Selvsagt

Hvilken dag er en god dag for avsløringer om nynorskteater generelt og Edvard Hoem spesielt? Fredag! Derfor henter jeg opp denne lille snutten fra historiens nesten gjensydde lomme:

Først kommer MORSOMHETEN: Edvard Hoem er uoffisiell norgesmester i Bjørnstjerne Bjørnson. Det som overrasket meg mest med første bind i hans biografi om landsfaderen var at forlaget ikke kalte utgivelsen en selvbiografi.

EDVARD HOEM: Som Bjørnstjerne Bjørnson.

Så DISCLAIMER: Jeg er begeistret for Hoems skrivekunst, og jeg synes han lykkes både som biograf og romanforfatter. Hans biografi om Nordahl Grieg svikter kanskje på ett punkt, nemlig i møte med Griegs Sovjet-sjåvinisme, men boka satt klovdype spor i meg da jeg leste den i militæret. Jeg hadde også stor glede av hans roman Tid for klage, tid for dans. Jeg holder ham altså høyt, selv om jeg nå går ganske low.

For det er tid for HISTORIEN: I oktober 2007 dro min daværende samboer (nåværende & nærværende kone!), hennes foreldre og jeg på Det Norske Teatret. Vi hadde alle fire billetter til An-Magritt. Da jeg både hadde sett stykket i Trondheim tidligere og skrevet særoppgave om Johan Falkberget (5+), spurte jeg min svigerfar om vi ikke heller skulle se Richard II av William Shakespeare. Oversatt av, ja nettopp, Edvard Hoem. Svigerfar var enig.

Kvinnen i billettskranken på Det Norske Teatret mente imidlertid det var umulig å bytte billettene. Vi ble overrasket, da det 1) var nok av plasser på forestillingen, 2) den begynte samtidig som An-Magritt og 3) billettene kostet mindre. Vel, nynorskbrukere diskuterer jeg ikke for lenge med, så det endte med at min svigerfar og jeg måtte snike oss  inn på Richard II. (Dette er ikke en oppfordring til kulturkriminalitet, men det var altså overraskende lett.)

Ja, det tjener kanskje verken til historiens poeng eller tetthet å nevne dette, men Edvard Hoem satt selv i salen. Han tok inn lys og applaus.

Stykket var godt! Godt spilt og godt oversatt. Hoem har fanget humor og poesi og gjenskapt et språk med signatur. Jeg kjente ikke Richard II så godt, men når Shakespeare skriver er det litt som når Erling Lægreid klager: Selv om du fort blir mett er du du ikke i tvil om avsenderen. Vel, det med å bli fort mett gjelder kun for Lægreid. (Burde kanskje også vært merket som MORSOMHET?)

BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Som Bjørnstjerne Bjørnson.

Da opptrer MISTANKEN: I slutten av tredje akt kommer en scene med en gartner og en gartnerhjelp. Fornøyelig! Men denne kvelden bryter plutselig gartnerhjelpen ut i en liten tirade om en helt spesiell urt. Denne urten framkalte, ifølge gartnerhjelpen, abort hos kvinner. Den inspirerte visst også gamle kunstnere som Leonardo da Vinci og Michelangelo. Utbruddet var kort, men helt forferdelig umusikalsk! Som et hurrarop i en pipekonsert.

DETEKTIVARBEIDET: Jeg kunne ikke tro at dette var noe Shakespeare hadde skrevet og det nevnte jeg for min svigerfar. Jeg ville jo gjøre inntrykk. Han hadde også reagert på utbruddet, men vi lot det være med det. Dagen etter lastet jeg ned Richard II fra Project Gutenberg og lette etter passasjen. Den var ingen sted å finne. The plot thickens. Jeg ble usikker på om utbruddet kanskje fantes i en annen utgave, og søkte vidt og bredt. Utbruddet fantes ikke noe sted. Dagen etter etter dro jeg til biblioteket og fant Edvard Hoems oversettelse. Heller ikke her fantes utbruddet.

WILLIAM SHAKESPEARE: Her i karikert form. Edvard Hoems favoritt-form når det kommer til Shakespeare, ØYENSYNELIG!

Det er duket for AVSLØRINGEN!!!1:

Skandale! tenkte jeg. Hvorfor hadde Hoem lagt inn en fremmed passasje i et Shakespeare-stykke?

• Var det et innlegg i abort-debatten?
• Var det bare et pek?
• Et easter egg?
• Var han gal?
• Skjulte nynorsk-Norge noe?
• Blir fostre som mistenkes å skrive nynorsk abortert hyppigere enn andre?

Jeg skrev selvfølgelig en epost til Edvard Hoem med disse bekymringene, men fikk aldri noe svar. Jeg lette derfor opp en av skuespillerne på Facebook og sendte en melding til henne.

