Skrevet av: Birger Emanuelsen  18. juni 2013

0 kommentarer

Hvem betaler for TV 2s valgkamp-journalistikk?

Skjerm_RGB_TV2logo__921222i
TV 2 har hentet inn to pr-folk som eksperter til valgkamp-dekningen. De to er begge fra First House – et selskap som flere ganger har nektet å oppgi hvem de arbeider for. Likevel skal to ansatte derfra være med å dekke valgkampen for kanalen, samt bidra med analyser og kommentarer.

Det er mildt sagt utrolig. For enten har TV 2 fått vite hvem First House arbeider for, og bryter i så fall sitt journalistiske oppdrag ved ikke å fortelle seerne sine det, eller så vet de ikke hvem «ekspertene» deres er betalt av – og derfor hvem som bestemmer hva de skal mene.

Jeg håper og tror at ingen journalister i TV 2 ville akseptert at noen i ledelsen visste hvem First House arbeidet for, men holdt det for seg selv. Derfor er det mer sannsynlig at ingen i TV 2 vet. Det er i så fall svært problematisk – egentlig intet mindre enn en skandale.

For om ikke TV 2 vet hvem som betaler lønnen til de to pr-folkene, hvordan kan kanalen vite at «analysene og kommentarene» ikke er kjøpt og betalt av private selskaper med konkrete interesser? Hvordan kan en redaktør slippe slike analyser på luften?

Spørsmålet til TV 2s redaksjonssjef – og til nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther – er derfor kort & enkelt: Vet dere hvem First House arbeider for?

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  12. juni 2013

12 kommentarer

Hva vil du egentlig fortelle, Bjarne Buset?

I denne ingressen burde det stå noe om hva informasjonssjefen i Gyldendal ønsker å si med sin selvpubliserte roman. Men jeg skjønner dessverre ikke bæret.

Bjarne Buset er informasjonssjef i Gyldendal, tidligere har han vært direktør i De norske Bokklubbene. Sobert beskrevet: en mektig mann i forlagsbransjen. Et kjent ansikt bak et enda mer kjent navn. Det som kanskje er mindre kjent med ham, er at han på åttitallet ga ut romanen En fugl i hånden på Aschehoug. Og det som var ukjent for de aller fleste er at han under psevdonymet Vera Lie har skrevet spenningsromanen Terroristen uten ansikt.

Hvorfor vet jeg det?

veralie_terroristen_front_3d

Terroristen uten ansikt av Vera Lie aka Bjarne Buset.

Fordi han i Dagens Næringsliv forteller historien om bokens tilblivelse. Det er interessant lesing – på flere måter. For det første er det befriende å høre hvor ærlig Buset er. Manuskriptet hans ble blankt refusert av seks norske forlag. Etter en bearbeiding ble manuskriptet refusert igjen, men denne gang fikk han en såkalt konsulentuttalelse av tre av forlagene. En konsulentuttalelse er et signal fra forlaget om at de ser kvaliteter i manuskriptet, men at de oppfordrer innsenderen til å arbeide mer med teksten.Buset mente imidlertid at manuskriptet var ferdig, og etter oppmuntrende tilbakemeldinger fra tre etablerte forfattere, besluttet han å gi ut boken på eget forlag.

Den 17. mai i år kom derfor boken ut på det fiktive Forlaget Brant – oppkalt etter Busets egen litterære figur Bjørnar Brant. I realiteten har Buset kjøpt en tjeneste fra Kolofon Forlag, et selskap som driver såkalt vanity publishing - eller med et mindre ladet ord: selvpublisering. Kort fortalt: Kolofon gir ut hva det skal være, så lenge kunden betaler.

Hva betyr det?

Det betyr at manuskriptet ikke har måttet krysse noen kvalitetsterskler på veien til ferdig bok – andre enn de forfatteren har satt opp for seg selv, naturligvis. Det trenger ikke å bety at teksten er svak eller at boken er uinteressant. Det er likevel på det rene at metoden sender følgende signal ut i den litterære institusjonen: denne boken er veiet og funnet for lett av de etablerte forlagene. Når Buset i tillegg har som ambisjon å skrive en spenningsroman – som det er stor etterspørsel etter – er den nærliggende konklusjonen brutal: teksten er ikke god nok.

Dette vet Buset, og han er helt åpen på det. At han også fikk en nesestyver av en anmeldelse i VG, er med på å underbygge antakelsen om at forfatteren har sluppet teksten sin for tidlig.

Og saken kunne endt der. En flink og mektig mann innså at denne gangen satt ikke teksten, og han forble skjult bak sitt psevdonym. En håndfull mennesker ville visst hvem han var, og snart ville hele saken vært glemt. Det har skjedd en gang, det har skjedd tusen ganger, det vil fortsette å skje. Det er – grøss og gru – nokså normalt.

Men så skjer det noe interessant. For når det normale hender flinke og mektige folk, forvandles øyensynlig det normale til noe betydningsfullt og interessant.

For i dag står altså Bjarne Buset frem – over en dobbeltside i Dagens Næringsliv, og på nettsidene til Den norske forfatterforening. Bokdrømmen er nå forvandlet til et litteratursosiologisk eksperiment, og hans analyse er som følger: det er vanskelig å få noen til å bry deg om det du skriver – spesielt om du gjør det utenfor de etablerte forlagene.

Derfor har han innsett at forlagene er nødvendig, og videre: han blir «tvunget til å bruke [sitt] eget ansikt som valuta i oppmerksomhetens økonomi». Igjen avbryter informasjonssjefen den opprinnelige planen: Får ikke boken og psevdonymet oppmerksomhet nok på egne kjøl, trer Gepetto frem og bukker for publikum.

La oss stoppe her og trekke pusten. Eksperimentet har sikkert vært morsomt. Det har imidlertid helt sikkert har kostet Buset mye å skrive romanen, og jeg gjentar gjerne: det er strålende at han er så ærlig om prosessen. Jeg har bare gode ting å si om måten han har gjort det på – og om han.

Men som leser av dekningen sitter jeg likevel igjen med noen spørsmål.

