Skrevet av: Odd Karsten Krogh  29. juni 2015

0 kommentarer

Stig Beite Løken. Om å flykte inn i tapetet når verden er vond.

stig beite løken

Stig Beite Løken er en av våre «shooting stars». Les ham gjerne allerede nå før han blir ordentlig berømt.

Skogen i tapetet er en av disse bøkene du kanskje ikke har hørt om og derfor ennå ikke vet at du burde lese. En bok som gir så uendelig mye mer enn den halvgode krimmen mange sluker nå i sommerukene. Den nye romanen til Stig Beite Løken handler om Mathilde på sytten som blir tvunget med sin mor og hennes samboer på landet, en slags ferie som har til hensikt å tømme bestemorens hus og legge det ut for salg. Moren er mentalt ustabil, hun misbruker alkohol og piller. Samboeren er «bare» alkoholiker. I denne dysfunksjonelle familien har Mathilde utviklet sine egne mekanismer for å overleve. Hun er i opposisjon, men tar samtidig ansvar ved å selge seksuelle tjenester slik at hun kan forsyne familien med penger og mat. Det er en såkalt nådeløs bok, dette, men den er ikke […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  24. juni 2015

0 kommentarer

Esther, kanskje. Bruddstykker fra Kiev

 

petrowskaja-hp x

Jeg kom over en fin bok forleden. Anmeldelsen av boken stod i Aftenposten, tror jeg. Anmeldelsen var god og den pirret nysgjerrigheten. Jeg fikk derfor boken nokså kjapt i hus, riktignok ikke fra Gyldendal, men fra Amazon.de. Dermed gikk jeg glipp av det jeg vet må være en glitrende oversettelse av Sverre Dahl. Hvilken bok er det vi snakker om?

Vielleicht Esther (Esther, kanskje) av Katja Petrowskaja. Romanen forteller om forfatterens tippoldemor, som muligens het Esther. Esther var et av ofrene for nazistenes jødeutryddelser i Ukraina. Katja Petrowskaja er egentlig fra Kiev, men flyttet i 1999 til Berlin. Hun har lært seg tysk, de stummes språk (som de kaller det på ukrainsk og polsk), og boken hennes er også utgitt på tysk. Et språk som i dette tilfelle også blir overgripernes språk.

petrowskaja_body02_ap_4548341

Babij Jar utenfor Kiev var åstedet for flere massakre under annen verdenskrig. Mest kjent er massedrapet på 33 tusen jøder i september 1941.

Dette er en sterk og vakker roman, nærmest dokumentarisk i formen. Den er satt sammen av bruddstykker som er overraskende poetiske. Man vet ikke helt. Familien til forfatteren er stykket opp og består av en onkel der, en bestemor der, i tillegg til noen som kanskje er slektninger. Forfatteren blir sittende tankefull under et besøk i USA, der hun finner tolv sider med familienavnet Stern i telefonkatalogen. Kan noen av dem være hennes? Og så er det alle minnene, alt det som er gjenfortalt. Men hvem er det som forteller historiene når alle vitner er borte, og hva er egentlig vitsen med å fortelle dem?

Historiene er mange og hele det grenseløse Øst-Europa er skueplass. Familien måtte flykte fra det tyskokkuperte Kiev i 1941. Det var her Esther, hvis det var det hun het, kanskje ble lastet om bord i en kuvogn og ført bort i glemselen. Ukraina og Polen står sentralt i romanen og i den jødiske historien. Forfatteren tar oss med til gamle jødiske kulturbyer som Kiev, Odessa, Krakow, Berlin og Warszawa. Særlig Warszawa gjør inntrykk. I Warszawa er det nemlig ingenting igjen. Hele distriktet med gaten, hvor familien bodde, er utradert fra jordens overflate og erstattet med ny glasur. Warszawa skulle egentlig ikke ha eksistert, men det gjør det, bare i en ny og nokså ugjenkjennelig form. Det jødiske i Warszawa er ikke mer, bare det som kanskje er minner. Akkurat som Esther, kanskje var det Esther hun het. Dette er gripende lesning du ikke bør gå glipp av.

wars ghetto 1945

Resten av ghettoen i Warszawa i 1945. Senere ble området fylt med nytt innhold.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  18. juni 2015

0 kommentarer

Houellebecq. Mens vi venter på underkastelsen.

underkastelse

Vi nærmer oss raskt utgivelsen av Michel Houellebecqs Underkastelse i norsk språkdrakt. Tom Lotherington har oversatt den til norsk. I anledning av at vi nå har laget forhåndseksemplar (ikke korrekturlest) til bokhandlerne, er det på tide å varsle om den kommende begivenheten igjen.

Det er utrolig hvor fort politikken kan settes i bevegelse og samfunnet komme ut av kontroll. Hardt opparbeidede rettigheter er ingen selvfølge. Michel Houellebecqs Underkastelse trekker opp hittil utenkte politiske scenarioer for Frankrike i 2022. Et Frankrike som minner om både det politiske forliket i Sverige i 2014 og borgernes rettigheter i Russland anno våre dager.

