

(igjen siterer jeg Terje Thorsen i DAGBLADET)

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  30. desember 2014

0 kommentarer

Ada. Den beste fra Cappelen Damm i 2014?

odd klippenvåg«Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter – det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om.  Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner.  De er som kammermusikk.»  Kritikernes favoritter, Olav Egil Aune, Vårt Land

Du leste kanskje det fine intervjuet som min kollega Kristine gjorde med Odd Klippenvåg her på Forlagsliv før jul? Og du fikk vel med deg at Riksmålsforbundets litteraturpris i år gikk til Klippenvåg for romanen Ada? Ingen stor overraskelse for oss som har fulgt med denne eminente forfatteren gjennom et par tiår.  Desto mer irriterende er det å være vitne til at litteraturkritikere nærmest ignorerer bøkene til Odd Klippenvåg til fordel for kjendiseriet.  Sånn er det jo blitt i Norge. Men i år har det løsnet litt mer enn det pleier.  Odd Klippenvåg  er, som Olav Egil Aune sier, forfatternes forfatter, men han er også forlagsfolks forfatter. Bunkene med  Ada forsvant forbausende fort i vår egen bokhandel Halvbroren nå før jul. Odd Klippenvåg har så absolutt sine trofaste lesere. Deriblant meg. Men i år tok det sin tid før jeg fikk lest Odd Klippenvågs nye bok. Ada fortjente en ro som jeg først fant i romjulen. Da jeg først fant den, ventet det meg en helt unik opplevelse.

bilde-crop

Store opplevelser venter den som leser Odd Klippenvågs ADA

«Her, som tidligere, går forfatteren dypt inn i kompliserte livssituasjoner der menneskelige følelser beskrives med overbevisende troverdighet. Som i flere av romanene i forfatterskapet er handlingen lagt til Nord-Norge, konkret denne gangen til en fjordarm i Øst-Lofoten. Dit kommer den unge Paul fra Trøndelag som erstatningslærer rette etter endt artium i 1955.» Dette skriver Finn Stenstad i sin begeistrede anmeldelse i Lofotposten, og han har dermed dratt oss rett inn i handlingen.

Jeg får litt Lasso rundt fru Luna-følelse av denne boken. Akkurat det er en følelse Odd Klippenvåg passer fint inn i.  Omtrent på den tiden da Mykles Ask Burlefot dro til Nord-Norge for å bli lærervikar, reiser også Klippenvågs Paul til en liten øy i nord i samme ærend.    Romanens tittel henspiller på Ada som vasker på skolen. Hun har et stort fødselsmerke hun skammer seg fryktelig over, og derfor går hun alltid med et hodetørkle som dekker deler av ansiket. Det utvikler seg et vakkert forhold mellom Ada og Paul, som bare ser Adas skjønnhet. «Med ett merket jeg hvordan Ada løftet begge hendene og førte dem bak nakken. Da jeg forsto at hun ville løsne knuten på silketørklet, kjentes det som noe sank i meg og jeg måtte svelge.»

–  Vi lever i en verden der skjønnhetsidealer er veldig viktig, sier Odd Klippenvåg i intervjuet med min kollega Kristine.  – Plutselig kom dette fødselsmerket. Jeg ville diskutere hva det betyr å være stygg.

Ja, hva betyr det egentlig å være stygg? Og hva er skjønnhet? Odd Klippenvåg ønsker å åpne opp noe i oss mennesker med det han skriver. Det klarer han til gagns også i den nyeste romanen sin. Men akkurat slutten var jeg faktisk helt uforberedt på. For det er også en slags rammefortelling her, som er med på å gjøre boken enda mer indre dramatisk.  Ada er en roman du må få med deg. Du har kanskje noen bøker du fikk til jul som du gjerne vil bytte? Nå vet du hva du skal bytte til.

LES OGSÅ:

Hvordan åpne et menneske – Intervju med Odd Klippenvåg. Av Kristine Kleppo.

Odd Klippenvåg  tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris 2014. Av Anne Østgaard.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  30. desember 2014

0 kommentarer

Jan Roar Leikvoll 1974 -2014: Det er umulig å gå uberørt ut av Leikvolls litteratur

Leikvoll Uten navn

Jan Roar Leikvoll. Foto: Tove K. Breistein

Det var et ufattelig trist budskap som Samlaget sendte ut for et par uker siden: «Det var med stor sorg vi i Samlaget fekk melding om at Jan Roar Leikvoll har gått bort. Det skjedde brått og uventa. Dødsårsaka er ikkje kjend enno, men Leikvoll var open om at han levde store delar av livet med ein hjernesvulst som aldri vart borte. Den store, stillferdige mannen, som skreiv så omsynslaust, men samstundes hjarteskjerande vakkert om livet sjølv, har gått bort. Jan Roar Leikvoll vil bli djupt sakna.»