Jeg skrev: Hei, jeg så stykket Richard II nå om lørdag, og jeg må berømme deg for tidvis framifrå spill. Spesielt scenen med gartneren og hennes hjelper synes jeg var godt tolket. Jeg skriver deg imidlertid av en annen grunn. I slutten av akt 3, nettopp i den scenen nevnt over, kommer gartnerhjelpen med et utrop om en helt spesiell urt. Denne framkalte abort hos kvinner og inspirerte gamle kunstnere (da Vinci, Michelangelo), men jeg kan ikke huske å ha lest utbruddet i min engelske utgave. Jeg har de siste dagene forsøkt å finne den, og i dag sjekket jeg også Hoems oversettelse, og der finnes heller ikke utbruddet. Det høres nesten ut som noe du finner i en verkskommentar, nærmest leksikalsk. Uansett, jeg har skrevet mail til Hoem, men ikke hørt noe, derfor forsøker jeg altså dette. Har du noe godt svar?

Timene gikk. Jeg ventet. Så dukket svaret opp:

Selve BEVISET: Hei birger! Takk for hyggelige ord! Morsomt at du bet deg merke i denne lille scenen med gartner Trini, hennes makker Nina og dronningen. Jeg liker scenen godt. Teksten om lækjeurten på slutten er noe som har blitt lagt til i etterkant såvidt meg bekjent. Finnes ikke i Edvard sin tekst. Skal høre med [navn fjernet] i morgen for å gi deg et mer presist svar. Såvidt jeg vet er det tekst hentet fra et leksikon. Men jeg skal sjekke det opp! Mvh. [navnet hennes]

Men hva skjer? Jo, det skal jeg fortelle deg, kjære leser. Det kommer ikke noe nytt svar fra skuespillerinnen. Ingenting! Jeg skriver til henne enda en gang, men nå er det helt stille. Slik det sikkert er hjemme hos Jon Fosse. Er det en dekkoperasjon? Har hun fått munnkurv?

Ingen vet. Så, mine damer og herrer: Vi må kreve svar. Jeg oppfordrer derfor alle kulturinteresserte til å gå av skaftet og bruke helgen til å stille spørsmålet:

Hva er det Det Norske Teatret og Bjørnstjerne Bjørnson skjuler? I verdens rikeste land?!

Som kjent er det ikke svarene som teller.

Share

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

I redaksjonen bestemte vi oss ganske raskt for å samle inn ord og bilder. Så enkelt, egentlig. Ikke de kloke ordene som kom etterpå, når vi hadde fått summet oss og tenkt oss om, men det umiddelbare. Avstand fyller sprekkene og vi ville ikke fylle sprekkene. Så vi hentet inn twittermeldinger, nyhetsoppdateringer, taler, blogger og værmeldinger – alt vi kunne finne som ble skrevet og ytret i løpet av disse fire dagene. Og vi hentet inn bilder fra hele Norge, alle sammen tatt disse dagene, av profesjonelle fotografer og privatpersoner. Sammen dokumenterer og samler de det som skjedde i løpet av de fire første døgnene etter angrepene.

I går problematiserte medieforsker Paul Bjerke at det allerede er skrevet for mye om 22. juli. Jeg tror ikke engang vi er kommet ordentlig i gang. Jeg har sagt, sånn i det stille og mest for meg selv, at det kommer minst 150 bøker om denne hendelsen de neste fem årene. Jeg sier det som en øvelse for å forstå omfanget av det som har skjedd. Og antall titler er mer enn ønsketenkning enn en analyse fra min side.

For jeg er ikke og skal ikke bli «ferdig» med disse dagene. Jeg vil ikke pakke dem ned i hukommelsens fattige myr og katalogisere dem under «ondskap» eller «terrorisme» eller «det som skjedde». Vi som gir ut bøker må tro at en hendelse som 22. juli må bearbeides og drøftes, beskrives og portretteres, og idelandskapet før og etter må snakkes om og uteskes. Jeg forstår at noen har andre behov, og det er viktig å finne en balanse i hva slags stoff vi presenterer og hvordan det presenteres. Jeg støtter meg imidlertid til kollega Anders Heger som i går sa at det vi opplevde 22. juli ikke skal ties om, det skal snakkes om og skrives om.

Og det vil komme dokumentarbøker, romaner, reportasjebøker, analyser, antologier, dikt, intervjubøker og biografier. I den nærmeste framtid gir Cappelen Damms dokumentarredaksjon ut en rekke bøker som alle har sitt utspring i terrorangrepene: Vi gir ut Øyvind Strømmen som skriver om ekstremisme på det mørke nettet, vi gir ut beretninger fra overlevende fra Utøya, Anders Ravik Jupskås skal skrive om den politiske høyrepopulismen i Europa, vi gir ut en reportasjebok og — listen fortsetter. Analyser og erfaringer, følelser og fakta, intervjuer og fortellinger.

Men vi begynner altså med å gi ut 22.07.11. Fra hat til kjærlighet.  En bok som startet med et ønske om å begynne på veien mot balanse. Og nå som den er ferdig, viser den et folk som bøyer seg i sorg, for så å reise seg i samhold.