I Frankrike 2022 samler alle såkalte «innvandrervennlige» partier seg om et politisk forlik for å kunne holde landets største parti, Nasjonal Front, utenfor regjeringskontorene. Dermed får Frankrikes muslimske folkeparti både presidenten og hånd om utdanningspolitikken i det som kan kalles en politisk hestehandel. Man er med på å utføre en politikk man er uenig i for å få noe igjen på andre områder. Dette virker vel velkjent også for oss i Norge?

I fremtidens Frankrike er det først og fremst kvinnene som merker endringen. De trekkes ut av arbeidslivet mot høy kontantstøtte for å bli hjemmeværende. Dermed synker de offisielle arbeidsledighetstallene og venstresiden jubler. Obligatorisk skolegang blir redusert og den er plutselig basert på islam, som den samlende for Bokens tre religioner. I tillegg blir en sømmeligere klesdrakt innført for kvinner og flerkoneri blir tillatt, mens likekjønnede ekteskap inntil videre fortsetter som før – de liberale har fått sitt. Houellebecqs hovedfigurer er også denne gang en kåt, halvgammel intellektuell mann og hans likesinnede, som under det nye regimet ser nye muligheter for å få tømt seg i femtenårige jomfruer. Som vanlig hos Houellebecq er ikke dette personer man blir godt kjent med eller glad i, man bare følger dem.

Siden verden ser ut som den gjør i 2015, blir all harselas med islam betent. Boken ble jo også utgitt under attentatuken i Paris i januar 2015. Det er faktisk bare noen få måneder siden. Underkastelse er likevel ikke helt det som media har fremstilt den som, slik jeg selv opplever denne boken. Lesing er subjektiv opplevelse og Michel Houellebecqs egne uttalelser er aldri til stor hjelp. De politiske hendelsene i boken er selvsagt oppsiktsvekkende, men de skjer samtidig så fort at det er vanskelig å tro ordentlig på dem. Den virkelige handlingen foregår i menneskene, som det blir færre av. Mange mennesker forsvinner foran øynene på oss i denne romanen. Kvinner, jøder og homser blir borte fra det offentlige rom. Det tar bare noen uker for nasjonen å begå kulturelt selvmord. Mye av boken foregår i dialogform mellom intellektuelle og halvintellektuelle, ved middagsbord med mye dyr vin og – som så ofte hos Michel Houellebecq – i seng med ivrige ungjenter. Dette er dialoger vi med litt ond vilje kjenner igjen fra vår egen virkelighet, patetiske forsøk på å forklare samfunnsutviklingen og forsvar for egne handlinger.

houellebecq

Hos Michel Houellebecq er det mye å glede seg til for den som liker klinisk satire og presise beskrivelser. Jeg tar til slutt med et sitat jeg selv godt kan relatere meg til: Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på 95%. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi.

Forvirret? Ikke etter å ha lest boken. Hvis du visste hva som kommer, ville du neppe ha klart å vente. Vi satser på kø hos bokhandlerne 1. august.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  21. mai 2015

0 kommentarer

Kristian S. Hæggernes. Om å jobbe på bensinstasjon.

shell

De siste dagene har jeg hygget meg i selskap med romanen Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes. Njål er rundt tredve år og bor hjemme hos foreldrene sine fremdeles, i kjellerstuen på Flaktveit i Åsane utenfor Bergen. Njål har oddsene mot seg. Han er litt asosial, litt aseksuell, litt nerd. Han har hoppet av studiene og jobber på bensinstasjonen rett over gaten. Han har andre interesser enn de andre han kjenner. Han er dessuten homofil og har liten tiss. Altså alle odds mot seg. Det fremgår ikke entydig av boken hvilke dårlige odds som er årsaken til de andre. Njål er bare annerledes. Og samtidig litt som alle oss andre.

Det skjer ikke noe særlig i Njåls liv. Det har ikke endret seg noe særlig siden han var fjorten. Han deltar liksom litt halvveis i livet til sine fettere og kusiner uten at de interesserer ham så veldig. Njål er jo sammen med dem bare fordi de er i slekt, han liker dem ikke egentlig. Den eneste han følte seg litt beslektet med var onkel Sverre, men han døde av kreft. En gang hadde han et slags vennskap med fetteren Stian. Stian pleide å like at Njål tittet på ham da de var i puberteten. Dette vennskapet tok slutt da Njåls utstrakte hånd kom litt for nær. Under lesningen begynner vi å lure litt på om den flaue episoden har fått større innvirkning på Stians liv enn den har hatt på Njåls.