Jeg merket at dette dødsbudskapet berørte meg sterkt. Jeg kjente ikke Jan Roar Leikvoll personlig. Men jeg kjente bøkene hans. Det var et sterkt bekjentskap. Jan Roar Leikvoll fikk Stig Sæterbakkens Minnepris for 2013, utdelt her på Cappelen Damm. Det var slik jeg ble kjent med Leikvolls bøker. Jeg husker også et fjernsynsprogram med ham i fjor, mest fordi det delvis handlet om Hviterussland, et land Leikvoll har giftet seg inn i. Jeg husker at jeg ble fascinert av reportasjen og intervjuet med denne spennende forfatteren, svarene han ga og måten han svarte på. Men det var bøkene som gjorde at jeg ble helt slått […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  18. november 2014

1 kommentar

På kollisjonskurs. Med Lucinda Riley i Rio de Janeiro

bilde 3

Jeg tror de må være fra ditt land, sa Vinícius og nikket over gaten hvor tre ektepar i førtiårsalderen nærmet seg uterestauranten der vi satt. Nei, sa jeg, de er tyske. Mennene hadde hvite bukser med press og pastellfarvede V-gensere de hadde stappet ned i buksen, med Gucci-belte. Kvinnene var også kledd i hvitt, med lekre beltespenner. Motevesker, de også sikkert fra Gucci. I mine øyne er dette så Kurfürstendamm 1985. Tyske, helt sikkert. Da «Skal vi sitte her, eller hva synes dere?» runget på norsk gjennom terrassen, var løpet kjørt og jeg gjemte ansiktet beskjemmet i albuen.

De skulle ha rødvin. Mannen med mest hår, en hjelm slik Roy Black hadde på åttitallet, hadde tydeligvis vært her før. Det var best å […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  13. november 2014

0 kommentarer

Äntligen! Snart kommer nobelprisvinnerens bøker på norsk

modiano blogg

«Äntligen!»  Dette tilropet er nærmest blitt en tradisjon i Stockholm, når nobelprisvinneren i litteratur annonseres. Det er ment som en ironi, rettet mot det faktum at man ofte gir prisen til forfattere ingen har hørt om. «Äntligen!» hørte man også i år, da Patrick Modiano ble bekjentgjort som vinner. Litt urettferdig, kanskje, siden Modiano er en av de største nålevende navnene innen fransk litteratur. Men internasjonalt er han et overraskende ubeskrevet – og uutgitt – blad. Her i Norge har vi hørt lite fra Modiano siden åttitallet, da Cappelen utgav tre av hans bøker. Dette kommer det nå til å bli en forandring på. I månedsskiftet kommer Cappelen Damm med nyutgivelsene av Gater i mørket, Ungdomstid og Søndager i august.

Vi har spurt redaktøren for de «nye» bøkene, Åsfrid Hegdal, om hva vi kan forvente oss. Og hvordan det var å få en nobelprisvinner i fanget.

–   Altså. Patrick Modiano. Jeg har en ny favorittforfatter. Det er helt klart. Det var veldig moro i Frankfurt. Jeg satt i taxien til messa da jeg hørte nyheten, og da jeg kom inn på standen var det champagne, våre direktører nærmest beordret oss i redaksjonen til å kjøpe rettighetene umiddelbart. Selv om vi hadde utgitt Modiano tidligere, hadde rettighetene gått tilbake til Gallimard, så de måtte reforhandles. Så vi la inn bud da, en time etter at døren i Stockholm ble åpnet, og budet ble godkjent.

Omtrent samtidig uttalte […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  31. oktober 2014

1 kommentar

Rombaksbotn. Byen som forsvant.