Hele overskuddet av boken går til 22. juli-fondet.

Share

Siden jeg stod midt i blomsterhavet i Oslo, i gatene fulle av kjærlighet, har et uklart bilde vokst fram i meg. Bildet er kanskje i overkant symbolsk: Jeg ser for meg en rose som vokser opp av blodet. Men tanken kverner videre: alt dette lyset kom ut av et pertentlig ordnet mørke. Samholdet og felleskapet springer ut av ensomheten, og det dypt humane ble født av en grusom, menneskefiendtlig forbrytelse.

Selv om jeg forsøker å uttrykke tanken presist, er det mer en kaotisk følelse som hjemsøker meg: det er som om jeg får dårlig samvittighet for gleden i fellesskapet. Eller, jeg får ikke dårlig samvittighet for den følelsen jeg har nå, men for at det først er nå den dukker opp. For var denne enorme kjærligheten der da jeg syklet nedover Storgata i minuttene før det smalt? Denne viljen til å komme andre i møte?

Jeg håper den var der allerede da. Men jeg vet sikkert at jeg ikke lyttet til den ofte nok.

Forbrytelsene angår oss alle sammen. Sorgen tilhører oss alle. De som har mistet noen og de som fikk sine aller kjæreste hjem. De som hjalp og de som ble hjulpet. Alle de hundretusener av mennesker som stod med nevene fulle av fakler og tårer og blomster og sa: Vi nekter å hate.  Alle de som har sittet på den samme sofaputa i timevis, med begynnende hodepine, fordi de ikke klarer å gå glipp av en eneste nyhet. Alle de som har møtt opp på fotballtrening fordi de vil svette, fordi de ikke vil være alene. De frivillige, de motvillige, B-mennesker og folk med hull i tennene, de du kjenner, de du ser glir forbi, de som låser sykkelen sin og de som stjeler den.

Om du er på vei til å plassere skylden for massedrap hos politiske motstandere av nyvunnet kamplyst, eller svarer med et blindt motsvar av gammel vane, har jeg et forslag: tenk deg om. Ikke bare tar vi sorgen fra hverandre, vi dytter hverandre også ned i de samme mønstrene vi satt fast i tidligere. Da er vi med ett tilbake der vi var.

Alle er forandret. Vi er rykket opp fra festet vårt, og bare de aller færreste av oss lander på samme sted igjen. La dem du er uenig med få lov til å vise det. Og trekk pusten, kikk ned og se hvor du selv står.

Enighet er ikke målet. Måten vi ordner samfunn på, hva vi tror på, er en kamp og en konkurranse mellom ulike erfaringer og fortellinger. Om alle er enige i at det beste er å sitte på isen, er det ingen som reiser seg og finner land. Men om vi skal høre på hverandres fortellinger og erfaringer, må vi møtes. Og om veien ned i skyttergraven er kort, er veien ut derfra uendelig lang.

Nå står ennå de fleste av oss i åpent lende. La oss stå her litt til og bli kjent med hverandre.

Share

Etter de grufulle forbrytelsene på fredag har det vært vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Egentlig skal jeg sitte og arbeide med et manus, men det er nærmest umulig, så jeg leser nyheter, følger tv-sendingene og går rundt i Oslo sentrum og føler på den enorme godheten som er der.

Min aller nærmeste befant seg altfor nære der det smalt. Tankene er kaotiske, og takknemlighet, sinne, sorg og medfølelse velter rundt i meg. Jeg har ikke én følelse, er ikke drevet av én tanke, men føler meg rykket opp.

Slik ser jeg det er rundt meg også. Diskusjonene og samtalene går prøvende fram og tilbake.

Fra flere kanter ser jeg at personer frykter nettdebatten. Jeg har fulgt og arbeidet med nettdebatt, og forstår bekymringen over alt grumset. Spesielt forstår jeg uroen mange kjenner når de hører om, eller kommer over nettforum- og sider hvor grupper av ekstremister heier hverandre fram, enten gjennom bekreftelse av hverandres ideer, eller ved mangel på menneskelige motsvar til menneskefiendtlige standpunkt.

Men jeg kjenner også på uroen og usikkerheten når jeg leser dem som vil begrense nettdebatten, frata debattanter mulighet til å være anonyme eller «ta et oppgjør» med internettradikalismen. Jeg er enig i at det kreves et oppgjør med de holdningene som har fått sitt grusomme utløp i hendelsene på fredag. Men det ligger så mange mulige meninger i ordet «oppgjør». Vil vi kriminalisere visse typer samtaler? Vil vi stenge ned sidene til mennesker og grupper med uønskede meninger?

Jeg er ydmyk i dette spørsmålet. Derfor vil jeg først og fremst dele en erfaring.