Etter den dagen eksisterte jeg knapt for ham, og til en viss grad er det slik ennå. Vi møtes selvfølgelig nå og da, men da er det som regel med øvrig familie rundt oss, og uten at vi trenger å forholde oss direkte til hverandre. Vi har lite eller ingenting å snakke med hverandre om. Jeg har mislyktes som akademiker og jobber på bensinstasjonen mens han er en av byens mest vellykkede eiendomsmeklere. Han er en heterosuksess med kone og barn og stort hus og to biler, mens jeg er en homofil jomfru som bor i kjelleren hos mor og far.

Njål innså tidlig at han aldri kom til å få noen kjæreste og at det ikke var noen vits i å prøve. Njål er det vi kan kalle lite attraktiv. Mislykket. Tykk, ufiks og liten tiss. Å avfinne seg med at han antagelig aldri skal ha noen kjæreste gjør noe med den personlige hygienen også. Hva er egentlig vitsen med å vaske seg under forhuden flere ganger i uken når ingen noensinne skal komme nær den? Njål løser hygieneproblemet med å bevege seg mindre for ikke å svette. Sånt blir du tykk av.

Kristian S. Hæggernes er en mester i å skildre det flaue på en likefrem og direkte måte, men uten at det blir frastøtende. Njål er antagelig en type vi ville foraktet i det virkelige liv. Det er ikke lov å være utrent i dagens Norge, landet hvor det å jobbe i kassa på Rimi er et skjellsord. Men i romanen får vi stor sympati med Njål og støtter ham også når slektningene forsøker å ordne opp i livet hans. Han vil jo ikke dette. Han har ingen mål i livet i det hele tatt og vi synes plutselig at det er greit. Vi misunner ham kanskje litt?

Og så har han jo noen venner, snarere bekjente, som han går på kino med av og til. Njål gjør helst ting alene, som å gå på vinyljakt i platebutikker eller bare sitte hjemme. De han svermer for blir kjærester med hans nærmeste venner og slektninger. Njål trøster seg med potetgull og går på konserter. Yndlingskomponisten er polske Karol Szymanowski, ikke et opplagt valg for de fleste av oss andre. Interessen for gamle Star Trek-episoder er lettere å kjenne igjen. Stort sett lever Njål et liv vi kjenner igjen fra vi var fjorten år. Det er bare det at Njål er tredve år, Njål står på stedet hvil og stedet hans er et annet enn de andres sted.. Det er faktisk fornøyelig å lese om det. Men under gnurer den bunnløse ensomheten.

hæggerFettere og kusiner er Kristian S Hæggernes’ første roman. For øvrig hans sjette bok siden han debuterte i 2004. Dette er en av de mange gode bøkene som nok går litt for upåaktet hen i et sommerlig Norge. Den fortjener mye mer enn det. Kritikerne har oppdaget den. Jeg skulle ønske at også leserne oppdaget den. For dette er både interessant, morsomt og gjenkjennelig. Og litt trist. Du behøver ikke være tykk, homse, nerd eller ha liten tiss for å synes det.

Hæggernes har en evne til å si ting rett ut uten at det blir flatt. Fortellerstemmens oppriktige nerve bekrefter at dette er et forfatterskap man bør følge godt med på. Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

PS. Jeg brukte et reklamebilde fra Shell øverst, da jeg syntes det passet. Men jeg husker ikke om Njål jobbet på Shell, Statoil eller noe annet.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  7. mai 2015

0 kommentarer

Polska. Kraków og bysbarnet Wisława Szymborska

Polish-Apple-Cake

Ingenting slår de polske eplekakene.

 

Jeg sitter på toget fra Kraków til Warszawa. Utenfor vinduet flagrer et vårgrønt landskap forbi. Bøndene er ute på jordene. De polske slettene virker som de alltid har ligget der, dette er et gammelt kulturlandskap. Historisk sett er dette naturligvis en illusjon. Landskapet har jo ligget der, men det har ikke alltid vært befolket og dyrket av polakker. Polen har blitt flyttet på flere ganger, noen ganger også flyttet ut av kartet for godt. Akkurat nå – og la oss håpe det varer en stund – er Polen et stort land mellom Tyskland og Ukraina. Med den vanskelige historien, inneklemt mellom flere mektige naboer som til tider har forsynt seg grådig av landet, tiår med fæl kommunisme og ny fattigdom på 90-tallet har det kanskje ikke vært enkelt å opprettholde en nasjonal stolthet for polakkene. Men noe er skjedd.

Beskjemmet må jeg vedgå at jeg sjelden drar på ferie til Polen. Jeg har mellomlandet i Polen, jeg har kjørt bil gjennom det og har besøkt byer som før var polske, men ikke er det lenger. Men det som er Polen i dag, det har jeg ikke fått med meg. Én natt på hotell i Warszawa i 2002 er liksom ikke mye å skryte av. I lang tid har jeg klamret meg til den polske natten på luksuriøse Hotel Bristol i 2002, den ultimate hotellopplevelsen allerede den gang. Tiden er inne til å utvide horisonten.

