Rett hjem

Machado de Assis (1834 – 1904) er en av Brasils største forfattere

Mens vi nærmer oss en regntung 17. mai, renner det inn strålende kritikker av to brasilianske bøker som nettopp – og endelig – er utgitt på norsk, på det energiske og dyktige lille Ka Forlag. Overflødighetshornet Brás Cubás’ posthume memoarer og den mer normale romanen Dom Casmurro, begge oversatt av Christian Rugstad. Cathrine Krøger i dagens Dagbladet kaller Machado de Assis «et mirakel fra Brasil» og Ellef Prestsæter i Klassekampen mener at bedre bøker kommer det ikke på norsk i år.

Ka Forlag skriver forlagshistorie med disse to oversettelsene

Men Machado de Assis (1834 – 1904) er på ingen måte noen ukjent forfatter. Joaquim Maria Machado de Assis, på folkemunne kun Machado de Assis, er en av Brasils store 1800-talls forfattere. Enhver skoleelev i portugisisk-talende land har kjennskap til Machado de Assis. Du kan ikke gå inn i en bokhandel i São Paulo eller Lisboa uten å møte en vegg av bøkene hans. Jeg har ikke opplevd én portugisisk-lærer som ikke har kommet med kopier av denne forfatterens tekster, med ønske om å gi studentene en litterær opplevelse. Hvis du søker opp Machado de Assis på tanum.no, vil du finne flerfoldige engelske oversettelser. Ifølge ryktene skal både Susan Sontag og Woody Allen ha vært begeistret for Machado de Assis. Nå er det vår tur.

Machado de Assis fikk en vanskelig start. Faren var en frigitt slave. Lille Joaquim ble født både fattig, mulatt og epileptiker. I tillegg mistet han moren sin veldig tidlig.  Altså ingenting som tilsa at han skulle gjøre noen litterær karriere. Oppveksten foregikk i en av Rios favelaer og han fikk uregelmessig skolegang. Men gutten hadde svært gode evner og stor interesse for språk og litteratur. Derfor skaffet han seg på egen hånd skolering innenfor interesseområdene sine og fikk senere via kontakter en jobb i pressen.  Derfra var veien forholdsvis kort til å utgi egne dikt, senere romaner. Han endte opp som høy embetsmann i statsforvaltningen, altså en klassereise uten sidestykke for en «svart» mann på den tiden.

«Hvert stadium i livet er en rettet og revidert utgave av det foregående, og den vil i sin tur bli rettet og revidert av den neste, til den endelige utgaven foreligger, og som utgiveren skjenker jordens kryp.»

I boken Brás Cubás’ posthume memoarer fra 1881 lar Machado de Assis en død overklassemann snakke fritt fra graven, assosiere og forsnakke seg på en avslørende måte. I en tid hvor mangelen på liberale idealer fremdeles var påfallende og kritikk av den herskende klassen nesten umulig, gjør Machado de Assis dette geniale grepet som lar ham vise det totalt uakseptable ved samfunnet. Han hadde selv måttet gå en lang vei.

Dom Casmurro er filmatisert flere ganger. Her en versjon fra TV Globo.

Dom Casmurro er en roman som første gang ble utgitt i 1890. Den handler om en gammel og bitter mann som ser tilbake på sitt eget liv. Dom Camurro forteller om sitt eget ekteskap og sitt livs kjærlighet. Men sjalusien holder på å fortære ham og gjør at vi allerede fra begynnelsen aner at dette ikke kommer til å gå så bra. Dom Casmurro er en oppvisning i ironi og språklig mesterskap – også i Christian Rugstads oversettelse: «Du vandret langs livets vei, halt i foten så vel som i kjærligheten, trist som en fattigmannsbegravelse, ensom, taus, strevsom, til du også nådde frem til den andre bredden.»

Det tok 132 år, men endelig er han her. Machado de Assis. Løp og kjøp.

Erlend Loe har sagt at han ser for seg Anne Marit Jacobsen i rollen som Nina Faber hvis boken skulle bli filmet

Nina Faber er min heltinne. Jeg har tenkt mye på henne de siste dagene. Jeg går ofte oppover Hegdehaugsveien, omtrent den delen du ser på tegningen nedenfor,  og da ser jeg nesten alltid Nina Faber komme løpende nedover med en flaske billig rødvin i hånden. Håret hennes er i vill uorden og øynene lyser av hevnlyst. Hun er å vei for å ta et oppgjør med et menneske som har  ydmyket henne i offentligheten. Kritikeren Roger Kulpe har slaktet diktsamlingen hennes på det groveste. Med den følge at opplesningen hennes ble avlyst. Roger Kulpe, en selvopptatt og kunnskapsløs jypling som tilfeldigvis befant seg i en maktposisjon, har ødelagt Nina Fabers karriere.  Først hadde jeg mer. Så mindre. Da Nina Faber passerer meg, merker jeg at jeg får lyst til å snu og løpe sammen med henne. Jeg heier på Nina Faber, flere burde gjøre som henne.

«Nina Faber må være omgitt av dårlige rådgivere…så svake utgivelser som denne hører til sjeldenhetene, og slik sett er Bosporos et slags høydepunkt i lavmål…Faber har kommet til et punkt i sitt allerede ujevne forfatterskap hvor hun tydeligvis må beskyttes mot seg selv…Under dekke av å være bærer, eller til og med oppdager av, orientens eksotisme, skitner hun til både det historiske og det faktiske Istanbul, som hun ifølge vaskeseddelen har oppholdt seg i, men neppe forstått noe av…Bosporos fortjener å få hodet knust av elefanter, slik skikken var I Constantinopel i gode gamle dager.»