I 2008 arbeidet jeg i Dagbladet.no, og var med på en avgjørelse om å stenge Vigrid-leder Tore W. Tvedt ute fra debattforumet vårt. Beslutningen om å utestenge Tvedt, som er dømt for rasisme, var basert på en gjennomgang av alt han har sendt inn til oss over en periode. Avgjørelsen var klar, men den var ikke enkel. Vi (blant andre Astrid Meland, Mina Hauge Nærland og Nanna Baldersheim) ville først og fremst skape et debattforum med så stor takhøyde som overhode mulig. Men vi var til slutt enige om at vi ikke ønsket Tore W. Tvedts rasisme-kampanjer hos oss.

Den gang nettredaktør Even Teimansen tok beslutningen, og sa blant annet det følgende:

* «Vi har […] en genuin bekymring for at total åpenhet faktisk kan være med på å lukke diskusjonene våre. Blir støyen og drittslengingen for øredøvende og intens, er vi redd for at debattanter skremmes bort fra kommentarfeltet».

* «Ønsket om å være så liberale som mulig kan i verste fall bidra til at illiberale stemmer overtar debatten fullstendig.»

Alle Teimansens uttalelser kan leses her.

I etterkant av utestengingen ringte jeg Tore Tvedt for et intervju. Vi snakket lenge, og jeg fikk den følelsen jeg så ofte får når jeg snakker med taleføre ekstremister: Tvedt var rasjonell og koherent innenfor sitt eget univers av premisser. Våre uenigheter stakk så dypt at jeg konkluderte med at vi måtte leve i ulike erfaringsverdener, selv om vi begge levde og lever i demokratiske Norge.

Jeg spurte ham om hvordan han så på å bli utestengt fra Dagbladet.nos forum. Det synes han var uproblematisk:

«Jeg forstår at kommentarfeltet deres er privat eiendom, og jeg respekterer eiendomsretten. Jeg ønsker ikke deg på mine sider heller, og jeg ville ikke sluppet deg til», svarte han.

Han forklarte at siden han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert. Han følte heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham. Først og fremst nevnte han internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.

Jeg fulgte derfor opp med å spørre nettopp hvor viktig internett, og muligheten til å ytre seg fritt der, var for organisasjonen hans.

Svaret hans er erfaringen jeg vil dele. Han svarte:

«La meg si det slik: Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere».

Tore W. Tvedts holdning er dypt urovekkende, men han er dessverre ikke alene om den.

Selv om det akkurat nå føles absurd, tenker jeg slik: Dette er en tid hvor alle tanker må ut og fram. En tid da våre ideer og erfaringer må deles, veies og drøftes. Heldigvis har vi et bunnsolid demokrati, og et politisk lederskap som slår fast at svaret på grusomhetene er mer demokrati, mer åpenhet. Samtidig har Norge nå begynte på dag null. Vi har startet en ny tidsregning, og dette landet, samfunnet vårt, blir til mens vi går framover de neste dagene, ukene og månedene.

Jeg håper vi insisterer på håp, at vi går fra et folk til ett folk, og at vi bevarer det beste ved dette landet mens vi bearbeider og kjemper mot det verste.

Share

Puh! Er hektiske sommerdager med manuslesing. Derfor tyr jeg til det gamle trikset «finn noe du har skrevet før, skriv det om og selg det som nytt». En teknikk mye brukt av blant andre forfatterne XXXX XXXXXX og XXXXX XXXXXXXX. I dag skriver jeg litt om en bok som Cappelen Damm ga ut før jeg startet som redaktør. Den var imidlertid en av de viktigste grunnene til at jeg ville arbeide her. Den er rett og slett forbasket sterk. Sommerens anbefaling fra meg, der altså (i tillegg til Flemming Roses Taushetens tyranni, selvsagt).

Kan vi stå ved foten av galgen uten å se barnet som henger og spreller foran ansiktet vårt?

Nettopp det spørsmålet er det som binder Peter Fröberg Idlings punktdokumentar Pol Pots smil sammen som et kjøttetende rep. Gjennom intervjuer, sober historiefortelling, drømmesekvenser, små korte utrop m.m., åpner svensken opp Røde Khmers absurde Demokratisk Kampuchea – et blodstenket vanvitteri som steg opp fra Richard Nixons og Henry Kissingers bomberegn over Kambodsja.

Formingen av et klasseløst og selvberget Kambodsja varte fra 1976 til ’79 og kostet millioner av mennesker livet. Det hele signed, sealed & delivered av godt utdannede maoister og utopister, og beundret og avholdt av nordiske kommunister. Flere av dem har i senere tid uttrykt avsky for og anger over sin egen beundring og involvering. Andre, som den svenske forfatteren og journalisten Jan Myrdal, stadig holder fast ved at prisen for frihet er menneskeliv.

Idling skriver:

Revolusjonen utryddet ikke bare private eiendomsforhold, religion og gamle klasseforskjeller. Den avskaffer også tilfeldigheter.

Ingenting skjedde lenger uten grunn.

Og alt som påvirket kampen negativt, ble ført tilbake til konspirasjoner. Det kunne være en plog som gikk i stykker, en sekk ris som sprakk, en hakke som var mistet. Tilfeldigheter var kontrarevolusjonær sabotasje. Ofte med døden som følge.