Nå er det tid for Polen. Alle skal jo til Kraków for tiden. Den gamle hovedstaden, historisk by med vakre bygninger som ikke ble ødelagt under krigen. Kraków er en av byene som har klart å forbli en del av det kjernepolske, selv om også den, som så mye annet i Europa, har vært kasteball mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. En kort periode også egen republikk inneklemt mellom de tre stormaktene. I dag er Kraków veldig polsk og har alt. Og så er det jo Auschwitz og saltgruvene på UNESCOs liste. Legg gjerne også til et enormt eksklusivt kjøpesenter ved jernbanestasjonen som får Sandvika Storsenter til å blekne. Jeg anbefaler å kjøpe med italienske espressokanner, som koster halvparten av hva vi er vant til i Oslo.

Mens vi venter på gåsen.

Mens vi venter på gåsen.

Polakkene i Kraków er moteriktig tynne og velkledde, de har hornbriller fra Prada og tilbehør fra Apple. De sitter på café med gratis wi-fi og drikker italiensk espresso. Jeg kommer alltid til å forbinde Kraków med kaker og kaffe. Espresso House og Baker Brun i Bogstadveien får ha meg unnskyldt, men de polske kakene er både mye bedre og mye større. Dessuten koster de ikke så mange złoty. Å bli betjent raskt og hyggelige av engelskkyndige mennesker hjelper også på humøret. Mye god kaffe i Polen, og mye godt brennevin å ha i den. Kraków er en by som skapt for å sitte lenge på café med bok. Det går an å bruke mye tid på gamlebyen i Kraków, festningen, elvepromenaden, stekt gås og polsk øl, hestedrosjer og enorme kaker. Jeg har gjort alt det, med et unntak for hestedrosjene. Men jeg brukte også mye tid på å sitte på café og lese om og av bysbarnet Wisława Szymborska mens jeg var her. Jeg kunne i stedet ha lest legenden om Krakus som drepte dragen, oppe på høyden der middelalderborgen ligger i dag. Eller jeg kunne lest bøker om pave Johannes Paul II som oversvømmer byen i form av kjøleskapsmagneter. Men det er lett å forelske seg i Wisława Szymborska når du først har blitt presentert for henne.

Det ensidige bekjentskapet mellom meg og dere
går det slett ikke så verst med.
Jeg vet hva et blad er, et aks, kronblad, kongle, stengel,
og hva som skjer med dere i april og desember.

Selv om min nysgjerrighet ikke blir gjengjeldt,
Bøyer jeg meg ned over noen av dere,
og for andre av dere må jeg bøye hodet mitt bakover.

Hos meg har dere navn:
lønn, borre, blåveis,
lyng, enebærbusk, misteltein, forglemmegei,
men jeg har ingen hos dere.

(fra Planters taushet, 2002)

Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».

szymborska

Nobelprisvinner med vittig penn og vittig tunge.

Samtidig med diktergjerningen arbeidet Wisława Szymborska i flere tiår for et litterært tidsskrift i Kraków. Historiene fra den gangen er mange, for Szymborska hadde både en vittig penn og en vittig tunge. Mest kjent er historien om den mentalt syke unge mannen som sendte henne dikt skrevet med blod i stedet for blekk. Wisława Szymborska sendte ham derfor videre til en kjent psykiater som fant ut at mannen var schizofren. Hun spurte psykiateren om hvilke erfaringer han hadde med psykisk syke diktere, for diktene til den unge mannen bar umiskjennelig preg av talent. Svaret fra psykiateren var at «kjære fru Szymborska, på mitt sykehus er det en hel avdeling med pasienter som aldri snakker om noe annet enn Dem!». Det gikk enda noen år før de aderton i Stockholm oppdaget henne.

Vil du bli bedre kjent med denne interessante polske damen, anbefaler jeg å lese Christian Kjelstrups gode introduksjon til henne HER. Christian Kjelstrup er også mannen bak de norske oversettelsene av Szymborskas dikt så han vet definitivt hva han snakker om.

Noen dager senere skulle det gå opp for meg at Wisława Szymborskas yndlingsfarge kanskje ikke hadde oppstått sånn uten videre. På høyhastighetstoget gjennom Sør-Polen (må ikke forveksles med Sydpolen) fra Kraków til Warszawa går det opp for meg hvor grønt Polen egentlig er. Utenfor vinduet passerer spirende bjørkeskog og grønne åkrer og innimellom velstelte landsbyer. I restaurantvognen har de både piroger og øl. Og eplekake, ingenting slår de polske eplekakene. Det er godt å være ute i polsk natur.

polsk land

Polsk landskap sett fra polsk tog.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  29. april 2015

0 kommentarer

Simon Stranger. Flyktningekatastrofen i Middelhavet.


