Min tid kommer

Adrian Pracon: Hjertet mot steinen

Dette var samme dagen som Utøya-overlevende Adrian Pracon utgav boken Hjertet mot steinen, om hvordan han på uforklarlig måte ble spart, der han stirret direkte inn i ondskapens ansikt.  I et par lange sekunder venter han på skuddet som skal ende livet hans. Men massemorderen senker våpenet sitt, snur seg og går.

Denne dagen stod jeg og ventet på trikken i Bogstadveien. Da kom en kortesje med blålys: to motorsykler, en politibil, en kassevogn, en politibil og to motorsykler. Et lite minutt stanset kortesjen for rødt lys, og det hadde seg slik at kassevognen stanset like foran meg. En kort stund var det bare en tykk metallvegg som skilte meg fra Anders.

Trikken fulgte blålysene nedover Hegdehaugsveien. Det var flott solskinn og ti varmegrader den dagen, og jeg tenkte at det kan nok ikke du se, siden kassevognen var uten vinduer. Tankene gikk videre til ødelagt liv, ikke bare de dreptes, men Anders’ ødelagte liv. For alltid innesperret i sine egne tanker, hvor absurde de enn måtte være. Intet solskinn mer. Hvordan kan noen komme dit? Selv er jeg på vei til en ganske vanlig dag på jobben.  Rundt meg sitter mennesker som er på vei til en ubehagelig jobb, mennesker i skilsmissetanker, ungdommer som gruer seg til skolen. Det er sikkert mange nederlag samlet på liten plass. Er det tilfeldig at vi sitter på trikken og ikke i kassevognen?

Visstnok har mange terrorister ressurssterk og velstående bakgrunn. Hvis vi skal tro et innlegg av Aslak Nore i VG for noen måneder siden, er sjansen for ikke å føle seg vellykket større her på vestkanten. Kanskje er følelsen av ikke å nå helt opp, å være så nær de vellykkede, men ikke blant dem, sterkere enn annen misunnelse?  Er fallhøyden for stor her på denne kanten av byen, skal det mindre til for ikke å holde mål her? Sitter det en fremtidig massemorder blant oss her vi glir nedover Hegdehaugsveien?

Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet har satt massemorderen inn i den klassiske historien om fallet. Om krisen, omveltningen. Om det å ha en posisjon, eller tro man har den, noe man har vennet seg til, tatt for gitt, regnet som en del av sin personlighet, brukt til å plassere seg selv i forhold til (og ofte over) andre mennesker – og så miste den, eller oppdage at den var en illusjon. Det mangler ikke lignende historier i litteraturen. Andre debattanter, som Kate Pendry i Dagbladet i helgen, mener vi skal nøye oss med å kalle Anders en feit kødd og en oppblåst tåpe. Dette samme dag som A-Magasinet har det ikoniserte ansiktet hans på forsiden.

Gellert Tamas: Lasermannen

Mennesker reagerer høyst forskjellig på sine fall. Noen blir fatalistiske og handlingslammede. Noen blir selvransakende og finner en ny ydmykhet. Noen blir bitre. Noen igjen sinte og steile.  Noen søker hevn. Jeg leste for noen måneder siden boken Lasermannen. En berättelse om Sverige av Gellert Tamas. Tidlig på 90-tallet ble Stockholm terrorisert av en ukjent attentatmann, som skjøt intetanende innvandrere med et gevær med lasersikte.  Boken beskriver hvordan innvandrergutten Wolfgang (hans foreldre kom fra Sveits og Tyskland) fikk utvikle seg fra en ensom og mistilpasset gutt til en asosial og hatefull person som innbitt forsøker å bli ordentlig svensk og starter sin egen krig mot muslimer og innvandrere. Hendelsene som pekte frem mot en slik utvikling var mange, men det svenske samfunnet oppfattet det ikke før det var for sent.

Nina Vogt-Østli: Min tid kommer

Nina Vogt-Østlis Min tid kommer er nok en bok som vil drukne, bare fordi den er en ungdomsbok. Det er veldig synd, for den tar opp spørsmålet om det er mulig å stanse en personlig utvikling hvis man ser hvor det bærer hen. Hvis vi kjente fremtiden vår, ville vi da handle annerledes nå? Hans Petter har et svært vanskelig liv og er skolens mobbeoffer. Han har foreldre som ikke forstår ham, ingen venner. Hatet vokser. En dag får han kontakt med en jente på nettet. Hun påstår hun kontakter ham fra framtiden og forteller ham hva som vil skje med ham som voksen. En uhyggelig fortelling om et ungt menneskes utvikling mot rendyrket ondskap. Da speilet holdes opp mot Hans Petter er det store spørsmålet om han klarer å snu i tide. Er det sånn at utviklingen kan stanses av oss selv hvis vi vet hvor det bærer hen?

De fleste av oss har sikkert også følt seg tråkket på noen ganger og blitt bitt av hevnlyst. Jenta i klassen over som gav oss kallenavn og fikk oss til å hate skolen.  Den første dumme kjæresten som forlot oss. Samboeren som bedro oss. Firmaet som gav oss sparken. Kanskje har vi til og med hatt lyst til å drepe. Vi gjorde det bare ikke. Hva som holdt oss borte fra det er ikke godt å si. Kanskje innsikten om at noen kamper er det umulig å vinne. Kanskje tanken på konsekvensene, tanken på å bli berøvet solskinnet for alltid?

Veggen mellom vår virkelighet og en annen, nemlig den at Anders sitter på trikken og vi sitter i kassevognen, er kanskje tynnere enn vi liker å tenke på.