Snakk til oss

Da jeg hørte Karl Ove Knausgård og Frode Grytten under minnnemarkeringen på søndag, ble jeg fylt av sorg og takknemlighet. Og så: en klappende glede over at litteraturen faktisk betyr noe.

Vi er alle ensomme. For ethvert menneske skaper sin enestående verden — en verden du aldri vil kunne dele helt og fullt med noen andre. De gangene du bedyrer dine venner at du forstår hvordan de føler, forteller du mest om et ønske. Du kan med øvet sikkerhet formulere for deg selv hva du ville følt i en tilsvarende situasjon, men det er ikke å dele din venns erfaring, det er å skape og ta del i en felles erfaring. Og det er vanskelig nok.

Uansett hvor nær du står noen, vil du oppleve dine venners liv med ditt private språk og blikk. Gjennom vedvarende innsats og vilje kan to personer — kanskje to elskende, kanskje to naboer, kanskje to desperate, hatefulle unge menn — dele en erfaring de begge opplever er deres egen. De blir sett og hørt, og det spiser av avstanden mellom dem. For avstand er smertefullt. Men forsøket på å overvinne avstand er et ærlig uttrykk for hengivenhet og medmenneskelighet. Motsetningen finnes hos dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre.

Sånn er det også med god og dårlig litteratur.

Noen bøker klarer å formidle en verden hvor du føler deg involvert. Hvor du tar del i en erfaring, som på tross av sitt fremmede vesen oppleves som din egen. Og når det skjer, altså når du leser god litteratur, utvider du din egen erfaringshorisont. Beklager. Erfaringshorisont er et elendig ord. Ikke bare er det langt, det inneholder også to presise størrelser som blir uhåndterlige når de stilles sammen. Men om horisonten markerer rekkevidden av din kapasitet, er vel erfaringshorisonten din et annet ord for så langt dine erfaringer klarer å strekke seg. Men la meg prøve igjen:

Når du leser god litteratur utvider du omfanget av det du klarer å forstå — hvor mange du klarer å se.

Om litteraturen fungerer, gir den leseren mer enn bare spenning, tårer og grøss, mer enn årstall og personer som kan hentes fram i spørrespillet. Den slipper deg inn i en ny verden. Og om målet er at fortellingen blir en felles og unik erfaring for så mange mennesker som mulig, er kanskje middelet at den stiller spørsmål til livet som leserne kjenner igjen.

Det skrevne ord opplever en historisk enestående konkurranse. Det er ikke sikkert vi har papirbøker, romaner eller noveller når mine barn skal riste teppene i et skifta bo. Det bruker jeg ikke energi på å gråte over, selv om vi alle burde forberede oss. Sjangre og plattformer forandrer seg. Slik er verden. I mer enn ti tusen år har imidlertid mennesker samlet seg rundt gode, sanne fortellinger. Det slutter vi ikke med.

Derfor er ønsket enkelt: De beste stilistene og fortellerne må ville nå ut, berøre, og de trenger ikke være redd for å si det. De må tørre å snakke til oss – prøve å fortelle oss noe om hvem vi er.

Og hvem vi kunne vært.

Opprinnelig publisert på http://www.birgeremanuelsen.com.