Etter de grufulle forbrytelsene på fredag har det vært vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Egentlig skal jeg sitte og arbeide med et manus, men det er nærmest umulig, så jeg leser nyheter, følger tv-sendingene og går rundt i Oslo sentrum og føler på den enorme godheten som er der.
Min aller nærmeste befant seg altfor nære der det smalt. Tankene er kaotiske, og takknemlighet, sinne, sorg og medfølelse velter rundt i meg. Jeg har ikke én følelse, er ikke drevet av én tanke, men føler meg rykket opp.
Slik ser jeg det er rundt meg også. Diskusjonene og samtalene går prøvende fram og tilbake.
Fra flere kanter ser jeg at personer frykter nettdebatten. Jeg har fulgt og arbeidet med nettdebatt, og forstår bekymringen over alt grumset. Spesielt forstår jeg uroen mange kjenner når de hører om, eller kommer over nettforum- og sider hvor grupper av ekstremister heier hverandre fram, enten gjennom bekreftelse av hverandres ideer, eller ved mangel på menneskelige motsvar til menneskefiendtlige standpunkt.
Men jeg kjenner også på uroen og usikkerheten når jeg leser dem som vil begrense nettdebatten, frata debattanter mulighet til å være anonyme eller «ta et oppgjør» med internettradikalismen. Jeg er enig i at det kreves et oppgjør med de holdningene som har fått sitt grusomme utløp i hendelsene på fredag. Men det ligger så mange mulige meninger i ordet «oppgjør». Vil vi kriminalisere visse typer samtaler? Vil vi stenge ned sidene til mennesker og grupper med uønskede meninger?
Jeg er ydmyk i dette spørsmålet. Derfor vil jeg først og fremst dele en erfaring.
I 2008 arbeidet jeg i Dagbladet.no, og var med på en avgjørelse om å stenge Vigrid-leder Tore W. Tvedt ute fra debattforumet vårt. Beslutningen om å utestenge Tvedt, som er dømt for rasisme, var basert på en gjennomgang av alt han har sendt inn til oss over en periode. Avgjørelsen var klar, men den var ikke enkel. Vi (blant andre Astrid Meland, Mina Hauge Nærland og Nanna Baldersheim) ville først og fremst skape et debattforum med så stor takhøyde som overhode mulig. Men vi var til slutt enige om at vi ikke ønsket Tore W. Tvedts rasisme-kampanjer hos oss.
Den gang nettredaktør Even Teimansen tok beslutningen, og sa blant annet det følgende:
* «Vi har […] en genuin bekymring for at total åpenhet faktisk kan være med på å lukke diskusjonene våre. Blir støyen og drittslengingen for øredøvende og intens, er vi redd for at debattanter skremmes bort fra kommentarfeltet».
* «Ønsket om å være så liberale som mulig kan i verste fall bidra til at illiberale stemmer overtar debatten fullstendig.»
Alle Teimansens uttalelser kan leses her.
I etterkant av utestengingen ringte jeg Tore Tvedt for et intervju. Vi snakket lenge, og jeg fikk den følelsen jeg så ofte får når jeg snakker med taleføre ekstremister: Tvedt var rasjonell og koherent innenfor sitt eget univers av premisser. Våre uenigheter stakk så dypt at jeg konkluderte med at vi måtte leve i ulike erfaringsverdener, selv om vi begge levde og lever i demokratiske Norge.
Jeg spurte ham om hvordan han så på å bli utestengt fra Dagbladet.nos forum. Det synes han var uproblematisk:
«Jeg forstår at kommentarfeltet deres er privat eiendom, og jeg respekterer eiendomsretten. Jeg ønsker ikke deg på mine sider heller, og jeg ville ikke sluppet deg til», svarte han.
Han forklarte at siden han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert. Han følte heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham. Først og fremst nevnte han internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.
Jeg fulgte derfor opp med å spørre nettopp hvor viktig internett, og muligheten til å ytre seg fritt der, var for organisasjonen hans.
Svaret hans er erfaringen jeg vil dele. Han svarte:
«La meg si det slik: Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere».
Tore W. Tvedts holdning er dypt urovekkende, men han er dessverre ikke alene om den.
Selv om det akkurat nå føles absurd, tenker jeg slik: Dette er en tid hvor alle tanker må ut og fram. En tid da våre ideer og erfaringer må deles, veies og drøftes. Heldigvis har vi et bunnsolid demokrati, og et politisk lederskap som slår fast at svaret på grusomhetene er mer demokrati, mer åpenhet. Samtidig har Norge nå begynte på dag null. Vi har startet en ny tidsregning, og dette landet, samfunnet vårt, blir til mens vi går framover de neste dagene, ukene og månedene.
Jeg håper vi insisterer på håp, at vi går fra et folk til ett folk, og at vi bevarer det beste ved dette landet mens vi bearbeider og kjemper mot det verste.
24. juli 2011 at 16:36
«La meg si det slik: Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere».
Grøss.
En erfaring jeg har fra egen blogg og ABC Nyheter er jo også at et helt uregulert fritt frem kommentarfelt også virker ekskluderende ovenfor dem som ønsker å delta uten å bli utsatt for sjikane og personangrep (nå fjernet jeg/vi jo dette, men dog). På bloggen svarte leserne mine at selv når angrepene kun var rettet mot meg (som regel lot jeg det stå) så orket de ikke delta i et slikt debattmiljø.