For visste ikke Buset at det er trangt om oppmerksomheten? Han er tross alt informasjonssjef i et av Norges største forlag, og han arbeider – forhåpentligvis – hver dag med å synliggjøre både bred og smal litteratur i et tøft medielandskap. Er det mulig at en av Norges mest erfarne forlagsfolk ikke kjenner virkeligheten til sine egne forfattere?

For du trenger ikke lete lenge etter forfattere som gir ut bøker på etablerte forlag, men likevel ender opp med en eller to anmeldelser – og det var det. Vet ikke Buset dette?

Og er virkelig Buset og boken hans oversett? Boken, som altså er kommet ut for mindre enn en måned siden, er allerede anmeldt i VG og omtalt i Bergens Tidende. I tillegg har Buset fått et to sider langt essay på trykk i Morgenbladet. Han blogger og er til stede på sosiale medier. Og nå får han altså si at han ingen oppmerksomhet får – over to sider i Dagens Næringsliv. Hva var Busets realistiske forventninger?

Og hva tror Buset hadde skjedd om romanen var god og/eller hadde fått en sekser på terningen i VG?

Busets bok tilgjengelig i landets nettbokhandler og i flere av de store bokhandelkjedene. I bokhandelen er vel kunden konge, og etter den logikken konkurrerer Terroristen uten ansikt på like fot med bøker fra etablerte forlag. Eller gjør den ikke det? Og om ikke: hva skyldes det? Er det i så fall et problem?

Burde Tom Egeland, som intervjuet Buset for Den norske forfatterforeningen, ha spurt om dette?

Og apropos Egeland. Buset har fått noen litterære kjendiser, en av dem også forfatter på hans eget forlag, til å blurbe boken – altså gi en fordelaktig uttalelse om den. Nevnte Egeland sier følgende: «spennende, smart og spektakulært». Helene Uri, som altså er utgitt på Gyldendal, anbefaler informasjonssjefens bok og sier: «Besettende om kjærlighet, frykt og politikk». (For ordens skyld: Buset sier at Egeland og Uri leste boken uten å vite at han stod bak.)

Hvor mange av Gyldendals debutanter får den type drahjelp?

Likevel — det viktigste spørsmålet jeg sitter igjen med er i realiteten en klynge spørsmål. For til DN sier Buset at han mener å ha vist at «forfatterne ‘gud hjelpe meg’ trenger forlagene fortsatt». Men han får ikke plass til å fullføre analysen. Hvorfor mener han at forfatterne trenger forlagene? Foredling og utvikling av teksten? Promotering? Som en garantist for kvalitet? Distribusjon? Pressearbeid?

Det siste er jeg oppriktig interessert i å høre mer om.

Heller enn svar på alle disse spørsmålene, er inntrykket jeg sitter igjen med dette: Denne gang har Buset – litterært sett – gått minste motstands vei. Likevel kan det synes som om han forventer at offentligheten skal stå med palmeblader og ønske boken hans velkommen.

Vel, i det siste ligner han i det minste en forfatter.

Men på vegne av alle dem som skriver og stryker, utvikler og forbedrer, pusser og filer, arbeider og strever, og til slutt får gitt ut en bok som ender opp med å bli anmeldt i lokalavisen, få omtale på en eller to blogger og ellers bli hyggelig omtalt av familie og venner – og som på toppen av det hele verken har forfattervenner, makt eller et ansikt som kan brukes som «valuta i oppmerksomhetens økonomi» — må jeg dessverre bare si:

Cry me a f****** river.

 

For the record: Jeg arbeider i Cappelen Damm og gir ut på Tiden Norsk Forlag. Akkurat hvor i glasshuset det plasserer meg, er jeg usikker på.

Her kan du lese utdrag fra boken.

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  20. september 2012

26 kommentarer

Glem aldri: Ytringsfrihet er et unntak i verdenshistorien

«Hva med ‘rævpule’? Er det nødvendig for den litterære verdien?»


Frankrike frykter angrep på ambassader, skoler og butikker. Årsaken? Satiremagasinet Charlie Hebdo har trykket noen karikaturer av profeten Muhammed.

Den franske statsministeren Jean-Marc Ayrault har kommet med følgende uttalelse:

I det nåværende klimaet vil statsministeren gi sterkt uttrykk for hans misbilligelse mot alle unødvendigheter og ber alle om å opptre ansvarlig.

Eller som Eminem sa i låta «Kill you»: Shut up slut, you’re causing too much chaos.

Er det nødvendig
I 1957 sitter den unge poeten Allen Ginsberg hjemme i leiligheten i San Francisco og kjederøyker mens hans forlegger, Lawrence Ferlinghetti, sitter i retten og kjemper mot fengselsstraff. I diktet Howl har nemlig Ginsberg skrevet så fritt om dopbruk og homosex at politiet har arrestert forleggeren hans og tiltalt ham for obskønitet.

Slik åpner diktet: «I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked / dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix.» Det endte i rettssalen.

Samme år blir Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin forbudt her hjemme, også den på grunn av eksplisitte seksuelle referanser.

I begge rettsakene blir eksperter hentet inn for å vurdere den litterære kvaliteten. Aktor i rettsaken mot Howl og Ferlinghetti fører blant annet en litteraturprofessor som ekspertvitne. Professoren slår fast at ordet «rævpule» ikke er avgjørende for den litterære verdien av verket. Derfor burde det aldri vært skrevet.

For en moderne leser er det absurd: premisset er jo galt. Det må være lov å si og skrive «rævpule» uavhengig av den litterære verdien, og uavhengig av om noen lesere lar seg støte eller såre av nettopp det ordet.

Begge sakene er vanskelig å forholde seg til, nettopp fordi de er så fjerne fra vår verden at de nærmest ikke står til troende. Men det skjedde altså mens min far, som ennå er så ung at han løper opp fjellskrenten, var gammel nok til å huske det.

Bob Dylan og Allen Ginsberg

Allen Ginsberg ble en av beat-generasjonens mest kjente forfattere. Her i lystig samspill med Bob Dylan i 1975. Foto: Wikipedia*

Taushetens tyranni
Ytringsfriheten er livsnerven i ethvert demokrati. Selv er jeg født til den, og har lenge vært vant med at alle rundt meg anerkjenner den. Men ytringsfriheten representerer et unntak i verdenshistorien. Den er fersk og radikal.