Den ansiktsløse kontrarevolusjonære Konspirasjonen, var nesten like magisk omnipotent og allestedsnærværende som Organisasjonen. Kampen dem imellom var hensynsløs. Alle måtte være på vakt. I samme øyeblikk som revolusjonen slappet av, ville den være tapt.

Så sent som i 2006 skrev Myrdal at han var overbevist om at «Demokratiske Kampuchea kunnat fortsätta och fullfölja Pol Pots planer på att bygga landet med egen kraft».

Men du må altså knuse noen hodeskaller for å lage omelett.

Det er heldigvis lett å le av ham nå. Han er komisk, som en tegneseriefigur som går ut på kanten av stupet og videre inn i den løse lufta. Så lenge han ikke ser ned vil han ikke falle. Kanskje er det derfor utopister alltid holder blikket strengt rettet oppover. Oppover mot himmelen og paradis, som de søker til, eller opp på den konspiratoriske makten de kjemper mot.

Eller, som Idling skriver, mot helikopteret som forsvinner der oppe:

En dag fant Røde khmer noen etterlatte amerikanske helikoptre. Ingen visste hvordan man brukte dem, ettersom alle pilotene jobbet på rismarkene.

Det gjør ingenting, sa partifunksjonærene. Revolusjonen lærer oss å fly.

En etter en forsøkte de å starte helikopteret, men det gikk ikke. Rotorbladene forble urørlige.

Til slutt klarte den smarteste av dem å finne ut av hvordan man skulle gjøre det. Helikopteret steg i været, med den unge mannen ved spakene.

Å fly er lett, ropte han ned til kameratene sine på bakken. De applauderte den revolusjonære holdningen hans.

Etter å ha fløyet en stund, bestemte mannen seg for å lande. Det viste seg å være vanskeligere. Hvordan han enn dro i spakene og vred på rattene, så ville helikopteret bare stige. Da han gikk tom for bensin, styret farkosten ned og ble knust mot bakken.

De andre partifunksjonærene holdt råd. De bestemte seg for å hente en pilot fra rismarken, som kunne vise dem både hvordan man letter og hvordan man lander.

Etter å ha lett en stund, fant de en pilot. Han sa seg villig til å lære opp partifunksjonærene.

De plasserte piloten i førersetet og stilte seg rundt helikopteret.

Sånn gjør man, kamerater, sa piloten og startet helikopteret. Så steg han mot skyene, satte kurs mot Thailand, og fløy sin vei.

Så hva er svaret på spørsmålet? Selvsagt. Selvsagt kan du unngå å se barnet som spreller foran ansiktet ditt. Det er bare å rette blikket mot himmelen.

Pol Pot døde i 1998, men rettergangen mot flere av de ansvarlige lederne pågår fremdeles ved Røde Khmer-tribunalet (Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia for the Prosecution of Crimes Committed During the Period of Democratic Kampuchea).

Share

Hei, jeg heter Birger Emanuelsen, og jeg kan bli far til et rusavhengig og trygda gudsord.

Jeg har lest SSBs rapporter om levekårene på Sørlandet. Jeg har hørt Kåre Valebrokks utsagn om at landsdelen er befolket av dem som ikke rakk båten til Amerika. Og analysen om at innbyggerne i kommunen Åmli utgjør et «nettotap» for fylket og landet. Jeg har lest utlegninger om de «arbeidssky sørlendigene», og sett gjennom tabellene som brukes som bevis. Jeg noterer meg at Aftenposten, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Nationen kan mobbe og hundse sørlendinger – noen av dem på forsidene. Jeg har grublet og grublet, sett på tallene, og i bakhodet fått minst 30 ideer til kommentarer — saklige, analytiske, kjølige.

Men jeg klarer ikke å få tallene til å fordufte. For det er som SSBs analyser viser: Aust-Agder har store utfordringer med å få kvinner i arbeid, med barnevern, med rusavhengighet og med mennesker som faller utenfor arbeidslivet. Og det eneste jeg vil er å skrike. Det er sikkert fordi jeg er sørlending selv, og fordi jeg har større håp for landsdelen. Eller kanskje fordi statistikkens skremmebilde ikke fanger sørlandssola som borer seg inn overalt, og markene som strekker seg med hvitkalkede hus innunder himmelen. Og fordi alt sammen angår meg. Jeg skal kanskje en gang bli far. Og jeg vil gjerne ha muligheten til å flytte tilbake.

Barna mine kommer til å registres i alle de «gale» statistikkene fra det øyeblikket  vi flytter hjem. Og de blir ofre for fordommene vi alle bærer på. Selv om jeg har mindre gudstro enn de fleste av dem jeg gikk i Tensing med, kommer barna mine til å regnes som trangsynte og gammelmodige pietister  — om ikke de blir del av den «gladkristne hopen». Og de må lide seg gjennom Lille lørdag-parodier på både vorspiel og nachspiel. Men det er ikke det verste. Siden Aust-Agder har store problemer med mennesker som faller utenfor arbeidslivet, vil barna bli regnet med i den late, korka, indoktrinerte massen som bare er her for å snylte på fellesskapet og drive loddsalg.

