Skrevet av: Odd Karsten Krogh  23. september 2014

0 kommentarer

Simon Stranger. De som ikke finnes

Lampedusa_2072421b

Hvem vil vel ta imot disse?

For halvannet år siden skrev jeg litt om Simon Strangers roman Barsakh her på Forlagsliv. Den handler om femtenårige Emilie som er plaget av kjedsomhet og spiseforstyrrelser. Under ferien med familien på Gran Canaria støter hun på Samuel fra Ghana, som nettopp har vaklet i land på stranden etter en lang reise i en overfylt flyktningebåt. Det blir et sterkt møte preget av kontraster, men et møte som viser at vi alle er mennesker med de samme drømmene. Så drar Emilie hjem og Samuel blir sendt tilbake til Afrika. Simon Stranger skrev senere en oppfølger, Verdensredderne. Den handlet mest om Emilie og jeg har ikke lest den. Men den tredje [...]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. september 2014

0 kommentarer

Sunniva Lye Axelsen. Stemmer fra skyggesiden

sunniva lye

Jeg blir alltid stolt når forlaget mitt utgir sånne bøker som Tyrkisk frokost av Sunniva Lye Axelsen. Utfordringen er at så få hører om dem. Personene i Sunniva Lye Axelsens nye novellesamling er heller ikke personer vi vanligvis hører så mye fra. Kanskje om, men ikke fra. I Tyrkisk frokost får de en stemme: de syke, de gale, de kriminelle og de dypt ensomme. De som ikke hører til.

Jeg har [...]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  4. september 2014

0 kommentarer

Stephen Glass. En løgnhistorie.

shattered-glass-3

Fra filmen Shattered Glass. Hayden Christensen i hovedrollen som Stephen Glass.

På en av disse kveldene som begynner å bli kjølige fant jeg en film på Silver-kanalen, en film som var veldig god og veldig tankevekkende. Shattered Glass het den. Den handlet om journalisten Stephen Glass som på nittitallet var en anerkjent og beundret journalist i det amerikanske tidsskriftet The New Republic. Glass’ artikler var av den avslørende typen og tok opp emner som var aktuelle, men som [...]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  11. august 2014

0 kommentarer

Det er umulig å gå uberørt ut av Leikvolls litteratur

Leikvoll Uten navn

Jan Roar Leikvoll. Foto: Tove K. Breistein

Det var et ufattelig trist budskap som Samlaget sendte ut for et par uker siden: «Det var med stor sorg vi i Samlaget fekk melding om at Jan Roar Leikvoll har gått bort. Det skjedde brått og uventa. Dødsårsaka er ikkje kjend enno, men Leikvoll var open om at han levde store delar av livet med ein hjernesvulst som aldri vart borte. Den store, stillferdige mannen, som skreiv så omsynslaust, men samstundes hjarteskjerande vakkert om livet sjølv, har gått bort. Jan Roar Leikvoll vil bli djupt sakna.»

Jeg merket at dette dødsbudskapet berørte meg sterkt. Jeg kjente ikke Jan Roar Leikvoll personlig. Men jeg kjente bøkene hans. Det var et sterkt bekjentskap. Jan Roar Leikvoll fikk Stig Sæterbakkens Minnepris for 2013, utdelt her på Cappelen Damm. Det var slik jeg ble kjent med Leikvolls bøker.  Jeg husker også et fjernsynsprogram med ham i fjor, mest fordi det delvis handlet om Hviterussland, et land Leikvoll har giftet seg inn i. Jeg husker at jeg ble fascinert av reportasjen og intervjuet med denne spennende forfatteren, svarene han ga og måten han svarte på.  Men det var bøkene som gjorde at jeg ble helt slått [...]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  7. juli 2014

0 kommentarer

David Vann. En del av meg vil bare drepe

David-Vann 6 år

Her er David Vann seks år og på tur med familien. Bøkene hans handler om noe av det samme.

Elleve år gammel nå, og jeg hadde skutt med denne rifla i to år og speidet etter hjort så lenge jeg kunne huske, men denne jaktturen var den første hvor jeg skulle få lov til å drepe en selv. Fortsatt ikke gammel nok etter loven, men gammel nok etter vår egen familielov.

Det var noe med David Vann som fenget interessen allerede da jeg leste om ham i avisen.  Sammenligningen med Annie Proulx og Cormack McCarthy og Per Petterson, kanskje. Da en fjesbokvenn i tillegg roste David Vann opp i skyene, måtte jeg bare skaffe meg den siste boken hans, Goat Mountain.