Det forstår du blant annet om du leser Flemming Roses Taushetens tyranni. Boken er en balansert, skarp og klok insistering på hva det vil si å være borger i et demokrati – og en omfangsrik gjennomgang av ytringsfrihetens pinte historie. Og passende nok: fordi den ble trykket med en faksimile fra Jyllands-Posten 30. september 2005, dagen de såkalte Muhammed-karikaturene ble trykket, ble den – takket være medienes kyklopiske verdensforståelse – lest som en slags vesten mot den gale resten.

Slik karikaturene i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, eller filmen Innocence of Muslims, blir det nå.

Internasjonalt har reaksjonene på filmen vært sterke, og igjen teller vi antall døde, slik vi gjorde etter Muhammed-krisen i 2005. Her til lands har de store protestene uteblitt. Det bør være et signal til pessimistene: Vi har altså gått fra massemønstring mot karikaturer i 2005, via taxi-streik mot Dagbladet i 2010 til en varslet demo fra en liten gruppe ungdommer.

Men fremdeles mener overraskende mange at grensene for hva som er lov til å si, bør trekkes i sanden der hvor en gruppe mennesker føler seg såret eller krenket. Det er meg en gåte – og har faktisk vært det hele veien. Det er kanskje flaut å innrømme det, men jeg har altså aldri forstått hvorfor vi gjør en så grunnleggende enkel ting, så vanskelig.

Jeg har imidlertid funnet en slags trøst i forklaringen om at vi henger oss opp i ytringen fordi det er den vi forstår, og den vi føler vi kan påvirke. Reaksjonene er jo uansett utenfor vår kontroll – og komplett ubegripelige.

Bakvendt logikk
Noen krenkelser er kunstnerisk gode (Sataniske vers), andre krenkelser er kunstnerisk dårlige (Innocence of Muslims). Noen krenkelser er villet (Submission av Theo van Gogh), andre er ikke (min personlige favoritt: «Grisen» på Sørlandet sykehus). Jeg vil gjette at alle deltakere på et hvilket som helst nachspiel etter en boklansering kan enes om at det var riktig av Aschehougs å publisere Sataniske vers. Filmen Innocence of Muslims får neppe den samme oppslutningen.

Mange vil nok også, som Jan Erik Smilden i Dagbladet, understreke hvor ekstreme, fundamentalistiske og jevnt over sprø menneskene bak filmen var. Vi snakker om verdige eller uverdige ytringer som om vi pratet om nøkkelhullmerking av frysevarer.

Logikken i et slike resonnement er fullt forståelig. Det er den samme som sier at lettkledde, fulle jenter kan skylde seg selv om de blir voldtatt. Vårt behov for å forstå utilgivelige handlinger (som voldtekt og drap) gjør at normalt anstendige mennesker fjerner seg fra enkel logikk og etikk.

Bildet over er min nytolkning av La trahison des imagesav René Magritte. Han slo fast det åpenbare: et bilde er et bilde. Aksepterer vi to sett med regler, understreker vi bare at noen er ekskludert fra selskapet. Og at muslimer har en annen kjerne enn oss andre.

Fanget av godvilje
Den danske forfatteren Birgithe Kosovic mener mange reagerer negativt på krenkelser fordi de på refleks inntar de klassisk europeiske, humanistiske posisjonene.

  • «Vi skal støtte de svake».

Som gruppe betraktet hører norske muslimer (ennå) hjemme i en lav sosioøkonomisk gruppe. I tillegg mener flere de er marginalisert i det offentlige ordskiftet. Derfor er en kritikk av islam og muslimer noe en klassisk humanist helst avstår fra. Du skal være varsom om du absolutt må «sparke nedover».

  • «Vi skal være selvkritiske og åpne for andres kritikk».

Alle fra en annen kultur har normer vi må forstå og respektere. Om de fra en annen kultur har en norm om at ingen må håne eller kritisere profeten Muhammed eller islam, bør vi unngå det. Noe annet er uoppdragent.

«’I wanna live in a democracy, but I never wanna be offended again!’ Well, you’re an idiot.» Steve Hughes

Selv kommer jeg fra et sted i Norge hvor religiøse følelser er en avgjørende faktor i livsligninga. Jeg har ingen problemer med å relatere til følelsen av at ytringer krenker. Men om vi aldri kunne fornærme eller krenke noen, måtte vi nesten lagt ned fylket. Jeg tror selv ikke Bibelen ville kommet ut om vi skulle tatt hensyn til registeret av religiøse følelser på den ytterste nøgne ø.

Tenke sjæl og mene
Ved å si at muslimer er imot karikaturene, eller at den muslimske verden raser over Innocence of Muslims, ser du bort fra at også de treffer individuelle valg. Følgelig kan du også se bort i fra at de bør stå personlig ansvarlig.

Eller som forfatteren Arne Berggren antydet i VG i forrige runde: muslimer er som «hissige bøfler». Underforstått: så trå for all del varsomt. Om ikke du intuitivt forstår at det er sludder, kan dette ærlige og presise innlegget av Warsan Ismail (@somalieren på Twitter) være med på å oppklare misforståelsen.

Idealet om å beskytte og holde med de svake er god. Det bør være en leveregel for flere. Men som kjerne i vår personlige moral og intellektualisme strekker idealet ikke til. For noen regler er til for alle. Hva som oppleves krenkende og sårende varierer – fra menneske til menneske, fra tiår til tiår. Friheten til å si hva du vil er konstant og vi må kreve at alle anerkjenner den. Også de antatt svake.

Vi må tåle at det finnes ytringer i vår samtid som krenker og sårer våre følelser. Foto: Wikipedia

Dessuten snakker krenkelsene ikke først og fremst til «svake» muslimer. De snakker til dem som bruker sterkere våpen enn ord.

Til de som kastet en bensinbombe inn i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo 2. november i fjor. Til mobbene som brenner ned ambassader og dreper offentlige tjenestemenn, og de religiøse og politiske lederne som lar dem gjøre det. Til dem som «dømte» William Nygaard, Salman Rushdie og Bernard-Henri Lévy til døden for å håne islam. Og til dem som i fjor drepte Salman Taseer, en pakistansk forretningsmann og politiker, fordi han hadde kritisert landets blasfemilov. Loven krever dødsstraff for kritikk av islam eller konvertering fra religionen. Taseer var selv muslim. Han var ikke engang imot loven, men syntes bare den var noen knepp for stram.