I tillegg skal jeg altså tåle at en jævla redaktør omtaler mitt ufødte barn som en som «setter norgesrekord i trygd»! Jeg har ikke lyst til å skrive kommentarer, jeg har lyst til å knuse ting. Så jeg kan kjøre opp en tur til en kompis på Bjorbekk som har stående fire-fem bilvrak i hagen. Så kan vi knuse ting. Det føles bra.

Men det forandrer ingenting.

Det er uutholdelig at nordmenn blir kvalme og sjokkerte over at unge mennesker fra dysfunksjonelle hjem ikke glir sømløst inn i vårt arbeidsliv, og legger all skylda på dem for «manglende produktivitet». Og det er et uttrykk for forenkling når mennesker i totalt forskjellige livssituasjoner — enslige tenåringsmødre, sykepleiere, næringslivstopper, fotballtrenere, renholdere på tremåneders slavekontrakter — buntes sammen i én og samme minuskolonne og avisredaksjonene jubler; «endelig kan vi skrive om snyltebygda Åmli!»

For det er ikke «sørlendingen» som truer den norske modellen, og det er heller ikke økonomer eller politikere som samler inn og publiserer data om ham. Det er faktisk heller ikke journalistenes feil, selv om de maner fram dine verste fordommer om trygdesnyltende, pillespisende arendalitter i reportasjene sine. Noe er imidlertid galt, og det bør gjøres noe med. Så fort som mulig. Vi må få bukt med rusproblematikken og voldskriminaliteten. Og vi må hjelpe flere av dem som har falt utenfor tilbake i arbeid. For vi må sikre velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp. Derfor trenger vi kunnskap og vilje til å gjøre forandringer når også samfunnet forandrer seg.

Jeg kan ikke verne mine ufødte barn mot tiden. Dagene løper som ville hester og terrenget forandrer seg underveis, uansett hva jeg selv måtte ønske. Men jeg kan si til dem at jeg ikke sto og så på når folk insisterte på at alt var i skjønneste orden, selv om det åpenbart var nok av problemer vi kunne ta tak i sammen. Og så kan jeg fortelle dem at jeg elsker dem uansett, og at de alltid må huske på at de er individer — ikke statistikk.

Share

I episode seks av serien «Norge i krig – Oppdrag Afghanistan« blir en amerikansk soldat drept av en veibombe i Qaysar. Før levningene hans flys tilbake til USA skal dødsfallet markeres i leiren.

Så de samler troppene.

I det som ser ut som en liten seremoni står feltpresten alene, vendt ansikt til ansikt med unge gutter. De har nettopp mistet en venn og kollega. Han ble drept på patrulje. Soldatene står igjen her i sanda med en feltprest foran seg. De vet at det kunne skjedd hvem som helst av dem. Så løfter de en høyrehånd til en stram hilsen, sola holdes ute et lite øyeblikk, og de slipper å myse. Og med flat stemme leser feltpresten opp den følgende teksten. 

Lord, we started out so bravely.
And now we feel like we are sinking.
We are afraid.
Lord, please save us.
We do not know where to turn for help, and so we cry out to you.
We were so self-confident, so sure –
And now we trust nothing. 
 

Jeg vet ikke hva jeg forventet å høre. Men det der var det ikke.

Share

Flere og flere selskaper tilbyr enkle metoder som tillater deg å teste genene dine hjemme.

Da den danske nevrobiologen Lone Frank analyserte genene sine, fant hun ut to ting:

1. Hun hadde unormalt høy risiko for å få hudkreft.
2. Brystene hennes ville bli mindre om hun drakk mer enn tre kopper kaffe daglig.

Har du fått testet dine?

Verdens største genom-senter har besluttet å plassere sitt europeiske hovedkontor i København. BGI (tidligere Beijing Genomics Institute) tar med seg sine mest avanserte maskiner og rykker inn i Skandinavia. Sånn umiddelbart betyr det nye arbeidsplasser og starten på en kunnskapsdrevet framtidsindustri i Danmark. Og forhåpentligvis noen runder på tankeloftet for politikere og forskere her hjemme. For hvorfor valgte de ikke oss?

Men det varsler også en «teknologisk revolution, som står og hamrer på vores hoveddør», i følge forfatteren og nevrobiologen Lone Frank. Hun arbeider som vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen og kom i fjor ut med boken Mit smukke genom.

(Genom (uttales ikke gnom) er altså den totale arvemasse informasjonen din.)

I tillegg til å være en av de mest interessante stemmene om genetikk i Skandinavia, ligner hun også på den danske skuespilleren Sofie Gråbøl fra Forbrytelsen-serien. Så hun drikker kaffe med god samvittighet.