For den aldrende lyrikeren Nina Faber, som har vært i utakt med sin samtid siden hun debuterte i 1971 og som nå forsøker på et comeback etter frivillig eksil i Istanbul, føles denne urettferdige kritikken som å bli stukket med nåler i kjønnsdelene.   Det er ingen god følelse. Du har heller ikke så mye å gå på når du har måttet rømme landet og tilbringe tre år med stirre på en bro mellom to verdensdeler. Først hadde jeg mer. Så mindre.

Selv har jeg ikke lest så mye av Nina Faber, fordi hun kun lever i Erlend Loes siste roman Vareopptelling. Jeg kan derfor ikke fullt ut bedømme om kritikken er berettiget eller ikke, jeg må tro på Nina Fabers versjon. Og dessuten, det lille jeg kjenner til av diktingen hennes beveger meg.  Først hadde jeg mer. Så mindre.  Jeg kan forstå at krigeren våkner i Nina Faber etter alle år med mangel på gjenklang. Blir vi ikke sett, er det noe som skjer. Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i hennes hevnlyst.  Nina Faber tipper over på en måte jeg selv kanskje kunne fått lyst til hvis kulturlivet og livet selv hadde hatt den minste likhet med Erlend Loes roman.  Jeg heier på Nina Faber når hun forårsaker økonomisk og menneskelig brudd i Akademika-bokhandelen på Blindern. Jeg heier på Nina Faber der hun  benytter seg av Roger Kulpe på det groveste. Jeg heier på Nina Faber mens hun fjetrer sitt publikum på Litteraturhuset. Flere burde gjøre som Nina Faber.

Først hadde jeg mer. Så mindre. Det er payback time. Det er Kill Bill i Bogstadveien.

Knut Hamsun har satt sterke spor etter seg i Georgia, landet hvor han mente Gud holdt til

Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad. Jeg har lest om at byen er fattig og ruiner; dens viktigste byggverk skal være en katedral fra det fjerde århundre. Her ligger Georgiens konger begravet.

Dette skriver Knut Hamsun i boken I Æventyrland. Vår store dikter, underveis i Kaukasus i 1899, var egentlig ganske uinteressert i mye der han humpet av gårde i en vogn på vei fra Vladikaukas til Tiflis, slik også Dagny Juel skulle gjøre to år senere, på vei til sitt siste hvilested.  Hamsun var dypt fascinert av Georgia og overbevist om at Gud levde i de kaukasiske skogene. Men han var mest interessert i å betrakte de georgiske bøndenes slit på åkrene, mens han tok lange tankemessige avstikkere til barndommens Nordland, Dostojevskij og Tolstoj. Knut Hamsun, og sikkert også hans Bergljot, var lei av harde trebrisker, kaukasiske vegglus og sin russiske kusk lenge før de så lysene fra Tiflis. Å se Georgias åndelige hovedstad orket de ikke, det var dessuten mørkt da de passerte stedet.

Levan – en ny generasjon språkmektige georgiere står klar til å ta seg av turistene

Det var nok litt dumt av ham. I følge sagnet var det på Jvari-høyden her utenfor Mtskheta at den hellige Nino plantet korset som skulle kristne Georgia. Det fortelles at Nino brukte sitt eget hår til å binde sammen de to trestykkene. Året var 337 eller der omkring. Hotellet har tryllet frem Levan til oss, en vennlig georgier som minner lite om Hamsuns gjenstridige kusk. Levan har arbeidet to år i en tyrkisk badeby og snakker engelsk, russisk og tyrkisk i tillegg til morsmålet og kjører nå turister, de få som er, til severdigheter i området. Levan forteller at den gamle hovedstaden Mtskheta fremdeles har en helt spesiell plass i georgiernes hjerter. Den gamle ruinbyen som Hamsun forteller om i 1899 og som Bradt-guiden bekrefter ennå holder stand i 2009, er nå sanert og erstattet av nye hus i gammel drakt. De fattige er borte, inn har de rike flyttet, sammen med lekre cafeer og vinbutikker.  Et bryllupspalass i glass og greske søyler opptar det sentrale torvet. Men den gamle kirken, Hamsuns katedral fra det 4. århundre, står her fortsatt. Det gjør også den «nye» store katedralen fra rundt år 1000. Sortkledde koner tigger penger ved inngangen og kongene ligger fremdeles begravet i gulvet. Faktisk er katedralen i Mtskheta også kjent for å skjule Kristi kappe, som ble brakt hit av en jøde i det 4. århundre. Katedralen huset også i en periode levningene av georgiernes legendariske dronning Tamara.

Jvari-klosteret på høyden hvor det kristne korset ble plantet i 337

Vi får ikke lov av Levan til å kjøpe vinflasker i Mtskheta, de er visstnok for dyre i forhold til supermarkedet overfor hotellet vårt i Tbilisi. Vi adlyder, selv om det virker fristende etter en prøvesmaking av Rkatsiteli-druen på café KGB («They still watch you») kvelden før. I stedet spiser vi stor og god lunsj et sted på motorveien, som forøvrig holder såkalt EU-standard. Bønnestuing, grillspidd, aubergine med valnøtt-paté, brød, velsmakende øl og en limonade med ekte vanilje, en smak som krever tilvenning. Mye mat til femogtyve kroner per person. Etter det er vi klare for litt klatring i fjellene.

