Skrevet av: Odd Karsten Krogh  21. mai 2015

0 kommentarer

Kristian S. Hæggernes. Om å jobbe på bensinstasjon.

shell

De siste dagene har jeg hygget meg i selskap med romanen Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes. Njål er rundt tredve år og bor hjemme hos foreldrene sine fremdeles, i kjellerstuen på Flaktveit i Åsane utenfor Bergen. Njål har oddsene mot seg. Han er litt asosial, litt aseksuell, litt nerd. Han har hoppet av studiene og jobber på bensinstasjonen rett over gaten. Han har andre interesser enn de andre han kjenner. Han er dessuten homofil og har liten tiss. Altså alle odds mot seg. Det fremgår ikke entydig av boken hvilke dårlige odds som er årsaken til de andre. Njål er bare annerledes. Og samtidig litt som alle oss andre.

Det skjer ikke noe særlig i Njåls liv. Det har ikke endret seg noe særlig siden han var fjorten. Han deltar liksom litt halvveis i livet til sine fettere og kusiner uten at de interesserer ham så veldig. Njål er jo sammen med dem bare fordi de er i slekt, han liker dem ikke egentlig. Den eneste han følte seg litt beslektet med var onkel Sverre, men han døde av kreft. En gang hadde han et slags vennskap med fetteren Stian. Stian pleide å like at Njål tittet på ham da de var i puberteten. Dette vennskapet tok slutt da Njåls utstrakte hånd kom litt for nær. Under lesningen begynner vi å lure litt på om den flaue episoden har fått større innvirkning på Stians liv enn den har hatt på Njåls.

Etter den dagen eksisterte jeg knapt for ham, og til en viss grad er det slik ennå. Vi møtes selvfølgelig nå og da, men da er det som regel med øvrig familie rundt oss, og uten at vi trenger å forholde oss direkte til hverandre. Vi har lite eller ingenting å snakke med hverandre om. Jeg har mislyktes som akademiker og jobber på bensinstasjonen mens han er en av byens mest vellykkede eiendomsmeklere. Han er en heterosuksess med kone og barn og stort hus og to biler, mens jeg er en homofil jomfru som bor i kjelleren hos mor og far.

Njål innså tidlig at han aldri kom til å få noen kjæreste og at det ikke var noen vits i å prøve. Njål er det vi kan kalle lite attraktiv. Mislykket. Tykk, ufiks og liten tiss. Å avfinne seg med at han antagelig aldri skal ha noen kjæreste gjør noe med den personlige hygienen også. Hva er egentlig vitsen med å vaske seg under forhuden flere ganger i uken når ingen noensinne skal komme nær den? Njål løser hygieneproblemet med å bevege seg mindre for ikke å svette. Sånt blir du tykk av.

Kristian S. Hæggernes er en mester i å skildre det flaue på en likefrem og direkte måte, men uten at det blir frastøtende. Njål er antagelig en type vi ville foraktet i det virkelige liv. Det er ikke lov å være utrent i dagens Norge, landet hvor det å jobbe i kassa på Rimi er et skjellsord. Men i romanen får vi stor sympati med Njål og støtter ham også når slektningene forsøker å ordne opp i livet hans. Han vil jo ikke dette. Han har ingen mål i livet i det hele tatt og vi synes plutselig at det er greit. Vi misunner ham kanskje litt?

Og så har han jo noen venner, snarere bekjente, som han går på kino med av og til. Njål gjør helst ting alene, som å gå på vinyljakt i platebutikker eller bare sitte hjemme. De han svermer for blir kjærester med hans nærmeste venner og slektninger. Njål trøster seg med potetgull og går på konserter. Yndlingskomponisten er polske Karol Szymanowski, ikke et opplagt valg for de fleste av oss andre. Interessen for gamle Star Trek-episoder er lettere å kjenne igjen. Stort sett lever Njål et liv vi kjenner igjen fra vi var fjorten år. Det er bare det at Njål er tredve år, Njål står på stedet hvil og stedet hans er et annet enn de andres sted.. Det er faktisk fornøyelig å lese om det. Men under gnurer den bunnløse ensomheten.

hæggerFettere og kusiner er Kristian S Hæggernes’ første roman. For øvrig hans sjette bok siden han debuterte i 2004. Dette er en av de mange gode bøkene som nok går litt for upåaktet hen i et sommerlig Norge. Den fortjener mye mer enn det. Kritikerne har oppdaget den. Jeg skulle ønske at også leserne oppdaget den. For dette er både interessant, morsomt og gjenkjennelig. Og litt trist. Du behøver ikke være tykk, homse, nerd eller ha liten tiss for å synes det.

Hæggernes har en evne til å si ting rett ut uten at det blir flatt. Fortellerstemmens oppriktige nerve bekrefter at dette er et forfatterskap man bør følge godt med på. Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

PS. Jeg brukte et reklamebilde fra Shell øverst, da jeg syntes det passet. Men jeg husker ikke om Njål jobbet på Shell, Statoil eller noe annet.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  7. mai 2015

0 kommentarer

Polska. Kraków og bysbarnet Wisława Szymborska

Polish-Apple-Cake

Ingenting slår de polske eplekakene.