Den moderne genetikken minner om datarevolusjonen. I starten var datamaskiner forbeholdt eksperter og fagfolk. Det hadde både med brukervennlighet og pris å gjøre.

Så falt prisene. Plutselig hadde vi hjemme-pc, internett og musematter med bilder av barnebarna. Og adgang til ressurser og krefter vi ikke engang hadde drømt om. På tilsvarende vis har vi i dag tilgang til en masse genetisk informasjon, men hittil har det mest vært for forskere og fagfolk. Dessuten har det vært uhyre dyrt. En enkel kunnskapsarbeider fra bedehusbegyggelsen har ikke hatt råd.

Ennå.

For nå faller prisene raskt, og det er oppstått et uregulert marked for forbrukergenetikk nærmest over natta. Vi kan alle få tak i vår egen (og kanskje andres) genetiske informasjon, og i løpet av de neste årene vil en fullstendig kartlegging av arvemassen din koste mindre enn en høytrykksspyler.

På amerikanske supermarkeder får du kjøpt utstyr for innsending av spyttprøve eller avskrap fra munnslimhinnen til kartlegging av ens eget genom. Og det finnes en rekke selskaper som arbeider med å utvikle metoder for å analysere og kartlegge genprofilen din. Anne Wojcicki, kona til Google-gründeren Sergey Brin, har for eksempel vært med å starte selskapet 23andME, som utvikler en metode og teknologi som vil tillate forbrukeren å forstå deres egen genetiske informasjon.

Google, verdens største informasjonstjeneste, er altså i seng med den visjonære genetikk-entusiasten. Det er bare å begynne å skrive skrekkfilmer, folkens.

Eller romantiske komedier.

For ta Sukker.no, en av Norges mest populære dating-tjenester på nett. Her mater du inn informasjon om deg selv, og så matcher tjenesten deg med andre. Du svarer på et sett spørsmål om vaner, interesser, livssyn, syn på sex og helse og tegneserier, og tilbake får du en profil. Denne kan så måles mot profilene til potensielle partnere og gir deg så en matching-score fra 0 – 100. Alt over 90 er ansett for å være god match. Computer sayz yes.

I et informasjonsmarked hvor du slipper å avsløre deg eller inngå i en sosial relasjon er det lett å tenke at du tar rasjonelle valg i letingen etter partner. Her velger vi bort partnere som åpenbart ikke passer sammen med oss.

I tillegg oppstår det et krav om informasjonssymmetri: De som ikke er villig til å tilby et bilde av seg selv, blir umiddelbart luket bort under antakelsen av at de er lite attraktive, sprø eller ikke den de gir seg ut for å være.

Hva har det med BGI og dansker og høytrykkspylere og genom å gjøre?

Om fem år matcher vi genprofilene våre på Sukker.no.

Du gidder ikke gå på date med en person som er en genetisk katastrofe. De som ikke er villig til å dele genetisk informasjon om seg selv blir luket bort umiddelbart.

Og til de som synes det høres for sci fi ut: Det finnes allerede dating-tjenester som spesialiserer seg på å matche deg med andre basert på din genprofil. De fleste selskaper som analyserer gener i dag har for eksempel en tjeneste hvor du kan matche genene dine mot kjendiser og andre.

Glenn Close er en av de etterhvert mange som har kartlagt egne gener.

Så til alvoret:

Går du til fastlegen din og ber om hjelp til å tolke genprofilen du kjøpte på nettet, møtes du av et stort tomt ansikt. Han vet ikke hva du snakker om. Selv blant sykehusets spesialister har de aller færreste fulgt med på hva genetisk utviklingen kan bety for deres fagfelt.

Genetisk informasjon er nøkkelen til helsevesenet. Mens vi diskuterer samlokalisering og ventetider blir helsevesenet vårt dyrere og dyrere. Allerede i dag kan kunnskap om den enkelte pasients genetikk være med på å skreddersy allmenn medisinsk behandling. Det betyr for eksempel at du kan unngå feilmedisinering, være mer på vakt mot symptomer og drive presis forskning på årsaker til sykdommer.

I likhet med Danmark, utgjør Norge noe nær det perfekte laboratorium for forskning som knytter sammen genetikk og miljø. Gjennom massive registre av innsamlet data, har vi fulgt helseutviklingen til store grupper mennesker gjennom årtier. Med disse ressursene har vi et bedre utgangspunkt enn del fleste til å avdekke årsaker til sykdom. Da kan vi unngå å behandle alle likt, og i stedet opprette spesifikke forebyggingsinnsatser, undersøkelser og behandlinger mot genetisk disponerte risikogrupper.

Men det er vel ikke bare bra? Nei, nei, nei, nei, slapp av. Her følger den programmatiske bekymringen:

I filmen Gattaca er premisset at genetisk informasjon brukes for å bestemme en persons plass i samfunnet. Det skaper et samfunn uten mulighet for mobilitet.