8635579-mediterranean-sea-refugees

Noen ganger blir bøker så altfor aktuelle, dessverre. Det gjelder nå Simon Strangers De som ikke finnes, nylig nominert til Nordisk råds ungdomslitteraturpris.  NRK hadde i dag en reportasje om norske bøker som tar for seg flyktningekatastrofen i Middelhavet, og jeg fant ut at det kunne være på sin plass å minne om denne viktige boken, ved å publisere innlegget på nytt. Reportasjene i media gjør inntrykk. Flere hundre, snart flere tusen, druknet under flukten fra terror, krig, sult og nød. Hva gjør vi? Og hvorfor gjør vi det ikke?

 Simon Strangers romaner er omtalt av flere her på Forlagsliv i fjor. Dette skrev jeg selv: Romanen Barsakh handler om femtenårige Emilie som er plaget av kjedsomhet og spiseforstyrrelser. Under ferien med familien på Gran Canaria støter hun på Samuel fra Ghana, som nettopp har vaklet i land på stranden etter en lang reise i en overfylt flyktningebåt. Det blir et sterkt møte preget av kontraster, men et møte som viser at vi alle er mennesker med de samme drømmene. Så drar Emilie hjem og Samuel blir sendt tilbake til Afrika. Simon Stranger skrev senere en oppfølger, Verdensredderne. Den handlet mest om Emilie og jeg har ikke lest den. Men den tredje boken i «serien», De som ikke finnes, har jeg lest. Den er god og har med rette fått mye flott omtale i media.

Simon Strangers ungdomsromaner tar opp viktige temaer som interesserer meg. Det er også fint å kunne lese om dem i et ujålete språk, enkelt språk, om du vil. Korte, avskrelte setninger kan ofte virke sterkere enn all verdens malende adjektiver. Jeg hadde nettopp lagt fra meg Vigdis Hjorths siste roman Et norsk hus da jeg begynte på Simon Strangers bok. Også det en veldig god og viktig bok. På mange måter handler disse bøkene om det samme – nemlig hvor enkelt det er å være fordomsfri og innvandrernes beste venn – så lenge de befinner seg på betryggende avstand.

Simon Stranger

Simon Stranger skrev en av fjorårets viktigste romaner. Dessverre altfor aktuell også i 2015

Alma i Vigdis Hjorths roman endrer seg da hun får polakker i kjelleretasjen, Emilie i Simon Strangers roman blir satt på prøve da Samuel kommer på uvelkomment besøk. Samuel har nemlig gjort et nytt forsøk på å rømme til Europa og delvis lyktes. Han har vært i Amsterdam et år og beveger seg etter hvert nordover for å besøke Emilie. Han har tatt vare på lappen med adressen hennes. Da Samuel plutselig står på kjøkkenet i huset hos Emilies foreldre, får hun brynt seg på sine egne prinsipper. Hun vil helt klart ikke ha ham der. Dette blir for vanskelig, for personlig. Samuel skremmer henne.

Samuel strekker en hånd inn mot henne. Emilie vet at hun må ta den, for ikke å virke uhøflig. Likevel nøler hun, og strekker heller hånden mot håndtaket for å lukke opp vinduet. Alt ved Samuel virker fremmed, ekkelt, som om hele tilværelsen av flukt, sykdom og sår vil smitte over på henne om hun rører ved huden hans.

Samuel står utenfor det norske hus og det går ikke bra med ham etter besøket hos Emilie, like lite som det har gått bra med ham før. Han eksisterer hverken på papiret eller i hodene våre. Folk ser bort og vil ikke bli innblandet i noe. Det skal visstnok befinne seg ti tusen papirløse flykninger som Samuel i Norge, personer som ikke eksisterer. Men Samuel er også et menneske, noe Simon Stranger klart viser oss i de kapitlene som handler om livet i hjemlandet. Vi forstår også hvorfor det er bedre for Samuel å være «ingen» i Europa enn «noen» i Afrika. Dette er en virkelighet vi ikke kan forestille oss. En virkelighet vi helst ikke vil vite noe om. Men Simon Stranger setter opp et speil, slik at vi i hvert fall er nødt til å se vår egen feighet.

stranger«Stranger leverer en roman av de sjeldne, og kanskje den viktigste ungdomsboken skrevet i vår tid. De som ikke finnes bør ha en synlig plass i alle norske bokhyller.» Vårt Land

Anbefales.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  24. april 2015

0 kommentarer

Polska. På vei til håndverkernes hjemland.

Polska 1

Jeg er klar for Polen etter noen innledende øvelser.

 

«En gammel bil med polske skilter og blankslitte dekk stoppes på Svinesund. Når sigarettrøyken er luftet ut, ser tollerne fem mannfolk. Karene er på vei til Norge for å finne seg arbeid. Bagasjerommet er fylt med sigaretter. Polakker …» Slik skildret Kristoffer Nordvik i Aftenposten en scene i Kampen for tilværelsen, NRKs dramaserie som klarte å hisse opp en femtedel av polakkene i Norge, inkludert ambassadøren deres. En femtedel av polakkene som bor i Norge ser visstnok på Tv-serien Kampen for tilværelsen. Hovedpersonen i serien er en lingvist som reiser fra Warszawa til Oslo for å finne sin biologiske far som han aldri har møtt. Polakkene i serien fremstilles med stor ironi, som prototypen på nordmenns fordommer. For det er vel lov å spøke med våre venner?