Goat-Mountain_productimageAll verdens litteraturkritikere har med denne boken fått en sjelden anledning til å ta frem de store superlativene og bruke sitt blomstrende litterære anmelderspråk av typen «leseren tas med på en reise gjennom frodige og vakre landskaper, samtidig som vi skrus ned i en smal trakt av sorgfull galskap og brutalitet». En annen anmelder mente at boken langsomt strammer til rundt leseren som en boa constrictor. Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hva han mener.

Goat Mountain er en av disse bøkene som holder en slags tankefull distanse til det som skjer. Det handler om moral, gammelt nag og familieære, til og med religion. Men i bakgrunnen herjer selve handlingen. En handling som er brutal allerede før den starter, helt fra gutten på elleve år, faren og bestefaren samt farens kamerat drar avgårde på hjortejakt i en rusten pick up. Gutten sitrer av forventning, han skal få drepe for første gang. Da elleveåringen virkelig trekker av mot en krypskytter, blir det alvor.

En del av meg ville bare drepe, konstant og uten ende.

Goat Mountain går ubehagelig tett opp i ansiktet på deg og minner deg om det verste i mennesket. Jeg ble så opprørt av David Vanns roman at jeg gikk ut og kjøpte en bok til av mannen. Det finnes flere av ham på norsk, David Vann er et fenomen for de innvidde i mange land. Denne gangen Jord. Samtidig som jeg endelig fikk skaffet meg Fra jorden roper blodet av min kollega og forfatter Birger Emanuelsen, også han sammenlignet med de ovennevnte forfatterne, inkludert Vann selv. Jeg har allerede grunn til å tro at også Birgers roman er veldig god, men jeg kan heller blogge litt om den senere. I dag skal det handle mest om David Vann.

JordRomanen Jord handler om en skadeskutt familie, altså enda en. De er ofte dysfunksjonelle i David Vanns univers. Vi møter den toogtyveårige Galen som fortsatt bor hjemme hos moren og aldri får begynt på hverken skole eller yrkeskarriere, uvisst av hvilken grunn, men det virker som om moren holder ham igjen. Galen er på sin side mer opptatt av Hermann Hesse og det silkemyke kjønnet til sin syttenårige kusine, et forhold som blir mer og mer ukontrollerbart. Samtidig tenker Galen mye på hvordan han kan få drept sin mor. Eller hvordan han kan få henne til å ta livet av seg selv. Han går mye naken og han tenker veldig ofte på jord.

Også her har kritikerne gått helt av skaftet med nyskapende superlativer. Sjelden har man lest så mange forsøk på å legge «meningen med livet» inn i en bok. Og de har sikkert rett alle sammen. Det jeg personlig synes er bra med David Vanns bøker er at han skriver om ting vi – muligens og med litt velvilje –  kan kjenne oss igjen, trangen til å drepe, trangen til å utforske andres hulrom, trangen til å få være i fred for konvensjoner og trangen til å rulle seg naken i frisk jord. Det skal mot til å komme på og skrive sånne provoserende tanker. Mange vil kalle disse bøkene rystende. De er egentlig ikke det hvis du er villig til å rote litt i mørket hos deg selv. Det er bare det at i David Vanns bøker går det galt. Som oftest gjør det jo ikke det.

David Vann er hermed anbefalt. Bøkene er oversatt til norsk av Hilde Stubhaug og de utgis på Gyldendal.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  27. juni 2014

0 kommentarer

Reisens endelige mål. Uruguay.

Aeropuerto1-482x301

Luis Suárez ankommer Carrasco-flyplassen i Montevideo.

Omar hadde alltid tenkt seg at han skulle lære spansk før han dro til Uruguay, men å reise til Uruguay hadde alltid vært noe som skulle skje i en eller annen fjern fremtid, så lenge til at han helt sikkert ville få rikelig tid til å lære seg et fremmed språk. Men slik hadde det altså ikke gått: her befant han seg i Montevideo og kunne ikke et ord spansk. Nå ja, kanskje ett eller to ord.

