Vakker hverdagspoesi og gresskarkompott med kokos og kanel

Cora Coralina skrev så vakkert om enkle ting at de fikk en ny betydning

Cora Coralina. Poeten som skriver om de enkleste ting i verden på en så vakker måte at hun gjør dem viktige på nytt. Det ringer ingen bjeller, gjør det vel? På samme måte som polske nobelprisvinnere har vært nokså ukjente, vil heller ikke Cora Coralina være noe kjent navn, annet enn for de helt spesielt interesserte.

Goiânia, Brasílias ukjente tvillingsøster, er en åpenbaring av storbygalskap midt ute på høysletten. Også dette en konstruert hovedstad, opprinnelig med art nouveau fra 1930, nå mer en utflytende skyskraperby med en støvete Los Angeles-følelse.  På hotellrommet mitt i 18. etasje hygger jeg meg med Criminal Minds på fjernsynet.  Ut av vinduet kan jeg, hvis jeg vil , se ut over noe som minner om  Gotham City. Jeg var nemlig på kino og så Batman kvelden før jeg landet her oppe på høysletten og filmen drønner fremdeles gjennom nervesystemet mitt et døgn senere.

Bussen fra Goiânia er ikke akkurat et fremkomstmiddel for de rike. Transportselskapet Moreira er dessuten mest kjent for bussbrannen i fjor. Min medpassasjer heter Dexter. Helt sant. Dexter er fem år og sitter på fanget til sin mor, som har rørleggersprekk og drikker Heineken av boks. Dexter har t-skjorte med Batman-logo. Far går på tiggerferd rundt i bussen, med en lapp om at han er fattig, arbeidsløs og har barn å forsørge og vær så snill. Resten av passasjerene er enten skoleelever, bondekoner eller lokale turister på vei til den gamle kolonibyen, den tidligere hovedstaden. Jeg gir faren til Dexter femten kroner og føler meg snill og klok.

Kunnskap får vi fra bøkene og de store mestere, livskunnskap får vi fra livet og de ydmyke.

Cora Coralina, egentlig Ana Lins dos Guimarães Peixoto Bretas, ble født i det lille huset ved elven her i Vila Boa de Goiás i 1889. Som alt i denne fantastiske kolonibyen er også Cora Coralinas hus nyoppussset og fungerer nå som museum. Cora, eller Ana,  vokste opp i enkle kår og lærte tidlig å livnære seg ved å lage doce på glass, som hun så solgte på markedet. Men allerede fjorten år gammel skrev hun dikt, som ble publisert i lokalavisen.  Diktene og historiene hennes ble publisert under mannlig psevdonym, for hvem hadde noen gang hørt om en ung jente som skrev og attpåtil fikk publisert arbeidene sine?  Som hun skrev i et av diktene sine, alt jeg skapte og forestilte meg ble aldri slik, fordi tiden ennå ikke var inne. Det skulle gå mange år før Cora Coralina ble landskjent som dikter.

I stedet giftet hun seg 21 år gammel med en advokat og flyttet til São Paulo.  Der skulle hun bli værende i 45 år. Hun fikk tre barn og viet seg til livet som husmor. Da mannen døde, måtte hun spe på inntektene med selvlagede pølser og andre matvarer hun produserte på kjøkkenet hjemme. Men noe annet hadde nok ligget latent i henne, for da sønnene var voksne og stod på egne ben, tenkte hun at nå var det nok og hun valgte å forlate familien og São Paulo. I 1956 satte hun kursen mot sin barndoms Goiás og installerte seg i huset ved elven, huset som nå er museum. Her tok hun pesvdonymet Cora Coralina og begynte å skrive historier og dikt om sitt eget liv. Mens hun livnærte seg ved å lage mat for salg, deriblant doces.

Huset ved elven er i dag museum

Guiden på museet som i dag holder til i dikterinnens hjem er god. Vi starter på kjøkkenet hvor Cora Coralina ofte jobbet fra morgen til kveld med å lage pølser, brød og desserter. Det er nesten som lukten av doce fremdeles sitter i de gamle kobberpannene  på veggen. Kunsten å lage doce, denne uoversettelige desserten som er en mellomting mellom kompott og råsøtt syltetøy,  var egentlig kommet fra Portugal, men det nye landets frukter egnet seg godt til å  eksperimentere videre med.  Vi kan derfor godt tenke oss at lille Ana ble flink til å lage råsøt gresskarkompott med kokos, nærmest en nasjonalrett på dette stedet.  Man tar to kilo gresskar av den oransje typen. Kutt det opp i småbiter og kok dem i litt vann, en kopp holder.  Bitene skal bli myke. Tilsett så et kilo sukker -dette skal bli søtt, veldig søtt –  og nellik og kanel etter smak og behag. La så dette koke lenge, men pass på å røre hele tiden så det ikke brenner seg fast i kjelen.  Til slutt tilsetter du revet kokosmasse i en mengde som tilsvarer en hel  kokosnøtt. Dette skal så koke i ytterligere 30 minutter. Avkjøles og serveres i dessertskåler.