Den skal tidlig krenkes
Krenkelsene snakker også til de russisk-ortodokse kristne som banket opp museumsvaktene og vandaliserte Alexander Kosolapovs bilder i Russland i 2005. Og til de hinduistiske nasjonalistene som truet den muslimske kunstneren Maqbool Fida på livet fordi han malte et kart over India i form av en naken, kvinnelig guddom. Eller de katolske ekstremistene som i april i fjor vandaliserte Andres Serranos kunstverk Piss Christ.

Krenkelsene motsier den gruppen av muslimske land som stadig forsøker å inkludere et forbud mot religionskritikk i FNs menneskerettserklæring.

Og de motsier min egen salige bestefar, som skrudde av tv-apparatet og nektet min tante å se på Jesus Christ Superstar fordi han følte filmen gjorde narr av Jesus.

Latterliggjøringen av dogmer løper som en rød og blodig tråd gjennom menneskets utviklingshistorie. Kunstverk og ytringer har krenket folks religiøse følelser i uminnelige tider, men retten til å si hva vi vil er ny og radikal.

Krenkelser er vanskelig å leve med. Men ingen tjener på å gjøre spørsmålet mer komplisert enn det trenger å være. Det eneste som skal til for at folk skal slippe å dø, er at vi alle lærer oss å leve med sårede følelser.

Innlegget er opprinnelig publisert på http://birgeremanuelsen.no

***********

* This file is licensed under the Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported license.

PS: Internett er vidunderlig. Her finnes det endelige beviset på at denne problemstillingen får normale folk til å forlate all sunn fornuft. Det finnes nemlig en side med emotikons (altså smilies) av Muhammed. Siden er åpen for kommentarer. Kommentar nummer to lyder som følger: «You guys do u want a WW3? Please stop insulting other cultures!»
Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  25. juli 2012

0 kommentarer

Snakk til oss

Da jeg hørte Karl Ove Knausgård og Frode Grytten under minnnemarkeringen på søndag, ble jeg fylt av sorg og takknemlighet. Og så: en klappende glede over at litteraturen faktisk betyr noe.

Vi er alle ensomme. For ethvert menneske skaper sin enestående verden — en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok.

Uansett hvor nær du står noen, vil du oppleve dine venners liv med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje kan to personer — kanskje to elskende, kanskje to naboer, kanskje to desperate, hatefulle unge menn — dele en erfaring de begge opplever er deres egen. De blir sett og hørt, og det spiser av avstanden mellom dem. For avstand er smertefullt. Men forsøket på å overvinne avstand er et ærlig uttrykk for hengivenhet og medmenneskelighet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.

Sånn er det også med god og dårlig litteratur.

[...]

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  11. november 2011

0 kommentarer

Jeg burde velge meg dispril

Hvilken dag er en god dag for avsløringer om nynorskteater generelt og Edvard Hoem spesielt? Fredag! Derfor henter jeg opp denne lille snutten fra historiens nesten gjensydde lomme:

Først kommer MORSOMHETEN: Edvard Hoem er uoffisiell norgesmester i Bjørnstjerne Bjørnson. Det som overrasket meg mest med første bind i hans biografi om landsfaderen var at forlaget ikke kalte utgivelsen en selvbiografi.

hoem_edvard

EDVARD HOEM: Som Bjørnstjerne Bjørnson.

DISCLAIMER: Jeg er begeistret for Hoems skrivekunst, og jeg synes han lykkes både som biograf og romanforfatter. Hans biografi om Nordahl Grieg svikter kanskje på ett punkt, nemlig i møte med Griegs Sovjet-sjåvinisme, men boka satt klovdype spor i meg da jeg leste den i militæret. Jeg hadde også stor glede av hans roman Tid for klage, tid for dans. Jeg holder ham altså høyt, selv om jeg nå går ganske low.

For det er tid for HISTORIEN: I oktober 2007 dro min daværende samboer (nåværende & nærværende kone!), hennes foreldre og jeg på Det Norske Teatret. Vi hadde alle fire billetter til An-Magritt. Da jeg både hadde sett stykket i Trondheim tidligere og skrevet særoppgave om Johan Falkberget (5+), spurte jeg min svigerfar om vi ikke heller skulle se Richard II av William Shakespeare. Oversatt av, ja nettopp, Edvard Hoem. Svigerfar var enig.

Kvinnen i billettskranken på Det Norske Teatret mente imidlertid det var umulig å bytte billettene. Vi ble overrasket, da det 1) var nok av plasser på forestillingen, 2) den begynte samtidig som An-Magritt og 3) billettene kostet mindre. Vel, nynorskbrukere diskuterer jeg ikke for lenge med, så det endte med at min svigerfar og jeg måtte snike oss  inn på Richard II. (Dette er ikke en oppfordring til kulturkriminalitet, men det var altså overraskende lett.)

Ja, det tjener kanskje verken til historiens poeng eller tetthet å nevne dette, men Edvard Hoem satt selv i salen. Han tok inn lys og applaus.

Stykket var godt! Godt spilt og godt oversatt. Hoem har fanget humor og poesi og gjenskapt et språk med signatur. Jeg kjente ikke Richard II så godt, men når Shakespeare skriver er det litt som når Erling Lægreid klager: Selv om du fort blir mett er du du ikke i tvil om avsenderen. Vel, det med å bli fort mett gjelder kun for Lægreid. (Burde kanskje også vært merket som MORSOMHET?)

bjornson

BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Som Bjørnstjerne Bjørnson.

Men så ble alt rart.

Da opptrer MISTANKEN: I slutten av tredje akt kommer en scene med en gartner og en gartnerhjelp. Fornøyelig! Men denne kvelden bryter plutselig gartnerhjelpen ut i en liten tirade om en helt spesiell urt. Denne urten framkalte, ifølge gartnerhjelpen, abort hos kvinner. Den inspirerte visst også gamle kunstnere som Leonardo da Vinci og Michelangelo. Utbruddet var kort, men helt forferdelig umusikalsk! Som et hurrarop i en pipekonsert.