Vi passerer folketomme landsbyer hvor stokkroser og vindruer ennå ikke har dekket over traktorsøla og de grå husene. I Stalins fødeby Gori ligger Stalinmuseet, et begrep som jo er en severdighet i seg selv. Likevel tar vi en «hamsun» og nøyer oss med å kjøre bil forbi Stalin-statuen på torget, en av ytterst få Stalin-statuer i verden. Det henger mange arbeidsledige menn på gatehjørnene og Gori virker ikke som noen morsom by. Levan peker på veiskiltet til utbryterrepublikken Sør-Ossetia få kilometer unna og forteller at vi fint kan passere hvis vi er villig til å bestikke de russiske vaktpostene på «grensen». Vi avstår og tar i stedet til høyre i retning Uplistsiche. Som med alle stedsnavn i Georgia kan stavemåten variere, ikke så rart når alle stumme bokstaver, harkelyder og halvvokaler tas med i betraktning.

Uplistsiche – her bodde det folk fra år 1000 før Kristus

Dette området er kjent for levninger av kulturer som strekker seg tilbake til forhistorisk tid. Selv om Georgia i dag oppleves som ganske så europeisk og kristent, har flere folkeslag vært bofaste her gjennom årtusener. Uplistsiche er en av flere hulebyer i landet. Navnet betyr noe sånt som lederens eller guds by. Hulebyen er mer enn 3000 år gammel. Akkompagnert av den ulende vinden ser vi apoteket, husene og vinkjelleren. Georgia er et av de gamle vinlandene med fire hundre egne druesorter, bare så synd at Vinmonopolet har vært så lite her borte. Imponerende er restene av teatret og dronning Tamaras hall.  Dronning Tamara regjerte på 1200-tallet, i Georgias storhetstid.

Shota Rustaveli satte Georgia på litteraturens verdenskart

Hennes finansminister – og samtidig landets største dikter – Shota Rustaveli har udødeliggjort dronningen i sine oder, det sies at han var lidenskapelig forelsket I henne. Muligens var det denne lidenskapen som inspirerte ham til å skrive det store verket Ridderen i tigerskinn, et storslagent epos om vennskap og kjærlighet, som både medvirket til å skape et georgisk skriftspråk og som skaffet Georgia en plass i verdenslitteraturen. I Knut Hamsuns reisebrev fra Georgia er det lite som tyder på at han brydde seg noe særlig om Rustaveli akkurat der og da, til det var han kanskje for full av den russiske litteraturen som han hadde studert i femten år før reisen.  Men dronningen har gjort inntrykk, for henne har Hamsun skrevet et helt skuespill om. Dronning Tamara ble utgitt i 1903, men har visstnok kun vært oppført én gang. Og selvsagt må vi gå ut fra at Knut Hamsun leste Shota Rustavelis diktning – han fikk blant annet Ridderen i tigerskinn i posten fra en georgisk beundrer i 1935.

Nu ser vi Tiflis langt borte, som prikker, som en særskilt verden. Ovenover byen hviler en tåke av røk. Dette er da Tiflis som så mange russiske diktere har skrevet om og hvor så meget i den russiske roman har foregått. Jeg blir et øyeblikk ganske som en ungdom og ser forundret frem og hører mitt hjerte banke.

Akkurat den følelsen kan jeg dele med Hamsun. Jeg gleder meg til enda en kveld i Tbilisi og hører hjertet banke da vi nærmer oss byen.

Et lite glimt av gamlebyen i Tbilisi – mange har følt en dragning mot dette stedet

ANBEFALT LESNING:

Knut Hamsun: I Æventyrland. Gyldendal har laget en ebok-utgave som du får kjøpt de fleste steder. Jeg fant også en papirversjon (Bokklubbens Reisebibliotek) hos Bokkilden.

Kristin Valla: Skuddene i Tbilisi. Denne boken, som følger bohemen og kunstneren Dagny Juel fra barndommens Kongsvinger til – nettopp- skuddene i Tbilisi, ble utgitt på Kagge forlag i 2007. Du får den på tanum.no

Shota Rustaveli: The Knight in the Panther’s Skin (på engelsk) får du også kjøpt på tanum.no

Dagny Juel spaserte helt sikkert på Rustaveli-avenyen, men neppe med den samme belysningen.

Konturene av Tbilisi kommer gradvis til syne, en blendende bergstad av trehus og matte kirker. Dagny bøyer seg frem og betrakter byen bak en støvete gardin. Hun ser menn i folkedrakt og soldater med lange sabler, hester som halvsover i skyggen av akasier med fluer virrende omkring den sitrende pelsen.Fremmede lukter siver ut fra salgsbodene, hvor selgerne sitter med skjeve øyne og en fargerik turban om hodet. Kirker og moskeer ligger side om side, prydet med marmorskulpturer og nitid mosaikk.

Dagny Juel var bare 33 år da hun ble skutt av sin polske elsker i Tbilisi. Den gangen, året var 1901, het byen Tiflis og var en del av det russiske imperiet. Dagny Juel var legedatteren fra Kongsvinger som ble bohem i kretsen rundt Edvard Munch, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder. Hun beveget seg etter hvert østover og nedover i Europa, Stockholm, Berlin og Krakow. Hun giftet seg med den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski  og fikk to barn. Men ekteskapet var ulykkelig. Hennes triste endelikt i Tiflis har gjort Georgia kjent for mange litteraturinteresserte nordmenn. Forfatteren Kristin Valla utgav i 2006 Skuddene i Tbilisi, en bok som følger Dagny Juels spor fra barndommens Kongsvinger til gravstedet i Tbilisi.  Denne boken ble en av mine referanser til byen og sitatene i dette innlegget er også rappet fra Kristin Valla.

Dagny Juel , med sønnen Zenon og elskeren Emeryk, hadde en strabasiøs togreise fra St. Petersburg til nordsiden av Kaukasus. Deretter en enda mer humpete tur fra Vladikavkaz med hest og vogn over fjellene. Kristin Valla, i bohemens fotspor, ankom en gammel flyplass i 2006 og slet med å  like seg her, litt som Dagny Juel selv.  Men en annen forfatter, Hans Joachim Rohwer, beskriver i romanen Den hete byen (Die heisse Stadt), et Tbilisi med mye livsglede og skjulte små hverdagsgleder. Forskjellen kan ligge i at den boken kom fem år senere.  Mye i Georgia har åpenbart endret seg på svært få år. Flyplassen er nå en av de mest moderne i Europa, eller kanskje er dette Asia, få vet hvor grensen går.