 

Jeg sitter på toget fra Kraków til Warszawa. Utenfor vinduet flagrer et vårgrønt landskap forbi. Bøndene er ute på jordene. De polske slettene virker som de alltid har ligget der, dette er et gammelt kulturlandskap. Historisk sett er dette naturligvis en illusjon. Landskapet har jo ligget der, men det har ikke alltid vært befolket og dyrket av polakker. Polen har blitt flyttet på flere ganger, noen ganger også flyttet ut av kartet for godt. Akkurat nå – og la oss håpe det varer en stund – er Polen et stort land mellom Tyskland og Ukraina. Med den vanskelige historien, inneklemt mellom flere mektige naboer som til tider har forsynt seg grådig av landet, tiår med fæl kommunisme og ny fattigdom på 90-tallet har det kanskje ikke vært enkelt å opprettholde en nasjonal stolthet for polakkene. Men noe er skjedd.

Beskjemmet må jeg vedgå at jeg sjelden drar på ferie til Polen. Jeg har mellomlandet i Polen, jeg har kjørt bil gjennom det og har besøkt byer som før var polske, men ikke er det lenger. Men det som er Polen i dag, det har jeg ikke fått med meg. Én natt på hotell i Warszawa i 2002 er liksom ikke mye å skryte av. I lang tid har jeg klamret meg til den polske natten på luksuriøse Hotel Bristol i 2002, den ultimate hotellopplevelsen allerede den gang. Tiden er inne til å utvide horisonten.

Nå er det tid for Polen. Alle skal jo til Kraków for tiden. Den gamle hovedstaden, historisk by med vakre bygninger som ikke ble ødelagt under krigen. Kraków er en av byene som har klart å forbli en del av det kjernepolske, selv om også den, som så mye annet i Europa, har vært kasteball mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. En kort periode også egen republikk inneklemt mellom de tre stormaktene. I dag er Kraków veldig polsk og har alt. Og så er det jo Auschwitz og saltgruvene på UNESCOs liste. Legg gjerne også til et enormt eksklusivt kjøpesenter ved jernbanestasjonen som får Sandvika Storsenter til å blekne. Jeg anbefaler å kjøpe med italienske espressokanner, som koster halvparten av hva vi er vant til i Oslo.

Mens vi venter på gåsen.

Mens vi venter på gåsen.

Polakkene i Kraków er moteriktig tynne og velkledde, de har hornbriller fra Prada og tilbehør fra Apple. De sitter på café med gratis wi-fi og drikker italiensk espresso. Jeg kommer alltid til å forbinde Kraków med kaker og kaffe. Espresso House og Baker Brun i Bogstadveien får ha meg unnskyldt, men de polske kakene er både mye bedre og mye større. Dessuten koster de ikke så mange złoty. Å bli betjent raskt og hyggelige av engelskkyndige mennesker hjelper også på humøret. Mye god kaffe i Polen, og mye godt brennevin å ha i den. Kraków er en by som skapt for å sitte lenge på café med bok. Det går an å bruke mye tid på gamlebyen i Kraków, festningen, elvepromenaden, stekt gås og polsk øl, hestedrosjer og enorme kaker. Jeg har gjort alt det, med et unntak for hestedrosjene. Men jeg brukte også mye tid på å sitte på café og lese om og av bysbarnet Wisława Szymborska mens jeg var her. Jeg kunne i stedet ha lest legenden om Krakus som drepte dragen, oppe på høyden der middelalderborgen ligger i dag. Eller jeg kunne lest bøker om pave Johannes Paul II som oversvømmer byen i form av kjøleskapsmagneter. Men det er lett å forelske seg i Wisława Szymborska når du først har blitt presentert for henne.

Det ensidige bekjentskapet mellom meg og dere
går det slett ikke så verst med.
Jeg vet hva et blad er, et aks, kronblad, kongle, stengel,
og hva som skjer med dere i april og desember.

Selv om min nysgjerrighet ikke blir gjengjeldt,
Bøyer jeg meg ned over noen av dere,
og for andre av dere må jeg bøye hodet mitt bakover.

Hos meg har dere navn:
lønn, borre, blåveis,
lyng, enebærbusk, misteltein, forglemmegei,
men jeg har ingen hos dere.

(fra Planters taushet, 2002)

Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».

szymborska

Nobelprisvinner med vittig penn og vittig tunge.

Samtidig med diktergjerningen arbeidet Wisława Szymborska i flere tiår for et litterært tidsskrift i Kraków. Historiene fra den gangen er mange, for Szymborska hadde både en vittig penn og en vittig tunge. Mest kjent er historien om den mentalt syke unge mannen som sendte henne dikt skrevet med blod i stedet for blekk. Wisława Szymborska sendte ham derfor videre til en kjent psykiater som fant ut at mannen var schizofren. Hun spurte psykiateren om hvilke erfaringer han hadde med psykisk syke diktere, for diktene til den unge mannen bar umiskjennelig preg av talent. Svaret fra psykiateren var at «kjære fru Szymborska, på mitt sykehus er det en hel avdeling med pasienter som aldri snakker om noe annet enn Dem!». Det gikk enda noen år før de aderton i Stockholm oppdaget henne.