Råsøt gresskarkompott med kokos, nellik og kanel

På et bord i mellomstuen ligger fatet med blått duemønster som Cora har skrevet barnebok om. En av de første tingene som satte dikterfantasien hennes i sving. Det mangler et skår i fatet. En gang for lenge siden, da Coras tippoldefar levde, var det vanlig at den som hadde knust en tallerken eller en skål, det var vanligvis barna som knuste ting, måtte gå med et porselensskår hengende i et kjede rundt halsen, slik at alle kunne se det.  Det var straffen og den skulle de lære av. Slik var det i gamle dager.

Huset er svært velholdt og to rom er viet Cora Coralinas medhjelpere i eldre år, gartneren og husholdersken. Jeg får se rommet hvor Cora Coralina satt og skrev. Brevene fra Carlos Drummond de Andrade og Jorge Amado ligger i glassmonter sammen med priser og utmerkelser. Hagen er dessverre stengt for vedlikehold, men jeg blir vist ned i kjelleren hvor det henger ekte flaggermus og jeg må drikke vann fra den underjordiske brønnen. I museumsbutikken kjøper jeg et minnekrus og en barnebok. Men voksenbøkene hennes har de ikke.

Jeg ble født I harde tider/jeg aksepterte selvmotsigelser/kamper og tunge bører/som livets lærdom/og av dette/lærte jeg å leve

Dexter holder fremdeles til på busstasjonen da jeg skal ha ekspressen tilbake til Goiânia. Dexters pappa har gjort om mine femten kroner til en sixpack med Heineken og familielivet virker mye mindre harmonisk enn tidligere på dagen. Noe sier meg at Dexters mamma ikke lager doce. Eller at huset deres ikke har mange skåler som kan knuses. Jeg bestemmer meg for å slå fra meg tanken på hva denne typen oppvekst kan medføre for gutten senere i livet. Men allerede navnet de har gitt ham er illevarslende. Jeg er lettet over at de skal til Montes Claros, i motsatt retning. Fattigdommen blir stadig mer ubehagelig overrumplende når man er i ferd med å fjerne seg fra den både materialistisk og mentalt.

Utenfor bussvinduet glir de store soyaåkrene forbi, bare avbrutt av flokkene med kuer som venter på å bli melket i store industrilignende anlegg. Solen er i ferd med å tippe ned over horisonten da vi nærmer oss Gotham City, Goiânia.  Det var her Cora Coralina døde i 1985.

Det ligger mer håp i skrittene mine enn tristhet i skyggene mine.

Å få tak i bøker av Cora Coralina er ikke helt enkelt. Gotham City har ingen synlige bokhandler og det er for langt og for usikkert å dra  til det nye futuristiske shoppingsenteret Flamboyant, da jeg ikke vet om de har bokhandel der.  På flyplassen er det et lite bokutsalg, men der dekker plakaten  «Jo Nesbøs  Frelseren 14 millioner solgte over hele verden» hele den ene veggen og resten er amerikanske bestselgere. Hvem gidder vel å lese dikt av en gammel dame mer?  Jeg satser på Rio. Mine etter hvert gode venner på Livraria da Travessa klarer til det slutt. De har funnet ett eneste eksemplar i filialen i sentrum og jeg får den levert i løpet av to timer, så hvis jeg kommer tilbake etter lunsj… Jeg hadde inntrykk av at de syntes det var moro. Jo Nesbø dekker veggen også her.

Cora Coralinas problem var at hun ikke var pretensiøs. Hun skrev på en måte som sprang rett ut fra tankene uten tanke på hvilken effekt hun skulle oppnå. Ingenting er satt inn en kontekst eller er laget for å vise hva hun var kommet frem til. Hun bare skrev det hun følte. Vi føler umiddelbart hva hun tenker når vi leser diktene hennes, det er ikke nødvendig med noen undertekst eller noen ambisiøse forklaringer. Cora Coralinas dikt er bare oppriktig og ekte og det er som vi vet ikke nok til å slå gjennom i kulturlivet bestandig.

Cora Coralina debuterte i bokform 75 år gammel, med Historier fra huset ved elven. Men det var nok først med diktsamlingen Dikt fra smugene i Goiás i 1978 at resten av landet begynte å få øynene opp for henne. En viktig medhjelper var den intellektuelt anerkjente, men likevel svært så kloke Carlos Drummond de Andrade, som skrev en glimrende kritikk av boken og dermed løftet henne opp i landets kulturelle kretser. Det var ingen selvfølge at dette skulle skje med en gammel dame som ikke en gang skrev grammatikalsk riktig. Skjønt gammel og gammel. Cora Coralina nektet av være gammel. Hun mente selv at hun riktignok kom fra en annen tidsalder, men at hun bar i seg alle aldre. Hun var opptatt av å bli anerkjent som menneske og dikter, ikke at folk skulle tenke at hun var blitt anerkjent bare fordi hun var en gammel kjerring.

Jeg har gått til livets topp mens jeg har ryddet stener og plantet blomster på veien.

I den boken jeg endelig klarte å skaffe meg er det et superlangt litteraturteoretisk forord som på en måte skal rettferdiggjøre at vi skal lese Cora Coralinas dikt. Jeg hopper fort over det og går rett på diktene, som er så kloke og vakre at du får lyst til å gråte. De trenger ingen rettferdiggjøring. Jeg skulle ønske at noen kunne oversette dette vakre til norsk, selv kan jeg det ikke.

Ingen forlag kommer noen gang til å utgi Cora Coralina på norsk. Selv om vi kunne trengt henne akkurat nå.