Debatten om debatten er ikke over, men jeg håper ikke den er tilbake til der den startet – om at Internett bare er en kloakk. Er det noe vi har sett på bl.a. twitter de siste dagene så er det alt annet enn det…
24. juli 2011 at 20:56
Håper inderlig at noen av din støpning aldri får makt til å bestemme hvor ytringfrihetens grenser skal gå.
Har erfaring fra ABC som bevis på hvor lite du tåler av annerledes meninger.
Synes ellers at Hr.Emanuelsen skriver mye både godt og klokt.
Men er ikke enig i alt du skriver,dog.
24. juli 2011 at 21:19
Ja, det var en merkelig samtale med Tvedt, selv om han avleverte beskjeden på en rolig og nærmest hyggelig måte.
Beklager om det følgende blir litt usammenhengende:
Deler for øvrig ubetinget din erfaring om at et uregulert kommentarfelt virker ekskluderende. På db.no så vi at den store forskjellen handlet hvorvidt leserne våre følte seg «sett» og svart, eller ikke. Om journalisten som skrev saken, eller andre representanter fra Dagbladet, meldte seg på og deltok i debatten, fungerte det svært siviliserende. Et eksempel er kommentarfeltet under en sak om Ghandi som mange oppfattet svært provoserende: http://www.dagbladet.no/art/india/gandhi/2601083/
Ulempen med denne strategien er at det tar enormt mye tid, og forplikter journalisten til å følge opp enhver leserreaksjon. Men det er kanskje the cost of doing business.
En slik strategi fungerer imidlertid ikke alltid. Ofte ble vi utsatt for «kampanjer», hvor meningsfeller tok for seg en debatt, en sak, og sendte en monologisk strøm av meldinger, alle med omtrent samme innhold. Det ligger i sakens natur at dette var meningsfeller med ekstreme standpunkt, typisk i innvandringsspørsmål. Det ligner også på det Leger Uten Grenser erfare, da de fikk vaksinemotstandere mot seg på sine Facebook-sider. Jeg har skrevet om det her: http://selvsagt.wordpress.com/2010/09/24/ingen-vaksine-mot-idioti/
Debatten om debatten er vanskelig og langt fra over. Min refleks er at vi bør marginalisere så få mennesker som mulig, men kjempe iherdig mot standpunkt. Møte og se mennesker med svar, reaksjoner, motsvar, osv. Det aller skumleste er når de oppretter egne idé-klekkerier og rugekasser. Menneskers følelse av å være utstøtt, undertrykt (hvor enn paranoid en slik følelse er), ugyldiggjort eller latterliggjort, får altfor ofte konsekvenser.
Uansett: jeg gleder meg til å lese mer fra deg, Heidi. Takk for at du kommenterte.
24. juli 2011 at 21:18
Dette er kinkig men også sentralt. Det finnes individer som er i stand til å ødelegge ethvert nettsamfunn, så over tid vil det være nødvendig med mekanismer som utestengelse, fjerning av innlegg e.l. All erfaring, og det begynner å bli endel av den, tyder på at dette er bortimot en naturlov.
På den annen side, hvis man lukker seg inne i sin egen lille sirkel av likesinnede og rett-tenkende er dette pr. definisjon ekskluderende og i et effektivt demokrati ønsker man nettopp å ha arenaer som er inkluderende og fungerende. Dette er ikke floskler for jeg mener ikke her illusoriske «free speech zones» der alle kan si sitt, men ingen av betydning hører eller bryr seg, men arenaer der det er mulig å bli hørt og møtt med respekt også fra dem som er diametralt uenige med en selv. Ferdighet til å tillate og fasilitere dissens, tildels også veldig ekstrem dissens er antagelig en ferdighet vi er nødt til å utvikle ytterligere men det kommer ikke til å bli enkelt, jfr. mitt første avsnitt.
Alternativene er imidlertid for alvorlige til at vi kan la være.
(Beklager at dette ble litt pompøst og abstrakt, men som alle andre er jeg nå i ferd med å finne fotfestet igjen så dette får bare bli som det blir
26. juli 2011 at 15:13
Jeg tror det er ekstremt viktig å ikke marginalisere og stenge ute disse gruppene ytterligere. Anders Breivik nevner også flere steder at han har prøvd pennen, og erfarer at ingenting slipper gjennom.
Det jeg tror er avgjørende, er å har så klare regler som mulig for debatten, for enkelt å kunne forklare for de som får ytringene sine avvist/moderert, hvorfor det skjer. Gjerne med et par praktiske eksempler
Da tvinger man frem en liten tankevirksomhet også, når de prøver å formulere seg på nye måter, og kanskje ser de at det de har prøvd å få frem, ikke er så lurt allikevel.
Jeg er ihvertfall overbevist om at å stenge ute meninger man ikke liker, heller fører til elendighet, enn til at de på ytterkanten til slutt gir opp og forandrer mening mot sentrum. De får bekreftet sine tanker og konspirasjoner når de blir stengt ute, men kan de få noenlunde rasjonelle svar på sine ytringer, kan det tenkes at noe av dette går inn. Dras man mot ny-nazisme og lignende, tror jeg egentlig det er for at man ønsker å skrike FUCK OFF til samfunnet, ikke at man er overbevist om at NSDAP sitt partiprogram var det beste noensinne.