Skrevet av: Odd Karsten Krogh  20. august 2015

0 kommentarer

Bysommer. Poetisk i São Paulo.

sp paulista

Avenida Paulista.

En av disse fine julidagene, dro jeg på en liten midtukeferie. Til São Paulo, en av verdens største byer. Størst på den vestlige – og også på den sydlige – halvkule. Brasília kan være den egentlige hovedstaden i Brasil så mye den bare vil, Rio de Janeiro kan være byen alle drømmer om å se en gang i livet, men det er i São Paulo at det brasilianske miraklet virkelig har utfoldet seg. Og økonomi kan som kjent være viktig for byutvikling. São Paulo er ikke lenger bare størst, den er blitt noe mer.

Når man lander i São Paulo – denne gangen på den «lille» flyplassen Congonhas midt i byen – er noe av det morsomste selve innflyvningen. Man flyr jo gjerne over São Paulo en halvtimes tid uten at skyskraperutsikten endrer seg nevneverdig , byen har hverken begynnelse eller slutt. Her nede må det være et helvete å bo, tenker man der man titter ut over alle skyskraperne på høyre side. Så feil kan man ta. Flyet bestemmer seg for å stupe ned over skyskraperne og lande på en av rullebanene, som virker nøye avstemt til den minimumsdistansen en Airbus 319 trenger for å lande. Siden kineserne ikke har fått fart på lyntogene i Brasil ennå, betyr det at det lander et fullastet fly fra Rio her sånn cirka hvert femte minutt. Sånt blir det kaos av hvis det oppstår den minste lille forsinkelse. Og det gjør det ofte, siden Congonhas ofte er stengt i morgentimene på grunn av tåke. Jeg blir denne gangen flyttet frem til et tidligere fly i den berømte «Luftbroen», men ender opp med å ta av to timer etter det opprinnelige flyet mitt – etter at tre avganger ble slått sammen.

Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.

Innflyvning over São Paulo, sterkt forsinket.

Men taxien suser avgårde på nybygd bymotorvei og vi er fremme ved Avenida Paulista på bare tyve minutter.  Uansett hvor mye man snur og vender på det og hvor mye São Paulo vokser i alle retninger, så er det Avenida Paulista som er São Paulos virkelige sentrum. Den store avenyen ligger på en slags åsrygg, altså øverst i sitt område. For over hundre år siden var dette alleen hvor alle de store herregårdene lå, med enorme hager og parker nedover på begge sidene av åsen. I dag har herregårdene lagt på seg opptil femti etasjer og hagene er forvandlet. På den ene siden av Paulista har vi i dag bydelen Jardins – hagene – som er det dyreste strøket i verden etter Manhattan. I lille Rua Oscar Freire, en gate som minner om Hollywood, ligger butikker du knapt har råd til å gå inn i, her handler de rikeste av de rike. Utenfor de dyre cafeene står det parkert Maserati og Bentley, sistnevnte med sjåfør. På den andre siden av Paulista ligger bydelen Bela Vista – fin utsikt. Dette var definitivt mindre fint inntil for ti år siden, nå har også dette området beveget seg oppover i hierarkiet. Men fremdeles er «Hagene» finere enn «Fin utsikt», selv om plassmangelen i São Paulos indrefilet nå gjør sitt beste for å viske ut skillet.

sp livraria cultura

Livraria Cultura er bare en av flere enorme bokhandler i São Paulo. Her kan du glemme storbyens stress i timesvis.

Til tross for den travle Fifth Avenue-følelsen man får oppe på avenyen, opplevelses dette som et godt sted å være. Her ligger det berømte MASP-museet, Trianon-parken med tropiske planter og klinende byborgere på benkene. Et par kultursentre. Kinoer, teatre, shopping i verdensklasse og store luksushoteller. Det er fire metrostasjoner på den 2. 5 km lange strekningen som utgjør Avenida Paulista. Og dessuten minst fire enorme bokhandler. På Livraria Cultura tilbringer jeg et par timer. Siden Cappelen Damm ennå ikke har utgitt noen guidebok om São Paulo, kjøper jeg boken Piecing Together São Paulo. De unge brasiliansk-amerikanerne Gabriel og Aron Lesser vokste delvis opp i São Paulo, delvis i USA. De utga tidligere i år en alternativ guidebok til denne en av verdens største megabyer, og det med vekt på det alternative og det bærekraftige som det så fint heter. Siden det er gått tredve år siden mitt første skrekkslagne møte med denne megabyen, tenker jeg at det kan være lurt med noen unge mennesker til å guide meg inn det nye São Paulo.

Min favoritt forblir likevel det eviggrønne Casa das Rosas, Rosehuset, et litteraturhus med uteservering midt ute i en stor rosehage. Selv for den som er mindre interessert i poesi er det godt å være her. I motsetning til Rio de Janeiro er det heller ikke for varmt til å sitte ute her i São Paulo. Luften er sannsynligvis forurenset, men det merker du ikke. Fra rosehagen på Avenida Paulista tar det rundt tre og en halv time (!) å kjøre ut til periferien av byen, hvor de voksende fattigstrøkene ligger som et pulserende belte. En bekjent av meg har bodd der i rundt tredve år, men kan fremdeles ikke veien hvis hun må kjøre selv. Hun er nødt til å ta bussen for å finne frem. Denne periferien, som jeg selv bare har fløyet over, skal visstnok alltid være i forvandling.

I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.

I denne byen kommer du deg raskt fra det ene til det andre. Metroen har hatt fungerende sperreporter og elektronisk billettsystem i flere tiår.

Jeg bestemmer meg for å starte neste dag et helt annet sted, nemlig i den japanske bydelen Liberdade. Den effektive metroen med elektronisk billettsystem og fungerende sperreporter tar meg hit på null komma niks. Det er kanskje litt trangt, men definitivt effektivt. Liberdade byr på en stemning som kan minne om Tøyensenteret en tidlig morgen. Gatelysene er formet som pagoder og det henger papirlykter der resten av São Paulo må nøye seg med halogen. Gamle menn sitter på dørstokkene og leser japanske aviser. Det lukter sånn asiatisk frukt som lukter råttent. Jeg roter meg inn i en bokhandel hvor alt er på japansk. Innehaversken spør – på portugisisk – om hun kan hjelpe meg med noe. Det kan hun jo ikke, her er alt helt gresk.