Taxien er en gammel velholdt Mercedes-Benz. D-en på bakvinduet er fremdeles intakt og sjåføren heter Mikhail, det samme som presidenten. Han har spart i årevis til denne bilen, nå sparer han til å komme seg ut av Georgia for godt. Barry White synger I’ve Got So Much to Give der vi suser langs George Bush Aveny fra flyplassen og innover mot byen. I det sene nattemørket, det skal snart lysne, er broer og store bygninger pyntet med kreativ lyssetting i alle farger.  I sentrum utgjør de berømte trebalkongene en orgie av rosa, turkise og gule lys. Fasadebelysningen briljerer på de gedigne 1800-tallbygningene. Den forgylte bronsestatuen av St. Georg lyser over Uavhengighetsplassen. Georgias energikrise gjelder tydeligvis ikke her. Byen er alt vi ikke var forberedt på. Tbilisi er en åpenbaring og lever opp til ryktet mange henførte besøkende har gitt den. Andre som har vært her skjønner ingenting av slike beskrivelser. Også  inntrykket mitt blir mørkere oppe i bakken der det lille hotellet ligger, men lysner igjen innendørs. Rommet mitt er en gjenskapning av en gammel herskapsleilighet. Gjennom vinduet, på den andre siden av gaten ser jeg en dame i rosa nylon-tunika som står og røyker. Det er ennå ikke så mange kunder i den lille butikken hennes, kanskje kommer det heller ingen.

Wojciech Weiss. Dagny Juel Przybyszewska (1899)

I et værelse i Tiflis sitter Dagny Juel og halvsover. Hun er kledd i svart, kroppen hennes hviler i en rød lenestol. Også håret hennes er rødt, men en annen nyanse enn stolen. Den er skarlagensfarget, trukket i fløyel, en del av værelsets kostbare møblement. Her finnes tallrike tegn på overflod: et frokostbrett med halvspist assortiment, kjoler med fransk snitt, ekstravagante tapeter, en stellekommode med utsøkte toalettartikler. Kvinnen er elegant, og likevel blottstiller påkledningen en viss mangel på kraft. For mange løse knapper. For mange hårlokker på avveie. Hun sitter med hodet mot vinduet, lyset faller inn og slår seg til ro ved føttene hennes, som en katt. Gjennom de halvåpne vinduene er Kaukasus-fjellene synlige. 

Rustaveli-avenyen, oppkalt etter Georgias store dikter Shota Rustaveli, skal både vi og bena våre bli godt kjent med etter hvert. Den er rundt to kilometer lang og føles mye større. En oppvisning i russisk klassisisme fra 1800-tallet. Med pågående muslimske naboer valgte Georgia motvillig beskyttelse hos Russland, de hadde i hvert fall samme religion. Dette gjør at Georgia i dag fremstår som mindre fremmedartet enn andre land i denne regionen. Bakenfor Tyrkia, men mye mer europeisk i kultur og væremåte. Antagelig er Georgia mer europeisk i dag enn det var på Dagny Juels tid – og amerikansk. Det finnes to Marriott-hoteller i byen, de er enorme og opptar mye plass. På Marriott på avenyen var det Kristin Valla satt på Café Parnas i 2006, høygravid og lei av byen og stirret ut på menneskene, som hun syntes virket så lukkede og sure. Nå er det jeg som står utenfor og stirrer inn på gjestene på cafeen Parnas, jeg synes de ser lukkede og sure ut. Jeg tror det er så enkelt som på hvilken side av glassruten man befinner seg.  Litt lenger ned, nedenfor parken, ligger bygningen som en gang var Grand Hotel og hvor Dagny Juel bodde. På veggen henger en plakett med profilen hennes: «Norwegian Dagny Juel Przybyszewska died here on 5.06.1901» Litt lenger bort er det gamle Hotel London, også det nedlagt, hvor en annen plakett forteller at her bodde Hamsun to år før Dagny Juel. Mer om det senere.

Presidentpalasset og det nye teatret

Sentrum av Tbilisi våkner til liv. Det er folk i gatene, de tyter ut av metroen så tidlig på morgenen. Ja, Tbilisi har metro. Og det er flotte blomster i parkene. I en minibank tar vi  ut pene lari-sedler med historiske motiver. Følelsen av trygghet og disiplin er høy, slik den ofte er i de tidligere sovjetrepublikkene. Så er det likevel noen detaljer som tyder på at det ikke er like godt stell på alt. Noen av de store flotte bygningene står tomme. Det er mange trendy cafeer, men få folk på dem. Det er klesbutikker, men kun i den dyreste klassen, som Dior og Trussardi. For å finne vanlige klær må du til små shoppingsentra i utkanten av byen. Og titter man inn i smug og bakgårder, er husene på vei til å falle sammen. Den flotte gamlebyen har de derfor valgt å gjenoppbygge  fra grunnen av fordi restene neppe kan reddes. Mellom alle de eldgamle kirkene blir Tbilisi nyere og finere for hver dag.  På den andre siden av elven ruver det nye presidentpalasset, en blanding av Det hvite hus og riksdagen i Berlin, bare større. En ny kabelbane fører opp til festningen og den store statuen av Mor Georgia. Italienske arkitekter har laget et nytt spektakulært teater og en fredsbro som opplyses av et sinnrikt system med lysdioder. Der Norge nøler har Georgia har tydeligvis ingenting å tape. At pengene brukes på signalbygg har nesten helt sikkert en skyggeside som vi kan ta for oss en annen gang.