Vil du bli bedre kjent med denne interessante polske damen, anbefaler jeg å lese Christian Kjelstrups gode introduksjon til henne HER. Christian Kjelstrup er også mannen bak de norske oversettelsene av Szymborskas dikt så han vet definitivt hva han snakker om.

Noen dager senere skulle det gå opp for meg at Wisława Szymborskas yndlingsfarge kanskje ikke hadde oppstått sånn uten videre. På høyhastighetstoget gjennom Sør-Polen (må ikke forveksles med Sydpolen) fra Kraków til Warszawa går det opp for meg hvor grønt Polen egentlig er. Utenfor vinduet passerer spirende bjørkeskog og grønne åkrer og innimellom velstelte landsbyer. I restaurantvognen har de både piroger og øl. Og eplekake, ingenting slår de polske eplekakene. Det er godt å være ute i polsk natur.

polsk land

Polsk landskap sett fra polsk tog.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  29. april 2015

0 kommentarer

Simon Stranger. Flyktningekatastrofen i Middelhavet.


8635579-mediterranean-sea-refugees

Noen ganger blir bøker så altfor aktuelle, dessverre. Det gjelder nå Simon Strangers De som ikke finnes, nylig nominert til Nordisk råds ungdomslitteraturpris.  NRK hadde i dag en reportasje om norske bøker som tar for seg flyktningekatastrofen i Middelhavet, og jeg fant ut at det kunne være på sin plass å minne om denne viktige boken, ved å publisere innlegget på nytt. Reportasjene i media gjør inntrykk. Flere hundre, snart flere tusen, druknet under flukten fra terror, krig, sult og nød. Hva gjør vi? Og hvorfor gjør vi det ikke?

 Simon Strangers romaner er omtalt av flere her på Forlagsliv i fjor. Dette skrev jeg selv: Romanen Barsakh handler om femtenårige Emilie som er plaget av kjedsomhet og spiseforstyrrelser. Under ferien med familien på Gran Canaria støter hun på Samuel fra Ghana, som nettopp har vaklet i land på stranden etter en lang reise i en overfylt flyktningebåt. Det blir et sterkt møte preget av kontraster, men et møte som viser at vi alle er mennesker med de samme drømmene. Så drar Emilie hjem og Samuel blir sendt tilbake til Afrika. Simon Stranger skrev senere en oppfølger, Verdensredderne. Den handlet mest om Emilie og jeg har ikke lest den. Men den tredje boken i «serien», De som ikke finnes, har jeg lest. Den er god og har med rette fått mye flott omtale i media.

Simon Strangers ungdomsromaner tar opp viktige temaer som interesserer meg. Det er også fint å kunne lese om dem i et ujålete språk, enkelt språk, om du vil. Korte, avskrelte setninger kan ofte virke sterkere enn all verdens malende adjektiver. Jeg hadde nettopp lagt fra meg Vigdis Hjorths siste roman Et norsk hus da jeg begynte på Simon Strangers bok. Også det en veldig god og viktig bok. På mange måter handler disse bøkene om det samme – nemlig hvor enkelt det er å være fordomsfri og innvandrernes beste venn – så lenge de befinner seg på betryggende avstand.

Simon Stranger

Simon Stranger skrev en av fjorårets viktigste romaner. Dessverre altfor aktuell også i 2015

Alma i Vigdis Hjorths roman endrer seg da hun får polakker i kjelleretasjen, Emilie i Simon Strangers roman blir satt på prøve da Samuel kommer på uvelkomment besøk. Samuel har nemlig gjort et nytt forsøk på å rømme til Europa og delvis lyktes. Han har vært i Amsterdam et år og beveger seg etter hvert nordover for å besøke Emilie. Han har tatt vare på lappen med adressen hennes. Da Samuel plutselig står på kjøkkenet i huset hos Emilies foreldre, får hun brynt seg på sine egne prinsipper. Hun vil helt klart ikke ha ham der. Dette blir for vanskelig, for personlig. Samuel skremmer henne.

Samuel strekker en hånd inn mot henne. Emilie vet at hun må ta den, for ikke å virke uhøflig. Likevel nøler hun, og strekker heller hånden mot håndtaket for å lukke opp vinduet. Alt ved Samuel virker fremmed, ekkelt, som om hele tilværelsen av flukt, sykdom og sår vil smitte over på henne om hun rører ved huden hans.

Samuel står utenfor det norske hus og det går ikke bra med ham etter besøket hos Emilie, like lite som det har gått bra med ham før. Han eksisterer hverken på papiret eller i hodene våre. Folk ser bort og vil ikke bli innblandet i noe. Det skal visstnok befinne seg ti tusen papirløse flykninger som Samuel i Norge, personer som ikke eksisterer. Men Samuel er også et menneske, noe Simon Stranger klart viser oss i de kapitlene som handler om livet i hjemlandet. Vi forstår også hvorfor det er bedre for Samuel å være «ingen» i Europa enn «noen» i Afrika. Dette er en virkelighet vi ikke kan forestille oss. En virkelighet vi helst ikke vil vite noe om. Men Simon Stranger setter opp et speil, slik at vi i hvert fall er nødt til å se vår egen feighet.

stranger«Stranger leverer en roman av de sjeldne, og kanskje den viktigste ungdomsboken skrevet i vår tid. De som ikke finnes bør ha en synlig plass i alle norske bokhyller.» Vårt Land

Anbefales.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  24. april 2015

0 kommentarer

Polska. På vei til håndverkernes hjemland.

