Saudade

Saudade er et spesielt ord som bare finnes i portugisisk og galisisk. Det lar seg ikke umiddelbart oversette til andre språk, og engelske oversettere har det på listen over de ti vanskeligste ord å oversette. Saudade – eller flertallsformen saudades – beskriver en dyp følelsesmessig tilstand av nostalgisk lengsel etter noen eller etter noe. Noen ganger, men ikke alltid, innebærer det en bevisst eller ubevisst følelse  av noe er tapt for alltid.  Saudade referer til en smertefull lengsel, men er mer enn det.

Saudade er inngående beskrevet i litteraturen. I Portugal er det Fernando Pessoa som forbindes sterkest med ordet. Brasil fikk en spesiell saudade allerede med koloniseringen, langt vekk som portugiserne befant seg fra sitt gamle fedreland og fra sine kjære. Også i litteraturen her opptrer saudade hyppig, særlig hos poetene, som for eksempel Carlos Drummond de Andrade. Clarice Lispector tok det som vanlig alltid et skritt videre. Hun sammenlignet saudade med sult. Den går bare over hvis du fortærer objektets tilstedeværelse, virkelig tar den inn over deg. Men noen ganger er sulten så stor at selv tilstedeværelsen ikke er nok, du ønsker å spise opp selve personen, objektet for sulten. Denne trangen til å forene seg med en annen person er en av de meste presserende følelsene som finnes i livet. Det høres forøvrig mye finere ut når Clarice Lispector sier dette.

Hennes landsmenn generelt tar nok litt lettere på saudade. Det er blitt et ord alle elsker å bruke, men uten at det har mistet sitt innhold. De bruker det om venner eller kjæresten som er langt borte, mennesker de har mistet. Ordet saudade viser at en annen person er høyt elsket eller savnet. Men du kan også ha saudade til et sted, til mat, til en opplevelse du har hatt, ja, egentlig hva som helst. Saudade kan noen ganger lindres ganske enkelt. Jeg har nettopp hatt en telefonsamtale med gode venner jeg ikke har sett på lenge, vi var enige om at vi begge følte saudade, men telefonsamtalen lindret følelsen og da vi la på røret, hadde antagelig ingen av oss saudade mer. Men andre ganger er det verre eller rent sagt umulig, som når noen dør eller du vet at du aldri kan komme tilbake til den oplevelsen du hadde der og da.

Saudade er tett knyttet til musikken i disse landene. I Portugal fado, i Brasil samba og bossa nova. For den som har hørt mye på portugisisk fado, for eksempel Amália Rodrigues, vil saudade fortone seg som en evig lengsel og smerte som nærmest aldri går over. I Brasil, hvor samba er den fremste musikalske formidleren av saudade, blir begrepet mye lettere og gladere. Som en venninne av meg sa, her har vi evnen til å ta en pause fra alt det triste og håpløse innimellom, i motsetning til portugiserne. Her går gråt og latter hånd i hånd. Hvis du hører etter, forbi de raske, festglade rytmene, så har samba ofte en viss sårhet i seg, saudade. Det gjelder også bossa nova og moderne brasiliansk populærmusikk. Saudade er antagelig det nest mest brukte ordet i brasilianske sangtekster, etter coração (hjerte), og det finnes nesten ingen av Brasils artister som ikke synger om saudade. Jeg liker veldig godt Daniela Mercury. Jeg synes hun har en stemme som bærer gode melodier med mye nerve og mye sår følelse under lagene av rock og feststemning – litt som landet selv.

Quanto tempo tenho/Prá matar essa saudade… Jeg er ingen poet og definitivt ikke med uoversettelige ord. «Hvor mye tid har jeg ikke/ til å slukke ***lengselen***» høres ikke så bra ut. Forestill deg heller at Daniela Mercury, som berømt artist med verden for sine føtter, lengter tilbake til barndommens Bahia, som hun så altfor sjelden får tid til å besøke, kanskje hun til og med tenker på en tidligere kjæreste eller moren og faren. Lukk øynene og tenk på et menneske du lengter etter, som du kanskje aldri vil se igjen, et sted du lengter etter – eller barndommens jul som du aldri vil få oppleve igjen. Du gråter nesten litt, men på brasiliansk vis smiler du igjen og gleder deg over det fine livet du har. Du har nettopp hatt et øyeblikk av saudade.