luis suarez

La Celeste må klare seg uten helten fra nå av

Nå har nok ikke Luis Suárez språkproblemer, der han nettopp har landet i Montevideo i dag, utstøtt både fra VM og Brasil og Europa på én gang. Luis Suárez skal hjem til familien i Salto oppe på østbredden av Uruguay-elven. Der blir han kanskje en stund til tingene har roet seg. I hjemlandet er han uansett en helt, slik som Petter Northug er i Norge. Suárez stopper kanskje også i Montevideo, der han angivelig jobbet som gatefeier i yngre år. Nå kan han bo på fint hotell i Pocitos. Mottagelsen på den lille Carrasco-flyplassen i dag var overveldende, Uruguay er et av disse landene hvor internasjonale flyankomster fremdeles feires med begeistrede grupper på utsiktsplattformen. Du husker kanskje gamle Fornebu? Et par, tre ankomster fra Brasil, et par fra Buenos Aires og Asunción og en fra Madrid.  Og altså i dag selveste Suárez på Rio-flyet. Stas.

Uruguay er litt som Norge. Både biting og fyllekjøring er ting man kan tilgi. Vi kan kalle det utafor og oppegående på samme tid. República Oriental del Uruguay («landet på østsiden av Uruguay-elven») har nesten alltid vært et av de bedre landene å bo i på dette kontinentet. Med noen unntaksperioder, relativt velordnet og velstående, men kjedelig. Som Norge. Uruguay har vært mest kjent for store biffer og må ikke blandes sammen med Paraguay, som er mest kjent for nazister. Begge deler er lenge siden. Uruguay er nå mest kjent for den nøysomme presidenten som gir bort nitti prosent av lønnen sin til fattige – og for legaliseringen av marihuna.  De er progressive her nede. Likekjønnede ekteskap kom først i Uruguay, det var Argentina og Brasil som diltet etter.

legalizacin_de_la_marihuana_en_uruguay_2

Særlig de unge fikk det som de ville: Uruguay legaliserte i 2013 marihuana, som første land i verden

Av helt uforståelige grunner får man noen favorittlag i VM. Uruguay er mitt. Ikke på grunn av at de biter så kraftig fra seg, men fordi jeg liker selve landet.  Å dra ned til Montevideo på weekendtur – nå snakker vi selvsagt om de periodene jeg har tilholdssted i Rio, Uruguay er et stykke unna Norge – er veldig hyggelig, særlig nå i vinterperioden hvor temperaturen er nede på ti forfriskende grader. Reiselektyren min til Uruguay er alltid den samme, jeg er tross alt ikke så ofte her. Nå burde jeg selvsagt valgt meg landets store forfatter Juan Carlos Onetti. Født i 1909 i Montevideo, byen han elsket. På den vanskelige tiden, under diktaturet på 70-tallet måtte han flykte til Madrid, hvor han døde i 1994. Jeg må bekjenne at jeg aldri har lest noe av Onetti, jeg innbiller meg at han er like krevende som Borges. I stedet pleier jeg å krysse grensen til Uruguay med Peter Camerons stemningsfulle roman Reisens endelige mål. Peter Cameron var en forfatter vi pleide å utgi i Cappelen-tiden, men så tok det slutt. Kanskje ble romanene hans dårligere. Men Reisens endelig mål har en egen nerve i seg og setter Uruguay-stemningen på kartet, elegant oversatt av min tidligere kollega Aase Gjerdrum.

Cameron-ReisensEndel

God reiselektyre til Uruguay

Omar er doktorgradsstudent ved Universitet i Kansas. Han har fått stipend for å skrive en biografi om Jules Gund, en halvt jødisk forfatter som flyktet fra Tyskland til Uruguay og skrev én roman før han tok livet av seg med ett velrettet skudd (i disse hysteriske tider: vi snakker altså om pistolskudd). Alt er klappet og klart for Omar, bare en detalj mangler: autorisasjon fra familien til Gund. Omar fikk aldri noe svar på brevet han sendte dem og han har unnlatt å informere universitet om denne detaljen. Jules Gund etterlot seg en merkverdig samling nære og kjære. På Ochos Rios utenfor Tranqueras nord i Uruguay bor hans enke Caroline sammen med hans elskerinne og moren til hans barn, Arden Langdon. I et hus ikke langt unna befinner Adam, Jules´ bror, seg sammen med sin unge elsker, Pete.