Polska 1

Jeg er klar for Polen etter noen innledende øvelser.

 

«En gammel bil med polske skilter og blankslitte dekk stoppes på Svinesund. Når sigarettrøyken er luftet ut, ser tollerne fem mannfolk. Karene er på vei til Norge for å finne seg arbeid. Bagasjerommet er fylt med sigaretter. Polakker …» Slik skildret Kristoffer Nordvik i Aftenposten en scene i Kampen for tilværelsen, NRKs dramaserie som klarte å hisse opp en femtedel av polakkene i Norge, inkludert ambassadøren deres. En femtedel av polakkene som bor i Norge ser visstnok på Tv-serien Kampen for tilværelsen. Hovedpersonen i serien er en lingvist som reiser fra Warszawa til Oslo for å finne sin biologiske far som han aldri har møtt. Polakkene i serien fremstilles med stor ironi, som prototypen på nordmenns fordommer. For det er vel lov å spøke med våre venner?

Jaruzelski - polsk kommunistleder

Jaruzelski – polsk kommunistleder

Jeg har bestilt flybillett til Polen, litt sånn på impuls. Det skal være billig der og man bør jo ha sett Auschwitz en gang i livet. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, et fattig Tyskland, kanskje, eller et litt mindre spennende Ukraina? Et minne fra da jeg var 12 år er at landet hadde så fine frimerker. Store fargerike frimerker med «Polska» på. Den gangen sluttet jo Europa i Vest-Berlin. Og hvis Dagsrevyen en sjelden gang hadde nyheter fra Polen, ble de ledsaget av bildet av mannen med de mørke brillene, Wojciech Witold Jaruzelski. Aldri noe godt fra Polen.

Hvis vi ser bort fra frimerkene og Marek som pusset opp spisestuen min i fjor, har jeg hatt lite med Polen å gjøre. Ikke at jeg har noe imot folket eller landet. På ingen måte. Nordmenn har ikke noen problemer med polakker eller landet deres. Tvert imot er polakkene flinkest i klassen og høyt utdannede. Det liker vi godt. Det er også fint at de tar snekkerjobber, da blir det billigere å få utført reparasjoner i norske hus. Selv ble jeg ble operert i nesen av en polsk lege i fjor. Han var dyktig. Polakker er som oss.

Bartek Kaminski

Bartek Kaminski har hovedrollen som Tomasz i «Kampen for tilværelsen». Å være polsk i Norge er en ting, polsk i Polen kanskje noe annet?

 

Polakker drikker vodka og øl. Det liker vi også godt. Det er innvandrere som ikke drikker vi har problemer med. Dette med at polakkene smugler sprit og sigaretter er også noe nordmenn synes er en fordel – i likhet med svart arbeid. Polske immigranter er eksemplariske. De er jo nesten som oss. Kvinnene er riktignok blondere og tynnere. Mennene er mørkere og tykkere og har ofte bart. Til tross for dette ser det ut til at vi omgås fredelig og at vi i fremtiden kan få mange norske skoleelever med etternavn som Borowski og Łukaszewicz. Polakkene er kommet for å bli her og vi har ikke så mye imot det.

Men det helt spesielle med folk fra Polen, i motsetning til andre innvandrere, er at vi liker polakkene best når de er her, ikke når de er i hjemlandet sitt. Da har vi fordommer mot dem. Her er de som oss. I Polen, der vodkaen flommer, er polakkene mer polske. Når var du selv i Polen sist?

Polske tvillinger

Polske tvillinger

Vi vet i det hele tatt altfor lite om Polen. Kan du navnet på noen kjente polakker? Lech Wałęsa, helt sikkert. Pave Johannes Paul. Er ikke Roman Polanski polsk? Så visste du kanskje ikke at Frédéric Chopin og Madame Curie egentlig var polske selv om de bodde deler av livet i Paris og forfransket navnene sine. Og muligens husker du selve inkarnasjonen av polske menn: de små korpulente Kaczyński-tvillingene var henholdsvis president og statsminister – mest kjent for sine populistiske uttalelser. Men også polske politikere vokser, den polske Donald leder som kjent nå hele EU.

wislawa_szymborska

Wisława Szymborska vant Nobelprisen i 1996

Siden dette er en forlagsblogg kan det være formålstjenlig å ta med Polens hele fem litterære nobelprisvinnere i litteratur. Henryk Sienkiewicz  i 1905. En klassiker. Władysław Stanisław Reymont i 1924. Mye vanskeligere å få tak i i dag. Wisława Szymborska fikk Nobelprisen i 1996 og var kanskje en av de minst leste forfattere som noensinne har fått den. I 1980 gikk prisen til Czesław Miłosz. Du har heller ikke lest ham, nei? Det er dumt av oss. Den mest kjente prisvinneren er Isaac Bashevis Singer, som da han fikk Nobelprisen i 1978 allerede hadde bodd i USA i førti år. Tidligere bokklubbmedlemmer kjenner til ham. Selv er jeg ganske så blank på Polen og polsk litteratur. Det må jeg endre på. Men nå skal jeg først besøke polakkene i deres eget land.

