Puh! Er hektiske sommerdager med manuslesing. Derfor tyr jeg til det gamle trikset «finn noe du har skrevet før, skriv det om og selg det som nytt». En teknikk mye brukt av blant andre forfatterne XXXX XXXXXX og XXXXX XXXXXXXX. I dag skriver jeg litt om en bok som Cappelen Damm ga ut før jeg startet som redaktør. Den var imidlertid en av de viktigste grunnene til at jeg ville arbeide her. Den er rett og slett forbasket sterk. Sommerens anbefaling fra meg, der altså (i tillegg til Flemming Roses Taushetens tyranni, selvsagt).
Kan vi stå ved foten av galgen uten å se barnet som henger og spreller foran ansiktet vårt?
Nettopp det spørsmålet er det som binder Peter Fröberg Idlings punktdokumentar Pol Pots smil sammen som et kjøttetende rep. Gjennom intervjuer, sober historiefortelling, drømmesekvenser, små korte utrop m.m., åpner svensken opp Røde Khmers absurde Demokratisk Kampuchea – et blodstenket vanvitteri som steg opp fra Richard Nixons og Henry Kissingers bomberegn over Kambodsja.
- «Det som skjedde i Kampuchea var nemlig det samme som det som skjedde i Frankrike ved frigjøringen», skrev den svenske forfatteren Jan Myrdal om Pol Pots terrorregime. Foto: Adam Carr/Wikipedia.
Formingen av et klasseløst og selvberget Kambodsja varte fra 1976 til ’79 og kostet millioner av mennesker livet. Det hele signed, sealed & delivered av godt utdannede maoister og utopister, og beundret og avholdt av nordiske kommunister. Flere av dem har i senere tid uttrykt avsky for og anger over sin egen beundring og involvering. Andre, som den svenske forfatteren og journalisten Jan Myrdal, stadig holder fast ved at prisen for frihet er menneskeliv.
Idling skriver:
Revolusjonen utryddet ikke bare private eiendomsforhold, religion og gamle klasseforskjeller. Den avskaffer også tilfeldigheter.
Ingenting skjedde lenger uten grunn.
Og alt som påvirket kampen negativt, ble ført tilbake til konspirasjoner. Det kunne være en plog som gikk i stykker, en sekk ris som sprakk, en hakke som var mistet. Tilfeldigheter var kontrarevolusjonær sabotasje. Ofte med døden som følge.
Den ansiktsløse kontrarevolusjonære Konspirasjonen, var nesten like magisk omnipotent og allestedsnærværende som Organisasjonen. Kampen dem imellom var hensynsløs. Alle måtte være på vakt. I samme øyeblikk som revolusjonen slappet av, ville den være tapt.
Så sent som i 2006 skrev Myrdal at han var overbevist om at «Demokratiske Kampuchea kunnat fortsätta och fullfölja Pol Pots planer på att bygga landet med egen kraft».
Men du må altså knuse noen hodeskaller for å lage omelett.
Det er heldigvis lett å le av ham nå. Han er komisk, som en tegneseriefigur som går ut på kanten av stupet og videre inn i den løse lufta. Så lenge han ikke ser ned vil han ikke falle. Kanskje er det derfor utopister alltid holder blikket strengt rettet oppover. Oppover mot himmelen og paradis, som de søker til, eller opp på den konspiratoriske makten de kjemper mot.
Eller, som Idling skriver, mot helikopteret som forsvinner der oppe:
En dag fant Røde khmer noen etterlatte amerikanske helikoptre. Ingen visste hvordan man brukte dem, ettersom alle pilotene jobbet på rismarkene.
Det gjør ingenting, sa partifunksjonærene. Revolusjonen lærer oss å fly.
En etter en forsøkte de å starte helikopteret, men det gikk ikke. Rotorbladene forble urørlige.
Til slutt klarte den smarteste av dem å finne ut av hvordan man skulle gjøre det. Helikopteret steg i været, med den unge mannen ved spakene.
Å fly er lett, ropte han ned til kameratene sine på bakken. De applauderte den revolusjonære holdningen hans.
Etter å ha fløyet en stund, bestemte mannen seg for å lande. Det viste seg å være vanskeligere. Hvordan han enn dro i spakene og vred på rattene, så ville helikopteret bare stige. Da han gikk tom for bensin, styret farkosten ned og ble knust mot bakken.
De andre partifunksjonærene holdt råd. De bestemte seg for å hente en pilot fra rismarken, som kunne vise dem både hvordan man letter og hvordan man lander.
Etter å ha lett en stund, fant de en pilot. Han sa seg villig til å lære opp partifunksjonærene.
De plasserte piloten i førersetet og stilte seg rundt helikopteret.
Sånn gjør man, kamerater, sa piloten og startet helikopteret. Så steg han mot skyene, satte kurs mot Thailand, og fløy sin vei.
Så hva er svaret på spørsmålet? Selvsagt. Selvsagt kan du unngå å se barnet som spreller foran ansiktet ditt. Det er bare å rette blikket mot himmelen.
Pol Pot døde i 1998, men rettergangen mot flere av de ansvarlige lederne pågår fremdeles ved Røde Khmer-tribunalet (Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia for the Prosecution of Crimes Committed During the Period of Democratic Kampuchea).
7. juli 2011 at 08:29
Dette er en fantastisk dokumentar, og en helt spesiell bok. En alle bør få med seg!
7. juli 2011 at 11:29
Lurer på når dokumentaren kommer, og de vestlige ansvarsfraskrivelsene følger ifht de iranske barna som spreller? Det foregår i dag, så det er jo ennå ikke historie….