Jaruzelski - polsk kommunistleder

Jaruzelski – polsk kommunistleder

Jeg har bestilt flybillett til Polen, litt sånn på impuls. Det skal være billig der og man bør jo ha sett Auschwitz en gang i livet. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, et fattig Tyskland, kanskje, eller et litt mindre spennende Ukraina? Et minne fra da jeg var 12 år er at landet hadde så fine frimerker. Store fargerike frimerker med «Polska» på. Den gangen sluttet jo Europa i Vest-Berlin. Og hvis Dagsrevyen en sjelden gang hadde nyheter fra Polen, ble de ledsaget av bildet av mannen med de mørke brillene, Wojciech Witold Jaruzelski. Aldri noe godt fra Polen.

Hvis vi ser bort fra frimerkene og Marek som pusset opp spisestuen min i fjor, har jeg hatt lite med Polen å gjøre. Ikke at jeg har noe imot folket eller landet. På ingen måte. Nordmenn har ikke noen problemer med polakker eller landet deres. Tvert imot er polakkene flinkest i klassen og høyt utdannede. Det liker vi godt. Det er også fint at de tar snekkerjobber, da blir det billigere å få utført reparasjoner i norske hus. Selv ble jeg ble operert i nesen av en polsk lege i fjor. Han var dyktig. Polakker er som oss.

Bartek Kaminski

Bartek Kaminski har hovedrollen som Tomasz i «Kampen for tilværelsen». Å være polsk i Norge er en ting, polsk i Polen kanskje noe annet?

 

Polakker drikker vodka og øl. Det liker vi også godt. Det er innvandrere som ikke drikker vi har problemer med. Dette med at polakkene smugler sprit og sigaretter er også noe nordmenn synes er en fordel – i likhet med svart arbeid. Polske immigranter er eksemplariske. De er jo nesten som oss. Kvinnene er riktignok blondere og tynnere. Mennene er mørkere og tykkere og har ofte bart. Til tross for dette ser det ut til at vi omgås fredelig og at vi i fremtiden kan få mange norske skoleelever med etternavn som Borowski og Łukaszewicz. Polakkene er kommet for å bli her og vi har ikke så mye imot det.

Men det helt spesielle med folk fra Polen, i motsetning til andre innvandrere, er at vi liker polakkene best når de er her, ikke når de er i hjemlandet sitt. Da har vi fordommer mot dem. Her er de som oss. I Polen, der vodkaen flommer, er polakkene mer polske. Når var du selv i Polen sist?

Polske tvillinger

Polske tvillinger

Vi vet i det hele tatt altfor lite om Polen. Kan du navnet på noen kjente polakker? Lech Wałęsa, helt sikkert. Pave Johannes Paul. Er ikke Roman Polanski polsk? Så visste du kanskje ikke at Frédéric Chopin og Madame Curie egentlig var polske selv om de bodde deler av livet i Paris og forfransket navnene sine. Og muligens husker du selve inkarnasjonen av polske menn: de små korpulente Kaczyński-tvillingene var henholdsvis president og statsminister – mest kjent for sine populistiske uttalelser. Men også polske politikere vokser, den polske Donald leder som kjent nå hele EU.

wislawa_szymborska

Wisława Szymborska vant Nobelprisen i 1996

Siden dette er en forlagsblogg kan det være formålstjenlig å ta med Polens hele fem litterære nobelprisvinnere i litteratur. Henryk Sienkiewicz  i 1905. En klassiker. Władysław Stanisław Reymont i 1924. Mye vanskeligere å få tak i i dag. Wisława Szymborska fikk Nobelprisen i 1996 og var kanskje en av de minst leste forfattere som noensinne har fått den. I 1980 gikk prisen til Czesław Miłosz. Du har heller ikke lest ham, nei? Det er dumt av oss. Den mest kjente prisvinneren er Isaac Bashevis Singer, som da han fikk Nobelprisen i 1978 allerede hadde bodd i USA i førti år. Tidligere bokklubbmedlemmer kjenner til ham. Selv er jeg ganske så blank på Polen og polsk litteratur. Det må jeg endre på. Men nå skal jeg først besøke polakkene i deres eget land.

Norwegian til Kraków er fullt av små korpulente polske menn med bart, de skal hjem til påske. Noen seter er også opptatt av kulturelle eldre mennesker som leser bøker, du vet typen som har tatt tysk eller nederlandsk grunnfag og som nå gjerne vil forsøke noe nytt. Som å se Auschwitz. På flyet er det ingen som tar seg bryet med å gi informasjon på polsk. Kanskje fordi ingen kan polsk. Men landet har hele 38 millioner innbyggere, jeg bare nevner det.