Da Omar ankommer opp fra Montevideo etter en åtte timers biltur, skjer det noe med de tre arvingene, som viser seg å være uenige i hvorvidt en biografi vil være i tråd med Jules´ ønsker eller ei. Og Omars opphold i tilbaketrukne og drømmeaktige Ochos Rios får ham til å stille spørsmål ved det livet han lever i Kansas, og gjør ham usikker på om han i det hele tatt ønsker å skrive en autorisert biografi.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Uruguays landskaper kan være balsam for sjelen og etter fire måneder er man som ny igjen. Her Tranqueras, hvor Omar fant seg selv.

Sånn sett kan kanskje Uruguay, og spesielt de mer landlige områdene utenfor den forvokste hovedstaden, vise seg å være salvende både for kropp og sjel. Selv om tannlegene muligens er bedre i Barcelona. Lørdag kveld kommer Suárez til å hygge seg med en uruguayansk Pilsen (det høres jo nesten norsk ut) mens han skjærer tenner over forspilte målsjanser. Sannsynligvis vil jeg gjøre det samme. Brasil eller ikke, lørdag er det Uruguay som gjelder. Men noe sier meg at vi vil savne Luis Suárez.

 

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  23. juni 2014

0 kommentarer

Futebol. Rekeaften med Clarice Lispector

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Vil Neymar da Silva Santos Júnior forsyne seg godt av rekefatet i kveld?

Det var dette med å blogge om fotball. Det bør vel gjøres nå, mens Brasil fremdeles er med i turneringen. I kveld er det Brasil mot Kamerun, landet som heter det samme som «reker» på portugisisk. Fotballgale brasilianere vil nok forlange rekene kokt. Men stopp litt,«fotballgale»? Er brasilianere virkelig så fotballgale? Kanskje når Brasil spiller, men ellers? Det er sagt og skrevet mye for å bevise at et helt folk er lidenskapelig i sitt forhold til fotball. Selv Torkjell Leira – forfatter av Brasil – kjempen våkner – støtter meg i at det ikke er sant. Mange brasilianere roper riktignok høyt både mot presidenten og motstandere, de er unektelig engasjerte. Mens andre blir formelig klistret til ballen for å bevise at alle skal med. Et eksempel er landets store forfatter Clarice Lispector. Hvis selveste Clarice er fotballgal, er hele folket det, ingen tvil. I motsetning til andre intellektuelle forfattere – som Dag Solstad og Kjartan Fløgstad – har Clarice Lispector blitt trukket inn i fotball-VM uten selv å bidra nevneverdig.

Uten livskraftig hjelp fra forfatteren selv, hun døde i 1977, har det ikke manglet forsøk på å score mål på vegne av Clarice Lispector. Det har blitt meg fortalt at Clarice Lispector er sitert i boken til Fredrik Ekelund, Sambafotball: «…om jeg har sett fotball på TV mange ganger, har jeg bare vært på en ordentlig fotballkamp en eneste gang i livet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å kalle meg en ekte fotballfan, eller en ekte brasilianer for den saks skyld». Greit nok, det siste var hun jo ikke. Clarice Lispector var opprinnelig ukrainer, fra et land som i årets VM delvis representeres av Russland og hvor hun selv aldri satte sin fot («jeg ble båret»). Clarice – med nytt fornavn – kom til Brasil allerede da hun var to måneder gammel.

Én fotballkamp er da i hvert fall noe. Litteraturprofessoren Miguel Leocádio Araújo forsøkte å finne en forbindelseslinje i en artikkel han skrev om emnet i 2009. Hvor fantastisk ville det ikke vært hvis våre store forfattere kunne skrive mer om den store folkelige lidenskapen i Brasil, fotball! Hvem skulle tro at den uutgrunnelige og innadvendte Clarice Lispector, den muligens største brasilianske forfatteren i det 20. århundre, skulle kunne interessere seg for fotball? O futebol tem uma beleza própria de movimentos que não precisa de comparações . Fotballspillets bevegelser har en egen skjønnhet som ikke trenger sammenligning med noe annet. Dette skal den gode Lispector ha skrevet eller sagt, og det er klart at det kan tolkes som om hun var lidenskapelig tilhenger av ballspill. Professoren får mye ut av denne setningen og har ingen vanskeligheter med å forestille seg «Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil under det siste VM i Tyskland eller de kommende VM.» Men dette ble altså skrevet i 2009 og Clarice Lispector døde i 1977.

clarisseulisses

Clarice Lispector foran fjernsynet mens hun heier på Brasil (?)