Men allerede før lunsj og før vi har smakt på den fantastiske maten og vinen, har georgierne klart å få oss til å like hovedstaden deres. De snakker til og med engelsk.

Dette er andre artikkel fra Georgia. Neste gang – for det kommer flere – skal vi blant annet til Mtskheta og til den tiden da Georgia ble kristent, sju hundre år før Norge.

Flybytte i Riga, det nye skandinaviske flynavet for dem som skal litt lenger øst. Ut gjennom en langsom Schengen-kontroll, latvierne tar sin oppgave som Europas voktere ytterst alvorlig og hvert pass granskes ekstremt nøye. Ved utgangen til Tbilisi er noen av passasjerene døddrukne. De viser seg å være russere som har tatt feil av gaten.   For noen av oss andre skal drømmen om det forjettede Tiflis endelig gå i oppfyllelse. Tiflis, eller det mer korrekte Tbilisi, ligger i Georgia.   Det var russerne som fant på navnet Tiflis fordi de ikke klarte å uttale Tbilisi riktig. Men nå er det Tbilisi, som uttales slik det skrives – uten vokal mellom t og b…

Hamsun bodde her i 1899

Air Baltic-flyet er ikke fullt og jeg får plass til bøkene på setet i midten. Reiselektyren er ganske omfattende til en såpass kort tur, men jeg har lest alle bøkene minst et par ganger før. Guidebøkene fra Bradt og Trescher, Lonely Planet la jeg igjen hjemme. Knut Hamsuns I Æventyrland, den får du som ebok. Hamsun reiste her borte i 1899, og mye tyder på at han og Bergljot kranglet mye da de var i Tiflis. De bodde på Hotel London, som du ser bildet av på postkortet her. Byen var vakker og kjent for sine utskårne trebalkonger allerede da.  Men Tiflis var skjebnesvanger for mange. Jeg har med meg Kristin Vallas interessante Skuddene  i Tbilisi, hvor hun går i fotsporene til Dagny Juel. Hun, altså Dagny Juel, ikke Kristin Valla, ble skutt i Tiflis i 1901. Kristin Valla selv var høygravid da hun var i byen for seks, syv år siden og hun likte seg definitivt ikke. Alt dette burde jo være avskrekkende nok. Da har vi ikke en gang nevnt Josef Stalin, Georgias mest kjente innbygger.

Min drøm om Tiflis ble en gang vakt gjennom litteraturen.  Jeg har alltid syntes det har vært enkelt å lære språk gjennom å lese underholdningslitteratur. Enkle handlinger og mye dialog av rett på sak-typen. I min bokhylle finner du derfor en hel hyllemeter med Sidney Sheldon på portugisisk. Fortell meg dine drømmer, På den andre siden av midnatt og Arvingen – for å nevne noen. På tysk har vi Konsalik. Heinz G. Konsalik er en av de største tyske forfattersuksesser noensinne. Før han døde i 1999 hadde han lirt av seg utallige underholdningsromaner med tilknytning til den kalde krigen. Sibirsk rulett, Kjærlighet i St. Petersburg og Gull i de røde fjellene. Begegnung in Tiflis (Møte i Tiflis) er imidlertid favoritten.

Denne gjorde en gang dypt inntrykk

Bettina Wolter er flyvertinne på et vesttysk fly på vei fra India til Frankfurt, da de må nødlande i Tiflis. Da hun sammen med de andre overlevende tumler seg ut av flykroppen, kommer hun på at broren Wolfgang jobber i etterretningen i Bonn, og at hun kan bli utsatt for utpressning hvis hun blir tatt av de sovjetiske myndighetene. Konsalik hatet selv sovjeterne og sørget for å sette dem i dårligst mulig lys i bøkene sine, tortur truet alltid i det fjerne. Den snarrådige Bettina napper derfor til seg noen lokale klær fra en tørkesnor og begir seg avgårde mot fjellene. Heldigvis snakker hun godt russisk. På veien blir hun stanset av en ung skogvokter og oljeingeniør. Dimitri og Bettina forelsker seg etter tre sider, og da er allerede den lokale KGB-sjefen på sporet etter henne. Hjemme hos Dimitri, som bor sammen med sin stefar Kolka Iwanowitsch, blir hun tatt godt i mot som en ny svigerdatter. Og under over alle undre, på side 62 kommer det frem at Kolka ikke er Kolka, men Karl Wolter, rømt tysk krigsfange fra sibirsk fangeleir. Du har nok gjettet det allerede, ja, han er Bettinas far.  Alt ender selvsagt godt,  med samling i  Bonn til slutt.

Den er god!

Det er noe med den måten Georgia, eller Grusia  (Grusien) som russerne kalte stedet, blir beskrevet i boken. Menneskene, maten og livsgleden.  I Sovjet-tiden var dette stedet folk gledet seg vilt til å reise på ferie til. Her hersket ikke den samme traurigheten som ellers i det store røde riket. Her flommet vinen og livsgleden. Georgierne var kommunistverdenens italienere. Jeg husker også at for mine venner i DDR var turen til Georgia deres livs reise. Nå er det min tur til å oppleve det forjettede land. Den forhåndsbestilte flymiddagen smaker bra  – og jeg har til og med fått georgisk vin, en forsmak. Den er god.

Selv før vi har landet, det er to timer til Tiflis, kan jeg røpe at det kommer flere betraktninger om Georgia. Neste gang blir Dagny Juel drept.