For en uke siden leste jeg første bok i den nye underholdningsserien vår, Sølvbåndet. Jeg ble svært positivt overrasket over hvor godt vår nye bestselgerforfatter Martine Strømsnes (disse seriene går som kjent i gigantiske opplag) forteller deler av historien rundt byggingen av Ofotbanen, altså sølvbåndet som bandt gruvene i Kiruna sammen med havnen i Victoriahavn, senere omdøpt til Narvik. Men det var denne sydende byen i boken, Rombaksbotn, jeg ikke fikk til å stemme. Ikke en gang Google Maps klarte å vise noe «Rombaksbotn» – det var faktisk ingenting på kartet der byen etter min mening skulle ligge.

rombaksbotn

Slik så det ut i Rombaksbotn. På Digitalt museum finner du flere bilder.

Men, som vi vet, informasjonslinjer krysser ofte hverandre. NRK Nordland laget denne uken en reportasje om nettopp Rombaksbotn. Foranledningen var at to ildsjeler, Vera Steine og Per Henrik Mørk, i tre år har jobbet med å lage en modell av denne byen som bare eksisterte i noen få år, mellom 1898 og 1903. Takket være NRK ble byen satt på kartet for meg.

Rombaksbotn var en anleggsby innerst i Rombaksfjorden nord for Narvik, opprettet for å betjene byggevirksomheten på jernbanen. Det skal ha bodd 700 mennesker her på […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  10. oktober 2014

0 kommentarer

Drømmen om Asjgabat. På reise i Sovjetistan med Erika Fatland.

Hva vet du om Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan? Ikke mye, ville jeg tro. Du har vel fått med deg at Kasakhstan har olje og kanskje får lov til å arrangere vinter-OL nå som Oslo trakk seg. Alma-Ata er det visst det heter. Og så var det vel  en skiløper derfra som het Smirnov.  Borat? Nei, han teller ikke. Usbekistan er noe med Silkeveien.  Og så husker vi kanskje vagt at presidenten fra Kirgisistan var på besøk her for et tiår siden og etterlot seg to hunder i gave, hunder som ingen ville ha, i hvert fall ikke kong Harald. Men der slutter det også.

KirgisiskeHunder01 tajgan

De kirgisiske hundene som opprinnelig var tiltenkt Bondevik og kong Harald stortrives fremdeles i Norge. Bildet er tatt av Richard Sagen i Adresseavisa. Henvisning til artikkelen finner du lenger nede på siden.

Selv har jeg vært på reise de siste dagene – i Erika Fatlands nye bok Sovjetistan (Kagge Forlag). En bok som tar oss inn i disse landene som bevisstheten vår gjerne hopper over.

Men først litt om denne drømmen jeg har levd med lenge. Jeg har nemlig en drøm om Asjgabat, hovedstaden i Turkmenistan. Ikke fordi jeg tror det er så trivelig der, det har jeg ingen illusjoner om. Men for å se galskap på nært hold, slik den utfolder seg når enevoldsherskere får fritt leide.  For å føle litt på redselen. Turkmenistan er et av verdens verste diktaturer. Hovedstaden Asjgabat opptrer hyppig i Guinness rekordbok. Størst, høyest, hvitest.  Jeg har en forestilling om hvordan det er der. Jeg har tilbrakt mange ensomme kvelder i hotelltårn i Brasília og ukrainske industribyer, dette skal bli noe av det samme, men multiplisert med Pyongyang, hvor jeg heller ikke har vært ennå.

I drømmen legger jeg ut fra Baku. Tårnene i eurovisjonens siste utpost forsvinner i det fjerne når fergen Mercuri legger ut over Det kaspiske hav på vei til Turkmenbasji, havnebyen i Turkmenistan. Før jeg kommer så langt, har jeg antagelig brukt mange dager på å finne ut når båten går. Den er uten tidtabell. Og så er den ofte et par dager forsinket på reisen over havet, en reise som er stipulert til 17 timer i utgangspunktet. Jeg klarer på dårlig (svært dårlig) russisk å få leid en lugar under overfarten. Maten om bord blir et mareritt.. Om bord er det en kjøkkenluke som av og til åpner seg, og hvor glinsende kyllingben og kålsuppe skifter eier mot et par amerikanske dollar.  Mineralvannet smaker av salt og svovel. Etter noen timer er dårlig mage mitt fornavn, kjedsomheten mitt etternavn.

