Kakkerlakken

Fringe-følelsen av å bryte veggen til en parallell virkelighet er total etter en natt på Air France. Jeg tar heisen opp til mitt andre hjem her i Rio de Janeiro og er snart klar for gjensyn med det parallelle settet av klær og eiendeler jeg ikke husket jeg hadde. En av naboene hilser avmålt og stirrrer i veggen over meg for å unngå blikkontakt. Akkurat som de gjør i Norge. Naboen er kledd i trange joggebukser og iPod og har blond hestehale, slik de har på Majorstuen. Det ligger definitivt ingen samba i luften her inne i heisen. Min erfaring med brasilianere er at de ofte er innadvendte og melankolske. Jeg mumler «ha en fin dag» og låser meg inn hos meg selv.

Clarice Lispector er tung å danse med

Ingen er mer innadvendt brasilianer enn Clarice Lispector. Hun er riktignok død.  Sambaen lå langt unna hennes bøker. Clarice var defintivt tung å danse med, som min tidligere kollega Gordon Hølmebakk pleide å si. Clarice Lispector så på sin diktning som en slags religiøs forpliktelse, dette som en advarsel til den som ønsker å bli kjent med hennes forfatterskap. Hennes mest kjente bok heter «Lidenskapen ifølge GH», men den norske oversetteren hennes (jeg tror det var Kjell Risvik) tok kjapt poenget og døpte boken Lidelseshistorie. GH er en ung kvinne som har sagt opp hushjelpen sin. Hun kunne nok gjerne ha bodd her i denne bygningen. En dag kommer hun inn på et bakværelse i leiligheten og oppdager at alt rotet er ryddet vekk. Nakne vegger griner mot henne, de og et tomt skap, som ikke er helt tomt. En kakkerlakk, intet dyr er mer egnet til å skape vemmelse, heller ikke i Brasil. G H slår skapdøren igjen i panikk, kakkerlakken knuses på midten, men er fremdeles i live. Hun klarer ikke å drepe den, klarer heller ikke å forlate den. GH blir fanget i rommet og tilbringer resten av boken med å tenke over livet, og kakkerlakken har aner tilbake i millioner av år, så det er mye å tenke på.

Jeg er ikke veldig glad i kakkerlakker, og husker med gru den natten jeg stod opp og gikk på kjøkkenet her i niende etasje for å ta et glass vann. Det krøp en diger kakkerlakk  langs skapdøren og jeg knuste den med stekepannen. Jeg slapp lettere unna enn Clarice Lispector, men siden den gangen har jeg aldri slurvet med den årlige desinfiseringen. Det er riktig god atmosfære i huset nå, Ajax blandet med antimuggmiddel og det spesielle tørkesaltet som vi må bruke i klesskapene i et fuktig klima som dette. Jeg går rundt og ser meg rundt, det er overraskende ryddig og sengetøyet er lagt opp i en spesiell fargekombinasjon jeg ikke hadde tenkt meg muligheten av . Rotet mitt er her fra forrige gang. Men det er pent brettet og organisert i skapene. Bøkene mine er her, John Grisham, João Ubaldo Ribeiro og Anne Holt i skjønn forening. De er nå organisert etter fargene på ryggen. Jeg er i den andre versjonen av meg selv og vil bare sove.

P.S. Fringe er en TV-serie som kun sporadisk har gått på norsk fjernsyn og da midt på natten. Du får den på Platekompaniet.