Japanerne kom til Brasil rundt 1908, da sistnevnte land hadde opphevd slaveriet og trengte ny arbeidskraft på kaffeplantasjene. Japanerne fikk bedre muligheter her enn i hjemlandet, de var arbeidsomme og flinke jordbruksarbeidere. Dessuten var de billigere – siden de var så små av vekst, fikk de dårligere betalt enn sine europeiske kolleger. Med minst halvannen million japanere i Brasil er dette den største japanske kolonien utenfor Japan. De utgjør kanskje det nærmeste Brasil kommer en distinkt innvandrergruppe på grunn av utseendet og språket. La oss hurtig tilføye at også japanerne snakker perfekt portugisisk og på nesten alle måter er blitt veldig brasilianske på de hundre årene de har bodd her. Matmessig har sushi forlengst satt sitt preg på Brasil. I São Paulo får du antagelig den beste sushien i verden etter Tokyo. Og den beste pizzaen i verden etter Napoli. For São Paulo er også den største italienske byen i verden utenfor Italia.

Det tar da også bare noen minutter å gå bort til den store katolske katedralen Sé, hvor Brasil ser latinsk ut igjen. Plassen foran den staslige kjempekirken syder av liv. Det er mange uteliggere her i det gamle sentrum, en sjeldenhet i Brasil, som har forsøkt å renske opp i storbyenes prestisjestrøk. I alle land, og særlig i land med skjev fordeling, synes man at fattigdom er best når den ikke synes. Men her i landets økonomiske muskel synes den – og kontrasten blir veldig stor.

Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.

Luz-stasjonen i São Paulo ble bygget etter IKEA-prinsippet. Laget i Glasgow og skrudd sammen her litt lenger syd.

Å gå rundt i São Paulos gamle sentrum er interessant, her lå verdensdelens høyeste hus en gang på 1930-tallet, her er det sydende liv rundt lunsjtider, men ikke på kvelden. Litt lenger opp i byen, to metrostasjoner unna, finner vi den gamle jernbanestasjonen Luz. Den ser ut som den er britisk, noe den visstnok også er. Bygget opp i Glasgow og fraktet hittil den andre siden av verden. En gang var klokketårnet høyt og symbol på velstand. I dag går det fremdeles noen lokaltog til Luz-stasjonen og bygningen er fremdeles staselig der den skinner mot den tropiske parken med europeiske skulpturer på en andre siden av veien. Det er dette som er Brasil – umiskjennelig tropisk og umiskjennelig europeisk på samme tid.

I den nederste enden av Luz-stasjonen befinner det seg et nyskapende museum. Museet for det portugisiske språk har sin selvsagte plass her i verdens største portugisisk-talende by (du ville bli forbauset over hvor langt nede på den listen Lisboa ligger). Museet er blitt kjent for sin nyskapende bruk av teknologi i litteraturformidlingen. Utstillingene skifter ofte og vi er så heldige å få med oss en poesifestival. Poesien, dette litteraturens stebarn som ingen interesserer seg noe særlig for, har fått et kraftig løft her i São Paulo. Og det først og fremst på grunn av måten den formidles på og ved å inkludere folket selv.

Museet for det portugisiske språk. Bak His Master's Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning

Museet for det portugisisike språk. Bak His Master’s Voice-røret skjuler det seg en video med diktopplesning

Etter et besøk på dette museet føles det naturlig å fortsette med graffiti. På tyve minutter tar metrôen oss til en helt annen kul kant av byen, til Vila Madalena. Her kan man nyte gatekunst og en pizza, som jo også er en av São Paulos spesialiteter. Det er egentlig utrolig godt å være i São Paulo. I hvert fall i de rikere bydelene. Da jeg skal ut med noen gamle São Paulo-bekjente på kvelden, det er tyve år siden sist, blir jeg minnet på at skillet mellom bydelene «Fin utsikt» og «Hagene» har noen fordeler fremdeles. Vi spiser middag på Violeta på fiffegaten Rua Augusta, men på gal side av Avenida Paulista. Ikke uten grunn. Her bor det nemlig færre innflytelsesrike borgere og protestene mot nattåpne utesteder har ikke fått like stort gjennomslag ennå. Det er her, på en stappfull nattcafé i Rua Augusta at jeg innser hvor morsomt det kan være i Vestens virkelig store byer. Hele døgnet.

sp nattservering

Nattservering og fullt hus kl. 0200 i São Paulo.

 

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  27. juli 2015

0 kommentarer

På kollisjonskurs. Brasiliansk bademote.

ipanema

En varm vinterdag på Ipanema.

 

Været har ikke vært det beste i ferien, heller ikke her på Ipanema. Derfor kan man bruke en del tid på nettaviser. Sånn som VGs litt rare spalte «Min Mote», denne uken med en reportasje fra det solfylte Sørenga og den nye badeplassen der. De hadde intervjuet og tatt bilde av unge veltrente mennesker. Poenget var å få frem årets bademote og folket svarte villig vekk på hvor de hadde kjøpt badetøyet sitt. Et gjennomgående spørsmål var også hva som var deres verste opplevelse på stranden. Nesten alle svarte merkelig nok «speedo». Ikke «kaldt badevann», men «speedo». Det virker som svaret er blitt hjulpet frem, speedoen skulle tas. Siden jeg selv en gang i tiden gikk på svømmekurs i god gammeldags badebukse, fikk dette fikk meg til å tenke litt over hvordan vi er kommet dit.

bilde fra vg

I VG kan du lese om norsk bademote. Kun damen til venstre hadde holdt mål på Copacabana, de to til høyre har for mye stoff på seg. Den unge mannen trenger omgående en diskret svart badebukse.

Som Oslo har også Rio de Janeiro noen badeplasser midt i byen. To av dem heter Copacabana og Ipanema. Det var forrige lørdag, da den upålitelige vinteren eksploderte i noe mer sommerlig. Temperaturen hadde over natten steget fra forfriskende 20 til stillestående 30 grader. Jeg så ut av vinduet og oppdaget naboene på vei ut mot stranden. I bikini og badebukser. Ja, badebukser. Dette plagget som ble forbudt i Norge en gang tidlig på nittitallet, da hevnlystne kvinnelige designere bestemte at alt undertøy og badetøy for menn skulle omdøpes til «boxer» og utstyres med en tykk, gnagende søm der den gjør mest skade. Samtidig ble badebuksen, hvis den i det hele tatt kan nevnes, foraktelig omdøpt til «speedo» eller «bittesmå badebukser» slik at vi forstår at dette er noe vi må holde oss langt unna.

I dag går det en ubehagets grenselinje mellom resten av verden og USA, landet som er livredd for nakenhet og kroppshår hvis det ikke er på porno. Jeg regner da Norge og deler av Nord-Europa med til USA, altså omtrent den samme delen av verden som har sluttet å se italienske og franske filmer. En mannlig norsk kollega kom i fjor sommer i et dilemma, han var alene om å ha shorts på stranden i Italia. Norske facebook-venninner som er på sommerferie i Portofino og Montpellier rapporterer ofte fortvilet hjem om at «hjelp, jeg ligger her ved siden av en hårete fyr i speedo! Hva gjør jeg? Ææææsj!» Velkommen til virkeligheten, lille venn.  Hva gjør vi? Hva er det vi driver med? Og hvem har rett?  USA, i denne omgang kun kjernelandet, har nå også besluttet å forby det norske undertøysmerket Comfyballs, leste jeg i VG tidligere i år. Comfyballs er en nesten-ny oppfinnelse som to nordmenn har gjort, hele noenogtyve år etter «boxershortsens» inntog. De har utstyrt den eneste tillatte, men akk så gnagende, «boxeren» med en slags pung etter kenguru-prinsippet. For at menn skal ha det mer komfortabelt. Hva var egentlig i veien med den gamle Dovre-trusen?