Norwegian til Kraków er fullt av små korpulente polske menn med bart, de skal hjem til påske. Noen seter er også opptatt av kulturelle eldre mennesker som leser bøker, du vet typen som har tatt tysk eller nederlandsk grunnfag og som nå gjerne vil forsøke noe nytt. Som å se Auschwitz. På flyet er det ingen som tar seg bryet med å gi informasjon på polsk. Kanskje fordi ingen kan polsk. Men landet har hele 38 millioner innbyggere, jeg bare nevner det.

Å lande på Johannes Paul II er ingen stor opplevelse siden den er under oppbygging. Masse villedende skilt fulle av konsonanter. Men taxien er effektiv og ingen prøver å lure oss. Å sjekke inn på Best Western Old Town er unnagjort på to minutter og det er hyggelig i tillegg. De ansatte snakker bedre engelsk enn i noe annet kontinentalt land jeg har vært i. Rommet er stort og fint og har utsikt mot middelalderborgen. Polen, jeg gleder meg. Følg med, mer kommer.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  22. april 2015

0 kommentarer

Ingen mennesker er en øy for seg selv. Intervju med Frederik Lønstad, redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm

fred 2 Like før påske presenterte norskredaksjonen høstlista 2015 for kolleger i Cappelen Damm. Det som ble lagt frem var den mest ambisiøse og mest kvalitetsbevisste høstlista vi har sett på mange år. Her er det mye å se frem til både når det gjelder bredde og når det gjelder salgspotensiale. Frederik Lønstad er en av redaktørene i norskavdelingen og har vært i bransjen et par tiår. Han er utdannet i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Første litteraturjobb var i Vagant og Samtiden, men den første redaktørjobben i forlag var som vikar hos Cappelen i 1999. Etter vikariatet arbeidet Frederik en stund som litteraturkritiker, blant annet for Klassekampen, før han ble ansatt i Damm i 2000, som senere ble til Cappelen Damm.

Noe sier meg at det kanskje ikke er så enkelt å få utgitt bok på Cappelen Damm. Norges største forlag har antagelig mye å velge blant?

Vi får inn rundt åtte hundre manus i året. Av disse blir 40–50 utgitt som bøker. Det er […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  19. april 2015

0 kommentarer

En bønn for de bortførte i Mexico

Taxco,_Guerrero,_Mexico_(Night)

I det siste har jeg lest og blogget om bøker som tar for seg overgrep mot mennesker. Overgrep som lar seg gjennomføre fordi landet disse menneskene bor i fungerer dårlig eller er gjennomkorrupt. Nå har vi i Cappelen Damm utgitt en roman som tar for seg kritikkverdige forhold i Mexico. En bønn for de bortførte av Jennifer Clement.

Grensen mellom Mexico og USA er selve symbolet på forskjellen mellom den rike og den fattige delen av verden. Over denne grensen foregår det en storstilt menneskesmugling, inkludert trafficking. Det finnes ingen eksakt statistikk på hvor mange som blir bortført og smuglet over grensen fra Mexico. Men man regner med rundt 600 000 mennesker per år. De fleste av disse er kidnappet og bortført for å «tjenestegjøre» som slaver eller prostituerte. For de aller fleste en skjebne verre enn døden.

Clement_EnBonnForDeBortfDet er dette romanen En bønn for de bortførte handler om. Nærmere bestemt om Ladydi – de blir døpt sånt i fattigkvarterene- som lever i stadig redsel for å bli røvet bort fra den lille fattige landsbyen i Guerrero-regionen. Dette området, hvor det glamorøse feriestedet Acapulco også ligger, er en av Mexico mest lovløse regioner, hvor det er narkobandene som styrer. Det er trolig at ikke alle ofrene for menneskehandel havner i USA, men også på steder som Acapulco. En narkotikadose kan som kjent bare selges en gang, en prostituert kan selges flere ganger. Forfatteren Jennifer Clement er selv født i Mexico, hvor hun fremdeles bor. Hun forteller i et intervju at hun allerede tidlig fikk høre historien om mødre som gjemte sine døtre i jordhull for at mafiaen ikke skulle finne dem og ta dem med seg. Denne historien glemte hun aldri og hun baserte romanen sin på disse sanne hendelsene.

Fortelleren i romanen er en ung jente som skildrer hvordan det er å vokse opp i slike omgivelser, hvor redselen for å bli plukket opp av de svarte SUV’ene som plutselig og uten forvarsel farer gjennom landsbyen. Vi får også høre hvordan fantasi og vennskap kan bidra til å gjøre det uutholdelige utholdelig her i skyggen av narkokrigen. Og motet til Mexicos fattigste kvinner imponerer.

Sterk lesning, dette. Etter å ha vært gjennom En bønn for de bortførte vil du antagelig ønske å stryke enda et land på listen over fremtidige reisemål.