Personlig har jeg aldri fryktet forestillingen om at mennesket kontrolleres av en allestedsnærværende stat. Jeg tror ikke at staten, altså en samling folk som insisterer på at arbeidsdagen er over 15:29, klarer å skaffe seg total kontroll over en så mektig, kritisk og kreativ befolkning som et kunnskapssamfunn skaper.

MEN jeg tror godt at menneskers personlige valg som pasienter, forbrukere og fedre forandrer måten vi lever på. De små bevegelsene vi gjør i markedet utgjør vår verden, og konsekvensene av vår felles visdom er ufattelig vidtrekkende.

Det er de personlige valgene tatt av oss alle, vanlige kvinner og menn, som gjør at et barn født med Down syndrom er mer sjeldent i demokratiske, frie Norge enn i de fleste diktaturer i verden. Så jeg forstår at demokratisk tilgang til egen genetisk informasjon vil få konsekvenser.

Hva pokker ville vært vitsen ellers?

Så er det selvsagt en hel rekke vanskelig spørsmål: Kan et forsikringsselskap be om genprofilen din? Kan arbeidsgiveren? Skal det lagres i pasientjournalen din?

Personlig, før de etiske komiteene går bananas, vil jeg at en 17 år gammel smarting skal lage en app til mobilen min hvor jeg – basert på min egen genprofil – kan finne ut hvem jeg ligner mest på i tv-serien Modern Family. (Jeg gjetter på den homofile og litt overvektige Cameron. Ikke fordi jeg er homofil, men fordi jeg deler hans begeistring for dramatikk i hverdagen. Jeg tipper det ligger et sted i mitt DNA.)

Jeg deler Camerons sans for dramatikk i hverdagen. Her presenterer han sin adoptivdatter til sangen "Circle of Life" fra Lion King. My kinda guy.

Danskene er i gang. Forbrukergenetikk er imidlertid ikke noe stort samtaleemne i Norge. Heller ikke i politiske kretser. Søker du på “genetikk” på Stortinget.no, får du opp treff fra diskusjonen rundt Bioteknologiloven fra 2002-03. Etter det har det vært stille. Lone Franks Det smukke genom bok ble anmeldt i Tidsskrift for Den norske legeforening, men jeg kan ikke se at den har levd et liv etter det.

Det bør vi gjøre noe med. For dette er verdt å snakke om

Så folk som vil skrive om dette – uansett hvordan og med hvilket utgangspunkt – må gjerne ta kontakt med meg.

Oppdatert: Om du vil lese mer, anbefaler jeg både artiklene på forskning.no og Bioteknologinemdas sider om gentesting. 

Share

Quiz-folk er jordens salt i såret*. De som bare leiter etter navnet på noe, og ikke bryr seg med hva som snurrer og går under overflata. Eller som Richard Phillips Feynman sier det:

Mr. Feynman er fysikeren, historiefortelleren og amatørmusikeren som mistet sin store kjærlighet mens han utviklet atombomba. I tillegg noterte han seg en Nobelpris i fysikk og ble avsender av en bok jeg tør anbefale såkalt helhjerta, nemlig Surely You’re Joking, Mr. Feynman! Du finner den på nettet om du leter.

Som Ralph Leighton skriver i det forbilledlig korte forordet: «That one person could have so many wonderfully crazy things happen to him in one life is sometimes hard to believe. That one person could invent so much innocent mischief in one life is surely an inspiration!»

Så hvorfor streve mer? Nyt!

Har du noen odde bøker du gjerne skulle trukket fram fra kistebunnen? Send meg gjerne en e-post med tips på birger.emanuelsen [att] cappelendamm.no.

* Har hatt en altfor lang samtale med en kollega om denne formuleringen. Siden det synes å være en såkalt nyvinning, kan alle som lurer på hva jeg mener med det ta kontakt med redaktør Ingebrigt Waage Hetland i dokumentaravdelingen. Han bør vite det nå.

Share

Bøker siver inn fra alle kanter. Før jeg trådte inn forlagsdøra levde jeg med bøker til hverdags og fest. Jeg arbeidet endatil med dem. Likevel, det første jeg oppdaget som perleny forlagsansatt var at bøkene nærmest rant ned fra veggene her inne. Som faktiske, håndfaste bøker, eller som PDFer, ideer, tips, anmeldelser og samtaler. Bøker både foran og bak. Og som vår tid så ettertrykkelig har banka fast: salige er kun de som kan svømme og navigere i havet av historier.

Så hvor finner du bøker i mylderet av bøker? Alle har sikkert sine svar. Jeg vil likevel dele to kilder som har fulgt meg lenge. Her er bøttevis av interessante lesninger og gode tips. (Herregud, jeg skriver mer og mer som dem!)

Så uten mer snakk enn nødvendig:

• Danske Weekendavisens bok-seksjon på nett.

• The New Republics lille lysning kalt The Book:

Og dere andre som svømmer i bøker: Del gjerne deres egne små holmer (hvor vi kan trekke pusten) i kommentarfeltet. Lager gjerne en samlepost med gode forslag.

Share