Jeg ser meg om på stranden, Copacabana denne dagen. De aller fleste menn har sunga, altså badebukse, uansett hvor gamle, tykke eller tynne de er. De er faktisk ikke bittesmå, det er brukt ganske mye stoff på dem. Jeg har riktignok vært her i noen år nå og muligens blitt blind, men, nei, bittesmå er de ikke. Bitteliten, det er Lavrans Solli, det, og han er norsk.

Da stiller det seg litt annerledes med kvinnene. Her går tankene til min venninne Sonja, som ankom Rio i forfjor og fikk bemerkninger om at det var «veldig mye stoff» i den norske bikinien hennes. Morgenen etter gikk hun på Blue Man og handlet ny badedrakt for å gli inn i mengden. Ikke siden nittitallet har det vært vanlig med topless i Brasil. I stedet skal rumpeballene vises. Og det skal vises mye av dem, det kan aldri bli nok rumpeballer. Derfor er de fleste bikiniers bakside redusert til en slags liten trekant som forsvinner inn i en tykk tråd der det gnager mest. Brasiliansk voksing er for øvrig en skikk som oppstod i New York, ikke her. Du gjenkjenner også utenlandske turistdamer på at de har stoff over hele bakdelen.   Det som kjennetegner begge grupper er at bademoten uansett krever omfattende depilasjon, som det heter på disse kanter. Merkelig hvor fint det høres ut i latinske land, «avhåring» blir plutselig noe annet, ikke sant?

bademote copacabana

Og her er en vanlig varm dag på Copacabana.

 

Ikke mange badeshorts å se på Copacabana denne varme vinterdagen. Frankrike og Tyskland har ikke gått inn i ferien ennå. To nordmenn i fotballshorts ser seg litt forvirret rundt. En gjeng med spraglete strandshorts til knærne snakker spansk med argentinsk aksent og ler litt nervøst. Noen av disse vil allerede i morgen ha skaffet seg badebukse. I mitt stille sinn håper jeg de ikke velger den glorete hvite varianten med Ipanema i store bokstaver over baken. En diskret normal badebukse skal helst være svart. Ikke tro at det er så enkelt her heller. To tyske unggutter kommer opp av vannet, også de et offer for den lutheranske boxer-tradisjonen. Det drypper tungt av de knelange bermudashortsene deres, de tørker neppe før i ettermiddag. De synes nok selv de virker veldig maskuline sammenlignet med de lokale i bittesmå badebukser. Imidlertid har de begått kardinalsynden. De har med håndkle! Ingen bruker håndkle her, man leier stol. Kun franske damer utenfor Hotel Sofitel bruker håndkle på Copacabana. Håndkle er dødsfeminint. Det er selvsagt like nådeløst her som på Hamresanden ved Kristiansand, hvis noen skulle ha trodd noe annet.

En av disse norske damebloggerne, også hun med Hamresanden som referanse, skriver friskt på bloggen sin. Hun målbærer antagelig alle norske kvinners meninger når hun uttaler følgende: Uansett hvor blodtrent kroppen din er, vil du ALDRI se bra ut i en Speedo. Sånn er det bare! For å unngå ufrivillig slanking for kvinner verden over som følge av at vi ikke klarer å holde maten nede, kjøp dere BADESHORTSER!!  Jeg lover dere, brasilianske kvinner er ikke unødig slanke. Nyheten om Comfyballs har nå også kommet frem til samme blogger der hun kommenterer følgende: Det at menn til stadighet klør seg på testiklene, flytter rundt på utstyret eller gjør ett eller annet som innebærer en hånd der nede i all offentlighet, det er jo ingen hemmelighet. Og jeg har alltid lurt på hvorfor!  Så du lurer på det, ja?  Kan det ha noe med badeshortsen å gjøre? Når får vi også den med kengurulomme?

Klarer vi nordmenn å se det absurde i dette, tro? Hva er vitsen med å påby kyskhetsbelte og så selge den sammen med en boltesaks? Og tror du virkelig på din kvinne når hun forteller at du får mindre mave hvis du dekker til lårene med pastellfarget blomstret bomullsstoff??  Brasilianerne tviholder på badebukse og små bikinier fordi det er mest praktisk og behagelig, ikke fordi de vil være sexy. Noen er selvsagt det også. Fotballshorts er noe de sover i eller bruker til det den er ment for, nemlig fotball. Når man er vant til høye temperaturer, blir det heller ikke noe unaturlig i det å vise seg frem i det vi nordmenn kaller halvnaken tilstand. Man har sett familie, venner og naboer løpe rundt i badetøy og shorts fra man var bitteliten. Men med et unntak. En brasiliansk venn av meg er fremdeles i sjokktilstand etter å ha overnattet med nordmenn på en turisthytte i den norske fjellheimen. Der løp folk rundt i bare undertøyet. Sånt gjør man bare ikke, uansett hvor mye stoff det måtte være i en boxer fra Dressmann.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  7. juli 2015

0 kommentarer

Compliance. Overgrepene på bakrommet hos McDonald’s

Compliance2

Jeg kom over en uhyggelig, men god film på Silver-kanalen forleden. Compliance het den. Det betyr vel noe sånt som oppfølging, tøyelighet eller føyelighet. Filmen viser til de grader hvor tilpasningsdyktig mennesket er, hvordan det føyer seg etter autoriteter og kan bli villig til å utføre overgrep mot andre.

Vi møter Sandra (Ann Dowd) som driver en hurtigmatrestaurant i Ohio i USA. En dag får hun en telefon fra en mann som sier han er politioffiser. Han har fått en klage fra en av restaurantens kunder som påstår at en ansatt der, en ung pen pike med lyst hår, har stjålet fra kundens veske. Politioffiseren får via telefonen Sandra til å forplikte seg til å hjelpe til med etterforskningen.

Sandra finner ut at det er den unge Becky (Dreama Walker) ved serveringsdisken som passer til beskrivelsen. Selv om Becky nekter for å ha stjålet penger, overbeviser telefonstemmen Sandra om at hun er forpliktet til å stenge den unge jenta inne på bakrommet og gjennomsøke lommene og vesken hennes. Da pengene ikke er å oppdrive, må Becky fremdeles sitte i Sandras varetekt. Etter hvert blir Sandra overtalt til å gjennomføre en full kroppsvisitasjon på en naken Becky. Under påskudd av at hennes bror er i fare for narkotikaforbrytelser, blir også Becky truet til å oppføre seg rolig og ikke protestere. Sandra, som jo er sjefen hennes, er opptatt av å «adlyde ordre og hjelpe politiet» og spiller derfor en stor rolle i denne prosessen.