(Bildet øverst viser Taxco, en av byene i Guerrero-provinsen)

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. mars 2015

0 kommentarer

Mapuche. Derfor gråter Argentina.

mapuche ricardo raúl bossie48

En neddopet kvinne blir kastet ut fra et fly over Rio de la Plata. En prostituert transvestitt blir funnet i Buenos Aires’ stinkende havnekvarter. Her selger menn og kvinner seg for noen få pesos. Det er vanlig at folk blir drept. Ingen bryr seg, aller minst politiet. Den franske thrillerforfatteren Caryl Férey, mest kjent for sin skrekkberetning Zulu fra et Sør-Afrika i oppløsning, river i sin nye bok masken av Argentina. Det som skildres i Mapuche er rystende. Få andre krimbøker gir så god innsikt i et lands overgrep mot sin egen befolkning. Ingvar Ambjørnsen anmeldte den i VG i fjor og konkluderte med at «Mapuche er noe så sjeldent som en viktig thriller».

Ferey mapuche

«Mapuche» av Caryl Ferey er nettopp kommet i pocketutgave på Aschehoug

Argentina har alltid prøvd å fremstille seg selv som noe annet enn det det er. Det er det hviteste landet i Sør-Amerika. Hovedstaden Buenos Aires blir sammenlignet med Paris. Landet er rikt og velfungerende. Men innimellom slår glasuren sprekker og viser oss fliker av en annen historie. Polske kvinner som ble satt i land til ufrivillig prostitusjon tidlig på 1900-tallet. Sympatien med de tyske nazistene. Alle som forsvant under militærdiktaturet. Argentina som verdensmester i fotball på hjemmebane mens skrikene lød fra torturkamrene. En politisk ledelse som får nabolandene til å fremstå som perfekte demokratier. De stadige løgnene om statens økonomiske tilstand. Og nå sist, for noen måneder siden, nyheten om at advokaten som ville stille president Cristina Fernández de Kirchner for retten, var brutalt myrdet.

Og så er det ting vi kanskje ikke visste. Jeg tilstår at «Mapuche» var et ukjent begrep for meg, selv om jeg har vært innom Argentina flere ganger. Vi har alltid trodd på historien om at «meksikanerne nedstammet fra aztekerne, peruanerne fra inkaene og colombianerne fra mayaene, mens argentinerne kom rett fra båten». Argentinerne er Sør-Amerikas helhvite europeere, men de har tydeligvis jobbet for det. Mapuche-indianerne var en av folkegruppene som brutalt ble fjernet fra kartet under diktaturet. Først da Argentina ble – om ikke akkurat velfungerende, så i hvert fall i navnet – et demokrati igjen, ble minoritetsfolkenes rettigheter satt på agendaen.

Bokens ene hovedperson, Jana Wenchwn, er av mapuchefolket, folket som ble revet bort fra slettelandet. Hun lever nå som billedhugger og eksprostituert i Buenos Aires. Skildringen av overgrepet mot hennes familie er kort, men uhyre sterk lesning. Da liket av hennes prostituerte venn blir funnet i havnen, fraråder politiet henne å forfølge saken. Dette er noe som skjer prostituerte hver dag. Men Jana Wenchwn lar seg ikke skremme. Hun tar kontakt med privatdetektiven Ruben Calderón som har spesialisert seg på å etterforske forsvinninger under diktaturet. Og nettopp fra Ruben – og mødrene på Mai-plassen – går det en annen blodrød linje.

Under diktaturet forsvant det flere tusen mennesker i Argentina. Særlig intellektuelle, kunstnere og opposisjonelle. De ble bortført og forsvant så ut i det store intet. Ruben Calderón opplevde å miste både sin far og sin søster under disse utrenskningene. Derfor har han personlig engasjement i kampen for å finne ut hva som skjedde. Det som gjør fortiden enda mer grotesk er at flere av barna til de forsvunne opposisjonelle ble tatt og fordelt ut til regimetro familier. Disse barna er først nå i ferd med å oppdage sin egen fortid.

Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli  var Argentinas siste general. Her oppildner han til angrep på Falklandsøyene - mens hans egne landsmenn ble bortført og drept

Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli var Argentinas siste diktator-general. Her oppildner han til angrep på Falklandsøyene i 1982- mens han drepte og torturerte sine egne opposisjonelle

I jakten på sannheten følger vi Jana og Ruben fra horehus og alternative technoklubber til ærverdige Café Tortoni og Evitas grav på La Recoleta. Men det er en farlig beskjeftigelse de har gitt seg i kast med. De som snuser for mye i disse gamle sakene blir som regel selv drept eller forsvinner for godt. Metodene fra den gang brukes fortsatt i dagens Argentina, ifølge Mapuche. Med de siste nyhetene fra landet friskt i minne virker boken dessverre svært så troverdig. Vi som elsker Argentina har likevel mest lyst til å ikke tro på det Férey beskriver. Dette er for ille til å være sant. Eller er det ikke?

Boken ble utgitt på Aschehoug i fjor og kom i pocket nå i 2015. Den er ulidelig spennende fra første til siste side og har lange historiske passasjer om Argentinas lite stolte fortid. Kanskje ikke en bok for dem som vil lese seg opp til en hyggelig ferie i tangoens hjemland, men Mapuche er helt nødvendig lesning for den som vil vite hvorfor Argentina gråter.

 

Bildet øverst: «Mapuche» av Ricardo Raúl Bossie)

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  9. mars 2015

0 kommentarer

Bernhard Aichner. En hevnroman fra Østerrike.