DETEKTIVARBEIDET: Jeg kunne ikke tro at dette var noe Shakespeare hadde skrevet og det nevnte jeg for min svigerfar. Jeg ville jo gjøre inntrykk. Han hadde også reagert på utbruddet, men vi lot det være med det. Dagen etter lastet jeg ned Richard II fra Project Gutenberg og lette etter passasjen. Den var ingen sted å finne. The plot thickens. Jeg ble usikker på om utbruddet kanskje fantes i en annen utgave, og søkte vidt og bredt. Utbruddet fantes ikke noe sted. Dagen etter etter dro jeg til biblioteket og fant Edvard Hoems oversettelse. Heller ikke her fantes utbruddet.

silly-shakespeare

WILLIAM SHAKESPEARE: Her i karikert form. Edvard Hoems favoritt-form når det kommer til Shakespeare, ØYENSYNELIG!

Det er duket for AVSLØRINGEN!!!1:

Skandale! tenkte jeg. Hvorfor hadde Hoem lagt inn en fremmed passasje i et Shakespeare-stykke?

  • Var det et innlegg i abort-debatten?
  • Var det bare et pek?
  • Et easter egg?
  • Var han gal?
  • Skjulte nynorsk-Norge noe?
  • Blir fostre som mistenkes å skrive nynorsk abortert hyppigere enn andre?

Jeg skrev selvfølgelig en epost til Edvard Hoem med disse bekymringene, men fikk aldri noe svar. Jeg lette derfor opp en av skuespillerne på Facebook og sendte en melding til henne.

Jeg skrev: Hei, jeg så stykket Richard II nå om lørdag, og jeg må berømme deg for tidvis framifrå spill. Spesielt scenen med gartneren og hennes hjelper synes jeg var godt tolket. Jeg skriver deg imidlertid av en annen grunn. I slutten av akt 3, nettopp i den scenen nevnt over, kommer gartnerhjelpen med et utrop om en helt spesiell urt. Denne framkalte abort hos kvinner og inspirerte gamle kunstnere (da Vinci, Michelangelo), men jeg kan ikke huske å ha lest utbruddet i min engelske utgave. Jeg har de siste dagene forsøkt å finne den, og i dag sjekket jeg også Hoems oversettelse, og der finnes heller ikke utbruddet. Det høres nesten ut som noe du finner i en verkskommentar, nærmest leksikalsk. Uansett, jeg har skrevet mail til Hoem, men ikke hørt noe, derfor forsøker jeg altså dette. Har du noe godt svar?

Timene gikk. Jeg ventet. Så dukket svaret opp:

Selve BEVISET: Hei birger! Takk for hyggelige ord! Morsomt at du bet deg merke i denne lille scenen med gartner Trini, hennes makker Nina og dronningen. Jeg liker scenen godt. Teksten om lækjeurten på slutten er noe som har blitt lagt til i etterkant såvidt meg bekjent. Finnes ikke i Edvard sin tekst. Skal høre med [navn fjernet] i morgen for å gi deg et mer presist svar. Såvidt jeg vet er det tekst hentet fra et leksikon. Men jeg skal sjekke det opp! Mvh. [navnet hennes]

Men hva skjer? Jo, det skal jeg fortelle deg, kjære leser. Det kommer ikke noe nytt svar fra skuespillerinnen. Ingenting! Jeg skriver til henne enda en gang, men nå er det helt stille. Slik det sikkert er hjemme hos Jon Fosse. Er det en dekkoperasjon? Har hun fått munnkurv?

Ingen vet. Så, mine damer og herrer: Vi må kreve svar. Jeg oppfordrer derfor alle kulturinteresserte til å gå av skaftet og bruke helgen til å stille spørsmålet:

Hva er det Det Norske Teatret og Bjørnstjerne Bjørnson skjuler? I verdens rikeste land?!

Som kjent er det ikke svarene som teller.

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  10. november 2011

0 kommentarer

Balansekunst

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

I redaksjonen bestemte vi oss ganske raskt for å samle inn ord og bilder. Så enkelt, egentlig. Ikke de kloke ordene som kom etterpå, når vi hadde fått summet oss og tenkt oss om, men det umiddelbare. Avstand fyller sprekkene og vi ville ikke fylle sprekkene. Så vi hentet inn twittermeldinger, nyhetsoppdateringer, taler, blogger og værmeldinger – alt vi kunne finne som ble skrevet og ytret i løpet av disse fire dagene. Og vi hentet inn bilder fra hele Norge, alle sammen tatt disse dagene, av profesjonelle fotografer og privatpersoner. Sammen dokumenterer og samler de det som skjedde i løpet av de fire første døgnene etter angrepene.

I går problematiserte medieforsker Paul Bjerke at det allerede er skrevet for mye om 22. juli. Jeg tror ikke engang vi er kommet ordentlig i gang. Jeg har sagt, sånn i det stille og mest for meg selv, at det kommer minst 150 bøker om denne hendelsen de neste fem årene. Jeg sier det som en øvelse for å forstå omfanget av det som har skjedd. Og antall titler er mer enn ønsketenkning enn en analyse fra min side.

For jeg er ikke og skal ikke bli «ferdig» med disse dagene. Jeg vil ikke pakke dem ned i hukommelsens fattige myr og katalogisere dem under «ondskap» eller «terrorisme» eller «det som skjedde». Vi som gir ut bøker må tro at en hendelse som 22. juli må bearbeides og drøftes, beskrives og portretteres, og idelandskapet før og etter må snakkes om og uteskes. Jeg forstår at noen har andre behov, og det er viktig å finne en balanse i hva slags stoff vi presenterer og hvordan det presenteres. Jeg støtter meg imidlertid til kollega Anders Heger som i går sa at det vi opplevde 22. juli ikke skal ties om, det skal snakkes om og skrives om.