Zoë Ferraris er en fascinerende krimforfatter. Hun skulle kommet til Krimfestivalen, men måtte melde avbud i siste liten. Da får vi nøye oss med bøkene hennes inntil videre og håpe hun kommer neste år. Bøkene holder godt på egen hånd, de er svært interessant lesning. Det er kommet tre på norsk. Jeg har lest alle tre og blander dem litt sammen. Det er mest fordi det ikke er selve krimgåtene – selv om de er også spennende – jeg blir mest opptatt av i bøkene til Zoë Ferraris, men det som skjer underveis, de små dagligdagse tingene som forteller om et lukket land og en ekstremt fremmed kultur. En kultur som inngir uhygge, men samtidig skaper forfatteren sympati og forståelse for dem som er underkastet den. Zoê Ferrraris trenger ofte bare en setning. Som når kvinne skjeller ut den mannlige sjåføren sin. «Din tulling, du burde jo ha gjenkjent meg på håndvesken!» Hovedpersonen som går inn kvinneinngangen i en boligblokk. Eller når man må stoppe på grunn av en offentlig henging i en rundkjøring.

En av bøkene handler om den amerikanske kvinnen som skal besøke sin utstasjonerte mann i Jeddah. Da mannen ikke kommer med en gang, blir hun plassert på «rommet for uavhentede kvinner». Bare den betegnelsen sier alt. Senere, da hun er kommet til leiligheten deres og oppdager at ektemannen er forsvunnet, er hun fullstendig hjelpeløs. Det første hun må gjøre er å finne en mann som kan følge henne ut av leiligheten, som kvinne kan hun ikke bare gå ut. I denne verdenen er det at Zoë Ferraris har gitt hovedrollen til den kvinnelige laboratorieteknikeren Katya, som hverken har bevegelsesfrihet eller fullmakter til å etterforske noe som helst.

Zoë Ferraris og datteren – fra tiden i Saudi-Arabia

Zoë Ferraris vet nok hva hun snakker om. Hun falt nemlig pladask for en kjekk og sjarmerende saudi-araber i San Francisco og giftet seg med ham. De fikk en datter. Da de skulle besøke familien i Saudi-Arabia, ble de værende i et helt år, fordi svigermoren fikk hjerteanfall hver gang de beveget seg i retning flyplassen.  Men i motsetning til Sally Field i Ikke uten min datter så reiste familien til slutt sammen tilbake til USA. Den saudi-arabiske ektemannen dro imidlertid tilbake etter hvert og er nå gift på nytt med en kusine som moren fant til ham. Det Zoë Ferrraris husker best fra denne tiden er at mennene var like frustrert som kvinnene over den rigide kjønnsdelingen av samfunnet. For hvis du ikke har lov til å snakke med en av det motsatte kjønn, hvordan skal du da finne en ektemake? I Ferraris’ bøker får vi høre om de mest utspekulerte forsøk på akkurat det. Zoë Ferrraris forteller at hun ikke fikk lov til å forlate huset alene. Hvis du likevel gjorde det, så ville du bli jaget av moralpolitiet og antagelig bli slått med en kamelpisk. Til tross for ufriheten fikk hun sett mye av stedene hun så detaljert beskriver i bøkene sine, selv om utfluktene alltid skjedde i store familiegrupper med opptil femogførti personer.

Under overflaten av dette religiøse og konservative samfunnet ulmer det likevel i lyster og umoral. I Zoë Ferrraris’ siste bok på norsk, En verden av fremmede, forsvinner kriminalinspektørens hemmelige elskerinne og er antagelig myrdet – men hvem kan han egentlig fortelle det til? Og hva er løsningen når en kvinne under hele ekteskapet har nektet ektemannen sex, men så blir gravid med en annen mann?  For også dette skjer i et land hvor folk ikke tør å åpne seg for noen. Hva gjør du når du ikke har noen å snakke med?

På norsk finner du disse tre bøkene av Zoë Ferraris: Rød sand, Bak sløret (pocketutgaven har en annen tittel, Slørets by) og En verden av fremmede.  Alle er oversatt av Eve-Marie Lund.

Alle bøkene får du tak i på tanum.no – du kan bare klikke her.

Cappelen Damm har utgitt to romaner av den italienske forfatteren Nicola Lecca.  Den siste, Den forhatte kroppen, ble lansert i februar og har nok forsvunnet litt fra folks bevissthet, også forlagets egen bevissthet, under alt ståket med storslagen krimfestival og bestselgende krimbøker.

Men Nicola Lecca er verdt å lese. Italienske romaner er ikke hverdagskost i Norge og det gir litt andre perspektiver enn det vi er vant til fra den anglo-amerikanske litteraturen vi blir så altfor godt forsynt med. Faktisk er skrivemåten også annerledes, heller ikke det noen ulempe.   Den forhatte kroppen handler om nitten år gamle Gabriele som opplever at den lille landsbyen i Apenninene blir altfor trang og kjedelig for ham. Han må bare vekk og rømmer til Paris. Der begynner han på en slitsom kamp for å finne seg selv på byens homseklubber. Han utvikler både selvforakt og spisevegring. Men det store spørsmålet er om man må være perfekt for å finne kjærligheten. Svært godt skrevet og allmenngyldig til tross for et tilsynelatende snevert tema.

Forfatteren selv har levd et turbulent liv til tross for sin ganske unge alder. Det var vel dette som fanget min interesse for å lese mer av ham. For der vi nordmenn søker sydover og vestover for å kunne finne friheten, så har Nicola Lecca, etter at han endelig kunne forlate det – formodentlig – knugende Sardinia, valgt seg nordlige og østlige byer som Innsbruck, Minsk og Lviv og mørke, tunge land som Finland, Sverige og ikke minst Island, som han har utviklet et helt spesielt forhold til.  Her jeg sitter alene på hotellet, i disse nye og fremmede rommene, er det lett å innbille seg at alt det som har skjedd en så langt, ikke lenger tilhører en.