Man får lyst til å skrike ut «hva er det dere holder på med?» når man ser denne filmen. Det gjorde også publikum under premieren i New York i 2012, da reiste flere seg og ropte i protest og mange forlot salen i raseri over det personene fikk seg til å gjøre. Men det skjer altså, og filmen, den baserer seg på virkelige hendelser, den. Flere titalls av dem skjedde på 2000-tallet og mange av dem involverte hurtigmatrestauranter. Mest kjent er Bullitt County-saken, den falske oppringningen til McDonald’s i Mount Washington i Kentucky i 2004, en oppringning som førte til omtrent samme hendelser som i filmen Compliance. McDonald’s ble dømt til å utbetale en erstatning til offeret på flere millioner dollar, selv om ingen av de ansatte «husket» hva som hadde skjedd etterpå.

ComplianceHistorien utvikler seg akkurat så ille som vi frykter. Siden Sandra har mye å gjøre i restauranten, får hun noen av de andre ansatte til å steppe inn på bakrommet for å utføre videre «etterforskning».  De er stort sett alene med offeret på bakrommet. En mannlig ansatt, Kevin, er imidlertid en venn av Becky og nekter å utføre «ordre». Han blir dermed skiftet ut med Sandras noe beduggede samboer Van, som kommer til restauranten. Og det er da de verste overgrepene tar til. Også Van blir overbevist via telefonen – mannen som påstår han er politi forlater aldri røret – om at det er helt nødvendig med intim ransaking og deretter ris på bar rompe for å ha vært ulydig. Da Becky tvinges til oralsex for å vise sin «takknemlighet» går det plutselig opp for Van hva han har gjort og han styrter ut av bakrommet i panikk.

Filmen tar en ny vending da den arbeidsledige, sjuskete Harold må gå inn i Vans sted. Harold gjør uventet det alle andre også burde ha gjort. Han protesterer umiddelbart mot de obskøne handlingene han blir bedt om å utføre og nekter plent å delta. I stedet setter han spørsmålstegn ved hvem som gir ordre over telefon. Han roper på Sandra og får henne til å ringe en kontrollsamtale, en oppringing ingen hadde tenkt på å foreta før nå. Da det viser seg at alt er bedrageri, skjer ting fort. Politiet kommer og saken rulles opp. Det viser seg at lignende saker har skjedd på tredve ulike steder i landet – i virkeligheten, ikke på film.

Og hvis du nå tror jeg har røpet alt, tar du feil. Kvalitetene i denne filmen ligger i det kvelende repet som smyger seg rundt halsen på personene og får dem til å handle imot sin innerste overbevisning. Vi har nok sett det før, ja. Dette handler ikke om McDonald’s, men om oss mennesker slik vi er.

Filmen avsluttes med et absurd lite intervju med Sandra om hvorfor hun gjorde det hun gjorde. Hun nekter egentlig å svare og ler det bort. Det er kanskje det sterkeste av alt.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  29. juni 2015

0 kommentarer

Stig Beite Løken. Om å flykte inn i tapetet når verden er vond.

stig beite løken

Stig Beite Løken er en av våre «shooting stars». Les ham gjerne allerede nå før han blir ordentlig berømt.

Skogen i tapetet er en av disse bøkene du kanskje ikke har hørt om og derfor ennå ikke vet at du burde lese. En bok som gir så uendelig mye mer enn den halvgode krimmen mange sluker nå i sommerukene. Den nye romanen til Stig Beite Løken handler om Mathilde på sytten som blir tvunget med sin mor og hennes samboer på landet, en slags ferie som har til hensikt å tømme bestemorens hus og legge det ut for salg. Moren er mentalt ustabil, hun misbruker alkohol og piller. Samboeren er «bare» alkoholiker. I denne dysfunksjonelle familien har Mathilde utviklet sine egne mekanismer for å overleve. Hun er i opposisjon, men tar samtidig ansvar ved å selge seksuelle tjenester slik at hun kan forsyne familien med penger og mat. Det er en såkalt nådeløs bok, dette, men den er ikke […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  24. juni 2015

0 kommentarer

Esther, kanskje. Bruddstykker fra Kiev

 

petrowskaja-hp x

Jeg kom over en fin bok forleden. Anmeldelsen av boken stod i Aftenposten, tror jeg. Anmeldelsen var god og den pirret nysgjerrigheten. Jeg fikk derfor boken nokså kjapt i hus, riktignok ikke fra Gyldendal, men fra Amazon.de. Dermed gikk jeg glipp av det jeg vet må være en glitrende oversettelse av Sverre Dahl. Hvilken bok er det vi snakker om?

Vielleicht Esther (Esther, kanskje) av Katja Petrowskaja. Romanen forteller om forfatterens tippoldemor, som muligens het Esther. Esther var et av ofrene for nazistenes jødeutryddelser i Ukraina. Katja Petrowskaja er egentlig fra Kiev, men flyttet i 1999 til Berlin. Hun har lært seg tysk, de stummes språk (som de kaller det på ukrainsk og polsk), og boken hennes er også utgitt på tysk. Et språk som i dette tilfelle også blir overgripernes språk.

petrowskaja_body02_ap_4548341

Babij Jar utenfor Kiev var åstedet for flere massakre under annen verdenskrig. Mest kjent er massedrapet på 33 tusen jøder i september 1941.

Dette er en sterk og vakker roman, nærmest dokumentarisk i formen. Den er satt sammen av bruddstykker som er overraskende poetiske. Man vet ikke helt. Familien til forfatteren er stykket opp og består av en onkel der, en bestemor der, i tillegg til noen som kanskje er slektninger. Forfatteren blir sittende tankefull under et besøk i USA, der hun finner tolv sider med familienavnet Stern i telefonkatalogen. Kan noen av dem være hennes? Og så er det alle minnene, alt det som er gjenfortalt. Men hvem er det som forteller historiene når alle vitner er borte, og hva er egentlig vitsen med å fortelle dem?