Å lande på Johannes Paul II er ingen stor opplevelse siden den er under oppbygging. Masse villedende skilt fulle av konsonanter. Men taxien er effektiv og ingen prøver å lure oss. Å sjekke inn på Best Western Old Town er unnagjort på to minutter og det er hyggelig i tillegg. De ansatte snakker bedre engelsk enn i noe annet kontinentalt land jeg har vært i. Rommet er stort og fint og har utsikt mot middelalderborgen. Polen, jeg gleder meg. Følg med, mer kommer.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  22. april 2015

0 kommentarer

Ingen mennesker er en øy for seg selv. Intervju med Frederik Lønstad, redaktør for norsk skjønnlitteratur i Cappelen Damm

fred 2 Like før påske presenterte norskredaksjonen høstlista 2015 for kolleger i Cappelen Damm. Det som ble lagt frem var den mest ambisiøse og mest kvalitetsbevisste høstlista vi har sett på mange år. Her er det mye å se frem til både når det gjelder bredde og når det gjelder salgspotensiale. Frederik Lønstad er en av redaktørene i norskavdelingen og har vært i bransjen et par tiår. Han er utdannet i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Første litteraturjobb var i Vagant og Samtiden, men den første redaktørjobben i forlag var som vikar hos Cappelen i 1999. Etter vikariatet arbeidet Frederik en stund som litteraturkritiker, blant annet for Klassekampen, før han ble ansatt i Damm i 2000, som senere ble til Cappelen Damm.

Noe sier meg at det kanskje ikke er så enkelt å få utgitt bok på Cappelen Damm. Norges største forlag har antagelig mye å velge blant?

Vi får inn rundt åtte hundre manus i året. Av disse blir 40–50 utgitt som bøker. Det er […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  19. april 2015

0 kommentarer

En bønn for de bortførte i Mexico

Taxco,_Guerrero,_Mexico_(Night)

I det siste har jeg lest og blogget om bøker som tar for seg overgrep mot mennesker. Overgrep som lar seg gjennomføre fordi landet disse menneskene bor i fungerer dårlig eller er gjennomkorrupt. Nå har vi i Cappelen Damm utgitt en roman som tar for seg kritikkverdige forhold i Mexico. En bønn for de bortførte av Jennifer Clement.

Grensen mellom Mexico og USA er selve symbolet på forskjellen mellom den rike og den fattige delen av verden. Over denne grensen foregår det en storstilt menneskesmugling, inkludert trafficking. Det finnes ingen eksakt statistikk på hvor mange som blir bortført og smuglet over grensen fra Mexico. Men man regner med rundt 600 000 mennesker per år. De fleste av disse er kidnappet og bortført for å «tjenestegjøre» som slaver eller prostituerte. For de aller fleste en skjebne verre enn døden.

Clement_EnBonnForDeBortfDet er dette romanen En bønn for de bortførte handler om. Nærmere bestemt om Ladydi – de blir døpt sånt i fattigkvarterene- som lever i stadig redsel for å bli røvet bort fra den lille fattige landsbyen i Guerrero-regionen. Dette området, hvor det glamorøse feriestedet Acapulco også ligger, er en av Mexico mest lovløse regioner, hvor det er narkobandene som styrer. Det er trolig at ikke alle ofrene for menneskehandel havner i USA, men også på steder som Acapulco. En narkotikadose kan som kjent bare selges en gang, en prostituert kan selges flere ganger. Forfatteren Jennifer Clement er selv født i Mexico, hvor hun fremdeles bor. Hun forteller i et intervju at hun allerede tidlig fikk høre historien om mødre som gjemte sine døtre i jordhull for at mafiaen ikke skulle finne dem og ta dem med seg. Denne historien glemte hun aldri og hun baserte romanen sin på disse sanne hendelsene.

Fortelleren i romanen er en ung jente som skildrer hvordan det er å vokse opp i slike omgivelser, hvor redselen for å bli plukket opp av de svarte SUV’ene som plutselig og uten forvarsel farer gjennom landsbyen. Vi får også høre hvordan fantasi og vennskap kan bidra til å gjøre det uutholdelige utholdelig her i skyggen av narkokrigen. Og motet til Mexicos fattigste kvinner imponerer.

Sterk lesning, dette. Etter å ha vært gjennom En bønn for de bortførte vil du antagelig ønske å stryke enda et land på listen over fremtidige reisemål.

(Bildet øverst viser Taxco, en av byene i Guerrero-provinsen)

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  16. mars 2015

0 kommentarer

Mapuche. Derfor gråter Argentina.

mapuche ricardo raúl bossie48

En neddopet kvinne blir kastet ut fra et fly over Rio de la Plata. En prostituert transvestitt blir funnet i Buenos Aires’ stinkende havnekvarter. Her selger menn og kvinner seg for noen få pesos. Det er vanlig at folk blir drept. Ingen bryr seg, aller minst politiet. Den franske thrillerforfatteren Caryl Férey, mest kjent for sin skrekkberetning Zulu fra et Sør-Afrika i oppløsning, river i sin nye bok masken av Argentina. Det som skildres i Mapuche er rystende. Få andre krimbøker gir så god innsikt i et lands overgrep mot sin egen befolkning. Ingvar Ambjørnsen anmeldte den i VG i fjor og konkluderte med at «Mapuche er noe så sjeldent som en viktig thriller».