Og det vil komme dokumentarbøker, romaner, reportasjebøker, analyser, antologier, dikt, intervjubøker og biografier. I den nærmeste framtid gir Cappelen Damms dokumentarredaksjon ut en rekke bøker som alle har sitt utspring i terrorangrepene: Vi gir ut Øyvind Strømmen som skriver om ekstremisme på det mørke nettet, vi gir ut beretninger fra overlevende fra Utøya, Anders Ravik Jupskås skal skrive om den politiske høyrepopulismen i Europa, vi gir ut en reportasjebok og — listen fortsetter. Analyser og erfaringer, følelser og fakta, intervjuer og fortellinger.

Men vi begynner altså med å gi ut 22.07.11. Fra hat til kjærlighet.  En bok som startet med et ønske om å begynne på veien mot balanse. Og nå som den er ferdig, viser den et folk som bøyer seg i sorg, for så å reise seg i samhold.

Hele overskuddet av boken går til 22. juli-fondet.

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  28. juli 2011

2 kommentarer

Ikke ta sorgen fra hverandre

Siden jeg stod midt i blomsterhavet i Oslo, i gatene fulle av kjærlighet, har et uklart bilde vokst fram i meg. Bildet er kanskje i overkant symbolsk: Jeg ser for meg en rose som vokser opp av blodet. Men tanken kverner videre: alt dette lyset kom ut av et pertentlig ordnet mørke. Samholdet og felleskapet springer ut av ensomheten, og det dypt humane ble født av en grusom, menneskefiendtlig forbrytelse.

Selv om jeg forsøker å uttrykke tanken presist, er det mer en kaotisk følelse som hjemsøker meg: det er som om jeg får dårlig samvittighet for gleden i fellesskapet. Eller, jeg får ikke dårlig samvittighet for den følelsen jeg har nå, men for at det først er nå den dukker opp. For var denne enorme kjærligheten der da jeg syklet nedover Storgata i minuttene før det smalt? Denne viljen til å komme andre i møte?

Jeg håper den var der allerede da. Men jeg vet sikkert at jeg ikke lyttet til den ofte nok.

Forbrytelsene angår oss alle sammen. Sorgen tilhører oss alle. De som har mistet noen og de som fikk sine aller kjæreste hjem. De som hjalp og de som ble hjulpet. Alle de hundretusener av mennesker som stod med nevene fulle av fakler og tårer og blomster og sa: Vi nekter å hate.  Alle de som har sittet på den samme sofaputa i timevis, med begynnende hodepine, fordi de ikke klarer å gå glipp av en eneste nyhet. Alle de som har møtt opp på fotballtrening fordi de vil svette, fordi de ikke vil være alene. De frivillige, de motvillige, B-mennesker og folk med hull i tennene, de du kjenner, de du ser glir forbi, de som låser sykkelen sin og de som stjeler den.

Om du er på vei til å plassere skylden for massedrap hos politiske motstandere av nyvunnet kamplyst, eller svarer med et blindt motsvar av gammel vane, har jeg et forslag: tenk deg om. Ikke bare tar vi sorgen fra hverandre, vi dytter hverandre også ned i de samme mønstrene vi satt fast i tidligere. Da er vi med ett tilbake der vi var.

Alle er forandret. Vi er rykket opp fra festet vårt, og bare de aller færreste av oss lander på samme sted igjen. La dem du er uenig med få lov til å vise det. Og trekk pusten, kikk ned og se hvor du selv står.

Enighet er ikke målet. Måten vi ordner samfunn på, hva vi tror på, er en kamp og en konkurranse mellom ulike erfaringer og fortellinger. Om alle er enige i at det beste er å sitte på isen, er det ingen som reiser seg og finner land. Men om vi skal høre på hverandres fortellinger og erfaringer, må vi møtes. Og om veien ned i skyttergraven er kort, er veien ut derfra uendelig lang.

Nå står ennå de fleste av oss i åpent lende. La oss stå her litt til og bli kjent med hverandre.

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  24. juli 2011

7 kommentarer

Vi må bevare det beste ved oss

Etter de grufulle forbrytelsene på fredag har det vært vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Egentlig skal jeg sitte og arbeide med et manus, men det er nærmest umulig, så jeg leser nyheter, følger tv-sendingene og går rundt i Oslo sentrum og føler på den enorme godheten som er der.

Min aller nærmeste befant seg altfor nære der det smalt. Tankene er kaotiske, og takknemlighet, sinne, sorg og medfølelse velter rundt i meg. Jeg har ikke én følelse, er ikke drevet av én tanke, men føler meg rykket opp.

Slik ser jeg det er rundt meg også. Diskusjonene og samtalene går prøvende fram og tilbake.

Fra flere kanter ser jeg at personer frykter nettdebatten. Jeg har fulgt og arbeidet med nettdebatt, og forstår bekymringen over alt grumset. Spesielt forstår jeg uroen mange kjenner når de hører om, eller kommer over nettforum- og sider hvor grupper av ekstremister heier hverandre fram, enten gjennom bekreftelse av hverandres ideer, eller ved mangel på menneskelige motsvar til menneskefiendtlige standpunkt.

Men jeg kjenner også på uroen og usikkerheten når jeg leser dem som vil begrense nettdebatten, frata debattanter mulighet til å være anonyme eller «ta et oppgjør» med internettradikalismen. Jeg er enig i at det kreves et oppgjør med de holdningene som har fått sitt grusomme utløp i hendelsene på fredag. Men det ligger så mange mulige meninger i ordet «oppgjør». Vil vi kriminalisere visse typer samtaler? Vil vi stenge ned sidene til mennesker og grupper med uønskede meninger?

Jeg er ydmyk i dette spørsmålet. Derfor vil jeg først og fremst dele en erfaring.

I 2008 arbeidet jeg i Dagbladet.no, og var med på en avgjørelse om å stenge Vigrid-leder Tore W. Tvedt ute fra debattforumet vårt. Beslutningen om å utestenge Tvedt, som er dømt for rasisme, var basert på en gjennomgang av alt han har sendt inn til oss over en periode. Avgjørelsen var klar, men den var ikke enkel. Vi (blant andre Astrid Meland, Mina Hauge Nærland og Nanna Baldersheim) ville først og fremst skape et debattforum med så stor takhøyde som overhode mulig. Men vi var til slutt enige om at vi ikke ønsket Tore W. Tvedts rasisme-kampanjer hos oss.