Svært forsinket, med en diger amerikansk seddelbunke i hånden, kan jeg endelig sette fot på turkmensk asfalt.  I Turkmenbasji, oppkalt etter den forrige diktatoren «Turkmenistans far», skal jeg bo to netter på Turkmenbashi Hotel. Dette vil vise seg å være et fryktelig feilgrep. I byen er det ingenting å finne på, stranden er øde og forurenset, dessuten regner det. Men jeg får lov til å føle på frykten ved å være overlatt til meg selv.  Jeg har ennå ikke bestemt om det blir toget til Asjgabat. Det tar elleve timer med lokale bondekoner, vodka, pølser og sylteagurk.  Eller innenlandsflyet til Turkmenistan Airlines, som sikkert vil ta det samme antall timer inkludert alle mulige kontroller og forsinkelser. Valget vil egentlig da stå mellom bondekoner og sylteagurk eller svarte dresser og bart, mengden vodka vil nok være den samme.

nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket i Asjgabat

I Asjgabat venter et overveldende luksushotell, dit jeg ankommer etter en måpende tur fra jernbanestasjonen eller flyplassen. Alt innredet i en postsovjetisk las vegas-stil, altså tilsynelatende luksuriøst og ytterst smakløst. Jeg kommer til å elske det den første timen. Så vil jeg sove mye, lese på sengen og se på uforståelig turkmensk fjernsyn mens jeg tømmer minibaren. Internett er det bare å glemme, det meste er forbudt her. I den halvtomme hotellrestauranten skal jeg meske meg med tyrkiske viner og sovjetisk kokekunst. I baren på taket skal jeg suge inn inntrykkene fra det flombelyste (i alle farger) Asjgabat mens jeg drikker altfor mange whisky. Vodka. Jeg er nemlig alene her også.

Jeg skal leie bil  – en åpen Mercedes-Benz -neste dag, kanskje må det bli med guide, det skal visstnok være umulig uten. Under kjøreturen kommer jeg til å føle at jeg figurerer i et dataspill. Det kommer til å bli omtrent som i videoen nedenfor. Bli med på en kjøretur i Asjgabat, kjærlighetens by, hvor lykke blomstrer i ditt bryst og bringebær modnes under solen:

http://www.youtube.com/watch?v=ATySBVD3qso

Herlig by, ikke sant? Så langt drømmen.

Ikke rart jeg stilte meg først i køen da Sovjetistan kom i salg. Ikke rart at jeg satt oppe to kvelder på rad og bare tok til meg av alt det fantastiske Erika Fatland serverer leseren over de fire hundre sidene.  Megalomane storbyer, betagende fortidsminner, Silkeveien, sovjettiden og gjæret kamelmelk i store mengder. Hvis vi kaller Erika Fatlands bok for virkeligheten, hun har jo vært der jeg ikke har vært, hvor nær ligger egentlig virkeligheten opp til drømmen min? Akkurat for Asjgabat treffer nok forventningene mine godt, skal det vise seg. Forfatter og sosialantropolog, unnskyld, student – Fatland lander riktignok direkte i den turkmenske hovedstaden med flyet fra Tyrkia. Allerede på flyplassen i Istanbul, der hennes eiendeler blir veid på badevekt, aner hun at noe eksepsjonelt er i gjære.  Anelsen slår til. Hun tar hundrevis av bilder allerede første kvelden i Asjgabat. Dette har hun aldri sett maken til før. Følelsen av skrekkblandet fryd gjennomsyrer sidene.

ashgabat a

«Ashgabat by night»

«Etter mørkets frembrudd forvandlet byen seg til en fest av lys. Hver eneste marmorstein var omhyggelig opplyst, og de mange fontenene og vannkanalene skiftet farge kontinuerlig. Ingen krok var mørk.»

Hotellet Erika Fatland installerer seg på minner om det jeg har i drømmen. Det gjør også de tomme restaurantene og gatene hvor Erika så vidt får lov å bevege seg rundt alene, bare akkompagnert av den allestedsnærværende guiden. Alltid denne guiden. Disse guidene. Kameraene og mikrofonene. Jeg føler med henne der hun forsøker å lure seg til noen små private stunder for å finne ut hvordan det egentlig er i Turkmenistan. Ikke lett å ha det helt klart for seg når du blir ført rundt på museer med potteskår i endeløse montre. Nå er nok Erika Fatland mye mer interessert i potteskår og turkmensk historie enn jeg, men mye tyder på at hun kunne tenkt seg mer alene-tid til å utforske byen. Likevel, hun klarer på en imponerende måte å få maksimalt ut av de menneskene hun møter.