Ferey mapuche

«Mapuche» av Caryl Ferey er nettopp kommet i pocketutgave på Aschehoug

Argentina har alltid prøvd å fremstille seg selv som noe annet enn det det er. Det er det hviteste landet i Sør-Amerika. Hovedstaden Buenos Aires blir sammenlignet med Paris. Landet er rikt og velfungerende. Men innimellom slår glasuren sprekker og viser oss fliker av en annen historie. Polske kvinner som ble satt i land til ufrivillig prostitusjon tidlig på 1900-tallet. Sympatien med de tyske nazistene. Alle som forsvant under militærdiktaturet. Argentina som verdensmester i fotball på hjemmebane mens skrikene lød fra torturkamrene. En politisk ledelse som får nabolandene til å fremstå som perfekte demokratier. De stadige løgnene om statens økonomiske tilstand. Og nå sist, for noen måneder siden, nyheten om at advokaten som ville stille president Cristina Fernández de Kirchner for retten, var brutalt myrdet.

Og så er det ting vi kanskje ikke visste. Jeg tilstår at «Mapuche» var et ukjent begrep for meg, selv om jeg har vært innom Argentina flere ganger. Vi har alltid trodd på historien om at «meksikanerne nedstammet fra aztekerne, peruanerne fra inkaene og colombianerne fra mayaene, mens argentinerne kom rett fra båten». Argentinerne er Sør-Amerikas helhvite europeere, men de har tydeligvis jobbet for det. Mapuche-indianerne var en av folkegruppene som brutalt ble fjernet fra kartet under diktaturet. Først da Argentina ble – om ikke akkurat velfungerende, så i hvert fall i navnet – et demokrati igjen, ble minoritetsfolkenes rettigheter satt på agendaen.

Bokens ene hovedperson, Jana Wenchwn, er av mapuchefolket, folket som ble revet bort fra slettelandet. Hun lever nå som billedhugger og eksprostituert i Buenos Aires. Skildringen av overgrepet mot hennes familie er kort, men uhyre sterk lesning. Da liket av hennes prostituerte venn blir funnet i havnen, fraråder politiet henne å forfølge saken. Dette er noe som skjer prostituerte hver dag. Men Jana Wenchwn lar seg ikke skremme. Hun tar kontakt med privatdetektiven Ruben Calderón som har spesialisert seg på å etterforske forsvinninger under diktaturet. Og nettopp fra Ruben – og mødrene på Mai-plassen – går det en annen blodrød linje.

Under diktaturet forsvant det flere tusen mennesker i Argentina. Særlig intellektuelle, kunstnere og opposisjonelle. De ble bortført og forsvant så ut i det store intet. Ruben Calderón opplevde å miste både sin far og sin søster under disse utrenskningene. Derfor har han personlig engasjement i kampen for å finne ut hva som skjedde. Det som gjør fortiden enda mer grotesk er at flere av barna til de forsvunne opposisjonelle ble tatt og fordelt ut til regimetro familier. Disse barna er først nå i ferd med å oppdage sin egen fortid.

Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli  var Argentinas siste general. Her oppildner han til angrep på Falklandsøyene - mens hans egne landsmenn ble bortført og drept

Leopoldo Fortunato Galtieri Castelli var Argentinas siste diktator-general. Her oppildner han til angrep på Falklandsøyene i 1982- mens han drepte og torturerte sine egne opposisjonelle

I jakten på sannheten følger vi Jana og Ruben fra horehus og alternative technoklubber til ærverdige Café Tortoni og Evitas grav på La Recoleta. Men det er en farlig beskjeftigelse de har gitt seg i kast med. De som snuser for mye i disse gamle sakene blir som regel selv drept eller forsvinner for godt. Metodene fra den gang brukes fortsatt i dagens Argentina, ifølge Mapuche. Med de siste nyhetene fra landet friskt i minne virker boken dessverre svært så troverdig. Vi som elsker Argentina har likevel mest lyst til å ikke tro på det Férey beskriver. Dette er for ille til å være sant. Eller er det ikke?

Boken ble utgitt på Aschehoug i fjor og kom i pocket nå i 2015. Den er ulidelig spennende fra første til siste side og har lange historiske passasjer om Argentinas lite stolte fortid. Kanskje ikke en bok for dem som vil lese seg opp til en hyggelig ferie i tangoens hjemland, men Mapuche er helt nødvendig lesning for den som vil vite hvorfor Argentina gråter.

 

Bildet øverst: «Mapuche» av Ricardo Raúl Bossie)

 

Les mer...