Den gang nettredaktør Even Teimansen tok beslutningen, og sa blant annet det følgende:

* «Vi har […] en genuin bekymring for at total åpenhet faktisk kan være med på å lukke diskusjonene våre. Blir støyen og drittslengingen for øredøvende og intens, er vi redd for at debattanter skremmes bort fra kommentarfeltet».

* «Ønsket om å være så liberale som mulig kan i verste fall bidra til at illiberale stemmer overtar debatten fullstendig.»

Alle Teimansens uttalelser kan leses her.

I etterkant av utestengingen ringte jeg Tore Tvedt for et intervju. Vi snakket lenge, og jeg fikk den følelsen jeg så ofte får når jeg snakker med taleføre ekstremister: Tvedt var rasjonell og koherent innenfor sitt eget univers av premisser. Våre uenigheter stakk så dypt at jeg konkluderte med at vi måtte leve i ulike erfaringsverdener, selv om vi begge levde og lever i demokratiske Norge.

Jeg spurte ham om hvordan han så på å bli utestengt fra Dagbladet.nos forum. Det synes han var uproblematisk:

«Jeg forstår at kommentarfeltet deres er privat eiendom, og jeg respekterer eiendomsretten. Jeg ønsker ikke deg på mine sider heller, og jeg ville ikke sluppet deg til», svarte han.

Han forklarte at siden han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert. Han følte heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham. Først og fremst nevnte han internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.

Jeg fulgte derfor opp med å spørre nettopp hvor viktig internett, og muligheten til å ytre seg fritt der, var for organisasjonen hans.

Svaret hans er erfaringen jeg vil dele. Han svarte:

«La meg si det slik: Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere».

Tore W. Tvedts holdning er dypt urovekkende, men han er dessverre ikke alene om den.

Selv om det akkurat nå føles absurd, tenker jeg slik: Dette er en tid hvor alle tanker må ut og fram. En tid da våre ideer og erfaringer må deles, veies og drøftes. Heldigvis har vi et bunnsolid demokrati, og et politisk lederskap som slår fast at svaret på grusomhetene er mer demokrati, mer åpenhet. Samtidig har Norge nå begynte på dag null. Vi har startet en ny tidsregning, og dette landet, samfunnet vårt, blir til mens vi går framover de neste dagene, ukene og månedene.

Jeg håper vi insisterer på håp, at vi går fra et folk til ett folk, og at vi bevarer det beste ved dette landet mens vi bearbeider og kjemper mot det verste.

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  6. juli 2011

3 kommentarer

Hvorfor beundret de bødlene?

Puh! Er hektiske sommerdager med manuslesing. Derfor tyr jeg til det gamle trikset «finn noe du har skrevet før, skriv det om og selg det som nytt». En teknikk mye brukt av blant andre forfatterne XXXX XXXXXX og XXXXX XXXXXXXX. I dag skriver jeg litt om en bok som Cappelen Damm ga ut før jeg startet som redaktør. Den var imidlertid en av de viktigste grunnene til at jeg ville arbeide her. Den er rett og slett forbasket sterk. Sommerens anbefaling fra meg, der altså (i tillegg til Flemming Roses Taushetens tyranni, selvsagt).

Kan vi stå ved foten av galgen uten å se barnet som henger og spreller foran ansiktet vårt?

Nettopp det spørsmålet er det som binder Peter Fröberg Idlings punktdokumentar Pol Pots smil sammen som et kjøttetende rep. Gjennom intervjuer, sober historiefortelling, drømmesekvenser, små korte utrop m.m., åpner svensken opp Røde Khmers absurde Demokratisk Kampuchea – et blodstenket vanvitteri som steg opp fra Richard Nixons og Henry Kissingers bomberegn over Kambodsja.

«Det som skjedde i Kampuchea var nemlig det samme som det som skjedde i Frankrike ved frigjøringen», skrev den svenske forfatteren Jan Myrdal om Pol Pots terrorregime. Foto: Adam Carr/Wikipedia.

Formingen av et klasseløst og selvberget Kambodsja varte fra 1976 til ’79 og kostet millioner av mennesker livet. Det hele signed, sealed & delivered av godt utdannede maoister og utopister, og beundret og avholdt av nordiske kommunister. Flere av dem har i senere tid uttrykt avsky for og anger over sin egen beundring og involvering. Andre, som den svenske forfatteren og journalisten Jan Myrdal, stadig holder fast ved at prisen for frihet er menneskeliv.

Idling skriver:

Revolusjonen utryddet ikke bare private eiendomsforhold, religion og gamle klasseforskjeller. Den avskaffer også tilfeldigheter.

Ingenting skjedde lenger uten grunn.

Og alt som påvirket kampen negativt, ble ført tilbake til konspirasjoner. Det kunne være en plog som gikk i stykker, en sekk ris som sprakk, en hakke som var mistet. Tilfeldigheter var kontrarevolusjonær sabotasje. Ofte med døden som følge.

Den ansiktsløse kontrarevolusjonære Konspirasjonen, var nesten like magisk omnipotent og allestedsnærværende som Organisasjonen. Kampen dem imellom var hensynsløs. Alle måtte være på vakt. I samme øyeblikk som revolusjonen slappet av, ville den være tapt.

Så sent som i 2006 skrev Myrdal at han var overbevist om at «Demokratiske Kampuchea kunnat fortsätta och fullfölja Pol Pots planer på att bygga landet med egen kraft».

Men du må altså knuse noen hodeskaller for å lage omelett.

Det er heldigvis lett å le av ham nå. Han er komisk, som en tegneseriefigur som går ut på kanten av stupet og videre inn i den løse lufta. Så lenge han ikke ser ned vil han ikke falle. Kanskje er det derfor utopister alltid holder blikket strengt rettet oppover. Oppover mot himmelen og paradis, som de søker til, eller opp på den konspiratoriske makten de kjemper mot.

Eller, som Idling skriver, mot helikopteret som forsvinner der oppe:

En dag fant Røde khmer noen etterlatte amerikanske helikoptre. Ingen visste hvordan man brukte dem, ettersom alle pilotene jobbet på rismarkene.

Det gjør ingenting, sa partifunksjonærene. Revolusjonen lærer oss å fly.