Det verserer også andre historier om forfatteren og ballen. Heller ikke i Brasil er det å være intellektuell forfatter særlig inntektsbringende. Clarice Lispector måtte derfor i en periode livnære seg som journalist i Manchete, som best kan sammenlignes med billedbladet NÅ, hvis noen husker det. Her ble hun blant annet kjent for sine betraktninger rundt husmorrollen og for sine intervjuer med brasilianske berømtheter. Få av dem var fotballspillere. Da redaksjonen foreslo at hun skulle intervjue Pelé, skal hun ha nektet plent. Hun intervjuet imidlertid Mário Zagallo, den eneste ved siden av Beckenbauer som har vunnet fotball-VM både som spiller og landslagssjef. Intervjuet handlet mye om katolske helgener.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Pelé og Zagallo under VM i 1958.

Selv om Clarice påsto hun bare hadde sett én kamp, så vet vi at Brasil fikk fjernsyn allerede i 1950, bare noen traumatiske måneder etter at Uruguay slo Brasil på Maracanã. Professoren over kan altså ha rett i sin ønsketenkning – med tilbakevirkende kraft. Det kan ikke utelukkes at Clarice Lispector og hunden Ulisses hygget seg med noen glass vin og en pakke sigaretter hjemme i sofaen – se bildet – mens hun så Brasil slå Sverige i Sverige i 1958. Eller Tsjekkoslovakia i Chile i 1962. At hun igjen jublet over Brasils seier over Italia i Mexico i 1970. Før hun døde kan hun også ha fått med seg hjemlandets forsmedelige tap for Polen i bronsefinalen i 1974. Men om fjernsynet hadde direkte overføringer på den tiden, er jeg litt usikker på. Og se på bildet igjen. For meg ser det ut som hun sier, tenker – og dette blir best på engelsk – «I couldn’t give a shit».

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  18. juni 2014

0 kommentarer

Stoner og doktor Cristina Yang

john_williams_sepi_450

John Williams skrev den klassiske historien om en akademikers lille liv. Utgitt i 1965, nå en internasjonal bestselger.

Boken alle snakker om for tiden er John Williams’ roman Stoner fra 1965, nå gjenoppdaget og under oversettelse til store deler av verden. Vi har begynt forhåndslanseringen av boken her i forlaget. Det er trykket opp sobre hvite forhåndseksemplarer til bokhandlere og jeg har vært så heldig å få lese et av dem. Oversettelsen er ved John Erik Bøe Lindgren.

Redaktør Dagfinn Møller skrev en god introduksjon til boken her på Forlagsliv den 21. mai. Her er kortversjonen: I 1965 får John Williams, en professor ved University of Denver, etter en rekke refusjoner, utgitt sin andre bok, Stoner. Det er en stille roman om mann født på slutten av 1800-tallet som unnslipper det harde gårdbrukerlivet, forelsker seg i litteratur og blir akademiker. Årene går. Han dør. Nå er boken tatt opp igjen som en av litteraturhistoriens store. Den har gått sin seiersgang i Europa de siste par årene og nå kommer en norsk oversettelse.

Bare innvidde har fått lese denne forhåndsversjonen. I august kommer den med ordentlig omslag.

Bare innvidde har fått lese denne forhåndsversjonen. I august kommer den med ordentlig omslag.

Skjebnen ville det slik at dette var den første boken jeg leste etter Jesús Carrascos nådeløse Under åpen himmel. Det sier seg da at fallhøyden var stor, og siden jeg også synes det er mer enn nok amerikanske bøker på det norske markedet, så var egne forventninger til dette forhåndseksemplaret ganske lave. Og John Williams er da heller ingen forfatter som yter leseren motstand med sin skrivestil.  Historien er godt fortalt og handlingen løper hurtig over sidene. Det er et vanlig, litt hendelsesfattig liv som rulles opp. Etter hvert gikk det opp for meg at i Stoner er det selve historien som spiller hovedrollen. Til å skjønne dette fikk jeg litt drahjelp fra Grey’s Anatomy, sykehusserien på TV2.

cristina yang x

Jeg ser ofte på Grey’s Anatomy. Den er intelligent. Livet på Seattle Grace Hospital gir oss innblikk i livets store og små dilemmaer, i tillegg til at min store helt Cristina Yang har noe helt eget uforsonlig over seg. En uforsonlighet som taler til meg.  Det var under et jobbintervju hvor Dr. Yang skulle finne sin etterfølger at det forløsende ble sagt. Samtalen kom inn på den høythengende Harper Avery-prisen og kandidaten sier at joda, han vil gjerne en gang vinne den, for det er jo selve målet for en dyktig lege. Da eksploderer den desillusjonerte Dr. Yang og roper ut at «Du kommer aldri til vinne den prisen!  Du kan ikke vinne en pris ved å ha den som selve målet! En god lege må ha som mål å redde liv, ikke noe annet! Først da vil du vinne prisen. Takk for at du kom.»