Bernhard aichner

I helgen leste jeg Dødens herskerinne av den østerrikske forfatteren Bernhard Aichner. Et bevis på at verdens beste krim ikke nødvendigvis må komme fra Sverige, Norge eller USA. Etter å ha lest Bernhard Aichners krimroman holder jeg en knapp på Østerrike. Dødens herskerinne – «Die Totenfrau» – er da også i ferd med å gå sin seiersgang over hele verden.

Den andre dagen jeg skulle jobbe på begravelsesbyrået, sto jeg ved enden av stellebordet med en hårføner i hånden. Jeg var i ferd med å føne håret til en 84 år gammel dame. I forveien hadde jeg vasket det snøhvite håret hennes, massert inn sjampo og skylt den ut igjen. Jeg hadde altså vasket håret til denne gamle damen og måtte spørre meg selv: Hva i helvete gjør du? Svaret kom uten å nøle. Jo mer jeg fønet, jo mer kunne jeg føle det. Jeg sto der nettopp fordi jeg ønsket å gjøre det. Gi noe. Og det føltes vidunderlig.

Dette sier Bernhard Aichner i et intervju med Wiener Zeitung. Fotograf og forfatter Bernhard Aichner har skrevet flere kriminalromaner, men slo først gjennom med Die Totenfrau – «Dødens herskerinne». Som et ledd i forberedelsene til nye bøker, arbeidet Aichner i noen måneder som praktikant i et begravelsesbyrå i hjembyen Innsbruck. Her lærte han seg hvilken verdi det kan ligge i det å gi noe, selv til døde mennesker. Å møte dem med respekt og ydmykhet. Samtidig ble hans egen redsel for døden mindre. Og ut fra arbeidet ved dødens stellebord vokste ideen til dødens herskerinne.

Brünhilde Blum driver et begravelsesbyrå. Hun har to barn, er populær og kjent for  sin omtanke for andre mennesker.  Ingen vet at hun tok livet av sine egne foreldre under seilturen i Adriaterhavet. Den samme seilturen da hun traff mannen i sitt liv. Nå er hun endelig lykkelig. Men da ektemannen dør i en ulykke, rakner det gode livet. Ved en tilfeldighet oppdager hun at det kanskje ligger noe mer bak ulykken.  Blum begynner å stille spørsmål. Da hun forstår hva som er skjedd, slår hun til. Nådeløst.

Dodens herskerinneDødens herskerinne er en nærmest uslåelig kombinasjon av komprimerte setninger i telegramstil og en seriemorderske vi ikke kan unngå å heie på der hun farer frem på sitt blodige hevntokt. Sjelden har vi støtt på så mange unevnelige handlinger som i denne boken. Likevel aksepterer vi dem som nødvendige. Hovedpersonen Brünhilde Blum – kun Blum for de innvidde – har som innehaver av et begravelsesbyrå til sin rådighet både parteringsverktøy, spyleslanger, etsende væsker og grove avløpsrør. Også leseren trekkes med i dragsuget.  Blum har mye å gi til døde mennesker og hun liker det.

Sett mot et bakteppe av Østerrikes virkelige og mørke kjellere er det likevel ingenting som fortoner seg overdrevet eller påklistret i denne boken. I tillegg til at handlingen er overraskende i seg selv, er språket nedtonet på en finurlig måte som gjør opplevelsen sterkere. Og så elsker vi alle hevn, gjør vi ikke? Bedre enn dette blir den ikke.

(bildet øverst: fotowerk aichner)

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. februar 2015

0 kommentarer

En 6-er til Bolaño

Bolano 2En sjelden gang utkommer det en bok som forandrer litteraturhistorien. Chilenske Roberto Bolaños siste roman er en slik, mener VGs anmelder Gabriel Michael Vossgraff Moro, som gir terningkast 6 til mesterverket «2666».

Roberto Bolaños siste roman gir bud om at det ved inngangen til det 21. århundre fremdeles er mulig å fornye romanen og skrive et dønn originalt verk relevant for vår tid.» skriver anmelderen og fortsetter: Det er en roman det er umulig å forholde seg likegyldig til. I sitt veldige omfang – fem deler – som hver for seg kan stå som selvstendige romaner – må man som leser være villig til å utsette seg for det uventede og selv lete etter sammenhenger. Det er tidvis gåtefullt og rart, andre ganger spennende som en thriller.

Roberto Bolaño (1953-2003) ble født i Santiago, Chile. Da han døde av leversvikt i 2003 hadde romanen Ville detektiver fem år tidligere etablert ham som en av de viktigste forfatterne i den spansktalende verden. Utgivelsen av hans mesterverk 2666 året etter han døde, stadfestet ham som Latin-Amerikas ledende forfatter.

LowResRgb_Omslagsforside_Bolano_2666

Romanen 2666, som nå utgis på Cappelen Damm i Kristina Solums norske oversettelse, regnes altså som Bolaños mesterverk. Boken har blitt en sensasjon over hele verden og plasserer Roberto Bolaño som en av verdens ypperste forfattere – et drøyt tiår etter at han døde.

