Balansekunst

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

I redaksjonen bestemte vi oss ganske raskt for å samle inn ord og bilder. Så enkelt, egentlig. Ikke de kloke ordene som kom etterpå, når vi hadde fått summet oss og tenkt oss om, men det umiddelbare. Avstand fyller sprekkene og vi ville ikke fylle sprekkene. Så vi hentet inn twittermeldinger, nyhetsoppdateringer, taler, blogger og værmeldinger – alt vi kunne finne som ble skrevet og ytret i løpet av disse fire dagene. Og vi hentet inn bilder fra hele Norge, alle sammen tatt disse dagene, av profesjonelle fotografer og privatpersoner. Sammen dokumenterer og samler de det som skjedde i løpet av de fire første døgnene etter angrepene.

I går problematiserte medieforsker Paul Bjerke at det allerede er skrevet for mye om 22. juli. Jeg tror ikke engang vi er kommet ordentlig i gang. Jeg har sagt, sånn i det stille og mest for meg selv, at det kommer minst 150 bøker om denne hendelsen de neste fem årene. Jeg sier det som en øvelse for å forstå omfanget av det som har skjedd. Og antall titler er mer enn ønsketenkning enn en analyse fra min side.

For jeg er ikke og skal ikke bli «ferdig» med disse dagene. Jeg vil ikke pakke dem ned i hukommelsens fattige myr og katalogisere dem under «ondskap» eller «terrorisme» eller «det som skjedde». Vi som gir ut bøker må tro at en hendelse som 22. juli må bearbeides og drøftes, beskrives og portretteres, og idelandskapet før og etter må snakkes om og uteskes. Jeg forstår at noen har andre behov, og det er viktig å finne en balanse i hva slags stoff vi presenterer og hvordan det presenteres. Jeg støtter meg imidlertid til kollega Anders Heger som i går sa at det vi opplevde 22. juli ikke skal ties om, det skal snakkes om og skrives om.

Og det vil komme dokumentarbøker, romaner, reportasjebøker, analyser, antologier, dikt, intervjubøker og biografier. I den nærmeste framtid gir Cappelen Damms dokumentarredaksjon ut en rekke bøker som alle har sitt utspring i terrorangrepene: Vi gir ut Øyvind Strømmen som skriver om ekstremisme på det mørke nettet, vi gir ut beretninger fra overlevende fra Utøya, Anders Ravik Jupskås skal skrive om den politiske høyrepopulismen i Europa, vi gir ut en reportasjebok og — listen fortsetter. Analyser og erfaringer, følelser og fakta, intervjuer og fortellinger.

Men vi begynner altså med å gi ut 22.07.11. Fra hat til kjærlighet.  En bok som startet med et ønske om å begynne på veien mot balanse. Og nå som den er ferdig, viser den et folk som bøyer seg i sorg, for så å reise seg i samhold.

Hele overskuddet av boken går til 22. juli-fondet.

Share