En etter en forsøkte de å starte helikopteret, men det gikk ikke. Rotorbladene forble urørlige.

Til slutt klarte den smarteste av dem å finne ut av hvordan man skulle gjøre det. Helikopteret steg i været, med den unge mannen ved spakene.

Å fly er lett, ropte han ned til kameratene sine på bakken. De applauderte den revolusjonære holdningen hans.

Etter å ha fløyet en stund, bestemte mannen seg for å lande. Det viste seg å være vanskeligere. Hvordan han enn dro i spakene og vred på rattene, så ville helikopteret bare stige. Da han gikk tom for bensin, styret farkosten ned og ble knust mot bakken.

De andre partifunksjonærene holdt råd. De bestemte seg for å hente en pilot fra rismarken, som kunne vise dem både hvordan man letter og hvordan man lander.

Etter å ha lett en stund, fant de en pilot. Han sa seg villig til å lære opp partifunksjonærene.

De plasserte piloten i førersetet og stilte seg rundt helikopteret.

Sånn gjør man, kamerater, sa piloten og startet helikopteret. Så steg han mot skyene, satte kurs mot Thailand, og fløy sin vei.

Så hva er svaret på spørsmålet? Selvsagt. Selvsagt kan du unngå å se barnet som spreller foran ansiktet ditt. Det er bare å rette blikket mot himmelen.

Pol Pot døde i 1998, men rettergangen mot flere av de ansvarlige lederne pågår fremdeles ved Røde Khmer-tribunalet (Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia for the Prosecution of Crimes Committed During the Period of Democratic Kampuchea).

Les mer...

Skrevet av: Birger Emanuelsen  31. mai 2011

59 kommentarer

Det har alltid vært personlig

Hei, jeg heter Birger Emanuelsen, og jeg kan bli far til et rusavhengig og trygda gudsord.

Jeg har lest SSBs rapporter om levekårene på Sørlandet. Jeg har hørt Kåre Valebrokks utsagn om at landsdelen er befolket av dem som ikke rakk båten til Amerika. Og analysen om at innbyggerne i kommunen Åmli utgjør et «nettotap» for fylket og landet. Jeg har lest utlegninger om de «arbeidssky sørlendigene», og sett gjennom tabellene som brukes som bevis. Jeg noterer meg at Aftenposten, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Nationen kan mobbe og hundse sørlendinger – noen av dem på forsidene. Jeg har grublet og grublet, sett på tallene, og i bakhodet fått minst 30 ideer til kommentarer — saklige, analytiske, kjølige.

Men jeg klarer ikke å få tallene til å fordufte. For det er som SSBs analyser viser: Aust-Agder har store utfordringer med å få kvinner i arbeid, med barnevern, med rusavhengighet og med mennesker som faller utenfor arbeidslivet. Og det eneste jeg vil er å skrike. Det er sikkert fordi jeg er sørlending selv, og fordi jeg har større håp for landsdelen. Eller kanskje fordi statistikkens skremmebilde ikke fanger sørlandssola som borer seg inn overalt, og markene som strekker seg med hvitkalkede hus innunder himmelen. Og fordi alt sammen angår meg. Jeg skal kanskje en gang bli far. Og jeg vil gjerne ha muligheten til å flytte tilbake.

Barna mine kommer til å registres i alle de «gale» statistikkene fra det øyeblikket  vi flytter hjem. Og de blir ofre for fordommene vi alle bærer på. Selv om jeg har mindre gudstro enn de fleste av dem jeg gikk i Tensing med, kommer barna mine til å regnes som trangsynte og gammelmodige pietister  — om ikke de blir del av den «gladkristne hopen». Og de må lide seg gjennom Lille lørdag-parodier på både vorspiel og nachspiel. Men det er ikke det verste. Siden Aust-Agder har store problemer med mennesker som faller utenfor arbeidslivet, vil barna bli regnet med i den late, korka, indoktrinerte massen som bare er her for å snylte på fellesskapet og drive loddsalg.

I tillegg skal jeg altså tåle at en jævla redaktør omtaler mitt ufødte barn som en som «setter norgesrekord i trygd»! Jeg har ikke lyst til å skrive kommentarer, jeg har lyst til å knuse ting. Så jeg kan kjøre opp en tur til en kompis på Bjorbekk som har stående fire-fem bilvrak i hagen. Så kan vi knuse ting. Det føles bra.

Men det forandrer ingenting.

Det er uutholdelig at nordmenn blir kvalme og sjokkerte over at unge mennesker fra dysfunksjonelle hjem ikke glir sømløst inn i vårt arbeidsliv, og legger all skylda på dem for «manglende produktivitet». Og det er et uttrykk for forenkling når mennesker i totalt forskjellige livssituasjoner — enslige tenåringsmødre, sykepleiere, næringslivstopper, fotballtrenere, renholdere på tremåneders slavekontrakter — buntes sammen i én og samme minuskolonne og avisredaksjonene jubler; «endelig kan vi skrive om snyltebygda Åmli!»

For det er ikke «sørlendingen» som truer den norske modellen, og det er heller ikke økonomer eller politikere som samler inn og publiserer data om ham. Det er faktisk heller ikke journalistenes feil, selv om de maner fram dine verste fordommer om trygdesnyltende, pillespisende arendalitter i reportasjene sine. Noe er imidlertid galt, og det bør gjøres noe med. Så fort som mulig. Vi må få bukt med rusproblematikken og voldskriminaliteten. Og vi må hjelpe flere av dem som har falt utenfor tilbake i arbeid. For vi må sikre velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp. Derfor trenger vi kunnskap og vilje til å gjøre forandringer når også samfunnet forandrer seg.

Jeg kan ikke verne mine ufødte barn mot tiden. Dagene løper som ville hester og terrenget forandrer seg underveis, uansett hva jeg selv måtte ønske. Men jeg kan si til dem at jeg ikke sto og så på når folk insisterte på at alt var i skjønneste orden, selv om det åpenbart var nok av problemer vi kunne ta tak i sammen. Og så kan jeg fortelle dem at jeg elsker dem uansett, og at de alltid må huske på at de er individer — ikke statistikk.

Les mer...