«Stramme politimenn fulgte meg med blikket. Av og til skyndet en flokk studenter seg forbi, jenter i røde kjoler, unge gutter i skjorte og dress, så var jeg alene igjen. Fra husveggene betraktet Den nye presidenten meg med sitt myke ugjennomtrengelige blikk.»

turkmenistan president

Her er Den nye presidenten til hest. Bildene som ble tatt da han falt av hesten ble angivelig slettet, alle sammen.

Den gamle presidenten Turkmenbasji er ikke det han var. For det første er han død. Gullstatuen av ham, den som dreide med solen, er flyttet for ikke å konkurrere med statuene av Den nye presidenten. De nye statuene lages ikke lenger i gull, men i hvit marmor. Turkmenbasjis store litterære historieverk, som lenge erstattet all annen litteratur, er ikke lenger obligatorisk pensum i skolene. Men den nye presidenten Gurbanguly Berdimuhamedov, opprinnelig Turkmenbasjis tannlege, er heller ikke ueffen som diktator. Nytt fag i skolen er nå Berdimuhamedov –kunnskap. Skrekkblandet fryd viker for skrekkblandet kjedsomhet etter dager i Asjgabat. Forfatteren – og den evinnelige guiden – fører oss ut av byen, til det gamle Turkmenistan. Ut i Karakumørkenen, der gamle koner serverer kamelmelk som har gjæret i opptil et år. Som sosialantropolog har Erika Fatland lært å spise det som blir satt fram. Det straffer seg. Vi blir med på kåringen av den vakreste turkmenske hesten og ser Den nye presidenten falle. E Fatland blir intervjuet på turkmensk fjernsyn. Vi drar til den gamle ruinbyen Merv.  Og til et forlatt feriested ved Det kaspiske hav, et feilgrep jeg kan kjenne igjen fra drømmen min.

Alt dette og mye mer opplever vi allerede i det første kapitlet av boken. Etter Turkmenistan følger nabolandene i tur og orden. Kasakhstan, som plutselig kan by på både sushi og minibanker, og som også er det største landet i utstrekning. Det betyr seksogtredve timer på tog for å komme seg til den delvis forsvunne Aral-sjøen, en av verdens største naturkatastrofer. «Hvorfor reiser man? Hvorfor utsetter man seg for alt dette ubehaget som forflytning over  store avstander og og opphold i fjerne, fremmede land, medfører?» Erika Fatland har gode svar på akkurat disse spørsmålene også. Og reiser videre til Tadsjikistan, hvor hun finner en regjeringsflåte av stjålne Mercedes-Benz-biler fra Tyskland. I tillegg har Tadsjikistan verdens høyeste frittstående flaggstang. Nabolandet Kirgisistan, det med hundene, utmerker seg ved å være mer avslappet, kanskje til og med demokratisk. Her dominerer ikke bilder av presidenten gatebildet, derimot vestlige reklameplakater. Og folk tør å si hva de mener uten å senke stemmen. Så gjenstår Usbekistan, også det et brutalt diktatur med store bilder av presidenten overalt, men med en stor fortid og kulturbyer som Khiva og Samarkand. Visste du forresten hvordan silke fremstilles? Du lærer det her.

sovjetistanxSiden dette er en bok som ikke utgis her på Cappelen Damm, tillater jeg meg å komme med litt tekstreklame til slutt. Fordi Erika Fatland og Sovjetistan (og Kagge forlag) fortjener det. Erika Fatland er en erfaren veiviser og boken hennes en fantastisk følgesvenn.  Du kommer til å hygge deg i Sovjetistan. Reiseskildring, historiebok og reflektert reportasje i ett. Den passer like godt til lesere som i utgangspunktet ikke er så interessert i denne delen av verden, eller til sånne fantaster som meg, som aldri får nok av bøker om sære land. Her er mye til ettertanke. Som for eksempel at kvinnene i disse muslimske landene antagelig har nytt godt av sytti år med sovjetisk diktatur. Noen ganger kan brutale omveltninger være nødvendige for å få endret en utvikling. Les Sovjetistan og bli litt klokere.

Selv blir jeg nok nødt til å utvide drømmen om Asjgabat til noe mer. Her er det flere steder jeg vil besøke. På den annen side er det ikke sikkert jeg behøver å reise. Det føles som jeg har vært der allerede.

Vil du vite mer om de kirgisiske hundevalpene som var tenkt som en gave til Kongen og statsminister Bondevik, anbefales denne artikkelen fra 2007: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article836503.ece

 

 

 

Les mer...