Hos oss i Cappelen Damm har mange vært involvert i produksjonen, blant annet Dagfinn Møller (redaktør), Terje Meier (produksjonsansvarlig) og Elisabeth Vold Bjone (designansvarlig). Boken, som er på hele 944 sider, kan allerede beskues i landets bokhandler – la oss bare minne litt om handlingen før du stormer av gårde:

En kvinne og tre menn på den samme jakten etter den tilbaketrukne, mystiske forfatteren Benno von Archimboldi. En professor som forsøker å beskytte sin datter mot verdens ondskap. En journalist som istedenfor å rapportere fra en boksekamp selv ser døden i hvitøyet. En by i Mexico tynget av en voldsbølge der hundrevis av kvinner forsvinner. Og den eiendommelige prøyssiske gutten som gjennom krigen formes til den han skal bli.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. februar 2015

0 kommentarer

Arvens ansikt. Daniel Galera – en brasiliansk Jonathan Franzen?

david galera

På søndag leste jeg Daniel Galeras Arvens ansikt, en brasiliansk roman utgitt på Gyldendal for noen måneder siden, oversatt av Anne Elligers.

Mens det er senvinter i Norge nærmer det seg sommersesongslutt på badestedet Garopaba, et par timers kjøring syd for storbyen Florianópolis i delstaten Santa Catarina. Etter fire måneder med høysommer har lokalbefolkningen tjent nok på turistene for i år og er i ferd med å stenge restauranter, overnattingssteder og butikker. Snart skal temperaturen synke til tyve, femten grader og de lokale får ha stedet for seg selv helt til november. Det er nå romanens hovedperson, en ikke navngitt gymnastikklærer, kommer kjørende for å bli værende et helt år. Hans lille Ford Fiesta er lastet med sportsutstyr, flatskjerm og playstation. Og en tilårskommen hund.

Hunden tilhørte hans far. Faren er nettopp død og far og sønn hadde et svært anstrengt forhold. Garopaba er stedet hvor hans bestefar etter sigende døde for mange år siden, angivelig tatt av dage. Vår hovedperson er egentlig kommet for å finne ut av dette, samtidig som han søker sine røtter. De fleste av de få som flytter til Garopaba flykter fra noe, som oftest ulykkelig kjærlighet. Dette mønsteret kan også gymnastikklæreren passe inn i: hans store kjærlighet Vivian har sviktet ham til fordel for broren hans.

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

Garopaba slik det fortoner seg på en dyster høstdag

I tillegg til de familiære traumene er vår mann bærer av en sjelden sykdom – han klarer ikke gjenkjenne ansikter, selv ikke ansiktene til sine nærmeste. I lommeboken har han alltid med et portrett av seg selv for å huske hvordan han ser ut. Han må derfor omgås andre på en spesiell måte siden han aldri husker dem fra gang til gang. Men gjennom kontakt med de andre innbyggerne i den lille byen – en serveringsdame, sønnen hennes, svømmeelevene, mannen som kjøper bilen hans, damen som leier ut leiligheten, sekretæren på turistbyrået og andre – setter han sammen brikkene i et puslespill som kanskje kan føre ham til bestefaren og sin egen historie.

Det er sjelden slike tykke oversatte romaner kommer til Norge fra andre steder enn USA, og Daniel Galera er da også blitt sammenlignet med Jonathan Franzen. Ulikt mange andre unge forfattere fikk Galera en panglansering av denne boken, da den var med på en brasiliansk storsatsning på Frankfurt-messen for et par år siden. Antagelig derfor ble den solgt til flere land før den var utgitt på originalspråket. Det er slett ikke ufortjent, de mer enn fire hundre sidene var vel verdt en hustrig søndag. Jeg selv likte spesielt godt denne melankolske stemningen av forlatt badested og hva denne stemningen gjør med menneskene som bor der. Forfatteren klarer å formidle det på en veldig god måte. Jeg kunne godt forflyttet både lesningen og rødvinsglasset mitt til hovedpersonens leide leilighet i Garopaba, med utsikt til den forlatte stranden og det grå havet.

Forfatteren under en signering av "Ensopada de sangue". I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

Forfatteren under en signering av «Barba ensopada de sangue». I Brasil kunne du få den med ulike farger på omslaget.

«Skjegg dynket i blod» (Barba ensopada de sangue), som den heter i original, er en bok som har høstet svært gode kritikker. Anmelderen Beatriz Resende i Rio de Janeiros største avis O Globo skriver at dette er et stort og uventet sprang fremover for denne forfatteren, som altså har utgitt flere bøker i hjemlandet. Dwight Garner i The New York Times sammenfatter boken slik: “Mr. Galera has a lovely sense of the rhythms of beach town life in the off season, the salty air and the diesel fishing boat motors and sun that burns off the morning chill… Like his narrator, he’s a lover as much as a fighter, and his novel is seductive. It’s got a tidal pull. Blood-Drenched Beard also has a terrific ending. It’s one that suggests, sometimes at least, that peace, love and understanding are vastly overrated.”

I Norge har det foreløpig vært stille rundt boken, og sånn kommer det nok også til å forbli. Det er synd.

PS. Ikke helt stille, skulle det vise seg. Etter at jeg hadde publisert innlegget, ble jeg minnet på av kulturjournalist Ana Leticia Lourenço Sigvartsen i NRK at de hadde en anmeldelse av Daniel Galeras bok før jul. Anmeldelsen finner du her

 

 

 

Les mer...