Historiene er mange og hele det grenseløse Øst-Europa er skueplass. Familien måtte flykte fra det tyskokkuperte Kiev i 1941. Det var her Esther, hvis det var det hun het, kanskje ble lastet om bord i en kuvogn og ført bort i glemselen. Ukraina og Polen står sentralt i romanen og i den jødiske historien. Forfatteren tar oss med til gamle jødiske kulturbyer som Kiev, Odessa, Krakow, Berlin og Warszawa. Særlig Warszawa gjør inntrykk. I Warszawa er det nemlig ingenting igjen. Hele distriktet med gaten, hvor familien bodde, er utradert fra jordens overflate og erstattet med ny glasur. Warszawa skulle egentlig ikke ha eksistert, men det gjør det, bare i en ny og nokså ugjenkjennelig form. Det jødiske i Warszawa er ikke mer, bare det som kanskje er minner. Akkurat som Esther, kanskje var det Esther hun het. Dette er gripende lesning du ikke bør gå glipp av.

wars ghetto 1945

Resten av ghettoen i Warszawa i 1945. Senere ble området fylt med nytt innhold.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  18. juni 2015

0 kommentarer

Houellebecq. Mens vi venter på underkastelsen.

underkastelse

Vi nærmer oss raskt utgivelsen av Michel Houellebecqs Underkastelse i norsk språkdrakt. Tom Lotherington har oversatt den til norsk. I anledning av at vi nå har laget forhåndseksemplar (ikke korrekturlest) til bokhandlerne, er det på tide å varsle om den kommende begivenheten igjen.

Det er utrolig hvor fort politikken kan settes i bevegelse og samfunnet komme ut av kontroll. Hardt opparbeidede rettigheter er ingen selvfølge. Michel Houellebecqs Underkastelse trekker opp hittil utenkte politiske scenarioer for Frankrike i 2022. Et Frankrike som minner om både det politiske forliket i Sverige i 2014 og borgernes rettigheter i Russland anno våre dager.

I Frankrike 2022 samler alle såkalte «innvandrervennlige» partier seg om et politisk forlik for å kunne holde landets største parti, Nasjonal Front, utenfor regjeringskontorene. Dermed får Frankrikes muslimske folkeparti både presidenten og hånd om utdanningspolitikken i det som kan kalles en politisk hestehandel. Man er med på å utføre en politikk man er uenig i for å få noe igjen på andre områder. Dette virker vel velkjent også for oss i Norge?

I fremtidens Frankrike er det først og fremst kvinnene som merker endringen. De trekkes ut av arbeidslivet mot høy kontantstøtte for å bli hjemmeværende. Dermed synker de offisielle arbeidsledighetstallene og venstresiden jubler. Obligatorisk skolegang blir redusert og den er plutselig basert på islam, som den samlende for Bokens tre religioner. I tillegg blir en sømmeligere klesdrakt innført for kvinner og flerkoneri blir tillatt, mens likekjønnede ekteskap inntil videre fortsetter som før – de liberale har fått sitt. Houellebecqs hovedfigurer er også denne gang en kåt, halvgammel intellektuell mann og hans likesinnede, som under det nye regimet ser nye muligheter for å få tømt seg i femtenårige jomfruer. Som vanlig hos Houellebecq er ikke dette personer man blir godt kjent med eller glad i, man bare følger dem.

Siden verden ser ut som den gjør i 2015, blir all harselas med islam betent. Boken ble jo også utgitt under attentatuken i Paris i januar 2015. Det er faktisk bare noen få måneder siden. Underkastelse er likevel ikke helt det som media har fremstilt den som, slik jeg selv opplever denne boken. Lesing er subjektiv opplevelse og Michel Houellebecqs egne uttalelser er aldri til stor hjelp. De politiske hendelsene i boken er selvsagt oppsiktsvekkende, men de skjer samtidig så fort at det er vanskelig å tro ordentlig på dem. Den virkelige handlingen foregår i menneskene, som det blir færre av. Mange mennesker forsvinner foran øynene på oss i denne romanen. Kvinner, jøder og homser blir borte fra det offentlige rom. Det tar bare noen uker for nasjonen å begå kulturelt selvmord. Mye av boken foregår i dialogform mellom intellektuelle og halvintellektuelle, ved middagsbord med mye dyr vin og – som så ofte hos Michel Houellebecq – i seng med ivrige ungjenter. Dette er dialoger vi med litt ond vilje kjenner igjen fra vår egen virkelighet, patetiske forsøk på å forklare samfunnsutviklingen og forsvar for egne handlinger.

houellebecq

Hos Michel Houellebecq er det mye å glede seg til for den som liker klinisk satire og presise beskrivelser. Jeg tar til slutt med et sitat jeg selv godt kan relatere meg til: Universitetsstudier i humanistiske fag fører som alle vet til nærmest ingenting, bortsett fra for de flinkeste studentene som kan gjøre karriere som universitetslærere i humanistiske fag – vi har kort oppsummert den ganske snodige situasjon der et system ikke har noe annet siktemål enn å reprodusere seg selv, med en tilhørende grad av svinn på 95%. Disse studiene er imidlertid ikke skadelige, og kan til og med ha en marginal nytteverdi.

Forvirret? Ikke etter å ha lest boken. Hvis du visste hva som kommer, ville du neppe ha klart å vente. Vi satser på kø hos bokhandlerne 1. august.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  21. mai 2015

0 kommentarer

Kristian S. Hæggernes. Om å jobbe på bensinstasjon.

shell

De siste dagene har jeg hygget meg i selskap med romanen Fettere & kusiner av Kristian S. Hæggernes. Njål er rundt tredve år og bor hjemme hos foreldrene sine fremdeles, i kjellerstuen på Flaktveit i Åsane utenfor Bergen. Njål har oddsene mot seg. Han er litt asosial, litt aseksuell, litt nerd. Han har hoppet av studiene og jobber på bensinstasjonen rett over gaten. Han har andre interesser enn de andre han kjenner. Han er dessuten homofil og har liten tiss. Altså alle odds mot seg. Det fremgår ikke entydig av boken hvilke dårlige odds som er årsaken til de andre. Njål er bare annerledes. Og samtidig litt som alle oss andre.

Det skjer ikke noe særlig i Njåls liv. Det har ikke endret seg noe særlig siden han var fjorten. Han deltar liksom litt halvveis i livet til sine fettere og kusiner uten at de interesserer ham så veldig. Njål er jo sammen med dem bare fordi de er i slekt, han liker dem ikke egentlig. Den eneste han følte seg litt beslektet med var onkel Sverre, men han døde av kreft. En gang hadde han et slags vennskap med fetteren Stian. Stian pleide å like at Njål tittet på ham da de var i puberteten. Dette vennskapet tok slutt da Njåls utstrakte hånd kom litt for nær. Under lesningen begynner vi å lure litt på om den flaue episoden har fått større innvirkning på Stians liv enn den har hatt på Njåls.

Etter den dagen eksisterte jeg knapt for ham, og til en viss grad er det slik ennå. Vi møtes selvfølgelig nå og da, men da er det som regel med øvrig familie rundt oss, og uten at vi trenger å forholde oss direkte til hverandre. Vi har lite eller ingenting å snakke med hverandre om. Jeg har mislyktes som akademiker og jobber på bensinstasjonen mens han er en av byens mest vellykkede eiendomsmeklere. Han er en heterosuksess med kone og barn og stort hus og to biler, mens jeg er en homofil jomfru som bor i kjelleren hos mor og far.