Når jeg ser meg rundt i livet, og når jeg leser Stoner som jo handler om det samme livet, er jeg ikke sikker på om Dr. Yang har rett. Det er vel ofte folk som har skjult agenda som vinner frem, kanskje til og med vinner priser. Det holder ikke med å gjøre en god jobb, det kreves noe mer, det kreves blant annet at man søker makt og liker maktkamp. Ofte må du også like intriger og være den som setter dem i gang. Jo, jeg tror nok du må ha selve prisen for øyet. Det er muligens dette som noen ganger betegnes som «personlig egnethet» eller å være «sulten». I denne betydningen av ordet er Dr. Yang «uegnet», det samme er Stoner. Samtidig er de i særklasse best. Også uforsonligheten, forakten for inkompetanse, har de til felles.

Uforsonlig dyktige mennesker har lett for å bli ofre. Stoner blir et offer på universitetet, hvor hans overordnede Hollis Lomax legger ham for hat. Dette hatet bunner nettopp i Stoners motstand mot å akseptere inkompetanse.  Livet kunne blitt helt uutholdelig, hadde det ikke vært for at Stoner er lidenskapelig opptatt av bøker. Derfor har han alltid et godt sted å oppholde seg. Heller ikke på hjemmeplan går det fint for Stoner. Hans ukjærlige kone flytter både ham og bøkene hans ut på den trekkfulle glassverandaen. Datteren finner etter hvert glede i alkoholen. Ikke noe av dette biter ordentlig på Stoner, han har jo sin litterære verden. Så blir han syk og for svak til å hevne seg selv om han hadde kunnet. Kanskje var han heller ikke så opptatt av hevn.

Stoner aksepterer tilsynelatende mer enn vi trodde var mulig. Som leser plages jeg av Stoners passivitet og å være tilskuer til et forspilt liv. Av samme grunn endte jeg opp med å like boken veldig godt etter at jeg var ferdig med den. Noen liv er jo nettopp sånn. Kanskje er det også sånn at Stoner var så glad i å lese at han kastet bort andre deler av livet. Men er det da et bortkastet liv? Han fikk jo lest mye. Men samtidig, for å sitere den geniale Cristina Yang, som nå er ute av Grey’s Anatomy for godt: Det kommer til et punkt når det blir for mye for oss. Når vi blir for trette til å kjempe mer. Så gir vi opp.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  12. juni 2014

0 kommentarer

Jesús Carrasco har fått enda en ny leser.

Intemperie-de-Jesus-Carrasco1

For noen dager siden skrev jeg begeistret om  den spanske boken Under åpen himmel her på Forlagsliv. Man blir alltid glad når noen leser ting man skriver, og enda mer når noen tar til seg boktips man brenner for. Sosiale medier fungerer ganske godt noen ganger. Jeg ble i hvert fall veldig glad da super-bokleser Terje Hagen i dag spredte følgende budskap på Facebook. Så får jeg heller leve med å bli kalt pusher.

«UNDER ÅPEN HIMMEL (Jesús Carrasco, Cappelen Damm 2014): Jeg bet raskt på kroken da min favoritt-pusher i landets største forlag tipsa meg om at dette var årets beste bok så langt. De første 50 sidene var jeg svært avmålt og tenkte at det var en slags seig miks av Coelho, Coetzee og McCarthy. Så løsna det og fra side 100 tok det nærmest helt av. Best kan boka sammenliknes med «Goat Mountain» av min egen favoritt David Vann. «Under åpen himmel» er bare på 160 sider og skrevet av en spansk debutant, men dette er STOR verdenslitteratur som kommer til å bli stående som en tidløs klassiker. Boka handler til syvende og sist om å drepe sine indre demoner og kanskje oppnå en slags frelse.»

Dette skriver altså Terje Hagen. Jeg vil gjerne ha flere Jesús Carrascos disipler!

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  12. juni 2014

0 kommentarer

Futebol. En bildekommentar.

vm face

Les mer...