Nicola Leccas første roman på norsk het Hotell Borg. Den handler mye om klassisk musikk og en fantastisk konsert i Reykjavík. Men også om mennesker som ikke holder ut. Den kompliserte sangerinnen Rebekka som kun holder ut å bo i Sveits – dette landet med fravær av alt liv – fordi hun har en tilfluktsleilighet i det mer frivole Budapest. Hákon fra det stusslige øst-islandske Höfn som gjør karriere som kvinnebedårer i Reykjaviks elleville nattklubber.   Og ikke minst Oscar fra Göteborg.  Göteborg, et stykke sør for det punktet der Sverige møter Norge. I motsetning til det som ofte blir sagt om de nordiske landene, er Göteborg en trivelig by, og om morgenen sitter barna med leppene inntil trikkerutene for å lage små duggskyer.  Likevel, Oscar rømmer til London og tar seg jobb på The Dorchester. Nicola Lecca har selv prøvd jobben som dørvakt der for å kunne skrive denne romanen, hvor også Herbjørg Wassmo har fått en liten rolle.

Så derfor, hvis du ikke er en av dem som bare må ha drømmepåske i Marka med appelsiner og krim på kveldene de nærmeste to ukene, kan lesing av disse to italienske romanene være noe for deg.  Hvis du dessuten er interessert i klassisk musikk og har hørt om komponisten Pergolesi og Stabat mater, får du en ekstra bonus. Stabat mater skal dessuten være et sentralt innslag i den katolske messen på palmesøndag.

Det er forøvrig Astrid Nordang som har oversatt Nicola Lecca.

«Vanligvis pleier han å observere pasienten over tid, men han kunne gå inn og sette Haldol intramuskulært allerede nå. Tanken får det til å sitre i ham, han fylles av en tung og merkelig forventning.»

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er ikke noen stor fan av «hvem-gjorde-det-mysterier» eller britisk påskekrim. Val McDermid er et unntak, hun er nådeløst slem og tar livet av små barn i kjellere like før hjelpen kommer. Det er likevel thrillere som er min greie. James Bond fordi han er hyperaktivt handlekraftig. Jason Bourne fordi han ikke vet hvem han er. Thomas Harris fordi han ga oss den blodtørstige Hannibal Lecter.

Spesielt godt liker jeg torturscener. Som da Daniel Craig nesten får testiklene knust av en taustump i rask bevegelse. Eller når Ralph Fiennes flår og redesigner ofrene sine i  en av Hannibal-filmene. Hevn er en praktfull ting. Når offeret reiser seg og får overtaket igjen,  våkner dyret i meg. Jeg tror jeg kunne lese – eller se – scenen med Lisbeth Salander om og om igjen, der hun hevn-voldtar og tatoverer overgriperen mens han ber om nåde.  Men yndlingskrimscenen over alle står  Hannibal Lecter for, mens han biter av og spiser tungen til sin fangevokter.   Det er noe fascinerende med psykopater, synes jeg. 

Psykopater kan sette en stemning bare med et lite hves. Anthony Hopkins’ lille, nesten uhørlige smatting da Jodie Foster for første gang dukker opp utenfor cellen hans er historisk. Jurek Walter i Lars Keplers siste bok Sandmannen har noe av den samme kraften, der han sitter i strengt bevoktet isolat på det trettende året. Jurek Walter må aldri være alene med noen, ikke en gang personalet, det er for farlig.  Jurek Walter er skjebnesvanger bare gjennom øyekontakt og ved at man hører hva han sier. Betjeningen bruker ørepropper i Jurek Walters nærhet.

Som Jodie Foster og Julianne Moore måtte passe seg for Hannibal Lecter, må også den svenske politikvinnen Saga trå varsomt når hun frivillig lar seg låse inn på rettsvesenets psykiatriske avdeling. Når også de som skal passe på henne har psykotiske trekk, blir det svært farlig. Definisjonsmakten om hva som er sykt og hva som er normalt tilhører fra nå av de andre. Dennis Lehane har trukket dette ekstra langt i sin roman De gales øy. Her får ikke en gang leseren vite hvem som er sinnsyk og hvem som er frisk. Hva skjer med et menneske som har  valget mellom å tilstå at man er syk og dermed antagelig aldri slipper ut mer, eller å påstå at man er normal og at de andre tar feil, og da ubønnhørlig blir straffet med en farlig overdose nervemedisin? Hva hadde vi valgt i en sånn situasjon?

Har jeg kanskje selv en diagnose siden jeg liker å lese om psykopater som river tungen ut av et annet menneske og svelger den med et vellystig smatt?  Er jeg selv farlig fordi jeg liker å lese om mennesker som blir flådd? Er jeg selv gal siden jeg sitrer ved synet av en psykotisk lege som hever injeksjonssprøyten mot en hjelpeløs pasient? I følge Øyvind Pharo, forlagsredaktør i Aschehoug, er jeg ikke det. Skal vi tro en artikkel han har skrevet i magasinet til Krimfestivalen, og det skal vi,  oppsøker jeg – og stadig flere med meg – ubehaget i en thriller for å få et såkalt lystgrøss. Jeg er altså –  visstnok –  ganske vanlig. I samme krimmagasin skildrer krimforfatter Eystein Hanssen den sitrende spenningen han allerede som barn følte ved å se en skikkelig skrekkfilm. Eystein Hanssen mener vi blir bedre kjent med oss selv gjennom å utsette oss for skummel litteratur, han snakker faktisk om katarsis av sinnets mørkeste kroker. Virkelighetsflukt inn i en verden av ondskap og vold er viktig for å bekrefte vår egen trygghet. Jeg føler meg plutselig veldig trygg og veldig sunn, det bor kanskje ikke noen latent massemorder i meg likevel.