Njål innså tidlig at han aldri kom til å få noen kjæreste og at det ikke var noen vits i å prøve. Njål er det vi kan kalle lite attraktiv. Mislykket. Tykk, ufiks og liten tiss. Å avfinne seg med at han antagelig aldri skal ha noen kjæreste gjør noe med den personlige hygienen også. Hva er egentlig vitsen med å vaske seg under forhuden flere ganger i uken når ingen noensinne skal komme nær den? Njål løser hygieneproblemet med å bevege seg mindre for ikke å svette. Sånt blir du tykk av.

Kristian S. Hæggernes er en mester i å skildre det flaue på en likefrem og direkte måte, men uten at det blir frastøtende. Njål er antagelig en type vi ville foraktet i det virkelige liv. Det er ikke lov å være utrent i dagens Norge, landet hvor det å jobbe i kassa på Rimi er et skjellsord. Men i romanen får vi stor sympati med Njål og støtter ham også når slektningene forsøker å ordne opp i livet hans. Han vil jo ikke dette. Han har ingen mål i livet i det hele tatt og vi synes plutselig at det er greit. Vi misunner ham kanskje litt?

Og så har han jo noen venner, snarere bekjente, som han går på kino med av og til. Njål gjør helst ting alene, som å gå på vinyljakt i platebutikker eller bare sitte hjemme. De han svermer for blir kjærester med hans nærmeste venner og slektninger. Njål trøster seg med potetgull og går på konserter. Yndlingskomponisten er polske Karol Szymanowski, ikke et opplagt valg for de fleste av oss andre. Interessen for gamle Star Trek-episoder er lettere å kjenne igjen. Stort sett lever Njål et liv vi kjenner igjen fra vi var fjorten år. Det er bare det at Njål er tredve år, Njål står på stedet hvil og stedet hans er et annet enn de andres sted.. Det er faktisk fornøyelig å lese om det. Men under gnurer den bunnløse ensomheten.

hæggerFettere og kusiner er Kristian S Hæggernes’ første roman. For øvrig hans sjette bok siden han debuterte i 2004. Dette er en av de mange gode bøkene som nok går litt for upåaktet hen i et sommerlig Norge. Den fortjener mye mer enn det. Kritikerne har oppdaget den. Jeg skulle ønske at også leserne oppdaget den. For dette er både interessant, morsomt og gjenkjennelig. Og litt trist. Du behøver ikke være tykk, homse, nerd eller ha liten tiss for å synes det.

Hæggernes har en evne til å si ting rett ut uten at det blir flatt. Fortellerstemmens oppriktige nerve bekrefter at dette er et forfatterskap man bør følge godt med på. Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

PS. Jeg brukte et reklamebilde fra Shell øverst, da jeg syntes det passet. Men jeg husker ikke om Njål jobbet på Shell, Statoil eller noe annet.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  7. mai 2015

0 kommentarer

Polska. Kraków og bysbarnet Wisława Szymborska

Polish-Apple-Cake

Ingenting slår de polske eplekakene.

 

Jeg sitter på toget fra Kraków til Warszawa. Utenfor vinduet flagrer et vårgrønt landskap forbi. Bøndene er ute på jordene. De polske slettene virker som de alltid har ligget der, dette er et gammelt kulturlandskap. Historisk sett er dette naturligvis en illusjon. Landskapet har jo ligget der, men det har ikke alltid vært befolket og dyrket av polakker. Polen har blitt flyttet på flere ganger, noen ganger også flyttet ut av kartet for godt. Akkurat nå – og la oss håpe det varer en stund – er Polen et stort land mellom Tyskland og Ukraina. Med den vanskelige historien, inneklemt mellom flere mektige naboer som til tider har forsynt seg grådig av landet, tiår med fæl kommunisme og ny fattigdom på 90-tallet har det kanskje ikke vært enkelt å opprettholde en nasjonal stolthet for polakkene. Men noe er skjedd.

Beskjemmet må jeg vedgå at jeg sjelden drar på ferie til Polen. Jeg har mellomlandet i Polen, jeg har kjørt bil gjennom det og har besøkt byer som før var polske, men ikke er det lenger. Men det som er Polen i dag, det har jeg ikke fått med meg. Én natt på hotell i Warszawa i 2002 er liksom ikke mye å skryte av. I lang tid har jeg klamret meg til den polske natten på luksuriøse Hotel Bristol i 2002, den ultimate hotellopplevelsen allerede den gang. Tiden er inne til å utvide horisonten.

Nå er det tid for Polen. Alle skal jo til Kraków for tiden. Den gamle hovedstaden, historisk by med vakre bygninger som ikke ble ødelagt under krigen. Kraków er en av byene som har klart å forbli en del av det kjernepolske, selv om også den, som så mye annet i Europa, har vært kasteball mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn. En kort periode også egen republikk inneklemt mellom de tre stormaktene. I dag er Kraków veldig polsk og har alt. Og så er det jo Auschwitz og saltgruvene på UNESCOs liste. Legg gjerne også til et enormt eksklusivt kjøpesenter ved jernbanestasjonen som får Sandvika Storsenter til å blekne. Jeg anbefaler å kjøpe med italienske espressokanner, som koster halvparten av hva vi er vant til i Oslo.

Mens vi venter på gåsen.

Mens vi venter på gåsen.

Polakkene i Kraków er moteriktig tynne og velkledde, de har hornbriller fra Prada og tilbehør fra Apple. De sitter på café med gratis wi-fi og drikker italiensk espresso. Jeg kommer alltid til å forbinde Kraków med kaker og kaffe. Espresso House og Baker Brun i Bogstadveien får ha meg unnskyldt, men de polske kakene er både mye bedre og mye større. Dessuten koster de ikke så mange złoty. Å bli betjent raskt og hyggelige av engelskkyndige mennesker hjelper også på humøret. Mye god kaffe i Polen, og mye godt brennevin å ha i den. Kraków er en by som skapt for å sitte lenge på café med bok. Det går an å bruke mye tid på gamlebyen i Kraków, festningen, elvepromenaden, stekt gås og polsk øl, hestedrosjer og enorme kaker. Jeg har gjort alt det, med et unntak for hestedrosjene. Men jeg brukte også mye tid på å sitte på café og lese om og av bysbarnet Wisława Szymborska mens jeg var her. Jeg kunne i stedet ha lest legenden om Krakus som drepte dragen, oppe på høyden der middelalderborgen ligger i dag. Eller jeg kunne lest bøker om pave Johannes Paul II som oversvømmer byen i form av kjøleskapsmagneter. Men det er lett å forelske seg i Wisława Szymborska når du først har blitt presentert for henne.

Det ensidige bekjentskapet mellom meg og dere
går det slett ikke så verst med.
Jeg vet hva et blad er, et aks, kronblad, kongle, stengel,
og hva som skjer med dere i april og desember.

Selv om min nysgjerrighet ikke blir gjengjeldt,
Bøyer jeg meg ned over noen av dere,
og for andre av dere må jeg bøye hodet mitt bakover.

Hos meg har dere navn:
lønn, borre, blåveis,
lyng, enebærbusk, misteltein, forglemmegei,
men jeg har ingen hos dere.

(fra Planters taushet, 2002)

Wisława Szymborska var veldig glad i naturen, men visstnok ikke så glad i å oppholde seg i den. Det går rykter om at hun foretrakk å få naturen inn til seg, hele leiligheten hennes i Kraków skal ha vært innredet i yndlingsfargen grønn. Frem til sin død i 2012 skrev nobelprisvinneren 350 dikt, ikke flere. For som hun pleide å si, «jeg har da papirkurv».

szymborska

Nobelprisvinner med vittig penn og vittig tunge.

Samtidig med diktergjerningen arbeidet Wisława Szymborska i flere tiår for et litterært tidsskrift i Kraków. Historiene fra den gangen er mange, for Szymborska hadde både en vittig penn og en vittig tunge. Mest kjent er historien om den mentalt syke unge mannen som sendte henne dikt skrevet med blod i stedet for blekk. Wisława Szymborska sendte ham derfor videre til en kjent psykiater som fant ut at mannen var schizofren. Hun spurte psykiateren om hvilke erfaringer han hadde med psykisk syke diktere, for diktene til den unge mannen bar umiskjennelig preg av talent. Svaret fra psykiateren var at «kjære fru Szymborska, på mitt sykehus er det en hel avdeling med pasienter som aldri snakker om noe annet enn Dem!». Det gikk enda noen år før de aderton i Stockholm oppdaget henne.

Vil du bli bedre kjent med denne interessante polske damen, anbefaler jeg å lese Christian Kjelstrups gode introduksjon til henne HER. Christian Kjelstrup er også mannen bak de norske oversettelsene av Szymborskas dikt så han vet definitivt hva han snakker om.

Noen dager senere skulle det gå opp for meg at Wisława Szymborskas yndlingsfarge kanskje ikke hadde oppstått sånn uten videre. På høyhastighetstoget gjennom Sør-Polen (må ikke forveksles med Sydpolen) fra Kraków til Warszawa går det opp for meg hvor grønt Polen egentlig er. Utenfor vinduet passerer spirende bjørkeskog og grønne åkrer og innimellom velstelte landsbyer. I restaurantvognen har de både piroger og øl. Og eplekake, ingenting slår de polske eplekakene. Det er godt å være ute i polsk natur.

polsk land

Polsk landskap sett fra polsk tog.

 

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  29. april 2015

0 kommentarer

Simon Stranger. Flyktningekatastrofen i Middelhavet.


8635579-mediterranean-sea-refugees

Noen ganger blir bøker så altfor aktuelle, dessverre. Det gjelder nå Simon Strangers De som ikke finnes, nylig nominert til Nordisk råds ungdomslitteraturpris.  NRK hadde i dag en reportasje om norske bøker som tar for seg flyktningekatastrofen i Middelhavet, og jeg fant ut at det kunne være på sin plass å minne om denne viktige boken, ved å publisere innlegget på nytt. Reportasjene i media gjør inntrykk. Flere hundre, snart flere tusen, druknet under flukten fra terror, krig, sult og nød. Hva gjør vi? Og hvorfor gjør vi det ikke?

 Simon Strangers romaner er omtalt av flere her på Forlagsliv i fjor. Dette skrev jeg selv: Romanen Barsakh handler om femtenårige Emilie som er plaget av kjedsomhet og spiseforstyrrelser. Under ferien med familien på Gran Canaria støter hun på Samuel fra Ghana, som nettopp har vaklet i land på stranden etter en lang reise i en overfylt flyktningebåt. Det blir et sterkt møte preget av kontraster, men et møte som viser at vi alle er mennesker med de samme drømmene. Så drar Emilie hjem og Samuel blir sendt tilbake til Afrika. Simon Stranger skrev senere en oppfølger, Verdensredderne. Den handlet mest om Emilie og jeg har ikke lest den. Men den tredje boken i «serien», De som ikke finnes, har jeg lest. Den er god og har med rette fått mye flott omtale i media.

Simon Strangers ungdomsromaner tar opp viktige temaer som interesserer meg. Det er også fint å kunne lese om dem i et ujålete språk, enkelt språk, om du vil. Korte, avskrelte setninger kan ofte virke sterkere enn all verdens malende adjektiver. Jeg hadde nettopp lagt fra meg Vigdis Hjorths siste roman Et norsk hus da jeg begynte på Simon Strangers bok. Også det en veldig god og viktig bok. På mange måter handler disse bøkene om det samme – nemlig hvor enkelt det er å være fordomsfri og innvandrernes beste venn – så lenge de befinner seg på betryggende avstand.

Simon Stranger

Simon Stranger skrev en av fjorårets viktigste romaner. Dessverre altfor aktuell også i 2015

Alma i Vigdis Hjorths roman endrer seg da hun får polakker i kjelleretasjen, Emilie i Simon Strangers roman blir satt på prøve da Samuel kommer på uvelkomment besøk. Samuel har nemlig gjort et nytt forsøk på å rømme til Europa og delvis lyktes. Han har vært i Amsterdam et år og beveger seg etter hvert nordover for å besøke Emilie. Han har tatt vare på lappen med adressen hennes. Da Samuel plutselig står på kjøkkenet i huset hos Emilies foreldre, får hun brynt seg på sine egne prinsipper. Hun vil helt klart ikke ha ham der. Dette blir for vanskelig, for personlig. Samuel skremmer henne.

Samuel strekker en hånd inn mot henne. Emilie vet at hun må ta den, for ikke å virke uhøflig. Likevel nøler hun, og strekker heller hånden mot håndtaket for å lukke opp vinduet. Alt ved Samuel virker fremmed, ekkelt, som om hele tilværelsen av flukt, sykdom og sår vil smitte over på henne om hun rører ved huden hans.