«Ståldøra går opp og en mann i hvit frakk kommer inn. Det er den unge legen. Han har noe i de slanke hendene sine. Døra lukkes bak ham og det rasler i låsen. Hun blunker med de tørre øynene og ser at legen plasserer to ampuller med gul olje på bordet. Forsiktig åpner han plastforpakningen til en injeksjonssprøyte. Saga prøver å krype inn under senga, men det går for sakte. Legen får tak i den ene ankelen hennes og begynner å trekke henne ut. Hun prøver å holde seg fast, men velter over på ryggen. Bh-en sklir opp og blotter det ene brystet hennes i det han sleper henne ut på gulvet.

-          Du ser ut som en prinsesse, hører hun ham hviske.»

PS. Hannibal Lecter kommer ikke til Krimfestivalen på Cappelen Damm-huset 7. -9. mars. Men det gjør Jurek Walter. Let deg frem til egen katarsis på www.krimfestivalen.no

Daniel Stahls nye bok Nazi-Jagd inneholder mye ny og spennende informasjon

Sør-Amerika ble etter annen verdenskrig et tilfluktssted for tallrike nazister og krigsforbrytere fra Europa. En helt fersk tysk bok forteller historien om nazi-jakten fra 1945 og helt frem til i dag, og hvordan den henger sammen med den politiske utviklingen i Sør-Amerika – og endrede holdninger underveis i Europa og USA.

I disse tabloide tider er det befriende å lese en så grundig og velartikulert bok som den nyutkomne boken til Daniel Stahl, Nazi-Jagd (Nazi-jakt) med undertittelen «Sør-Amerikas diktaturer og straffeforfølgelsen av NS-forbrytelser». Forfatteren og historikeren Daniel Stahl er født I 1981. Han har studert historie både i Paraguay og Tyskland. Han arbeider i dag ved Friedrich Schiller-universitetet i Jena. Boken er opprinnelig en doktoravhandling fra i fjor, og den har allerede vakt oppsikt i store deler av verden, også i Norge. Det er spennende lesning og fotnotene hagler på en måte som borger for solid bakgrunn for egne meninger.

Etter annen verdenskrig flyktet et stort antall naziforbrytere til Sør-Amerika. I tiårene etter krigen forsøkte ulike aktører å spore opp nazistene som hadde unnsluppet, med tanke på å stille dem for retten. Daniel Stahl tar for seg de ulike aktørene: enkeltpersoner, regjeringer og organisasjoner. Han viser sammenhenger mellom sør-amerikansk opposisjon og deres regjeringer, samt det ambivalente forholdet mange land, i første rekke Argentina, hadde til de tyske flyktningene på eget territorium. Og USA lurer som alltid i kulissene. [...]

Jeg gleder meg til Historien om Pi kommer på DVD. Jeg vet ikke hvordan dere andre har det, men senvinteren er for meg en periode hvor jeg febrilsk leter etter noe som kan gi meg påfyll utover jobb, trening og søvn. Dette er perioden hvor jeg venter på at issvullene skal slippe taket og hvor jeg i akutte anfall av begeistring kjøper bøker i ulike nettbokhandler. Særlig fra utlandet. Bøker som ankommer en stund etter at jeg har glemt dem igjen. Det samme med filmer.

I forrige uke fikk jeg en «Deling» fra en av mine mer perifere brasilianske venner på Facebook, og den fanget min interesse fordi jeg lenge har ønsket å se filmen men ennå ikke orket å forsere vintermørket for å gå på kino.

En ung jøde flykter fra Tyskland til Brasil på et skip som forliser. Gutten redder seg om bord i en flåte sammen med en jaguar som også var med på skipet.

En ung indisk gutt, sønn av en zoolog, skal emigrere til Canada sammen med sine foreldre. Men skipet forliser og han redder seg opp i en flåte sammen med en bengaltiger.

To ganske så like historier, og likheten er ikke tilfeldig. Da Yann Martel fikk Bookerprisen for Historien om Pi ble han konfrontert med likheten mellom denne historien og boken Max e os felinos (Max og kattene) av den brasilianske forfatteren Moacyr Scliar. Martel innrømmet da at han hadde brukt ideen fra den brasilianske boken. Men han la til at han bare hadde villet benytte seg av «en god idé som var blitt ødelagt av en dårlig forfatter». Dette ble naturlig nok lagt merke til av mange, og man begynte å sammenligne de to bøkene. Mange skal ha hevdet at Historien om Pi var en god bok, men at den ikke kunne hevde seg mot Max og kattene. Scliar døde i 2011 og slapp å oppleve at hans stjålne idé ble nominert til 11 Oscar…

Denne triste historien slår helt klart an i Scliars hjemland, men viser at vi ikke lenger kan være sikre på hvor nyhetene kommer fra og hvor sanne de er. Sjekker vi en annen upålitelig kilde, Wikipedia, får vi nemlig vite at Moacyr Scliar selv leste Historien om Pi og deretter avkreftet i en italiensk avis at det dreide seg om plagiat. Ingenting av dette lar seg verifisere ved å sjekke på nettet. Jeg har ikke selv lest Historien om Pi, bare Max og kattene, fordi også den ble ganske berømt etter plagiathistorien. Og dermed er vi over på det å flykte fra Tyskland til Brasil, om enn med motsatt fortegn sammenlignet med Moacyr Scliars historie. I går lå det en bok i postkassen min fra amazon.de. Daniel Stahls ferske bok Nazi-Jagd (nazi-jakt) om nazistene som flyktet til Sør-Amerika etter krigen og om det politiske spillet på begge sider av Atlanteren. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde bestilt den.