Samuel står utenfor det norske hus og det går ikke bra med ham etter besøket hos Emilie, like lite som det har gått bra med ham før. Han eksisterer hverken på papiret eller i hodene våre. Folk ser bort og vil ikke bli innblandet i noe. Det skal visstnok befinne seg ti tusen papirløse flykninger som Samuel i Norge, personer som ikke eksisterer. Men Samuel er også et menneske, noe Simon Stranger klart viser oss i de kapitlene som handler om livet i hjemlandet. Vi forstår også hvorfor det er bedre for Samuel å være «ingen» i Europa enn «noen» i Afrika. Dette er en virkelighet vi ikke kan forestille oss. En virkelighet vi helst ikke vil vite noe om. Men Simon Stranger setter opp et speil, slik at vi i hvert fall er nødt til å se vår egen feighet.

stranger«Stranger leverer en roman av de sjeldne, og kanskje den viktigste ungdomsboken skrevet i vår tid. De som ikke finnes bør ha en synlig plass i alle norske bokhyller.» Vårt Land

Anbefales.

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  24. april 2015

0 kommentarer

Polska. På vei til håndverkernes hjemland.

Polska 1

Jeg er klar for Polen etter noen innledende øvelser.

 

«En gammel bil med polske skilter og blankslitte dekk stoppes på Svinesund. Når sigarettrøyken er luftet ut, ser tollerne fem mannfolk. Karene er på vei til Norge for å finne seg arbeid. Bagasjerommet er fylt med sigaretter. Polakker …» Slik skildret Kristoffer Nordvik i Aftenposten en scene i Kampen for tilværelsen, NRKs dramaserie som klarte å hisse opp en femtedel av polakkene i Norge, inkludert ambassadøren deres. En femtedel av polakkene som bor i Norge ser visstnok på Tv-serien Kampen for tilværelsen. Hovedpersonen i serien er en lingvist som reiser fra Warszawa til Oslo for å finne sin biologiske far som han aldri har møtt. Polakkene i serien fremstilles med stor ironi, som prototypen på nordmenns fordommer. For det er vel lov å spøke med våre venner?

Jaruzelski - polsk kommunistleder

Jaruzelski – polsk kommunistleder

Jeg har bestilt flybillett til Polen, litt sånn på impuls. Det skal være billig der og man bør jo ha sett Auschwitz en gang i livet. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente, et fattig Tyskland, kanskje, eller et litt mindre spennende Ukraina? Et minne fra da jeg var 12 år er at landet hadde så fine frimerker. Store fargerike frimerker med «Polska» på. Den gangen sluttet jo Europa i Vest-Berlin. Og hvis Dagsrevyen en sjelden gang hadde nyheter fra Polen, ble de ledsaget av bildet av mannen med de mørke brillene, Wojciech Witold Jaruzelski. Aldri noe godt fra Polen.

Hvis vi ser bort fra frimerkene og Marek som pusset opp spisestuen min i fjor, har jeg hatt lite med Polen å gjøre. Ikke at jeg har noe imot folket eller landet. På ingen måte. Nordmenn har ikke noen problemer med polakker eller landet deres. Tvert imot er polakkene flinkest i klassen og høyt utdannede. Det liker vi godt. Det er også fint at de tar snekkerjobber, da blir det billigere å få utført reparasjoner i norske hus. Selv ble jeg ble operert i nesen av en polsk lege i fjor. Han var dyktig. Polakker er som oss.

Bartek Kaminski

Bartek Kaminski har hovedrollen som Tomasz i «Kampen for tilværelsen». Å være polsk i Norge er en ting, polsk i Polen kanskje noe annet?

 

Polakker drikker vodka og øl. Det liker vi også godt. Det er innvandrere som ikke drikker vi har problemer med. Dette med at polakkene smugler sprit og sigaretter er også noe nordmenn synes er en fordel – i likhet med svart arbeid. Polske immigranter er eksemplariske. De er jo nesten som oss. Kvinnene er riktignok blondere og tynnere. Mennene er mørkere og tykkere og har ofte bart. Til tross for dette ser det ut til at vi omgås fredelig og at vi i fremtiden kan få mange norske skoleelever med etternavn som Borowski og Łukaszewicz. Polakkene er kommet for å bli her og vi har ikke så mye imot det.

Men det helt spesielle med folk fra Polen, i motsetning til andre innvandrere, er at vi liker polakkene best når de er her, ikke når de er i hjemlandet sitt. Da har vi fordommer mot dem. Her er de som oss. I Polen, der vodkaen flommer, er polakkene mer polske. Når var du selv i Polen sist?

Polske tvillinger

Polske tvillinger

Vi vet i det hele tatt altfor lite om Polen. Kan du navnet på noen kjente polakker? Lech Wałęsa, helt sikkert. Pave Johannes Paul. Er ikke Roman Polanski polsk? Så visste du kanskje ikke at Frédéric Chopin og Madame Curie egentlig var polske selv om de bodde deler av livet i Paris og forfransket navnene sine. Og muligens husker du selve inkarnasjonen av polske menn: de små korpulente Kaczyński-tvillingene var henholdsvis president og statsminister – mest kjent for sine populistiske uttalelser. Men også polske politikere vokser, den polske Donald leder som kjent nå hele EU.

wislawa_szymborska

Wisława Szymborska vant Nobelprisen i 1996

Siden dette er en forlagsblogg kan det være formålstjenlig å ta med Polens hele fem litterære nobelprisvinnere i litteratur. Henryk Sienkiewicz  i 1905. En klassiker. Władysław Stanisław Reymont i 1924. Mye vanskeligere å få tak i i dag. Wisława Szymborska fikk Nobelprisen i 1996 og var kanskje en av de minst leste forfattere som noensinne har fått den. I 1980 gikk prisen til Czesław Miłosz. Du har heller ikke lest ham, nei? Det er dumt av oss. Den mest kjente prisvinneren er Isaac Bashevis Singer, som da han fikk Nobelprisen i 1978 allerede hadde bodd i USA i førti år. Tidligere bokklubbmedlemmer kjenner til ham. Selv er jeg ganske så blank på Polen og polsk litteratur. Det må jeg endre på. Men nå skal jeg først besøke polakkene i deres eget land.

Norwegian til Kraków er fullt av små korpulente polske menn med bart, de skal hjem til påske. Noen seter er også opptatt av kulturelle eldre mennesker som leser bøker, du vet typen som har tatt tysk eller nederlandsk grunnfag og som nå gjerne vil forsøke noe nytt. Som å se Auschwitz. På flyet er det ingen som tar seg bryet med å gi informasjon på polsk. Kanskje fordi ingen kan polsk. Men landet har hele 38 millioner innbyggere, jeg bare nevner det.

Å lande på Johannes Paul II er ingen stor opplevelse siden den er under oppbygging. Masse villedende skilt fulle av konsonanter. Men taxien er effektiv og ingen prøver å lure oss. Å sjekke inn på Best Western Old Town er unnagjort på to minutter og det er hyggelig i tillegg. De ansatte snakker bedre engelsk enn i noe annet kontinentalt land jeg har vært i. Rommet er stort og fint og har utsikt mot middelalderborgen. Polen, jeg gleder meg. Følg med, mer kommer.

Les mer...